Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Det er veldig typisk norsk å ikke gjøre det, iallefall! Jeg prøver å være "flink" til å si hei til de jeg møter på - iallefall når jeg er utenfor allfarvei. Som regel er det jeg som hilser først, og da får man ofte et litt stresset "hei" tilbake, da vedkommende ikke hadde tanker om å hilse på meg. Og så er det forskjellige grader av allfarvei; er det en relativt trafikkert sti eller skogsvei så hilser ikke folk like hyppig, men dersom man møter noen på en øde fjelltopp så er man plutselig tilbake på hilsern. Kanskje det er litt sånn "hei, vi er begge friluftmennesker og derfor skal vi hilse" - litt sånn det er med motorsykkelister og trailersjåffører.

Dette med hilsing på kjente og ukjente er egentlig ganske rart, og litt situasjonspreget. Er man for eksempel på butikken, og møter noen kjente så hilser man første gangen. Men dersom man møter på samme person flere ganger i samme handlerunde blir det litt merkelig (men kanskje dette bare gjelder meg?)

Og så har vi de vi er på hils med i syden (eller på ferie da). Kanskje en bekjent av en bekjent av en bekjent, eller naboen syv hus nedenfor, eller en som gikk på samme barneskole som deg og da gjerne i ett par steg over eller under din klasse. Folk som man aldri hadde hilst på dersom man hadde sett de på butikken, kan man plutslig hilse på og til og med slå av en prat med dersom man møter de på ferie (kanskje helst utenfor norges grenser.)

Tilbake til tittelen; dama er IKKE en utpreget hilser på tur, og blir nesten litt flau over at jeg skal si hei til alle vi møter på. Jeg hilser ikke alltid; hvis jeg går tur med to hunder alene er det som oftest nok å tenke på når vi skal passere noen på en smal skogssti.

Hva gjør du når du møter på folk på tur, og hva er ditt inntrykk av hilseetiketten blant det norske folk?

Skrevet

På tur i fjellet har jeg hatt lange samtaler om de merkeligste tema med folk jeg aldri før har sett og aldri har sett siden.... hele livshistorier blir gjerne lagt ut i det vide og det breie. Til naboene her og i skauen like ved blir det med et høflig nikk eller et "hei". Aner ikke hvorfor det er slik.

Guest Belgerpia
Skrevet

Jeg sier hei :) - av og til utveksles meninger om vær og vind og skogen i seg selv..

Skrevet

Ute på landet hvor vi treffer lite folk - hei. I skauen - hei/snakk. På tur langs veien i Bergen treffer vi ofte mange folk så da blir det ikke noe av.

Skrevet

Etter en del år i butikk, så hilser jeg stadigvekk på fremmede overalt. Det holder lenge at de gir meg et kort blikk, så får de automatisk et smil og et kanskje i overkant hyggelig "Hei!" :lol:

  • Like 1
Skrevet

Sier ikke hei til folk når vi er på tur i nabolaget, bortsett fra om vi treffer noen vi ofte treffer, gjerne folk som lufter hundene sine på de samme rutene som oss. Men i skogen og på fjellet hilser vi så og si alltid på folk vi møter, og slår gjerne av en prat om det passer seg sånn. Det er en del utenlandske skiturister ved hytta vår, de skal helt sikkert som regel bare stå på ski i alpinanlegget, men i blant forviller de seg uti langtennsløypene forbi hytta vår, og det er tydelig at de har lest i turistguiden sin at nordmenn hilser på tur, for de hilser av hjertens lyst med et gebrokkent "hei" og store smil. Synes det er hyggelig, jeg. Her i romjulen møtte vi på en danske som hadde tryna og lå og kavet i snøen, da vi passerte, lyste han opp og sa hei. Spurte om han ville ha hjelp til å komme seg opp, men han ville klare seg selv :)

Sent from my iPhone using Tapatalk

Skrevet

Hilser som regel eller gir et smil og et nikk i skogen/marka/fjellet, får som regel det samme tilbake. Men om hundene krever oppmerksomhet (de kan bli litt ivrige på mennesker) da er det ikke alltid jeg får hilst :)

Skrevet

Sier hei, men stort sett ikke noe mer hvis ikke det er noe som faller seg som passende å snakke om;) På tur på fjellet er det oftere at det blir en samtale ut av det...

Skrevet

Sjelden jeg hilser. Men så går jeg ikke så mye i høye fjell heller. Treffer jeg noen i skogen så blir det kanskje et lite anerkjennende nikk eller smil, men ikke så mye mer enn det.

