Gå til innhold
Hundesonen.no

Er rasehunder sunnere enn blandingshunder?


Recommended Posts

  • Svar 83
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

For meg er det helt åpenbart at blandinghunder på noen områder er friskere enn rasehunder med tanke på at sannsynligheten for at de får typiske arvelige rasespesifikke sykdommer er svært liten. Ta f.e

En hund som lever hele livet uten plager er frisk. Det er jo pokker helt feil å si at den hunden er syk! At den kan gi genetiske sykdommer videre, ja klart, men den hunden er jo fortsatt frisk. En

Her slår du jo effektivt i hjel dine egne argumenter. På den ene siden er det himla galt med innavl og dermed liten genetisk variasjon, på den andre siden ønsker du å ta ut friske hunder fra avlen bar

Guest Bølla

Tull.

Genetikerne ved vetrinærhøyskolen mener noe helt annet. (Og jeg stoler på fagekspertisen). Jeg var bla på et foredrag med Frode lingaas, der han var innom temaet, og han var helt klar på at det å avle friske rasehunder er noe som er fullstendig mulig ved hjelp av den genetikk-kunnskapen og bioteknologien vi sitter med per i dag.

Å konkludere kan man ikke gjøre før historien har sagt sitt, vi får ta en oppsummering om 40 år.

A-B-C

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan nok telle på en hånd, de gangene jeg har vært hos dyrlegen med Teo, utenom vaksine.

En gang p.g.a ørebetennelse og en gang for å fjerne tannstein. Sistnevnte skal han inn å gjøre senere denne mnd, da det er noe han sliter litt med. Ellers er han frisk. Men tar det selvfølgelig ikke for gitt at noe kan skje senere. Men enn så lenge er jeg glad for at han er frisk :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei jeg tror ikke det ene er noe friskere enn det andre. Blandingshund og rasehund er samme art, og sykdommer dukker opp uansett. Innavl øker sjansen, utavl minsker sjansen. Som art, vil jeg tro at det er 50/50 om hunden bli syk eller ikke. I naturen dør de syke hundene, og vi ser ikke noe til de. Det betyr ikke at det ikke bli født syke valper -de dør på et eller annet tidspunkt. Det er en menneske greie det å skulle holde liv i alt mulig.

Jeg har hatt 2 syke blandingshunder, og har 2 friske rasehunder.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg heller nok mest mot at blandingshunder er sunnere enn rasehunder, i hvert fall så lenge man ser på første gangs utkrysning, altså renraset av en rase x renraset av en annen rase. Mange av sykdommene rasehundene sliter med i dag skyldes recessive gener, og de vil man så godt som alltid unngå ved å parre ulike raser med hverandre. De vil være langt fra hverandre i slektskap og det vil være meget lite sannsynlig at de vil være recessiv for samme sjuka.

Mange av rasene våre i dag har en veldig liten genpool, dermed vil sannsynligheten for at du parrer to individ som er recessive mye større enn en hvillken som helst annen parring (blandingsparring), og avkommene vil bli syke.

Når det er sagt er jeg fortsatt i mot blandingsavl, og for raseavl. De ulike rasene har ulike egenskaper man ser etter i en hund og jeg vil ha en toller, ikke en gjeterhund, en mynde eller en "hund". I raseavl har man også mye bedre oversikt over hvilke individ som har de forskjellige sykdommene, og man kan faktisk legge en langsiktig plan når det gjelder avlen, i motsetning til ved tilfeldig blandingsavl.

Samtidig mener jeg mange raser er ganske ute og kjører når det gjelder avl og helse. Avlen har vært så "spisset" over mange generasjoner, med få individ i bruk, og dermed sitter man igjen med en vannvittig liten genpool og alle de negative følgene som kommer med dette. Har rasen vært gjennom en kraftig flaskehals på et tidspunkt, hjelper det ikke hvor mange individ rasen har i dag, eller at innavlsgraden på parringen man foretar er på 0 % regnet 8 generasjoner bakover, for alle individ vil være så like genetisk sett allikevel, grunnet flaskehalsen. Når alle individ er så genetisk like vil det også være mye hyppigere forekomst av recessive sykdommer, fordi det i noen tilfeller rett og slett ikke finnes en dominant, frisk utgave av det genet i populasjonen. Så ille er vel de færreste raser, at alle er sjuke, men dette er mekanismene som ligger bak når en rase sliter med en recessiv sjukdom.

Akkurat det samme er grunnen til at hemofili (bløder) hadde en mye høyere forekomst innen den russiske tsar-familien og blant de kongelige enn i resten av samfunnet, fordi de "parret" seg jo med hverandre.

Så akkurat på dette er jeg faktisk enig med @Bølla, på noen raser tror jeg at avlen har gått så langt at man faktisk må dra inn andre raser for å øke det genetiske mangfoldet. Var det ikke noen av de norske rasene man gjorde dette med? Jeg ser at det praktiske rundt dette er veldig vanskelig og det vil nok være mye enklere å få til i en liten rase enn en stor, for da er det mye tydeligere for folk at det er et problem. Selv om problemet kan være like stort i en tallrik rase...

