Er rasehunder sunnere enn blandingshunder?

[Eska]

En valp av syke foreldre, uansett rase/opphav har vel større sjanse for å selv bli syk enn en valp med friske foreldre.

Om den er blanding eller renraset endrer jo ikke på det?

[Mud]

Som sagt i akkurat nå.

Min første rasehund er nå 16 år. Han har *bank i bordet* ALDRI vært sykere enn litt løs mage når han har spist for mye ræl. Tenner har han også, alle sammen.

Det samme gjaldt Puli-tispa sambo hadde når vi møttes.

I en alder av 14 fikk hun akutt livmorbetennelse og ble avlivet pga alder.

Man kan fint få friske rasehunder, man kan fint få friske blandingshunder.

Jeg sjekker det jeg kan og krysser fingrene...

[Pringlen]

Svaret er vel så enkelt som at det er forskjell på en blandingshund og en blandingshund. Og det er forskjell på en rasehund og en rasehund Noen raser ER gjennomgående sunne og friske - andre ikke. Lager man blandinger av de som ikke er, blir de neppe så mye bedre enn opphavet.

Den eneste av rasene jeg har som ikke er en "frisk" rase (DC). Er vel nesten å regne som en blandingshund. Da den ble mikset fram av div. raser for bare få generasjoner tilbake. Det hjalp altså ikke på helsa

[Tabris]

Jeg er også en av dem som hadde en blandingshund (korthåret collie, husky, støver) som var bortimot frisk som en fisk til hun fikk en akutt sykdom i en alder av 14 år. Og har nå en rasehund som ikke har mye sykdom i seg, og hvor jeg gjorde research på den rasetypiske sykdommen jeg visste om, og endte likevel opp med en HD-hund med tvilsomt gemytt.

Så alt er relativt.

[Helianthus]

Det er en ting vi mister med rasehundavl, og det er muligheten for en slags "naturlig seleksjon". Før (og tildels nå på steder hvor hunder får formere seg mer fritt) så valgte hundene i mye større grad partnere selv, samt at menneskene som holdt liv i hundene ved å gi de mat og ly i større grad styrte dette gjennom å prioritere de friske og gode hundene.

I raseverdenen styres avl 100%, og der kommer gjerne eksteriør i første rekke eller i hvertfall samme rekke som helse, mens bruksegenskapene er avlet vekk for mange av rasene. Hos de rasene som brukes til noe så virker det som helse-eksteriør-bruksegenskaper er omtrent like viktige. Jeg vil tro at det er nærmest umulig å skape eller bevare en frisk rase når så mange faktorer skal stemme. I tillegg blir genpoolene stadig mindre delvis fordi så få hunder slipper igjennom nåløyet, pga matadoravl, og fordi mennesker er noen merkelige vesener som synes det er OK å parre søstra med broren eller moren med sønnen ... det kunne vel i og for seg også skje blant blandingshunder som får holde på fritt, men da ordner kanskje naturen opp på et vis?

Og jeg registrerer at det sies at man vet hva man får når man kjøper en rasehund kontra en blandingshund. Det er jeg ikke helt enig i. Det er rett at bakgrunnen er bedre kartlagt, men å tro at vi har full oversikt over hva slags valper en gitt kombinasjon kommer til å gi fordi foreldrene er sjekket for et par sykdommer eller plager vil jeg si er noe optimistisk.

[Castella]

Det er en ting vi mister med rasehundavl, og det er muligheten for en slags "naturlig seleksjon". Før (og tildels nå på steder hvor hunder får formere seg mer fritt) så valgte hundene i mye større grad partnere selv, samt at menneskene som holdt liv i hundene ved å gi de mat og ly i større grad styrte dette gjennom å prioritere de friske og gode hundene.

I raseverdenen styres avl 100%, og der kommer gjerne eksteriør i første rekke eller i hvertfall samme rekke som helse, mens bruksegenskapene er avlet vekk for mange av rasene. Hos de rasene som brukes til noe så virker det som helse-eksteriør-bruksegenskaper er omtrent like viktige. Jeg vil tro at det er nærmest umulig å skape eller bevare en frisk rase når så mange faktorer skal stemme. I tillegg blir genpoolene stadig mindre delvis fordi så få hunder slipper igjennom nåløyet, pga matadoravl, og fordi mennesker er noen merkelige vesener som synes det er OK å parre søstra med broren eller moren med sønnen ... det kunne vel i og for seg også skje blant blandingshunder som får holde på fritt, men da ordner kanskje naturen opp på et vis?