Skrevet

Det kommer nok litt an på hvor vi går tur, men som regel har jeg i det minste alltid et smil og nikk på lur, gjerne et hei og av og til blir det samtaler ut av det :).

  • Like 1
Skrevet

Jeg sier hei til stort sett alle jeg møter på, i nabolaget, på vegen, fjellet eller skogen :P I tillegg er jeg håpløs, jeg smiler til alle biler som passerer meg når jeg er ute å går. Vet ikke helt hvorfor, og jeg ser aldri de som sitter inne i bilen men de ser jo meg godt så da får de et langt smil :P Men så jeg er "litt" miljøskadet da, gjennom familie (vokst opp i en typisk "helse og sosial familie" hvor nesten alle er utdannet/jobber innenfor HS) og utdanning. Veldig opptatt av at andre skal føle at de blir sett, så har jobbet mye med meg selv ang det å si hei til fremmede. Nå er det blitt en så naturlig del av meg at jeg ikke synes det er litt flaut engang :) Men jeg blir alltid overrasket når fremmede rekker å si hei til meg først, da blir jeg litt sånn "eh, står det noen andre bak meg nå, eller var det meg? :p", før jeg kaster utav meg et Hei tilbake :P

Skrevet

Sier hei til folk vi møter på tur på skogen/fjellet :) Også eventuelt en kommentar om det er sau rundt neste sving ol. om de har hund.

Når vi kjører med bikkjene på grusveier hjemme så sier jeg ifra til andre om det kommer hester bak ol. til de med hund :)

I syden/andre steder borte ville jeg sagt hei til de fleste jeg kjenner/har vært med via via. Hjemme sier jeg bare hei til de jeg kjenner godt eller de som sier hei til meg :)

Sent from my iPhone using Tapatalk

Skrevet

Her er det mye hei i nabolaget, skikkelig koselig. Særlig utpreget blant hundeeiere (og vi er en god del).

På tur kan man fint slå følge et lite stykke om man skal samme vei, kjempekoselig!

Vil jeg gå tur alene for meg selv går jeg bare inn på småstier så er den saken løst.

Men jeg har også forundret meg over hvordan skille det er på å gå i nabolaget, byen, kontra marka.

Dog forstår jeg det også, tenk om man skulle hilse på ALLE idet man går nedover Karl Johan, eller inne på matbutikken mellom 16-17 (plutselig tok det en time istedenfor liksom).

Skrevet

Jeg hilser på ca 75% av folk vi møter på tur. :) de resterende 25% er folk som tydelig viser med kroppsspråk at de ikke er interessert. De fleste flirer litt der jeg kommer tuslende med fire mopser som leker trekkhunder og likevel har jeg alle bånd i en hånd og enser ikke gærningene mine engang. Verre de gangene Boris plutselig finner ut at akkurat DEN av sånn 3000 biler som kjører forbi her hver dag skal spises.. Da blir det kaos! Og forhåpentligvis en god latter for de passerende.

Skrevet

Jeg hilser sjelden på folk når jeg er ute. Møter jeg blikket deres når jeg går, blir det som oftest et lite smil eller et hei, men jeg søker ikke blikkontakt for å hilse :P

Ellers slår jeg som regel alltid av en prat med fremmede om de kommer bort først, det er jo bare hyggelig :) Senest forrige uke ble jeg til og med invitert med ut på date :lol: Tanken var fin den, men han kunne vært bestefaren min! :lol:

  • Like 2
Skrevet

I hjembygda gjør jeg alltid det - selvfølgelig fordi jeg kjenner alle jeg møter. Nå som jeg har flytta så vet jeg ikke om det vil komme naturlig, men jeg tenker å i allefall forsøke :)

Skrevet

Hilser nesten alltid når vi er ute på tur i skog og mark. Hvis vi går gjennom byen f.eks. er det sjeldent jeg hilser, hvis man gjør det blir det veldig mye "hei" i løpet av en liten gåtur :P

Skrevet

Jeg hilser! :) Kommer fra et lite sted og er oppvokst med å hilse på alle jeg møter (spesielt voksne, barn skulle være høflige!) også på fortauet. I tillegg har jeg to veldig sosiale hunder som folk gjerne vil snakke litt med og om når vi treffer på folk litt sånn utenom i nabolaget.

Jeg elsker hvordan en kan treffe på helt tilfeldige mennesker og noen minutter seinere kjenne til en hel del av dem, og kanskje forstå litt mer av verden. :) (Jeg er ganske lysende på å komme forbi pjatt og til kjernen av ting ganske fort, om jeg får si det sjøl).

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...