Ironisk nok er dette problemstillinger man er veldig obs på når man prøver å bevare ville dyr i små populasjoner, men på hundene våre er det ikke så farlig...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er en av de som hovedsaklig valgte blandingshund som nr 2 pga jeg var så lei av sykdom hos min første hund. selv om jeg såklart visste at blandingshunder kan få alle de samme sykdommene valgte jeg prøve det ut for sjekke :) Første hunden min var Engelsk Setter. hun ble litt over 12 år altså :) da røntget hun da var 1 år hadde hun middels hd. det gikk fint til ble 7 da ble det smertestillende resten av livet. lavt stoffskifte fra var 1 år. Fra var 3 var hun inn fjernet en fettkul hvert år i 4 år. Masse ørebetennelser. Da var 11.5 fikk hun diabetes men,det bruker mange eldre hunder får da. Hun var verdens beste første hund å jeg kommer nok aldri til møte en så klok hund gjenn <3 Ikke dårlig hun ikke fikk livmorbetennelse å tennene var helt fine til hun som 11 åring måtte trekke en knekkt jeksel. Jeg kommer aldri til kjøpe plannlagt blanding men,frøkena her var fra et uhell med nabo hunden. har aldri kommet til kjøpe blanding med mere enn to raser i eller. Hun er mest Gordon Setter og litt Labrador.Da røntget albuer og hofter da var 18 mnd var hun fri på begge :) jeg som var vant til dra til dyrlegen hele tiden syntes de første 5 årene var uvante for da var det ikke nå galt med hun! Da gikk det slag i slag med lukket livmorbetenelse ( operasjon) ,spondylose ( massasje jevnlig) og allergi mot det meste på papiret ( i virkeligheten dreier det seg om noen godbiter hun ikke tåler,blir dårlig i magen å går på allergimat) kun magen allergien slår seg på takk og lov. Hun blir 8 år i sommer å,har startet halte veldig av og på en labb. Finner ingen ting galt så prøver ut litt diverse. Hun har ingen fettkuler sålangt da! Hehe. Alt i alt har hun her vært frisker så,får vi se hvordan det går videre :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter å ha fulgt denne tråden, lest en del genetikk og helse på hund er min konklusjon litt som følger:

Jeg tror ganske sikkert at utavl på blandingshunder i mange tilfeller vil produsere sunnere hunder enn raseavl. Allikevel synes jeg forutsigbarheten man får ved raseavl, og de tankene som ligger bak å drive ett seriøst oppdrett av rasehund er svært viktige. Jeg tenker derfor at jeg synes det er viktigere at man fokuserer på sunn raseavl, og tar i bruk de verktøyene man har for å avle sunnest mulig rasehunder (mens man samtidig avler på en måte som ikke er så restriktiv at man innsnevrer genpoolen for mye), enn at man åpner for all mulig blandingsavl.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter å ha fulgt denne tråden, lest en del genetikk og helse på hund er min konklusjon litt som følger:

Jeg tror ganske sikkert at utavl på blandingshunder i mange tilfeller vil produsere sunnere hunder enn raseavl. Allikevel synes jeg forutsigbarheten man får ved raseavl, og de tankene som ligger bak å drive ett seriøst oppdrett av rasehund er svært viktige. Jeg tenker derfor at jeg synes det er viktigere at man fokuserer på sunn raseavl, og tar i bruk de verktøyene man har for å avle sunnest mulig rasehunder (mens man samtidig avler på en måte som ikke er så restriktiv at man innsnevrer genpoolen for mye), enn at man åpner for all mulig blandingsavl.

This!

Raser som sliter veldig bør kunne åpne for litt nytt blod i form av en rase som komplementerer den, typ som det gjøres (skal gjøres) med lundehunden, men det må skje under kontrollerte former så det ikke bare ender i engelsk bullsenjidog og slike ting.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis man skal diskutere om blandingshunder er friskere og sunnere enn rasehunder så synes jeg det blir feil å utelukke mentalitet. Dette er jo en av hovedgrunnene til at raseavl er så viktig, og en av tingene som blandingshunder ofte sliter med. Det hjelper lite om en blandingshund ikke har fysiske plager hvis den nesten er gal på grunn av en uheldig blanding av egenskaper.

Nå satt jeg det på spissen, men siden jeg har hatt en hund som ikke var helt god i hodet så synes jeg det blir litt rart å utelukke mentaliteten når man diskuterer om blandingsavl skaper friskere individer.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter å ha fulgt denne tråden, lest en del genetikk og helse på hund er min konklusjon litt som følger:

Jeg tror ganske sikkert at utavl på blandingshunder i mange tilfeller vil produsere sunnere hunder enn raseavl. Allikevel synes jeg forutsigbarheten man får ved raseavl, og de tankene som ligger bak å drive ett seriøst oppdrett av rasehund er svært viktige. Jeg tenker derfor at jeg synes det er viktigere at man fokuserer på sunn raseavl, og tar i bruk de verktøyene man har for å avle sunnest mulig rasehunder (mens man samtidig avler på en måte som ikke er så restriktiv at man innsnevrer genpoolen for mye), enn at man åpner for all mulig blandingsavl.

