Gå til innhold
Hundesonen.no

2 hunder, samme kjønn, av samkjønnsaggressiv rase...


Minutt
 Share

Recommended Posts

Noen her som har to hunder av samme kjønn, begge av raser med samkjønnsaggresjon? Eller kjenner til noen som har det?

Hvordan har det eventuelt gått - har det gått greit, går det sånn noenlunde eller har en måttet gi fra seg en av hundene?

Hører stadig om både det ene og det andre - blod i taket, hunder som må leve atskilt vs. hunder som koser seg sammen, men som ikke nødvendigvis liker andre, fremmende hannhunder.... Begge deler er nok sant, men kunne tenke meg å høre om enda flere erfaringer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle raser kan vel ha individer som er såkalt samkjønnsaggressive. Her i huset er Kardemommeloven rimelig strengt overholdt og tendenser til bitching har vel igrunnen blitt stoppet før det har blitt til noe. Nei, har ikke mye erfaring, kjenner jeg. Ikke ønsker jeg å få det heller. Men altså, hvorfor utfordre skjebnen, tenker jeg nå i mitt stille sinn, da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her vil jeg si at rase har mye og si. Noen raser er i hovedsak kun samkjønnsaggressive mot fremmede hunder, mens noen andre igjen har litt lettere for å bare generelt ikke tåle trynet på andre av samme kjønn, ikke engang de de bor med. Men med de aller fleste så går det bra når de bor sammen og det er et par år eller mer i aldersforskjell, så lenge man passer på at de ikke har noe å krangle om (feks rydder vekk leker/mat om en eller begge har ressursforsvar), at dere går inn å stopper provoserende oppførsel FØR det blir et problem osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De jeg trener med som har to hunder(boxere), har to hunder av samme kjønn! Boxern kan være samkjønnsaggressiv, men om de kjenner hverandre godt, så pleier det å gå helt fint!

Tror det kommer an på individer, hvordan man møtes, aldersforskjell, osv osv, fremfor rase (blant de rasene som kan reagere på samme kjønn).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg introduserte en voksen groenendael hannhund til en eldre jack russel hanne.

Det gikk helt fint, siden jacken er av den fornuftige typen som ikke gidder krangle når han vet han er sjef og gronnisen var smart nok til å forstå at terrerien var sjef selv om han var mindre enn hodet hans...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg og eksen min hadde to presahanner samtidig da vi bodde sammen. Vi var forberedt på at vi måtte holde de adskilt når de var voksene. Da vi fikk nr. to så var han andre litt over ett år. De gikk veldig bra sammen (overraskende bra), helt frem til han minste ble kjønnsmoden. Da så vi på han eldste at han fikk en helt annen holdning når den yngste var i nærheten. Så da valgte vi å skille dem, og alltid ha dem separat. (vi gikk turer sammen da, men hold en viss avstand så de ikke fikk komme bort til den andre.) Litt senere, noen mnd., pga missforståelse så slapp jeg yngstemann ut når eldstemann allerede var ute, og da barka de sammen med en gang.

Noen mnd etter det igjen, så hadde esken den yngste på gårdsplassen mens eldste var inngjerda i hagen. Da brøyt eldtemann seg ut av hagen for å fly på den andre :P Så... her gikk det som forventa igrunn. Men jeg tror det er lettere å få tisper til å gå sammen enn hannhunder.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har rase(r ) som regnes som samkjønnsagressive, og det er aldri noe bråk eller problemer. Har nå to rottweilere, en schäfer og to whippet, alle hannhunder, de fungerer 100% sammen innad i flokken. De går også fint sammen med andre hunder, så lenge de andre ikke er aggresive og lager for mye bråk. Mye blir tolerert da også, men de svarer om det blir for mye.