Og jeg registrerer at det sies at man vet hva man får når man kjøper en rasehund kontra en blandingshund. Det er jeg ikke helt enig i. Det er rett at bakgrunnen er bedre kartlagt, men å tro at vi har full oversikt over hva slags valper en gitt kombinasjon kommer til å gi fordi foreldrene er sjekket for et par sykdommer eller plager vil jeg si er noe optimistisk.

Veldig enig

[Taz]

Min personlige erfaring sier at rasehunder ikke er friskere enn blandingshunder, men jeg klarer strengt tatt ikke å se veldig objektivt på det etter å ha mistet utallige rasehunder pga arvelige sykdommer. Jeg er dritlei hele raseavlen akkurat nå.

Følte ikke dette bidro så veldig mye til selve diskusjonen.

[Khela]

Alaska huskyen min er frisk - utenpå - for hun er ikke sjekket for en døyt. Papillonen er også frisk utenpå, har ikke summet meg til å sjekke henne for noe heller.

Uansett, jeg tenker hverken eller. Med rasehunder har man en indikasjon på hvaa som kan dukke opp, man vet hva som ligger bak på linjene og vet hvilke sykdommer som er spesielt knyttet til rasen. Men fmeks papillon da, de kan egentlig ha flere raserelaterte sykdommer som ingen vet om fordi det som regel kun er øyelysning og patellasjekk som blir gjort. Ingen, eller svært svært få røntger f.eks. Når jeg først får summet meg til å øyelyse og patellasjekke vil jeg også røntge, bare for egen nysgjerrighet og det er bl.a. det jeg skulle ønske flere gjorde. Pr nå ser jeg ingen tegn til vondter på bikkja.

Men jeg har ikke en døyt mot blandingshunder bortsett fra de designersakene til sjuke priser. Jeg kunne godt ha en blanding (og har jo sånn sett det mtp huskyen), men jeg vil gjerne vite litt om foreldrene og helst mer rundt i familien. Og jeg vil kunne forutse hvilke egenskaper min hund aller høyst sannsynlig får slik at jeg kan velge rase, og deretter individ, som passer meg, mine mål og mitt hundehold best.

Alaska husky er min "rase" som jeg alltid kommer til å ha tror jeg, og jeg skulle ønske det var vanlig å sjekke f.eks. hjerte, ad/hd og rygg, så det ikke er utelukkende bruksegenskapene det står på i avl. Det er mye "linjeavl" (søskenparringer, bestefar+barnebarn osv :s) jeg ikke har noe som helst tro på at gagner helsen til hundene selv om det har vist seg å gi i forsiktige mengder gode løpshunder. Vet om flere som linjeavler for harde ******* for så å krysse ut igjen etter en generasjon eller to.

Og den alaska husky-sykdommen, hvor mye har blitt gjort for å kartlegge den her i norge? Svært svært lite. Mange som ikke vet om den engang liksom..

Vet ikke helt hva jeg ville frem til her Men ja, nei. Det er mye grums i alt av avl, en rasehund er ikke nødvendigvis friskere enn en blanding, men som regel mye bedre kartlagt og man har bedre forutsetninger helsemssig for bikkja man skaffer seg i den forstand at det hovedsaklig ikke sjekkes for noe i blandingsavl.

Så mitt svar er kort oppsummert hverken eller, men jeg vil selv helst vite om bakgrunnen til hunden jeg forhåpentligvis skal ha i over 12 år

[MonicaT]

Jeg er også en av dem som hadde en blandingshund (korthåret collie, husky, støver) som var bortimot frisk som en fisk til hun fikk en akutt sykdom i en alder av 14 år. Og har nå en rasehund som ikke har mye sykdom i seg, og hvor jeg gjorde research på den rasetypiske sykdommen jeg visste om, og endte likevel opp med en HD-hund med tvilsomt gemytt.

Så alt er relativt.

Men hadde du vist at han hadde HD om du ikke hadde sjekket han?