Jeg er helt enig med deg.

Dessuten kommer det veldig an på hvilken rase man snakker om. En rasehund er ikke en rasehund. Noen har stor genpol, andre bitteliten. Noen raser er så "infiserte" med arvelige sykdommer og defekter at det er mer normalt med syke enn med friske hunder (ref. en artikkel om at cavalieren har vært gjenstand for diskusjon om ulovliggjøring pga generelt dårlig helse). Er det disse rasene man sammenlikner med "vanlige" blandingshunder er det jo åpenbart hvem man kan kalle friskest. Men det står heldig vis ikke så ille til med de aller fleste rasene man avler på i dag. Poenget mitt er at det nytter lite med forutsigbarhet om det man har å ta av er generelt dårlig.

Angående bruk av bærere av recessive sykdommer i avl har jeg ingen motforestillinger mot å bruke slike. Det går rett og slett ikke an å utelukke alle bærere dersom populasjonen på enkelte raser skal kunne oprettholdes med en sunn genpool og variasjon i stamtavler. Affiserte hunder unngår man såfremt man kartlegger linjer godt, og bruker hunder som er fri med bærere. Jeg er mye mer skeptisk til å avle på hunder med allergier, atferdsproblemer eller andre typer defekter som det kan se ut til at enkelte dessverre avblåser som "filleting" til tider..

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Løsningen

Enten man liker det eller ei.

Problemet med den løsninga er at man mister en del andre fordeler raseavl har. Jeg har ingen illusjon om at rasehunder som helhet er friskere enn blandinger (avhengig av hvilke raser blandingen består av). Og noen spesielt syke raser mener jeg man burde slutte å avle på av dyrevernsmessige årsaker. Men blandinger mangler noe rasehunder har. En forutsigbarhet i størrelse, kroppsbygning og egenskaper. For oss som bruker hundene til spesielle ting vil det være helt lotto om en blanding funker til det vi skal bruke den til eller ikke. Og da tenker jeg ikke på blanding mellom to nært beslekta raser, for den muligheten forsvinner jo om vi ikke har raser. Dette gjelde både oss som driver med brukshunder og konkurranser, politi, forsvar, gjeterhund, redningshund, jakthunder osv. Om jeg hadde fått en 45 kg tung koseklump som trives best med å lunte rolig på tur, så hadde den ikke trives hos meg og jeg hadde ikke trivdes med den.

En viss forutsigbarhet trenger vi. Men å åpne litt på utseendekravene til rasene, noen detaljer er kanskje ikke like viktig? Helt åpne stambøker er jeg ikke sikker på hvor lurt er, men å åpne for planlagt blanding inn i rasene er ikke så dumt. Det er jo noen raser/linjer det har blitt gjort med, selv om det ikke ser sånn ut på de offisielle stamtavlene...

Så avskaffing av raser tror jeg ikke er noen løsning, men noe må gjøres. Helt klart. Og det stramme rasebegrepet har en stor del av skylda. Men se på de små designerblandingene. De er mildt sagt ikke noe friskere de, så å fjerne raseskillet løser lite i seg selv. Det fjerner problemet med liten genpol, men gir mange andre problemer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å slutte med raseavl er vel den mest useriøse kommentaren til dette.

Raseavl ble gjort for å få frem hunder som kunne jakt, gjete, vokte, svømme ut etter garnet, følge med på skatteoppkreving, osv. Dette har vi per i dag, vi har stående fuglehunder som er fantastiske jaktkamerater på fjellet, gjeterhunder som samler inn buskapen med den største lidenskap, skreddersydde hunder for et langt liv med mening. Og de som ikke brukes til dette har alle muligheter til å konkurrere i en eller annen hundesport eller jobbe som redningshund eller tollhund pga egenskaper som er nedarvet pga raseavl.

Det finnes mange triste skjebner av hunderaser som er avlet i hjel også, som ikke kan bli naturlig parret, som sliter med pusterør og hengende øyelokk og gud vet hva men de tilfellene kan ikke være grunnlaget for at vi må slutte med raseavl. Det som kunne vært effektivt er å få inn friskt blod i raserådene for å balansere de ulike interessene man har som oppdretter, samt fremme hundesporten i klubbene med lavere terskler for å kunne konkurrere på prøver. "Introklasse" før Nybegynnerklasse i forskjellige prøveformer, arrangere flere uoffisielle rekrutteringsprøver for å få med flere, få inn LP1/2/3 som tittel i lydighet, BK1 / AK1 / EK1 i jakt (etc) for at flere skal konkurrere. Når flere blir interessert i dette så blir valpekjøpet mer nøye utvalgt, og flere setter krav til at rasehunder skal kunne fungere og ha en aktiv hverdag.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som det sies her, så tror ikke jeg det er så enkelt som at den ene aller andre gruppen hunder er mer eller mindre friske, det er mange faktorer som må inn. Parrer man dritt med dritt, får man dritt, uansett om det er rase eller blanding.

