Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

  • Svar 90
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Leiligheten min! Skulle ønske alle kunne kjenne på den følelsen det er å komme hjem til sitt helt eget hjem og vite at alt der er deres

Bunaden min er jo "bare" en ting, men grunnen til at bunaden min betyr så utrolig mye for meg er at den er laget av mamma. Fargene (som har gått ut av sortimentet) er bestemt av oss sammen, det er sam

Han her har stor sentimental verdi for meg Han heter Apan og har fulgt meg hele livet. Fikk han vel når jeg var rundt 1 år. Han er blitt spydd på, vasket i maskin, sydd sammen her og der og bærer gen

Skrevet

Hm. Det må bli gamle bilder av kjæledyr jeg hadde under oppveksten. De bildene er uerstattelige.

I tillegg til et fotografi på lerrett som det vil være veldig vanskelig å erstatte. Og samlefigurer av mario og pokemon, og andre spill.

Skrevet

01114_zpsf73103fa.jpg

Han her har stor sentimental verdi for meg :heart: Han heter Apan og har fulgt meg hele livet. Fikk han vel når jeg var rundt 1 år. Han er blitt spydd på, vasket i maskin, sydd sammen her og der og bærer generelt preg av å ha vært min følgesvenn i mange år.

Ellers så må jeg nok si bunaden min som mamma har laget (mamma døde i 2004).

  • Like 4
Skrevet

Har en hundebamse, som heter Sofus, som jeg fikk av mormor til jul da jeg var rundt 7 år. Den begynner å bli veldig sliten og godt brukt. Men den er vel det eneste jeg har, utenom noen bilder jeg ikke har digital kopi av, som jeg ikke kunne erstattet uten noe særlig om og men.

Skrevet

Ingen ting :P Har enda ikke funnet mine eksterne harddisker med alle bildene mine etter flyttinga, er helt rolig. Ikke har jeg noe særlig annet som "betyr så mye for meg", absolutt nicht nada. Kjedelig :P

Skrevet

Glemte selvfølgelig helt diamanthjerte jeg fikk av bestemor! Det var gave fra bestefar til henne, et til 25års bryllupsdag og et til 50års. Til bursdagene våre fikk søsteren min og jeg hvert vårt.

Jeg har det rundt halsen til enhver tid :)

Skrevet

Det kjæreste jeg eier er bildene av Zippo, og alle de andre bildene jeg har i album, hardisken, PC'en, Kamera, 3DS'en og sist men ikke minst; tegnebrettet som jeg har hatt i 4 år nå :) Ja også dåps gaven i gull fra Farmor og Farfra - smykke med tro, håp og kjærlighet <3

Skrevet

Leiligheten min! Skulle ønske alle kunne kjenne på den følelsen det er å komme hjem til sitt helt eget hjem og vite at alt der er deres :heart:

  • Like 8
Skrevet

Bunaden min, fotoalbum med bilder som ikke finnes digitalt og duken min farmor broderte til 20 års dagen min, siste håndarbeidet hun fullførte før hun døde.

Sent from my iPhone using Tapatalk

  • Like 1
Skrevet

Jeg fikk en sølvskje til konfirmasjonen min, som er over 100 år gammel og har blitt overlevert fra mor til datter nedover hele slektstreet mitt. Den kan selvsagt ikke erstattes dersom noe skulle skje med den. Alt annet jeg har er av nyere dato og kan kjøpes om igjen.

  • Like 1
Skrevet

- Et grønt bånd jeg fikk av nabokona/min "partner in crime" og kjærligste voksne venn. Brukes som armbånd, akkurat nå henger det om håndleddet på min samboer.

- Klokka mi, som jeg fikk til jul av mamma og pappa.

- En A3-plakat med bilde og tekster fra sentralstyret jeg satt i, den er virkelig uerstattelig (eierskapet er delt på 14 personer, men jeg har den hjemme hos meg).

Skrevet

Jeg begynte å tenke på dette spørsmålet i dag ettersom jeg vurderer å selge fiolinen min og kom frem til at jeg virkelig ikke har lyst ettersom den er noe av det kjæreste jeg eier. (Men jeg må nesten selge den jeg har for å få råd til en bedre en. :aww: )

Ja, så svaret på mitt eget spørsmål må nesten bli fiolinen min i tillegg til arvesmykker fra min bestemor og oldemor.

Det er forøvrig interessant å se at mye av det som nevnes har lav verdi når man måler i kroner og øre, men høy affeksjonsverdi for den enkelte. :) Tråden har vel egentlig fått meg til å tenke at selv om det er mye som hadde vært kjedelig å miste, så er det ikke mye som er uerstattelig, slik menneskene i livet mitt er.

Hmm, det var vanskelig når du utelukket hundene :lol:

Jeg kom jo inn selvfølgelig inn på denne tråden bare for å si at det er uavgjort mellom fjotten og pus, og syntes egentlig det var et litt teit spm :P Men med en gang dyrene ikke får være med, blir det jo litt verre å svare på.

Hehehe. Hvis ikke jeg hadde utelukket hundene så ville jo denne tråden fort blitt særdeles kjedelig. :P

Skrevet

Må jeg velge en ting? Jeg har jo så mye fint...

Jeg har Lilleingvild, bamsen som har fulgt meg nesten hele livet.

Jeg har et lite sølvskrin hvor det ligger et roseblad fra hver rose kjæresten har gitt meg.

Til jul smeltet mamma om gullsmykken min avdøde, elskede mormor alltid gikk med til to hjerteanheng til meg og søsteren min.

Jeg har en sølvpenn fra nevnte mormor, med pikenavnet mitt inngravert i hennes håndskrift.

Jeg har en plakat fra en musikal som endret livet mitt, med signaturen til alle skuespillerne på.

Kan man eie kjæresten sin? Hvis ikke må jeg si uglebamsen Melvin han kjøpte til meg da jeg lå på sykehus. Melvin er babyen vår :aww:

Jeg kan stoppe der, men jeg klarer ikke å ta bort noe av dette.

Skrevet

Jeg så tråden og tenkte "Hva ER det kjæreste jeg eier egentlig?" Sånn utenom barna mine (som jeg ikke "eier", men "låner") og hundene mine. Og hvis huset mitt brenner ned, hva vil jeg savne mest?
BIldene - er vel det jeg kom frem til. Av min avdøde datter, av barna som små og av mine besteforeldre da de var barn og unge (jeg har arvet en del fotoalbum etter mine besteforeldre).
Men om tragedien skulle rammet, så hadde jeg nok hatt fokus på å få alle de som lever ut av huset og i god behold. Og fint fikset å gå videre i livet uten så mye jordisk gods. De gode minnene lever på innsiden av meg uansett. :wub:
Og jeg er opptatt av å ikke bli eid av ting…..

Skrevet

Jeg klarer faktisk ikke peke på en ting. Eneste tanken som slo meg er at jeg faktisk er totalt avhengig av bilen min for å både komme meg på jobb og drive med min hobby. Men den er forsikret og ikke uerstatelig.

Det fins ting jeg hadde vært trist/sur/sint for å miste, men under katagorien "kjæreste jeg eier" har jeg faktisk ikke noe som jeg kommer på i farten.

Skrevet

Jeg har mistet alt i husbrann for noen år siden,og det eneste jeg nesten gråt en svett over var alle gamle LP plater,hadde en kjempesamling av masse spesielle singler og liveplater. Endel signerte fra konserter som jeg aldri får igjen. Ellers er alt mulig å erstatte

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...