Om du ikke merker noe på han, så ville du ha sagt at han var en frisk hund men med litt tvilsomt gemytt om du ikke hadde sjekket han.

Jeg har bare hatt renrasede hunder og så lagt har alle blitt gamle.

Første hunden var en golden og han ble 13 år. Gamlemor nå blir 13 år i juni og er forsatt frisk og rask.

Ikke har det vært noe særlig sykdom heller.

På min rase sier man at hunder med c-hofter ikke plages av dette, de kan jaktes med hele livet og blir like gamle som andre.

Så hadde man ikke sjekket de, ville man kanskje sagt at de var friske (selv om de har HD).

Poenget mitt er at en del hunder kan være "syke" uten at vi oppdager det.

Om man regner HD som sykdom.

[Tabris]

Men hadde du vist at han hadde HD om du ikke hadde sjekket han?

Om du ikke merker noe på han, så ville du ha sagt at han var en frisk hund men med litt tvilsomt gemytt om du ikke hadde sjekket han.

Det er faktisk et godt poeng.

[Siri]

Og jeg registrerer at det sies at man vet hva man får når man kjøper en rasehund kontra en blandingshund. Det er jeg ikke helt enig i. Det er rett at bakgrunnen er bedre kartlagt, men å tro at vi har full oversikt over hva slags valper en gitt kombinasjon kommer til å gi fordi foreldrene er sjekket for et par sykdommer eller plager vil jeg si er noe optimistisk.

Ved å kjøpe en rasehund vil du jo vite langt mer om hvor stor hunden vi komme til å bli og hvilke egenskaper den vil ha - faktorer som i hvert fall for min del betyr litt når jeg skal velge hund. Helseaspektet har du også en viss peiling på dersom du har satt deg inn i hvilke sykdommer rasen er mest disponert for. Det handler jo ikke om å vite 100%, men man har større forutsigbarhet.

[Guest Klematis]

Min egen rasehund er i hvertfall det sykeste dyret jeg noensinne har vært borti, og han koster meg nå 4500,- i året å forsikre.

Han ble kastrert, riktignok av medisinske årsaker, men jeg er veldig glad hans gener aldri, aldri, aldri skal videreføres. Og det har selvfølgelig ingenting med at jeg ikke er fryktelig glad i hunden min, han har bare altfor dårlig helse til at han skal parres med noe som helst. Det ville vært en katastrofe, og jeg unner virkelig ingen dyr å ha så mange plager som min har hatt.

[Raksha]

Vi skal etter planen ha renraset nestegang også. Jeg er på rasehund nr 6,7 og 8 nå. Av de fem første opplevde én sin 6årsdag. Det hadde den ikke gjort om det var jeg som bestemte, for den var mentalt vrak.

Nå har jeg en som sliter med noen skruer løs, men pga bosituasjon og vår familie så funker den utmerket med sine løse skruer her. En som sliter med litt skruer løs og helsa - men hvor mye som sitter i hodet på den og hvor mye som er et resultat av helsa vet jeg ikke. Og en som er frisk og bra nok mentalt. Det er en av 8 det, og det er i tillegg den hunden og rasen jeg ikke sjekket en dritt på før jeg fikk han.

Men likevel velger vi rasehund igjen nestegang. Hvorfor? Fordi vi er dumme. Okeyda, ikke helt. Men vi har ganske klare krav til hunden vi ønsker oss i neste hund, og da er det faktisk veldig greit å kunne se på rasestandarder og hvordan rasene skal være, og da kan vi være relativt sikre på hvordan hunden SKAL være. Både fysisk og mentalt om vi gjør hjemmeleksa med oppdretter og linjer. Garantier har vi ikke, ikke litt engang, det viser erfaringen min veldig tydelig.

Men vi vet hvilke styrker og svakheter vi kan forvente, vi vet at velger vi golden så er HD og hudproblemer en greie som vi skal sjekke linjene nøye for. Vi vet at om velger vi riesen så bør vi gå etter mentaltesta linjer, som ikke er av de heftigste, men samtidig ikke veike og nervøse. Vi vet at velger vi løwchen så bør vi i det minste sjekke linjer for PL osv. Vi vet hvaslags pels vi kan forvente på de forskjellige rasene, vi har en god peiling på ca størrelse - lydnivå, trenbarhet, mengde trim den krever/ønsker/klarer, vet sånn ca hvor "værbestandige" de forskjellige rasene er, og lista går bare videre.