Ellers, så støtter jeg raseavl, for der har man verktøyene som kan gjøre en populasjon friskere, på de fleste raser vi har i dag. Er også positiv til innblanding av tilsvarende raser for å bedre en skakkjørt genpool. Jeg er ikke positiv til strengere avlskrav på generell basis, men vil ha mer nyanserte avlskrav, nettopp for å bevare genpool. Heller at ti gode hunder får reprodusere seg med 1-2 kull, enn at superhundene får alle kull. Dette er jo viktig både for helse og mentalitet. Avl på bærere av recessive nedarvede sykdommer hvor vi har en gentest på har jeg ingenting imot.

For å ta de tre hundene jeg "kjenner best", så har to vært blanding, og en rasehund.

Familiehunden når jeg var liten måtte avlives 10 mnd gammel grunnet store mentale brister, fysisk helse fant vi aldri ut av. Store miljøredsler, redd for folk, stort ressursforsvar etc etc.

Hunden til svigers ble avlivd nylig, 12 år gammel. Forsåvidt vært greit frisk, men det avhenger litt av øynene som ser også. Siden jeg ble kjent med henne har jeg ikke sett på henne som frisk, men svigers har :P Greit at det ikke har vært mange veterinærbesøk, men hun har fremstått med stiv og vond rygg, har hatt vanskeligheter med å bevege seg, og har aldri sett henne med "friske" bevegelser, særlig bakbeina. Mitt lekmanngjetting er rygg/hofter, om ikke begge. Ble avlivd pga jursvulst.

Min egen rasehund, er bare 3 år, så tidlig å si enda, men ihvertfall bare vært hos vet til rutinekontroll utenom en mage-tarminfeksjon som valp.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes denne diskusjonen er litt rar egentlig, for folk sammenligner ting på ulikt grunnlag. Raser er ikke like og man kan ikke si at fordi en rase er syk er alle det. Heller ikke tilsvarende med blandingshunder, som det blir sagt før, en blandings blir ikke friskere bare fordi den er blanda.

Grunnlaget for et friskt individ ligger hos foreldrene og hva de har med seg i genene. Jeg tror ikke at de som designer valper av bulldog/mops blanding er friskere enn renraset mops men heller ikke nødvendigvis noe dårligere. Det ligger jo i valget av foreldre. Og det ansvaret ligger hos oppdretterne.

Dette med genpool blir jo en annen diskusjon (veldig viktig!) synes jeg. Greit det har litt å si for hvor friske rasene er og da også forldredyra men temaet favner mye dyprere enn at løsningen er å slutte med raseavl. Det blir for useriøst.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å slutte med raseavl er vel den mest useriøse kommentaren til dette.

Raseavl ble gjort for å få frem hunder som kunne jakt, gjete, vokte, svømme ut etter garnet, følge med på skatteoppkreving, osv. Dette har vi per i dag, vi har stående fuglehunder som er fantastiske jaktkamerater på fjellet, gjeterhunder som samler inn buskapen med den største lidenskap, skreddersydde hunder for et langt liv med mening. Og de som ikke brukes til dette har alle muligheter til å konkurrere i en eller annen hundesport eller jobbe som redningshund eller tollhund pga egenskaper som er nedarvet pga raseavl.

Nå skal ikke dette jeg skriver tas i den mening at jeg støtter avvikling av raseavl, det er mer ment som et lite tankespinn så les med åpent sinn :-)

Det som skrives over om bakgrunnen for raseavl, er ikke helt korrekt. Som tidligere nevnt i denne diskusjonen så er raseavl (og da spesielt mhp eksteriør) noe relativt nytt. Hund og menneske har riktignok hatt et samarbeid gående i tusener av år, men da som funksjon og ikke som rasehund. Molosserhundene var for eksempel ikke alle de spesifikke rasene som finnes idag, men en gruppe hunder som mer eller mindre formerte seg fritt med en viss innvirkning fra gjeterne som avgjorde hvem som fikk mat og ly (bare de beste hyrde-/gjeterhundene). At disse hundene ble til så mange ulike raser har med tilfeldigheter å gjøre.. en rik amerikaner som oppdaget akkurat den hunden akkurat der og bestemte at dette var en rase som skulle hete [stedsnavnet den ble funnet på] og alle hundene i denne rasen skulle se slik ut. Den rike amerikaneren tok med seg en hann og en hunn og avlen kunne starte. På samme måte oppdaget en annen rik amerikaner en "ny" hyrdehundrase et annet sted i et annet land ikke så langt unna. Vips har disse hundene som har vandret sammen med sore dyreflokker på tvers av landegrenser gitt opphav til en rekke "nye" raser. Slik har det foregått med mange av de ulike hundene med ulike funksjoner.

