Gå til innhold
Hundesonen.no

hvor mange individer av en rase bør du kjenne før du kan si du kjenner rasen?


Recommended Posts

Skrevet

Tittelen sier vel egentlig det jeg er ute etter- hvor mange individer av en rase bør du kjenne (eie eller kjenne godt til) før du kan si at du kjenner rasen?

Om jeg har hatt en hund i 14 år ,men vært lite aktiv i rasemiljøet- kjenner jeg da rasen?

Om jeg har hatt hund av en bestemt rase i 3 mnd, en hund, kjenner jeg da rasen? "rase x er sånn og sånn" eller "hund Y er sånn og sånn"?

Hva skal til?

Skrevet

Jeg synes ikke det går på antall individer egentlig, men hvor mye bredde man har, at du kjenner 20 hunder hos en oppdretter som har de samme linjene og har et sett og holde hund på sier ikke nødvendigvis utrolig mye om rasen. På samme måte kan man kjenne få, men kanskje ha vært i miljøet en stund, hørt på andre og gjort seg erfaringer på andre måter enn og kjenne flest mulig hunder. Også vil det jo alltid være litt forskjellig hvordan vi leser hunder og situasjoner og hvor fort vi lærer og hvor raskt vi tar ting, så ingen fasit her vil jeg påstå, men litt bredde bør man jo ha på den ene eller den andre måten. Et eller to individer er sjeldent representativt for en hel rase.

  • Like 1
Skrevet

Kjenner folk som har hatt en rase i 20-30 år uten å kjenne rasen eller egentlig ha kunnskap.

Det er vel der det ligger mer enn det å ha eid rasen. Hvor mye spør og graver man, forsker, oppsøker, snakker rasen osv osv

Skrevet

Jeg tenker at det i stor grad er avhengig av egeninteresse når det kommer til hvor godt man kjenner en spesifikk rase. Man kan fint ha hatt en og samme hund i 15 år, men allikevel si at man har god kjennskap til rasen. Men da tenker jeg at det forutsetter at man faktisk er engasjert i rasemiljøet, kjenner flere andre med rasen, følger med på rasens utvikling og vet mye om rasen og dens opprinnelse samt fremtid. Man kan også si at man kjenner en rase man ikke har hatt så lenge hvis man faktisk er interessert på lik linje med det jeg beskriver over her.

Det er jo selvsagt ingen ulempe å ha eid flere individer av en rase - da får du sett et bredere spekter av hunder og hvordan de utvikler seg under de samme forholdene. Men jeg veit om folk som har flere hunder av en rase, men som ikke egentlig erspesielt engasjert i rasen utover de hundene som de har selv. Da synes ikke jeg man kan si man kjenner rasen. Ok, man kjenner flere individer av rasen, men om man ikke kan noen ting om de tingene som "er rundt" er man vel ikke nødvendig vis noen rasekjenner?

  • Like 1
Skrevet

Finnes ikke en fasit, det beror helt på personen. Det er også mye verdi i å snakkemed andre eiere og høre deres historier uten å nødvendigvis møte hundene.

Men det er en ting å si noe om én hund, det kan alle gjøre, men å ekstrapolere de ut til en hel rase blir noe helt annet.

Vet ikke om dette kom etter jeg skrev i tråden til jma (siden jeg har hatt denne hunden i 3-4 måneder og ikke har mye erfaring utover henne :lol: ), men der er jeg forsiktig med å skrive at der er hun jeg prater om, som et eksempel av rasen, ikke rasen i seg selv.

Med amerikansk bulldog tør jeg være mer generøs. Jeg har møtt mange mange representanter, snakket med utallige eiere og oppdrettere, var med å startet raseklubben i min tid og har satt meg nok inn i linjer og avlen til å gjøre to gjennomtenkte valpekjøp.

To vidt forskjellige verdener.

  • Like 1
Skrevet

For meg er det ikke noe tallbasert som avgjør om man kjenner rasen eller ikke, hverken på antall individer eller år. Men hvor mye kunnskap man har tilegnet seg og har om rasen. En person som har hatt en rase i 5 år kan ha utmerket mer kunnskaper om rasen enn en som har hatt rasen i 15 år.