Selvsagt kan vi vite mange av disse greiene om vi kjøper en golden/puddelsak foreksempel. Men nå ønsker jeg ikke å støtte de som driver med diverse "doodleblandinger" selv om det er hunder som helt sikkert kunne passet veldig godt inn her.

Vi (ok - jeg) vil ha den forutsigbarheten man har ved rasehunder, på andre aspekter enn bare det helsemessige.

Edit: Dette var da fullstendig ot. Men det forklarer hvorfor vi er klare til å ta sjansen, enda en gang, på en rasehund, fremfor å famle i blinde i blandingshundverden.

[Mud]

Ved å kjøpe en rasehund vil du jo vite langt mer om hvor stor hunden vi komme til å bli og hvilke egenskaper den vil ha - faktorer som i hvert fall for min del betyr litt når jeg skal velge hund. Helseaspektet har du også en viss peiling på dersom du har satt deg inn i hvilke sykdommer rasen er mest disponert for. Det handler jo ikke om å vite 100%, men man har større forutsigbarhet.

*signerer*

Vi valgte rase ut i fra helse, radius , barnevennlighet og at de skulle være greie å sosialisere med byttedyr.

Vi har INGEN garantier for noe av dette selvfølgelig, men oddsene for at vi får det som er viktig for oss er selvfølgelig uendelig mye større enn ved kjøp av en tilfeldig blanding.

[Ganzie]

Jeg tror nok mye ligger i det faktum at man gjerne helsesjekker rasehunder, mens den jevne blandingshund ikke blir helsesjekket, og at han klør en del, eller blir stivere når han bikker seks år er innenfor normalen til veldig mange.

Hundene jeg/min familie har hatt siden vi fikk vår første hund i 1999:

(alle sheltier)

Tara, første sheltien vår, ble nesten 11 år, ble avlivet etter akutt multiorgansvikt pga blodforgiftning. Brakk beinet som valp og på grunn av dårlig jobb fra dyrlegens side vokste beinet skjevt, noe som gav henne store forkalkninger i hoftene. Mistenker det kan ha vært HD i tillegg, men det var umulig å si. Ellers var hun frisk som en fisk til den dagen hun døde.

Ganzie, 11 år og antagelig HD grad C. Kastrert pga livmorbetennelse da hun var 3 år, og noen feilstilte øyehår. Ellers frisk og sprek som en fole. Nettopp vært inne til seniorsjekk, alle blodprøver og verdier er fine.

Misty, 7 år og en bitteliten bilyd på hjertet. Frisk som en fisk, bilyden er kun nettopp det og hadde ikke blitt oppdaget hadde det ikke vært for at jeg hadde henne inne til en skikkelig sjekk da hun ble omplassert til oss.

Inya, 1,5 år. Frirøntget i alle hjørner. Mild grad CRD, ellers helt frisk. CRD-en er ikke noe hun eller jeg merker noe av, det er kun påvist fordi jeg gentestet henne.

Helt ærlig så ville nok alle disse hundene blitt ansett som "friske" av den vanlige hundeeier.

[Helianthus]

Ved å kjøpe en rasehund vil du jo vite langt mer om hvor stor hunden vi komme til å bli og hvilke egenskaper den vil ha - faktorer som i hvert fall for min del betyr litt når jeg skal velge hund. Helseaspektet har du også en viss peiling på dersom du har satt deg inn i hvilke sykdommer rasen er mest disponert for. Det handler jo ikke om å vite 100%, men man har større forutsigbarhet.

Jo, jeg er enig i dette, og jeg foretrekker jo selv rasehund også, spesielt fordi jeg da har en god ide om bruksegenskaper. Men jeg har faktisk ingen illusjoner om at rasehunder generelt er sunnere en blandingshunder. Så lenge det skal tas hensyn til både bruksegenskaper, eksteriør og helse så er det begrenset hvor mye det "hjelper" å teste hundene. Jeg føler at rasehundavelen hele tiden balanserer mellom disse tre ... alle er selvsagt enige i at hundene skal være så friske, pene og brukbare som mulig (ja, faktisk så gir jeg blaffen i eksteriøret så lenge det er praktisk, men de fleste er iallfall enige), men når det kommer til stykket så blir man alltid nødt til å forsake noe for å oppnå noe annet, og sånn jeg kjenner eksteriørverdenen så kommer et pent ytre foran en vakkert indre, for å si det sånn.

