Gå til innhold
Hundesonen.no

hvor mange individer av en rase bør du kjenne før du kan si du kjenner rasen?


Meg
 Share

Recommended Posts

Tittelen sier vel egentlig det jeg er ute etter- hvor mange individer av en rase bør du kjenne (eie eller kjenne godt til) før du kan si at du kjenner rasen?

Om jeg har hatt en hund i 14 år ,men vært lite aktiv i rasemiljøet- kjenner jeg da rasen?

Om jeg har hatt hund av en bestemt rase i 3 mnd, en hund, kjenner jeg da rasen? "rase x er sånn og sånn" eller "hund Y er sånn og sånn"?

Hva skal til?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes ikke det går på antall individer egentlig, men hvor mye bredde man har, at du kjenner 20 hunder hos en oppdretter som har de samme linjene og har et sett og holde hund på sier ikke nødvendigvis utrolig mye om rasen. På samme måte kan man kjenne få, men kanskje ha vært i miljøet en stund, hørt på andre og gjort seg erfaringer på andre måter enn og kjenne flest mulig hunder. Også vil det jo alltid være litt forskjellig hvordan vi leser hunder og situasjoner og hvor fort vi lærer og hvor raskt vi tar ting, så ingen fasit her vil jeg påstå, men litt bredde bør man jo ha på den ene eller den andre måten. Et eller to individer er sjeldent representativt for en hel rase.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner folk som har hatt en rase i 20-30 år uten å kjenne rasen eller egentlig ha kunnskap.

Det er vel der det ligger mer enn det å ha eid rasen. Hvor mye spør og graver man, forsker, oppsøker, snakker rasen osv osv

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at det i stor grad er avhengig av egeninteresse når det kommer til hvor godt man kjenner en spesifikk rase. Man kan fint ha hatt en og samme hund i 15 år, men allikevel si at man har god kjennskap til rasen. Men da tenker jeg at det forutsetter at man faktisk er engasjert i rasemiljøet, kjenner flere andre med rasen, følger med på rasens utvikling og vet mye om rasen og dens opprinnelse samt fremtid. Man kan også si at man kjenner en rase man ikke har hatt så lenge hvis man faktisk er interessert på lik linje med det jeg beskriver over her.

Det er jo selvsagt ingen ulempe å ha eid flere individer av en rase - da får du sett et bredere spekter av hunder og hvordan de utvikler seg under de samme forholdene. Men jeg veit om folk som har flere hunder av en rase, men som ikke egentlig erspesielt engasjert i rasen utover de hundene som de har selv. Da synes ikke jeg man kan si man kjenner rasen. Ok, man kjenner flere individer av rasen, men om man ikke kan noen ting om de tingene som "er rundt" er man vel ikke nødvendig vis noen rasekjenner?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Finnes ikke en fasit, det beror helt på personen. Det er også mye verdi i å snakkemed andre eiere og høre deres historier uten å nødvendigvis møte hundene.

Men det er en ting å si noe om én hund, det kan alle gjøre, men å ekstrapolere de ut til en hel rase blir noe helt annet.

Vet ikke om dette kom etter jeg skrev i tråden til jma (siden jeg har hatt denne hunden i 3-4 måneder og ikke har mye erfaring utover henne :lol: ), men der er jeg forsiktig med å skrive at der er hun jeg prater om, som et eksempel av rasen, ikke rasen i seg selv.

Med amerikansk bulldog tør jeg være mer generøs. Jeg har møtt mange mange representanter, snakket med utallige eiere og oppdrettere, var med å startet raseklubben i min tid og har satt meg nok inn i linjer og avlen til å gjøre to gjennomtenkte valpekjøp.

To vidt forskjellige verdener.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er det ikke noe tallbasert som avgjør om man kjenner rasen eller ikke, hverken på antall individer eller år. Men hvor mye kunnskap man har tilegnet seg og har om rasen. En person som har hatt en rase i 5 år kan ha utmerket mer kunnskaper om rasen enn en som har hatt rasen i 15 år.