Jeg tror ikke noen ønsker å miste alle de flotte hundetypene med alle de fantastiske funksjonene de er født med og kan læres til. Men er vi virkelig nødt til å ha så mange forskjellige støvere, kontinentale gjeterhunder, hyrdehunder, stående fuglehunder, støtende fuglehunder, miniatyrer osv. Kunne vi klart oss med noen færre "raser" og heller tenke grupper med større intern variasjon eksteriørt? Da vil genpoolene bli større, samtidig som det fortsatt er mulig å avle på visse linjer (men med mulighet til å ta inn hunder fra helt andre linjer for å bedre visse egenskaper). Jeg ser jo ut utstillingsverdenen ville klappet sammen fullstendig, men spiller det egentlig noen rolle så lenge man avler på friske, funksjonelle hunder som kan brukes til noe.

Kanskje vi også hadde trengt noen nye grupper, som feks familiehunder, redningshunder, brukshunder, men det er vel også på tide. Tross alt, rasene (eller hundetypene) er ikke dannet i et vakum, men ut fra hva slags behov menneskene de bor sammen med til enhver tid har hatt. Er det ikke rart hvordan rasene har stagnert, mens behovet vårt fra hundene er i stadig forandring?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min rase ble jo oppdelt så sent som på 60-tallet. Før var det lapphund, i dag er det tre lapphundraser. De opererer fortsatt med åpen stambok, ikke vidåpen, men med mulighet. Ihvertfall på lapsk vallhund og svensk lapphund (i Norge), og tror også finsk lapphund har åpen stambok i Finland (ikke i Norge tror jeg). Det bedrives også forskning på en hundetype man har oppdaget i Russland, som fremstår veldig like lapphundene i utseende og væremåte, for å eventuelt kunne bringe inn i hvertfall i svensk lapphund, som nok er den rasen som ligger dårligst til genpoolmessig

http://s017.radikal.ru/i429/1202/5a/f17c5a82be2c.jpg nenets laika

http://www.finsk-lapphund.spkhund.dk/brun%20vildtfarvet.jpg finsk lapphund

http://www.camp-arktika.org/images/article/259/Tog.jpg nenets laika

http://www.svensk-lapphund.org/tussa1.JPG-for-web.jpg svensk lapphund

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jo jeg er egentlig enig, trenger vi virkelig alle rasene? Se på retrieverrasene: Chesapeake Bay, Curly, Toller, Golden , Labrador og Flat Coat - alle rasene med forskjellig historie til opphav, noen britiske, andre canadiske, noen ført frem av godsjakt og noen av sjøfugljakt men alle tilhører gruppe 8, apportende fuglehunder. Hvis vi skulle fulgt gammel seleksjon så hadde de beste jakthundene blitt bevart mens resten avlet ut. Kanskje vi hadde stått igjen med 2 retrieverraser som fyller alle "krav" som en apportør. De som ikke brukes mer blir jo uansett utvannet til å bli familiehunder og har aldri sett en kanin før, derav ingen funksjonsavl ei heller fyller noe tomrom i raseutvalget.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men nå er det jo ikke så enkelt som at stor genpol = friske hunder. Ei heller det motsatte.... Jeg vet ikke hvor stor/liten genpolen er på cavalier, EB, mops osv...Men tipper den er stor nok på verdensbasis? Er de friske raser for det? Og så kan man jo sammenligne med flere Nordiske støverraser, som teller et par hundre individer hver. Som er noe av det friskere som er å oppdrive..

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og så kan man jo sammenligne med flere Nordiske støverraser, som teller et par hundre individer hver. Som er noe av det friskere som er å oppdrive..

Sannsynligvis fordi man i raser med få individer er flinke til å bruke alle -eller nesten alle - i avl.Med ett kull på mange istdetfor mange kull på få.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Genpool er jo mer enn det faktiske antallet hunder da, bare for å presisere det. Mangetallige raser kan ha liten genpool. Og noe av årsaken tror jeg er som @ er inne på. Man må nesten være bevisst på det. Enkelte raser er jo nærmest delt i avlspopulasjon og ikke-avlspopulasjon, det er ikke bare greit. Selvsagt må noen individer utelukkes fra avl, men jeg tror at det på de fleste raser finnes mange gode individer som kunne bidratt til noe bra for rasen, som av ulike årsaker ikke blir brukt. Det er synd.