Og poenget mitt .. tja, nå har jeg pratet meg skikkelig bort... jo, poenget er at man kan teste så mye man bare vil, men så lenge det er så mange faktorer som skal spille på lag så er det begrenset hva man får valgt bort, nettopp fordi det godtas noen skavanker for å bli kvitt noen andre.

[Guest Bølla]

Et rart spørsmål sikkert. Man skulle jo tro at planmessig avlsarbeid, hundeklubbenes godkjenning av avlsdyr, utstillingsaktivitet som ideelt sett skal luke bort hunder med usunn fysikk etc etter mange tiår har resultert i rasehunder som er sunne og friske og lever lenge.

Men er det sånn virkeligheten ser ut, mine damer og herrer? Kjør debatt!

Som andre påpeker; det er ikke sort-hvitt.

Hovedproblemet med avl er ikke åpenbare sykdommer som HD, AD m fl - mange av disse er også sosialt betinget, og innad i blandingshundmiljøet er det ikke vanlig å sjekke for sykdommer i like stor grad som andre gjør. Når det er sagt så er det jo vesentlig drøyere å parre en reg hund med en annen selv om innavlsprosenten tikker godt mot 10 % eller gjerne over og i tillegg forfekte hvor "god jobb man gjør for å bevare rasen". Hovedproblemet er en stadig synkende genpopulasjon som med årene vil produsere sykere og sykere hunder. Sannheten er at denne målrettede avlen med eksteriør som hovedfokus ødelegger hundene, og det er ikke sikkert at man om 30-40 år vil kunne få en frisk labrador eller en dugelig schæfer. Jeg blir trist bare av tanken på hvordan man har ødelagt mange raser, det er nok ikke mulig å snu utviklingen med tankegangen til de nasjonale kennelklubbene og ikke minst ift makten som utstillingsringene har.

Digresjon..Skal/bør man kjøpe en valp (renraset) fra et kull der man vet at mor og far har/er bærere av sykdommer?

Jeg hadde aldri gjort det. Kjærligheten min ligger hos dyra og deres velferd og helse. Når man bevisst viderefører uhensiktsmessige og direkte sykdomsfremkallende gener med vitende vilje er det et utrop for den menneskelige dumskap som har fått råde i årevis.

Enda verre er det å parre en bærer-fri hund med en bærer og attpåtil kalle seg selv en ansvarlig oppdretter. Hallo i luka?

[Siri]

Som andre påpeker; det er ikke sort-hvitt.

Hovedproblemet med avl er ikke åpenbare sykdommer som HD, AD m fl - mange av disse er også sosialt betinget, og innad i blandingshundmiljøet er det ikke vanlig å sjekke for sykdommer i like stor grad som andre gjør. Når det er sagt så er det jo vesentlig drøyere å parre en reg hund med en annen selv om innavlsprosenten tikker godt mot 10 % eller gjerne over og i tillegg forfekte hvor "god jobb man gjør for å bevare rasen". Hovedproblemet er en stadig synkende genpopulasjon som med årene vil produsere sykere og sykere hunder. Sannheten er at denne målrettede avlen med eksteriør som hovedfokus ødelegger hundene, og det er ikke sikkert at man om 30-40 år vil kunne få en frisk labrador eller en dugelig scæfer. Jeg blir trist bare av tanken på hvordan man har ødelagt mange raser, det er nok ikke mulig å snu utviklingen med tankegangen til de nasjonale kennelklubbene og ikke minst ift makten som utstillingsringene har.

Jeg hadde aldri gjort det. Kjærligheten min ligger hos dyra og deres velferd og helse. Når man bevisst viderefører uhensiktsmessige og direkte sykdomsfremkallende gener med vitende vilje er det et utrop for den menneskelige dumskap som har fått råde i årevis.