Det er forskjell på hvor stor interesse man har for å tilegne seg kunnskaper, og hvor mye man nerder på akkurat den rasen. Og for den som har hatt rasen i kort tid kan forarbeidet med å sette seg inn i rasen være ekstremt stort og nøye arbeid, mens den som har hatt rasen i mange år har ikke gjort noe mer enn bare å eid akkurat det individet (som ikke trenger å være rasetypisk en gang...).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

mange svar over som jeg er enig i. Det er jo ikke noe fasitsvar på dette. Noen kan jo mye om ulike raser kun ved å ha lest seg opp på rasene, andre har hatt flere individer og vært aktiv innen rasemiljøet, mens andre der igjen har hatt rasen i ørti år og kan likevel lite. Likevel hører jeg stadig om folk som hevder at rase x er sånn og sånn, bare basert på sitt ene individ (som kanskje ikke er veldig rasetypisk).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenker ikke spesifikt antall, men hvor mye man har engasjert seg i rasen som de andre sier her. Spør og graver personen mye om andre individer, følger den med på hva som skjer innad i raseklubben og miljøet, osv.

Jeg er ganske engasjert i de tre rasene vi har, men med papillon ble jeg ikke aktiv på den måten at jeg fulgte så veldig med på det som skjedde innad i klubben og miljøet før i slutten av fjoråret. Jämthund har jeg vært aktiv innenfor miljøet (riktignok mest det svenske) i flere år, i tillegg til å ha møtt og kjenne mange forskjellige individer av forskjellige linjer. Det samme med alaska husky, men det er jo veeeldig bredt siden det ikke er en ordentlig rase. Dog har jeg følelsen av at jeg kjenner "rasen" godt siden jeg kjenner enormt mange individer og er aktiv i miljøet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange gjør opp meningene sine på hunder, etter ekstremt begrenset kunnskap. Og det være seg uansett tema, hund eller ikke. Det ligger nok til noen menneskers "natur" trur jeg. Samt at de serverer påståtte ting som sannheter, som de på en eller annen måte har fått for seg. Selv om det er fult mulig å lese seg til at det overhode ikke stemmer, siden det er ting som har fasitsvar.

Man treffer folk som er skråsikre om en rase etter å ha tatt på to stykker på en utstilling, og man treffer på folk som er ufattelige kunnskapsrike uten å prøve å virke som om de sitter på noen fasit.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette spørsmålet har jeg lurt på også! Særlig ifht min egen erfaring. Jeg har kjent fire australske terriere personlig, og når jeg uttaler meg om rasen er det jo selvsagt basert på dem. Men siden min bakgrunn er såpass snever prøver jeg å presisere "min erfaring er" eller "min hund er sånn og sånn", eller "rasen går for å være sånn og sånn". Det er jo også problematisk å si generelle ting om en rase bare fordi man har lest det på en nettside - hvem har skrevet det? Hvor har de hentet stoffet fra igjen? Kildehenvisninger er det ofte dårlig med, også hos anerkjente folk som NKK og oppdrettere. Leste feks. på en aussi-terrier-side at rasen er tøff og egenrådig og må settes på plass fra dag en, og at man måtte være en sterk leder for denne rasen - reint BS ifølge min erfaring (selvsagt et treningsprinsippspørsmål, men dog relevant).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

mange svar over som jeg er enig i. Det er jo ikke noe fasitsvar på dette. Noen kan jo mye om ulike raser kun ved å ha lest seg opp på rasene, andre har hatt flere individer og vært aktiv innen rasemiljøet, mens andre der igjen har hatt rasen i ørti år og kan likevel lite. Likevel hører jeg stadig om folk som hevder at rase x er sånn og sånn, bare basert på sitt ene individ (som kanskje ikke er veldig rasetypisk).

Og det går jo da på folks evne eller mangel på sådan til og virkelig engasjere seg, til og forstå, til og åpne øynene og se mer enn bare seg selv og derea grad av fornuft og selvinnsikt. Ikke alle er smarte nok til og forstå at hunder er forskjellige, men de tror de vet og påberoper seg viten om ting de egentlig ikke kan, sånn vil det alltid være og det går jo ironisk nok på manglende kunnskap, heller enn mye kunnskap. De bare ser det ikke selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kunne ikke sagt noe om hvordan Cane Corso er som rase, kun basert på å ha en valp på 5-6 mnd. Men etter å ha hatt to over flere år, samt kjenne mange flere + andre folk jeg har kontakt med som har rasen, så kan jeg uttale meg om hvordan de er generelt, og hvordan de kan variere fra individ til individ.

Når jeg tenker på en ny rase, så er det slike uttalelser jeg verdsetter selv.

Om man har hatt 1 hund av rasen i mange år, og ikke har så mye kjennskap til andre individer av rasen, så er ikke uttalelsene basert kun på denne ene hunden så mye verdt. Hadde jeg kun hatt Maja, og ikke hatt kontakt med andre som har rasen, så hadde min vurdering vært helt annerledes enn det man kan vente seg i rasen. Ettersom hun er mer omgjengelig enn mange andre.