Raser har helt sikkert betydning for aggresjon mot andre hunder, men hva slags erfaringer de får i oppveksten er viktigere. Jeg lar aldri hundene gjøre opp seg i mellom, og ingen av de jeg har nå har noensinne sloss eller vært i bråk, hverken innad eller med andre. Om det hadde vært "fri flyt" så hadde det helt sikkert oppstått situasjoner, men med litt styring fra min side, så er det ikke noe tema engang. De er avslappet og bekvemme med hverandre, uten at det blir spente situasjoner. Mat eller godbiter er ikke noe faktor som utløser bråk her, og de kan fint ligge i samme hundeseng og tygge på hvert sitt bein. Da er jeg nok mye mer oppmerksom på leker, for da er de mer oppspilte i utgangspunktet.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Der jeg bodde før møtte jeg jevnlig en kar på tur som hadde 3 mastiffer av noe slag, 2 tisper og 1 hanne.

Tispene måtte holdes avskilt hele tiden, både hjemme og på tur. Når han var på jobb var tispene i bur i hvert sitt rom i huset.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har solgt flere basenjier av samme kjønn til samme hjem, og også hatt det selv. Det går somoftest veldig fint. I de fleste tilfeller er de bestevenner (Iallefall om den ene eller begge er kommet inn i hjemmet som valp), men det hender selvsagt at det skjærer seg for noen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner veldig få som bare har en shiba, så fremt den ene hunden er voksen. Det vanligste er å ha flere av samme kjønn, og det får stort sett helt fint. Mine to elsker hverandre høyt og har aldri konflikter, men det hadde nok ikke gått så knirkefritt dersom ikke Aiko blei kastrert som toåring, det må jeg bare innrømme. Årsaken til at hun blei kastrert var forøvrig ikke at hun var dust med lillesøster, for det roa seg veldig etter den første helt kritiske sommeren da Imouto blei kjønnsmoden, men fordi hun var så vanvittig hormonforstyrra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men nå handlet vel ts' spørsmål om samkjønnsagressive raser??? (i hvert fall som regnes som det...) Ellers kan jeg jo dra fram alle de andre tispene og hannene jeg har hatt som koselige eksempler.... Men er jo lite relevant når det ikke er raser som regnes for å ha dette problemet :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men nå handlet vel ts' spørsmål om samkjønnsagressive raser??? (i hvert fall som regnes som det...) Ellers kan jeg jo dra fram alle de andre tispene og hannene jeg har hatt som koselige eksempler.... Men er jo lite relevant når det ikke er raser som regnes for å ha dette problemet :P

Det er vel ikke så mange som har svart her som IKKE har samkjønnsaggresive raser/raser som kan ha lav toleranseterskel overfor andre hunder av samme kjønn? Eneste eksempelet jeg kan finne er det med samojedene.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine er venner de, men var ganske bevisst på at ene skulle være godt voksen før jeg fikk en til. Jeg ser tendenser til at det kan tippe over om de leker for heftig eller om de blir for oppgira om det kommer kjentfolk, men det er jo veldig greit å holde styr på da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen her som har to hunder av samme kjønn, begge av raser med samkjønnsaggresjon? Eller kjenner til noen som har det?

Hvordan har det eventuelt gått - har det gått greit, går det sånn noenlunde eller har en måttet gi fra seg en av hundene?

Hører stadig om både det ene og det andre - blod i taket, hunder som må leve atskilt vs. hunder som koser seg sammen, men som ikke nødvendigvis liker andre, fremmende hannhunder.... Begge deler er nok sant, men kunne tenke meg å høre om enda flere erfaringer.

Jeg hadde ikke tatt sjansen på to av samme kjønn av en rase som var kjent for samkjønnsaggresjon. Det er hverken lettvindt eller koselig å holde to hunder atskilt ( i verste fall), så lenge en av dem lever.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ved sammekjønnsaggresive raser ser jeg mer for meg Staffen, Dogo, Rottis etc :P

Nja...

Det er nok litt mer utbredt enn det :P

Jeg fikk forøvrig beskjed om at det var direkte umulig å få en jack til å godta at en annen hannhund flyttet inn. De fleste ( alle jeg nevnte det for tror jeg?) sa at det var livsfarlig å så mye som prøve.

Men jeg kjente begge bikkjene mer enn godt og visste at det aldri kom til å bli bråk om maktbalansen.

Jacken prøvde jo å bestemme hvor svartingen skulle oppholde seg i begynnelsen, men det fikk han ikke lov til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner det, men manglende kunnskap om primitive raser hos "folk flest" ekskludere jo ikke oss som lever med raser hvor en viss grad av samkjønnsaggresjon er normen, fra å svare.