Enda verre er det å parre en bærer-fri hund med en bærer og attpåtil kalle seg selv en ansvarlig oppdretter. Hallo i luka?

Her slår du jo effektivt i hjel dine egne argumenter. På den ene siden er det himla galt med innavl og dermed liten genetisk variasjon, på den andre siden ønsker du å ta ut friske hunder fra avlen bare fordi de bærer på et sykdomsgen som kan kontrolleres ved DNA-testing (forutsatt at det finnes DNA-test for akkurat den sykdommen)? Da reduserer man jo effektivt avlsbasen ytterligere...

[Gjest]

Som andre påpeker; det er ikke sort-hvitt.

Hovedproblemet med avl er ikke åpenbare sykdommer som HD, AD m fl - mange av disse er også sosialt betinget, og innad i blandingshundmiljøet er det ikke vanlig å sjekke for sykdommer i like stor grad som andre gjør. Når det er sagt så er det jo vesentlig drøyere å parre en reg hund med en annen selv om innavlsprosenten tikker godt mot 10 % eller gjerne over og i tillegg forfekte hvor "god jobb man gjør for å bevare rasen". Hovedproblemet er en stadig synkende genpopulasjon som med årene vil produsere sykere og sykere hunder. Sannheten er at denne målrettede avlen med eksteriør som hovedfokus ødelegger hundene, og det er ikke sikkert at man om 30-40 år vil kunne få en frisk labrador eller en dugelig scæfer. Jeg blir trist bare av tanken på hvordan man har ødelagt mange raser, det er nok ikke mulig å snu utviklingen med tankegangen til de nasjonale kennelklubbene og ikke minst ift makten som utstillingsringene har.

Jeg hadde aldri gjort det. Kjærligheten min ligger hos dyra og deres velferd og helse. Når man bevisst viderefører uhensiktsmessige og direkte sykdomsfremkallende gener med vitende vilje er det et utrop for den menneskelige dumskap som har fått råde i årevis.

Enda verre er det å parre en bærer-fri hund med en bærer og attpåtil kalle seg selv en ansvarlig oppdretter. Hallo i luka?

Hvorfor er du i mot det siste? Du er klar over at så lenge man parrer fritt mot bærer på recessive sykdommer kan man ikke få sykdom? Hvordan ser du ellers for deg at man skal opprettholde en genpool?

[Guest Bølla]

Her slår du jo effektivt i hjel dine egne argumenter. På den ene siden er det himla galt med innavl og dermed liten genetisk variasjon, på den andre siden ønsker du å ta ut friske hunder fra avlen bare fordi de bærer på et sykdomsgen som kan kontrolleres ved DNA-testing (forutsatt at det finnes DNA-test for akkurat den sykdommen)? Da reduserer man jo effektivt avlsbasen ytterligere...

Hvis man er avhengig av å avle på dyr som kan frembringe sykdommer bør man gjøre noe med genpopulasjonen, og det kjapt, og det er det som bør være målet innenfor ansvarlig avslarbeid. Du kan alltids påstå at du som oppdretter ikke vil avle uansvarlig på bærerhunder, men hva med eventuelle valpekjøpere? Har man full oversikt over hva en tispeeier som ønsker å tjene kjappe penger kan finne på å gjøre om 4 år frem i tid?

Beklager rotete innlegg, ser det selv :-)

Hvorfor er du i mot det siste? Du er klar over at så lenge man parrer fritt mot bærer på recessive sykdommer kan man ikke få sykdom? Hvordan ser du ellers for deg at man skal opprettholde en genpool?

Det er ikke snakk om å opprettholde, man må øke genpopulasjonen drastisk, og den eneste måten man kan gjøre det på er å få inn nye gener. Ellers vil jeg bare si se over.