Jeg ville ihvertfall ikke stolt på rasevurderingene til en som kun hadde lest seg opp på rasen. Når det gjelder f.eks min rase, så står det mye fint og flott i rasebeskrivelser, men det er noe helt annet å leve med dette i hverdagen.

Jeg tror en må kjenne flere individer i rasen som voksne for å kunne uttale seg som at man kjenner rasen. Det holder ikke med at man uttaler seg om hvordan sin valp/voksen er. Eller at man har lest seg opp på rasen, og ikke har erfaring selv med flere individ.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Godt spørsmål.

Jeg syns egentlig ikke det har så mye med antallet hunder man kjenner å gjøre, heller ikke i hvor mange år man selv har hatt hunder eller en spesifikk rase, eller hvor mange individer av en rase man har eid.

Man kan få utrolig mye kunnskap på ganske kort tid ved å lese diverse litteratur (da mener jeg ikke på langt nær bare rasestandarder, men artikler/bøker/erfaringer/historier/forskningsmatriale/forum/blogger osv osv) fra mange ulike kilder i ulike land og ved å prate med diverse personer som har ulik bakgrunn (eiere, oppdrettere, raseklubber, veterinærer osv).

Så teoretisk sett kan vel faktisk en person som aldri har eid en Golden Retriever (eks) vite mer om rasen generelt enn en person som har eid flere slike hunder i 30 år?

Ellers kan det jo tenkes at en spesifikk rase har til dels store ulikheter avhengig av hvilket land de kommer fra. Det er jo ikke sikkert at eks en typisk kanadisk Schaefer er helt identisk som en typisk norsk Schaefer hverken fysisk eller psykisk. Så hvis man da vurderer å skaffe seg en kanadisk Schaefer, så holder det kanskje ikke at man snakker med bare norske Schaefer-eiere?

Syns uansett det viktigste er at man ikke later som om man er mer erfaren eller kunnskapsrik enn det man faktisk er når man blir spurt om raser. Jeg har sett mange gode svar her på Sonen når folk spør om en spesifikk rase eller spør om hvilken rase som passer for seg; folk kommer med sin info/anbefaling samtidig som de sier litt kort om erfaringen/kunnskapen de faktisk har.