Lapphundene sleit mye med dette før gentesten for prcd-PRA kom, da var avlsarbeidet vanskelig siden man ikke var sikre på nedarving eller hvilke linjer som var utsatte. Mange linjer med brukbare individer ble nok utelukket, og er i stor grad tapt for alltid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå skal ikke dette jeg skriver tas i den mening at jeg støtter avvikling av raseavl, det er mer ment som et lite tankespinn så les med åpent sinn :-)

Det som skrives over om bakgrunnen for raseavl, er ikke helt korrekt. Som tidligere nevnt i denne diskusjonen så er raseavl (og da spesielt mhp eksteriør) noe relativt nytt. Hund og menneske har riktignok hatt et samarbeid gående i tusener av år, men da som funksjon og ikke som rasehund. Molosserhundene var for eksempel ikke alle de spesifikke rasene som finnes idag, men en gruppe hunder som mer eller mindre formerte seg fritt med en viss innvirkning fra gjeterne som avgjorde hvem som fikk mat og ly (bare de beste hyrde-/gjeterhundene). At disse hundene ble til så mange ulike raser har med tilfeldigheter å gjøre.. en rik amerikaner som oppdaget akkurat den hunden akkurat der og bestemte at dette var en rase som skulle hete [stedsnavnet den ble funnet på] og alle hundene i denne rasen skulle se slik ut. Den rike amerikaneren tok med seg en hann og en hunn og avlen kunne starte. På samme måte oppdaget en annen rik amerikaner en "ny" hyrdehundrase et annet sted i et annet land ikke så langt unna. Vips har disse hundene som har vandret sammen med sore dyreflokker på tvers av landegrenser gitt opphav til en rekke "nye" raser. Slik har det foregått med mange av de ulike hundene med ulike funksjoner.

Jeg tror ikke noen ønsker å miste alle de flotte hundetypene med alle de fantastiske funksjonene de er født med og kan læres til. Men er vi virkelig nødt til å ha så mange forskjellige støvere, kontinentale gjeterhunder, hyrdehunder, stående fuglehunder, støtende fuglehunder, miniatyrer osv. Kunne vi klart oss med noen færre "raser" og heller tenke grupper med større intern variasjon eksteriørt? Da vil genpoolene bli større, samtidig som det fortsatt er mulig å avle på visse linjer (men med mulighet til å ta inn hunder fra helt andre linjer for å bedre visse egenskaper). Jeg ser jo ut utstillingsverdenen ville klappet sammen fullstendig, men spiller det egentlig noen rolle så lenge man avler på friske, funksjonelle hunder som kan brukes til noe.

Kanskje vi også hadde trengt noen nye grupper, som feks familiehunder, redningshunder, brukshunder, men det er vel også på tide. Tross alt, rasene (eller hundetypene) er ikke dannet i et vakum, men ut fra hva slags behov menneskene de bor sammen med til enhver tid har hatt. Er det ikke rart hvordan rasene har stagnert, mens behovet vårt fra hundene er i stadig forandring?

Jeg ser helt klart poenget ditt her - og har tenkt litt i de samme baner. MEN - jeg har også tenkt litt videre. Hva når vi har disse gruppene av hunder som skal ha en eller annen funksjon. Ta f eks gjeterhundtyper da. Så kan man en periode blande disse typene med hverandre og få utavlet rasene og skapt et mer mangfold. Men hvor lenge vil det egentlig vare? For man vil jo beholde gjeteregenskapene, antakelig, eller en eller annen bruksegenskap. Så blir det slik at de hundene som fungerer best til den bruken, går videre i avlen. Og siden vi nå har så åpne grenser, man kan sende hunder rundt, sende sæd rundt omkring, vil folk i Norge kunne bruke hunder fra hele verden. Sannsynligvis vil oppdretterne da sikte seg ut "de beste" - som antakelig også de fleste andre vil gjøre. Og etter en del generasjoner vil man ha innsnevret avlsbasen for denne gjeter/brukshundtypen like vel, nettopp fordi det kun er de "beste" hundene til den bruken som antakelig går videre i avl.

Nå har denne tanken dukket opp hos meg fordi jeg ser det i min rase. Når jeg ser på hvilke hannhunder som brukes rundt omkring i verden, så er det antallsvis veldig få ulike hannhunder som blir benyttet faktisk, nettopp fordi det nå er mye lettere å reise for å finne aktuelle avlspartnere, evt importere sæd. Og jeg ser jo at dette kan bli akkurat det samme resultatet uansett hvordan man gjør det med å blande raser til rasegrupper også - etter hvert.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det finnes raser som er flere tusen år gamle, uten nevneverdig endring av utseendet og som er friske.

Just sayin'.

Sååå nytt er ikke raseavlen, men jeg tror vi gjør en dårligere jobb etter at utstillinger ble viktige avlsverktøy.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Frk. Nesevis ; Det, og at disse rasene faktisk MÅ være friske for å fungere til sitt bruk og dermed for å avles på... :D (i motsetning til mange andre)

(sorry får hverken sitert eller klippet og limt, eller noe særlig annet.... Sonen er ikke venn med PC'n min :icon_cry:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Frk. Nesevis ; Det, og at disse rasene faktisk MÅ være friske for å fungere til sitt bruk og dermed for å avles på... :D (i motsetning til mange andre)

(sorry får hverken sitert eller klippet og limt, eller noe særlig annet.... Sonen er ikke venn med PC'n min :icon_cry:)

Min rase er frisk. Mikroskopisk. Og blir særdeles lite brukt i moderne tid.