Nei da. Jeg trodde faktisk ikke disse ur-rasene (basenji, shiba) er samkjønnsagressive. I hvertfall ikke mer enn bikkjer flest. Skal ikke de kunne gå sammen i flokker, sånn egentlig? (nå kan jo ikke jeg egentlig noe om disse rasene, så bare spør, altså :P )

At Jacker (og endel andre hiterriere) kan være samkjønsagressive, er jo mer alment kjent. Dvs. er jo ikke nødvendigvis bare "samkjønn" de reagerer på :D ) På den andre siden; disse Britiske hihundene SKAL jo gå sammen med andre bikkjer i hopetall, sånn fra hjemlandet og opprinnelig bruk. Så her er det vel heller avlen som er litt så der...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei da. Jeg trodde faktisk ikke disse ur-rasene (basenji, shiba) er samkjønnsagressive. I hvertfall ikke mer enn bikkjer flest. Skal ikke de kunne gå sammen i flokker, sånn egentlig? (nå kan jo ikke jeg egentlig noe om disse rasene, så bare spør, altså :P )

At Jacker (og endel andre hiterriere) kan være samkjønsagressive, er jo mer alment kjent. Dvs. er jo ikke nødvendigvis bare "samkjønn" de reagerer på :D ) På den andre siden; disse Britiske hihundene SKAL jo gå sammen med andre bikkjer i hopetall, sånn fra hjemlandet og opprinnelig bruk. Så her er det vel heller avlen som er litt så der...

Vet det er mange shelters og rescues i UK/USA som nekter å omplassere akita til hjem hvor det allerede finnes en akita av samme kjønn. Har flere ganger fått spm. om hvordan det går an å ha to ukastrerte hanner sammen - svarer da at de fleste jeg vet har to av samme kjønn shiba og/eller akita. Men det at de går sammen betyr ikke at jeg kan ta en hvilken som helst ukastrert hann utenifra og putte inn i stua mi (sånn uten forhåndsregler/introdusere utendørs), da er jeg rimelig sikker på at den blir spist.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet det er mange shelters og rescues i UK/USA som nekter å omplassere akita til hjem hvor det allerede finnes en akita av samme kjønn. Har flere ganger fått spm. om hvordan det går an å ha to ukastrerte hanner sammen - svarer da at de fleste jeg vet har to av samme kjønn shiba og/eller akita. Men det at de går sammen betyr ikke at jeg kan ta en hvilken som helst ukastrert hann utenifra og putte inn i stua mi (sånn uten forhåndsregler/introdusere utendørs), da er jeg rimelig sikker på at den blir spist.

Ah, ja Akita vet jeg kan være "litt sånn".... Men gjelder det Shiba også?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
    • Vi er litt oppnådd her nå,så vi tar i mot tips med stor takknemlighet. Vi har en eldre dame på 11 år, og en unghund på 16 mnd. De går godt sammen. Utfordringer oppstår når de skal være hjemme alene. Begge takler fint å være hjemme alene hver for seg. Men, den gamle finner ikke roen når begge hundene er alene sammen. Heller ikke med kompostgrind mellom dem så de kan se hverandre,  da bruker hun tiden på å prøve å komme seg forbi grinda og inn til den andre hunden, og heller ikke i hvert sitt rom fungerer det. Vi har videoovervåkning på dem, og ser at den gamle går rundt og bjeffer omtrent hele tiden når hun vet at den andre hunden vår også er hjemme. Når hun er alene i huset, går hun og legger seg,og er helt stille. Hun er en litt nevrotisk og stressa type, samtidig veldig mild,og er veldig opptatt av unghunden, og at hun har det bra. Samtidig,når de er sammen,så blir det for mye når junior vil leke hele tiden. Så derfor er det best om de er hver for seg, men det hadde jo vært supert om de kunne være alene i samme hus. Slik det er nå så har vi prøvd oss litt fram, og det har blitt til at vi har tatt med oss junior,så pensjonisten får roa seg alene hjemme. Men,det er ikke alltid vi kan ta henne med oss, og da er det altså bjeffing omtrent non stop på den eldre. De er forresten lapphunder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...