Det er forskjell på hvor stor interesse man har for å tilegne seg kunnskaper, og hvor mye man nerder på akkurat den rasen. Og for den som har hatt rasen i kort tid kan forarbeidet med å sette seg inn i rasen være ekstremt stort og nøye arbeid, mens den som har hatt rasen i mange år har ikke gjort noe mer enn bare å eid akkurat det individet (som ikke trenger å være rasetypisk en gang...).

  • Like 1
Skrevet

mange svar over som jeg er enig i. Det er jo ikke noe fasitsvar på dette. Noen kan jo mye om ulike raser kun ved å ha lest seg opp på rasene, andre har hatt flere individer og vært aktiv innen rasemiljøet, mens andre der igjen har hatt rasen i ørti år og kan likevel lite. Likevel hører jeg stadig om folk som hevder at rase x er sånn og sånn, bare basert på sitt ene individ (som kanskje ikke er veldig rasetypisk).

Skrevet

Tenker ikke spesifikt antall, men hvor mye man har engasjert seg i rasen som de andre sier her. Spør og graver personen mye om andre individer, følger den med på hva som skjer innad i raseklubben og miljøet, osv.

Jeg er ganske engasjert i de tre rasene vi har, men med papillon ble jeg ikke aktiv på den måten at jeg fulgte så veldig med på det som skjedde innad i klubben og miljøet før i slutten av fjoråret. Jämthund har jeg vært aktiv innenfor miljøet (riktignok mest det svenske) i flere år, i tillegg til å ha møtt og kjenne mange forskjellige individer av forskjellige linjer. Det samme med alaska husky, men det er jo veeeldig bredt siden det ikke er en ordentlig rase. Dog har jeg følelsen av at jeg kjenner "rasen" godt siden jeg kjenner enormt mange individer og er aktiv i miljøet.

Skrevet

Mange gjør opp meningene sine på hunder, etter ekstremt begrenset kunnskap. Og det være seg uansett tema, hund eller ikke. Det ligger nok til noen menneskers "natur" trur jeg. Samt at de serverer påståtte ting som sannheter, som de på en eller annen måte har fått for seg. Selv om det er fult mulig å lese seg til at det overhode ikke stemmer, siden det er ting som har fasitsvar.

Man treffer folk som er skråsikre om en rase etter å ha tatt på to stykker på en utstilling, og man treffer på folk som er ufattelige kunnskapsrike uten å prøve å virke som om de sitter på noen fasit.

  • Like 1
Skrevet

Dette spørsmålet har jeg lurt på også! Særlig ifht min egen erfaring. Jeg har kjent fire australske terriere personlig, og når jeg uttaler meg om rasen er det jo selvsagt basert på dem. Men siden min bakgrunn er såpass snever prøver jeg å presisere "min erfaring er" eller "min hund er sånn og sånn", eller "rasen går for å være sånn og sånn". Det er jo også problematisk å si generelle ting om en rase bare fordi man har lest det på en nettside - hvem har skrevet det? Hvor har de hentet stoffet fra igjen? Kildehenvisninger er det ofte dårlig med, også hos anerkjente folk som NKK og oppdrettere. Leste feks. på en aussi-terrier-side at rasen er tøff og egenrådig og må settes på plass fra dag en, og at man måtte være en sterk leder for denne rasen - reint BS ifølge min erfaring (selvsagt et treningsprinsippspørsmål, men dog relevant).

Skrevet

mange svar over som jeg er enig i. Det er jo ikke noe fasitsvar på dette. Noen kan jo mye om ulike raser kun ved å ha lest seg opp på rasene, andre har hatt flere individer og vært aktiv innen rasemiljøet, mens andre der igjen har hatt rasen i ørti år og kan likevel lite. Likevel hører jeg stadig om folk som hevder at rase x er sånn og sånn, bare basert på sitt ene individ (som kanskje ikke er veldig rasetypisk).

Og det går jo da på folks evne eller mangel på sådan til og virkelig engasjere seg, til og forstå, til og åpne øynene og se mer enn bare seg selv og derea grad av fornuft og selvinnsikt. Ikke alle er smarte nok til og forstå at hunder er forskjellige, men de tror de vet og påberoper seg viten om ting de egentlig ikke kan, sånn vil det alltid være og det går jo ironisk nok på manglende kunnskap, heller enn mye kunnskap. De bare ser det ikke selv.