Oppdretterene er nøye på å unngå matadoravl og høy innavlsgrad.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men nå er det jo ikke så enkelt som at stor genpol = friske hunder. Ei heller det motsatte.... Jeg vet ikke hvor stor/liten genpolen er på cavalier, EB, mops osv...Men tipper den er stor nok på verdensbasis? Er de friske raser for det? Og så kan man jo sammenligne med flere Nordiske støverraser, som teller et par hundre individer hver. Som er noe av det friskere som er å oppdrive..

Cavalierene har svært liten genpol men svært stor populasjon. Et redningsprosjekt for å berge rasen fra å dø ut som bygger på hele to cavalierer basicly grunnlaget for en ekstremt poppis rase. Enkelte mener de kan spore syringomyelia tilbake til en eller begge "opphavshundene". Da er rasen skrudd da...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Haff, jeg sliter med de luksusproblemene vi har med casual turgåing. Altså, de er luksusproblemer ifht hvordan den gjennomsnittlige hunden i gata oppfører seg på casual tur - men ikke i gata vår. Våre nærmeste naboer er Midt-Norsk kompetansesenter for hund, så vi har en litt annen standard å måle oss etter, hence min følelse av å slite med hva folk flest synes er luksusproblemer, gitt den gjennomsnittlige hunden i andre sine gater. Med unntak av ved veldig spennende lukter så trekker ikke Ede i det hele tatt. Aldri vært hans greie. Han stopper og snur seg og venter på meg om båndet blir stramt. Foretrekker selv å ha det slakt. Han hører på meg når jeg ber han om noe og er ivrig på vakt etter oppgaver. Går omtrent halvparten av tiden pent ved min side som frivillig adferd. Har noen byks etter løv i vinden og drar LITT etter interessante lukter innimellom, og mister fokus og blir vimsete og tenderer mot raptus mot slutten om vi går for langt, men som energisk 6 mnd gammel (i dag, gratulerer med dagen, Edeward 🐾) er jeg ikke veldig bekymret for at sånt vil vedvare som problem i voksen alder. Han er stort sett flink gutt, MEN han er langt fra så veloppdragen som jeg helst vil ha ham. Han ploger og han går foran meg, han vimser til siden og han krysser foran meg. Det er irritasjonsmomenter. Vil gjerne ha en sånn robothund som bare går pent ved min side og følger med på hver minste bevegelse jeg foretar meg, altså.  Har på råd fra de langt mer kompetente naboene begynt å fase ut godbiter for å få bedre kontakt og kontroll. Belønner nå med lek og godsnakk og tempovekslinger istedenfor godis. Bygge relasjon. Han skal fokusere på meg, ikke på hva jeg har i hendene og lommene. Det er en omstillingsprosess. Gamle damer kan lære nye triks, men det tar tid. Fant ut det å belønne en fin turfot med hurtig gange og jogging fungerer som bare det. Ingen problemer å veksle tempo heller. Ede synes det var spennende med vekslinger mellom jogge, løpe og gå fort eller sakte. Spennende i seg selv, så lenge det er nytt, antakelig. Han er typen som liker variasjon og alt nytt er mer gøy enn det vi har gjort før. Med unntak av å sitte, ligge eller stå for å få kastet en apportleke, så surner han og protesterer om jeg ber om for mange repetisjoner av det samme. Temmelig nøyaktig fire rep av noe synes han er nok og nekter gjerne på den femte fordi han heller vil gjøre noe annet. Ikke Border Collie, m.a.o. Trenger mer variasjon i trening på øvelser.  Vi faser ikke fullstendig ut godisen enda. Mamsen er som en gammel hund med innarbeidede vaner og trenger tid på å finne tillit til at det skal gå an å få til. Har sluttet belønne fin turfot med godis, nå får han godprat, flere øvelser underveis og belønnes med lek for de istedenfor. Øvelsene blir da en sekundær forsterker. ..eller tertiær, for jeg tør ikke la være belønne gode 'slipp' med godis iblant. Han liker IKKE å slippe kampelekene sine  Akkurat på det punktet der har jeg svært lav tillit til fullstendig godisfrie metoder ennå. Vi får se.  Inntil videre lønnes også passeringer med godis. Dette fordi han har sterk byttedrift, spesielt på syklister som kommer bakfra og farer fra oss - de som kommer andre veien er han mer nonchalant om, da de innbyr ikke til jakt fordi de skal feil vei – helt motsatt av border collie, altså – og han har så sterke impulser til å hilse på forbipasserende mennesker, sladretrening med godis av høy verdi må vi bare fortsette med, fordi det fungerer.  I likhet med BC-blandingen jeg hadde, så trigger han her også frykt for å miste ham i en påkjørsel. Han har forstått at det sitter mennesker inni bilene, som han gjerne vil hilse på, og han har ikke NOEN konseptforståelse av mekanisk fysikk. Masse og fart i forbindelse med trafikk er ikke noe det går an å lære ham kløktig på den harde måten, så sladretrening på passerende biler er helt nødvendig med han her.  