Gå til innhold
Hundesonen.no

Hjertevenn


Recommended Posts

Skrevet

Hjertehunden min må være Nemi. :heart:

22367_355171981071_6233820_n.jpg

Dette var boxeren jeg aldri skulle ha. Jeg skulle ikke ha boxer i det hele tatt! Men en dag satt jeg på telefonen og skravla med Stine, boxeroppdretter, og hun nevnte at hun hadde kjøpt Nemi, en voksen boxertispe, søster til en av deres boxere, og hun skulle settes ut på fôr. "Jeg vil ha henne." sa jeg. Stine ble paff, og jeg ble litt paff selv, men jeg skulle ha den hunden. Det var selvsagt ikke noe problem, og et par dager etter, så kom de og leverte henne til meg og Baghera.

1013712_10151675451281072_1579077683_n.j

Vi hadde det tøft de første årene, fordi hun utagerte mot andre hunder, og kunne være litt ufin hvis ikke hun ble introdusert på riktig måte. Hvis hun bare fikk ta det på sin måte, så gikk det alltid fint, og hun var verdens snilleste. Hun hadde løpetid opptil fire ganger i året, og slet mye med innbilt og det her, så det ble til at jeg steriliserte henne. Etter dette, hadde hun aldri problemer med andre hunder igjen, og hun var verdens mest behagelige hund. Hun leste meg, og jeg leste henne. Jeg følte alltid at hun skjønte hva jeg sa. Hun ville alltid være med meg, selv om jeg bare skulle en tur på butikken. Om en bildør stod åpen, så hoppet hun inn og satte seg ned. Hun vekte meg om natta for at jeg skulle løfte på dyna så hun kunne komme under.

Da jeg fikk Peggy, begynte de å sove sånn her:

270054_10150297738176072_5543159_n.jpg

  • Like 7
Skrevet

Jeg har ikke ennå hatt så mange hunder, men frøken krølle vekker mange følelser i meg altså. Hun er et så vakkert vesen og forstår alltid. Hun er min første hund, men allikevel tror jeg ikke det kommer sånne som henne rekende på ei fjøl hver dag. Jeg klarer ikke helt å beskrive hva som gjør at hun føles så spesiell. Men bare tanken på å ikke ha henne her lengre stikker langt inn i hjertet. Hun blir snart 9 år og jeg håper jeg kan ha henne i mange år til. Eneste som gjør at hun kanskje ikke er min hjertevenn er at hun har DET forholdet til min mor. Jeg tror den hunden kunne dødd for mamma, virkelig. Så selv om hun er en vakker sjel og selv om jeg kanskje aldri kommer til å få en Chess igjen, så er hun og forblir mamma sin i hjertet. De er herlige sammen altså. Stoler på hverandre 100 %. Chess er så trofast mot mamma at jeg aldri har sett liknende. Moren min sa alltid at hun aldri kom til å få en spesiell hund som som den schäferen hun hadde som barn - der tok hun feil. :)

Minien er jeg ufattelig glad i. Hun gir meg så mye glede og så mye kjærlighet. Men hun kunne like gjerne vært med noen andre hun liker, f.eks. mamma, sambo eller svigers. Hun et ikke trofast på samme måte som Chess. Selv om hun alltid søker til meg om hun vil ha trygghet og det er meg hun lystrer. Men det er ikke hjertevenn på en måte. Verdens beste er hun jo allikevel :wub: Herligste varmeflaska som er!

  • Like 4
Skrevet

Lille var en slik hund.
Hun satte sine spor hos alle som kjente henne, men hun var min. Min og guttungen sin.
Jeg tror aldri jeg får en hund igjen som er som hun var og som vil bety like mye som hun gjorde. Hun var ikke min første hund, hun var ikke min siste, men hun var noe helt eget.

post-6760-0-00081300-1395479936.jpg

  • Like 5
Skrevet

Tarik :wub:

DSCF6822.jpg

Det er først etter at han ble avlivet i fjor høst at det har gått opp for meg nøyaktig hvor mye han betydde for meg. Med tanke på at vi to var uenige om veldig mye, veldig ofte, er det nesten litt overraskende hvor tungt det er å møte hverdagen uten han. Ziva er en hund som på veldig mange måter passer meg bedre enn Tarik gjorde, men han var "sjelevennen" min. Jeg har aldri møtt en hund jeg i så stor grad har sett meg selv i, vi to var like på så utrolig mange måter. Han kommer alltid til å være min "once in a liftime" hund.

  • Like 6
Skrevet

Det er vel ingen hemmelighet at denne galskapen her er hunden i mitt liv..

IMG_49652157396254.jpg

Jada, han drev meg til vanvidd, men han var noe helt spesielt. Han var egentlig bare snill og god, ting hadde bare en tendens til å balle litt på seg for han og så tenkte han ikke like fort som kroppen reagerte også bare ble det litt sånn kaos liksom..

Hjertevenn fra før første blikk. Den eneste hunden jeg visste jeg måtte ha før vi overhodet møttes, og jeg får aldri et slikt herlig naut av en hund igjen :wub:

  • Like 7
Skrevet

Min første hund, Vinnie, var min hjertevenn. Jeg hadde drømt om min egen hund siden barneskolen, og da jeg endelig flyttet ut og fikk hente en liten valp så var det en drøm som gikk i oppfyllelse. Jeg gråt i bilen på vei hjem i pur lykke.

1977_61033576720_3563_n.jpg

Vinnie hadde en energi og en livsglede som var helt uovertruffen. Alt var gøy, og øynene glitret av lekelyst og energi hver eneste dag. Hun var så kjapp og lydhør at hadde jeg vært en bedre hundetrener enn jeg var på det tidspunktet, så hadde hun kunnet komme langt.