Skrevet

Jeg kunne ikke sagt noe om hvordan Cane Corso er som rase, kun basert på å ha en valp på 5-6 mnd. Men etter å ha hatt to over flere år, samt kjenne mange flere + andre folk jeg har kontakt med som har rasen, så kan jeg uttale meg om hvordan de er generelt, og hvordan de kan variere fra individ til individ.

Når jeg tenker på en ny rase, så er det slike uttalelser jeg verdsetter selv.

Om man har hatt 1 hund av rasen i mange år, og ikke har så mye kjennskap til andre individer av rasen, så er ikke uttalelsene basert kun på denne ene hunden så mye verdt. Hadde jeg kun hatt Maja, og ikke hatt kontakt med andre som har rasen, så hadde min vurdering vært helt annerledes enn det man kan vente seg i rasen. Ettersom hun er mer omgjengelig enn mange andre.

Jeg ville ihvertfall ikke stolt på rasevurderingene til en som kun hadde lest seg opp på rasen. Når det gjelder f.eks min rase, så står det mye fint og flott i rasebeskrivelser, men det er noe helt annet å leve med dette i hverdagen.

Jeg tror en må kjenne flere individer i rasen som voksne for å kunne uttale seg som at man kjenner rasen. Det holder ikke med at man uttaler seg om hvordan sin valp/voksen er. Eller at man har lest seg opp på rasen, og ikke har erfaring selv med flere individ.

Skrevet

Godt spørsmål.

Jeg syns egentlig ikke det har så mye med antallet hunder man kjenner å gjøre, heller ikke i hvor mange år man selv har hatt hunder eller en spesifikk rase, eller hvor mange individer av en rase man har eid.

Man kan få utrolig mye kunnskap på ganske kort tid ved å lese diverse litteratur (da mener jeg ikke på langt nær bare rasestandarder, men artikler/bøker/erfaringer/historier/forskningsmatriale/forum/blogger osv osv) fra mange ulike kilder i ulike land og ved å prate med diverse personer som har ulik bakgrunn (eiere, oppdrettere, raseklubber, veterinærer osv).

Så teoretisk sett kan vel faktisk en person som aldri har eid en Golden Retriever (eks) vite mer om rasen generelt enn en person som har eid flere slike hunder i 30 år?

Ellers kan det jo tenkes at en spesifikk rase har til dels store ulikheter avhengig av hvilket land de kommer fra. Det er jo ikke sikkert at eks en typisk kanadisk Schaefer er helt identisk som en typisk norsk Schaefer hverken fysisk eller psykisk. Så hvis man da vurderer å skaffe seg en kanadisk Schaefer, så holder det kanskje ikke at man snakker med bare norske Schaefer-eiere?

Syns uansett det viktigste er at man ikke later som om man er mer erfaren eller kunnskapsrik enn det man faktisk er når man blir spurt om raser. Jeg har sett mange gode svar her på Sonen når folk spør om en spesifikk rase eller spør om hvilken rase som passer for seg; folk kommer med sin info/anbefaling samtidig som de sier litt kort om erfaringen/kunnskapen de faktisk har.

Sånne svar liker jeg :).

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hvis du ikke har vært borte mer enn en time nå, og så plutselig øker til en hel arbeidsdag så er det klart at det blir problemer. Jeg vil også påstå at de færreste valper takler greit en arbeidsdag alene ved 12 uker, og synes det er ganske dårlig av en oppdretter å påstå det. Det er også litt raseavhengig, men jeg ville aldri regnet med at hunden var klar til hele dager alene hjemme ved 12 uker, uansett rase. Man henter vanligvis valpen ved 8-10 uker. Den første uken bør man være sammen med valpen og legge et trygt grunnlag, og så gradvis legge til rette for at valpen takler at man går unna, enten det bare er i et annet rom, ut og hente posten, osv. Da er det veldig individavhengig hvor fort man kan gå fram, og går man for fort fram må man ofte gå mange steg tilbake igjen. Det ER mye jobb å ha hund, og uansett hvor forberedt man er så tror jeg mange får seg en overraskelse. 
    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...