Strømgjerder derimot, det kan han lære på den vanskelige måten, så minner meg selv på å få det gjort. Trenger få narret ham borti gjerdet på en tom luftegård snarest, fordi en hest ville hilse på ham her om dagen. En vi har vært på nikk med ved passeringer en stund, han kom ivrig løpende til gjerdet for å si hei til oss, og Ede ble henrykt og ville borti for å hilse snute mot mule, som hesten innbød til. Ble en kjip opplevelse, fordi Ede har ingen anelse om hva strømgjerde er, og forstod ikke hvorfor jeg var så teit og holdt ham tilbake fra den nye kompisen sin. Han trenger finne ut hvorfor. Spørsmålet er hvordan narre han borti gjerdet på sitt eget initiativ når det ikke står en hest der. Vil jo ikke at han skal bæde på hester, for det kryr av dem her. Det er viktig å gi ham forståelsen av at det er gjerdet som er farlig og gjør vondt, ikke hestene. Fører opp på listen over to dos. 
    • Nå skal ikke jeg skryte på meg å kunne kjempemasse om hverken Malle eller hollender, men mitt inntrykk og det andre sier er at det er så store variasjoner innenfor begge rasene at du kan få begge type hunder (f.eks. mer skapt vs mer sosial, osv)  i begge rasene.   Men basert på de individene jeg kjenner av begge raser (som stort sett da er avlet for IGP ol) så vil jeg ikke si at hollender er noe mer krevende eller noe skarpere enn malle. Heller ikke mer energiske. Av de jeg har sett har hollendere litt lavere terskel for stress og lyd, men jeg er nok farget av hun jeg har selv 😂 og jeg har jo sett 10x fler maller enn hollendere.   Og hun jeg har er ikke spesielt selvstendig. Eller altså, hun kan fint være selvstendig og der det kreves, men hun henger jo etter meg som en skygge i typ alle situasjoner vi er i 😂 hun vil helst gjøre ting sammen med meg dagen lang 😂    Men den typen du beskriver høres ut som en typisk KNPV hund, hunder avlet mot bruk i politiet i Nederland osv. og de er nok sånn. Men min oppdretter av hollender blander KNPV linjer med sportslinjer, hvor hundene ikke er fult så skarpe, mer sosiale og ikke så selvstendige. De fleste i Norge er mer sportsavla.  Ble  langt svar ja 😄 I og med at det er så mange fler malle oppdrettere enn hollender tror jeg det er lettere å finne en bra malle. Jeg er heldig og kjenner flere som kan masse om både schæfer og malle til IGP bruk, så jeg må spørre og grave litt rundt 🧐😊  
    • Tatt bilder av pliktfølelse i dag. Han pleier være flink til å bli sittende/stående/liggende når jeg står oppreist, ter seg som et skolelys, men somehow har han tolket det at jeg setter meg ned på huk som: "Kom!" Forståelig nok. Et ekstra håndsignal mens jeg setter meg ned var alt som skulle til for å fikse den, men når jeg tar frem mobilen virker det som han er redd den skal fange mamsen, og han klarer ikke holde posisjonen, men haster inn for å redde turen fra den gledesdreperen der.  En real tålmodighetsprøve for begge å få lov til å ta bilder av de flotte sitt/dekk/stå han vanligvis har, da vi ikke snakker samme språk og har vidt forskjellige oppfatninger av hva den der svarte, flate greia er for noe, men vi fikk det da til etterhvert. Tjue bilder av naturskjønne omgivelser forsøplet av en lilla gummisnor, noen av dem også med hale og rumpestump på lagt i søpla, og så presenterer vi oss som om vi har litt fotoskills og hverdagslydighet sånn noenlunde på stell. Å få tatt fine bilder med langlina skjult eller litt penere dandert får være neste mål.    BTW, han har fått seg en praktisk custom klipp. Korrekt riesen frisyre drar nemlig inn sånne MENGDER med sand, en blir tullerusk. Fra å være vant med korthårede hunder på asfalt og gress i bymiljø, ble jeg virkelig smågal av all sanden de nydelige riesenbeina dro inn fra gårdsveiene her. Dessuten er flared jeans silhuett SÅ 90's. Vi gikk for en 2020 women's jeans fashion silhuett istedenfor. Praktisk. Ørene klarer jeg ikke klippe før det blir virkelig varmt, for han er så nuskesnusk kosemose søt med sånn spanielpels på dem. Litt sånn Lady og Landstrykeren hybrid look nå. Gen Z synes sikkert han ser ut som en skikkelig kjekkas hen/them/they. 
    • Dette albumet har flere låter han liker. Artisten har gitt ut flere: https://music.youtube.com/playlist?list=PLQKkIV10JKf_ZFZxjvkB-LUc00Kyiifhz&si=Hc2-qFcJVQEsqZ_G
    • Om økonomien er stram låner man bøker på biblioteket. 100% positiv hverdagslydiget (eller Hverdagslydighet fra valp til voksen som den nye versjonen heter), På talefot med hunden, eller andre gode hundebøker. Men ta en titt på fra Bølle til bestevenn-seriene, Maren bruker mye metoden der med å få hunden til å legge seg og være trygg i sengen sin.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...