Og selv om hun "bare" var en blandingshund, så synes jeg hun var usedvanlig vakker. Hun har en helt spesiell plass i hjertet mitt.

199553_18081626720_9729_n.jpg

  • Like 9
Skrevet

Dina, min forrige hund.... Hun har en veldig spesiell plass i hjertet mitt :) Hun er min once-in-a-Lifetime hund :wub: Jeg elsker (fremdeles) den hunden av hele mitt hjerte, selv om hun ble avlivet i 2008.... :icon_cry: Jeg kunne sikkert skrevet en hel bok om hvor spesiell hun var for meg og jeg savner henne masse enda.... :icon_cry:

201_zps5561f031.jpg

dsc00018_001.jpg

DSC00363.jpg

  • Like 4
Skrevet

Jatzy er definitivt min hjertevenn :wub: . Hun er en slik hun jeg vet at jeg kun får oppleve bare en gang. Jeg fikk henne i en periode der livet mitt ikke var så lett, hun var den rette, helt i fra første gangen jeg hilste på henne hos oppdretter. Jeg bare følte det. Hun kom til meg. Vi følte det samme :heart: . I tykt og tynt har hun fulgt meg, og jeg henne. Hun passer på meg, og jeg passer på henne. Hun er mitt alt på alle måter :wub: Vi er et team. Uten henne føles ikke livet verdt å leve, en skummel følelse, når jeg innerst inne vet at hun ikke varer evig.

478397_10150922720420091_713966896_o.jpg

Så vakker, så klok, så fantastisk - jeg elsker henne av hele mitt hjerte :heart: .

192702_10150157653610091_3182843_o.jpg

Ingen er som henne, og derfor, ble ikke hund nr 2 en australian shepherd. Ingen kan måle seg med Jatzy, ikke en gang rasen hun er, det er nok lenge til neste aussie, for ingen aussie kan måle seg med Jatzy :wub:

Skrevet

Jeg har det her hjemme med en av hundene, men jeg vil ikke dele de følelsene, for det er mellom oss :heart:

Men det måler seg nok ikke det Lars og Lyra har sammen. Hun er hans, og jeg har ikke eksistert fra første sekundet de to møtte hverandre. Hun går inn i en depresjon hver gang han drar, og det finnes ingen i livet hennes som bringer slik lykke som bare å være nær han. Jeg tror han ville gjort hva som helst for henne, selv om det verken hadde vært rasjonelt eller sunt. Han har flere selfies av seg selv og Lyra enn det finnes av meg og han :lol: Hun har egen pute ved siden av hans hodepute, og det har ikke hendt noen gang at hun ikke har lagt seg ved siden av han. Kan være +35 grader ute, hun sover alltid ved siden av han <3 Han har henne med seg overalt, om det så er butikken/henting i barnehagen/ut med søppla og hun slipper unna med hva som helst også... Jeg var oppriktig redd etter angrepet, på hvordan han ville ta det om hun ikke overlevde. Håper hun har mange år igjen :)

Skrevet

Denne katten. Han var alt for meg. Jeg kjenner at hjertet mitt får vondt av å tenke på dagen han forsvant, og gråten er ikke langt unna når jeg ser på bilder av han. Å, som jeg savner den katten. Jeg ville gjort absolutt alt for å få han tilbake.

post-11992-0-70666400-1395609958.jpg

post-11992-0-36230000-1395609959_thumb.j

Skrevet

Oskar, min fine 10 år gamle Cavalier må være min hjertevenn.

Jeg bestemte meg tidlig for at han skulle bli min, selv om han bodde hos noen andre. Tre år etter at jeg hadde ønsket meg det, flyttet han hjem til meg.

Han har vært med meg hele ungdomsperioden min, på kurs, skole og andre utdanninger.

Det finnes ingen som er så lik meg som han og vi leser hverandre veldig godt begge to.

Han har lært meg det meste jeg kan om hund og vært den jeg har testet ulike hundesporter med. Han trenger heller aldri å bruke bånd, han er rett ved meg hele tiden.

Vanskelig å beskrive Oskar egentlig, men han er en helt fantastisk hund og det kommer nok aldri til å bli en Oskar igjen.

:heart:

Skrevet

Tror kanskje jeg fortsatt har til gode å få min ekte, ordentlige hjertevenn. Det kjennes ut som at Tequila er det nå kanskje, men det kan også være fordi hun er min første hund at forholdet oss i mellom kjennes sterkere enn mitt og Khelas f.eks.? Khela er veldig knyttet til meg, helt klart, men vi er ikke DER liksom. Jeg elsker henne selvfølgelig masse :wub:

Men om jeg setter dem opp mot hverandre da, så er det hakket mer utenkelig å noen gang ikke ha Tequila i livet mitt. Jeg vil klone henne og ha henne for evig om jeg kunne. Det er ikke sjeldent at jeg bare ligger og ser på henne og tårene strømmer på fordi jeg elsker henne så inderlig. Jeg kjente det fra første stund at hun var så riktig så riktig. Hun er den hunden jeg setter høyest av alle vi har.

Jeg kommer aldri til å få en som henne igjen. Hun er potethunden min, som jeg alltid bruser av lykke på grunn av. Hun er konstant full av glede. Selv om hun elsker alt som går på to bein, så kjenner jeg og vet jeg at hun elsker meg mest av alle. Jeg har hatt så mange fine stunder med henne, at jeg ikke klarer å huske dårlige perioder engang.

Det finnes bare en Tequila :wub:

263948_10150270719595141_4482862_n.jpg

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...