[Stine]

Jeg skal ikke se bort ifra at jeg en gang i fremtiden kan ta til meg en voksen omplassering blanding, men jeg kommer nok aldri til å bevisst kjøpe en blandingsvalp. Grunnen er fordi jeg vil vite mest mulig om den hunden jeg skal ha, den skal jo passe inn hos oss. Om blandingshunder er friskerre enn rasehunder? Nja, jeg tror ærlig talt ikke det. Rasehunder blir testet for alt mulig, og får dem en diagnose av et eller annet slag så er dem nærmest å regne som syke, selv om hunden fint kan leve livet fullt ut uten problemer. Jeg har nå 3 renrasa hunder, alle med HD. De er ikke syke av den grunn, enda. Den tid den sorg, og blir dem stive når dem er 8-9 år så er ikke det "unormalt" hos hverken renrasa eller blandinger. Noen ganger skulle jeg ønsket at dem ikke var testet, så kunne vi levd i uvitenhet og behandlet dem som de friske hundene de faktisk er nå (de blir mer eller mindre behandlet som "friske" hunder, men noen forhåndsregler tar man jo uansett, jeg vil jo at de skal leve lengst mulig uten plager )

Et helt uforståelig innlegg

[Gjest]

Problemet med testing for alt mulig er at man tester populasjonen hjel! For da blir det plutselig et "kvalitets-tegn" at hundene man har brukt i avl er testet fri for x antall ulike sykdommer. Og da blir det få individer igjen i en hvilken som helst populasjon. Legg til screening for HD, AD og tilsvarende, og en liten dasj mistanke om idiopatisk epilepsi (som har veldig lav arvbarhet - forresten), så har man innskrenket genpoolen maksimalt. Hvilket igjen betyr at det i neste omgang vil oppstå enda flere recessive sykdommer….og slik går nu dagan….

Det samme skjer når man avler på ekstreme særtrekk og ikke ser etter helheten. Da begrenses genpoolen på tilsvarende måte.

På DEN måten er nok blandingshunder friskere - for de screenes ikke. Og da innsnevres ikke hvilke indivder som brukes. På den annen side vet man da også lite om resultatet av avlen i forkant. Spesielt ift mentalitet. Og man aner overhodet ikke hva som ligger i hunden som ev kan videreføres til neste generasjon. Og dermed er man like langt, ev kort.

I mine øyne er det enklere å få frem - teoretisk sett i hvert all - en frisk populasjon av rasehunder. Da kan man teste, man kjenner slekta i alle retninger (i den grad folk er ærlige), og man kan kalkulere inn hvilke dyr man skal bruke. Og man MÅ bruke bærere om der er mange av dem i populasjonen, men ved testing kan man i stor grad unngå å få syke dyr. Og sykdommer som ikke er veldig alvorlige, eller som hundene først får symptomer av i eldre alder, kan man tillate seg å bruke individer som er bærere og også krysse disse med andre bærere. Fanatisme hører ingen sted hjemme i en fornuftig avls-politikk. Men altfor mange oppdrettere er så redd for ryktet sitt at de lar seg presse av "almenhetens" (dvs hundenerdenes) oppfatning av hva som er fornuftig avl, og den oppfatningen er slett ikke fornuftig alltid, sett fra "biologenes/medisinernes" øyne. Og avler for å fremme salg av egne valper (Testet fri for x, y, v, og p osv), og gen-poolen innskrenkes som en konsekvens av DET.

Og så må alle se i øynene at det i alle kull, selv med helt friske foreldre, tilfeldig oppstår sykdommer og tilstander hos avkom. Som det er umulig å teste seg mot og umulig å forutse. Uten at det betyr "dårlig avl".

[Guest Bølla]

Løsningen

Enten man liker det eller ei.

[Gjest]

Løsningen

Enten man liker det eller ei.

Tull.

Genetikerne ved vetrinærhøyskolen mener noe helt annet. (Og jeg stoler på fagekspertisen). Jeg var bla på et foredrag med Frode lingaas, der han var innom dette temaet, og han var helt klar på at det å avle friske rasehunder er noe som er fullstendig mulig ved hjelp av den genetikk-kunnskapen og bioteknologien vi sitter med per i dag.

[Gjest]

Tull.

Genetikerne ved vetrinærhøyskolen mener noe helt annet. (Og jeg stoler på fagekspertisen). Jeg var bla på et foredrag med Frode lingaas, der han var innom dette temaet, og han var helt klar på at det å avle friske rasehunder er noe som er fullstendig mulig ved hjelp av den genetikk-kunnskapen og bioteknologien vi sitter med per i dag.

Signerer

PS: Det skrives veterinær og veterinærhøgskolen