Sånne svar liker jeg :).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dibaq, ja. Jeg er godt fornøyd med kombinasjonen av pris og kvalitet, med unntak av manglende kondroitinsulfat. Det er noe de fleste for (inkludert mer kjente og anerkjente for som Vom og Alpha Spirit) har altfor lite av. Stoffet finnes rikelig i brusk, så gir tilskudd av rå frosset eller tørket hals/føtter fra kylling/kalkun og ører/haler fra diverse dyr for å kompensere. Ellers er jeg veldig begeistret for Farmina, men en må være litt forsiktig for å unngå voldsom vekst av det. Min fikk en skremmende, massiv growth spur da jeg foret bare på det en ukes tid. Skjøt i været og la på seg. Veldig høy næringstetthet og kaloririkt, så lite slingringsmonn før det blir for mye av det. Pga DCM-skandalen i forbindelse med kornfrie for, hvor det å fore på f.eks. Acana -ansett som et premium høykvalitetsfor, rost opp i skyene for kvaliteten - medførte strukturell hjertefeil på en mengde hunder, så har jeg valgt å kombinere flere ulike typer for å gardere meg bedre dersom det i ettertid skulle vise seg å ha vært noe gærnt med noen av dem.  Farmina har kornfrie varianter, til forveksling lik skandaleforene, men har også tilstrekkelig med carnitin/taurin/metionin, og de inneholder ikke hele belgfrukter eller belgfruktproteiner - mistenkt for å være anti næringsstoffer som hemmer opptak eller syntese av andre aminosyrer og proteiner. Farmina inneholder kun stivelsen fra erter, og ekstrahert og isolert stivelse skal være bare stivelse, uavhengig av om det kommer fra hvete, ris eller erter. Nødvendig for å kunne holde de andre ingrediensene bundet sammen til kibble.  Om den voksne hunden ender på perfekt størrelse med perfekt leddet perfekt skjelett, perfekte organer og perfekt pels vet jeg jo ikke ennå, men avføringen er ihvertfall perfekt :)
    • Takk for godt tips om godbitpung! Skal se om jeg finner noe liknende. Hadde samme erfaring som deg med vom, veldig hard avføring som virket ubehagelig å trykke ut. Tørrfor fra Dilaq, er det Dibaq du mener? Vurderte nemlig dette foret selv. Kan ikke så mye om hundeernæring, men syntes ingrendiensene så ganske bra ut og foret er rimelig. Men kunne ikke lese noen erfaringer med det på nett, og det føltes skummelt å prøve et så ukjent formerke. Du er fornøyd altså?
    • Vi har hatt fremgang på flere områder denne uka, bl.a. pelsstell. Tålmodigheten med kamming og raking har økt dramatisk. Han liker det ikke, men det virker som han har forstått at det er et nødvendig onde og en slags act of kindness fra min side, og er mer tålmodig med det. Nå holder det med en utbetaling per kammede og rakede bein, en for ryggen, en for magen og en for brystet, totalt 7 skjeer med Vom for å få kammet og raket hele hunden, unntatt skjegget, som det koster minst fire skjeer Vom å få kammet grundig gjennom.  Ny milepæl er napping. Skal ikke påberope meg å være noen kløpper ennå, men får det da til på et vis, og til min gledelige overraskelse liker han å bli nappet.  Ellers har vi fått mye sosialisering/miljøtrening med hester og fremmedfolk på territoriet denne uka, med camp/landsstevne på gården. Han har roet seg betraktelig ned og er progressivt desensitivert til situasjonen gjennom å få trøkket ansiktet fullt av godis og spise 1-2 måltider om dagen fra gresset rett foran paddockene, mens folk traver rundt med utstyr og for, og leier hester frem og tilbake. Fra å være heftig begeistret og vilter nysgjerrig med mye vokal de første dagene, til å være nær nonchalant nå på slutten - en pen utvikling. En god hjelp var hestenes nedlatende forrakt mot ham da han begynte bjeffe på dem. De gjorde hesteekvivalenten til det menneskelige uttrykket 'himlet med øynene og fnøs foraktelig' mot den lille drittungen som lagde sånn irriterende lyd. Den reaksjonen der fra dem sved på en annen måte enn tilsvarende reaksjon fra meg, som han har reagert på med MER vokal, for å gjøre det tydelig hva slags emosjonell abuse og omsorgssvikt sånt er fra primær omsorgsperson. Å "få" den der fra hestene var noe annet. Den fungerte på en annen måte fordi det ikke kom fra meg. En stor takk til hestene for hjelpen med å utvikle litt manerer. Han fikk til og med hilse snute mot mule med et brødrepar han har vært på nikk med i noen dager. Var veldig forløsende for ham, og roet ham betydelig ned i nærheten av dem.  Han er fortsatt ganske sosialt inkompetent, though. Klønete. Forsøkte kjefte og true seg til å bli hilst på og kost med her om dagen. Kroppsspråket hans var forvirrende. Ledig halvhøy hale i halvhurtig bevegelse. En slags mellomting mellom avventende vurdering, irritasjon og gledesbevegelser. Så satte han i en vokal som fremstod som truende dersom en skulle sammenlignet med mange andre raser. Ikke en dyp og alvorlig morsk voktervokal - det er ingen tvil om hva han mener når han bruker den - men et mer prososialt toneleie ispedd knurrebrumming, mot to unge kvinner som kom for å møkke en paddock. Mens han stod der og tilsynelatende kjeftet litt truende på dem, lett å tolke som territorial for den som ikke har hørt hvordan ekte territorial fra ham høres ut, så vrikket han på rumpa som i genuin gledeslogring, samtidig som han lagde de lydene der. Han forsøkte dundre meg å kjefte og true dem til å komme kose med ham, og hadde en forventning om å lykkes med det. Skjønner hvorfor mange beskriver gruppe 2 raser som: "Kan være dominant." Det er ikke så mange andre ord en kan beskrive det der med enn nettopp 'dominant'. Attitude.  Han fikk ingen uttelling for det der da, og begynte sutre og sytebjeffe da de gikk.  Kortbuksene har blitt kortere, fordi han satte seg i en fersk tyggisklyse på bussholdeplassen. Konsulterte Grok om frisyren og lurte på om den kunne generere et bilde av den optimalt estetiske måten å klippe en riesenschnauzer på, med en 2020 jeansmote silhuett på beina. Dialogen ble lang, men samme hvor omstendelig jeg forklarte, så klarte den ikke forstå at i den virkelige verden..  Så jeg forklarte og forklarte og la ved det eneste bildet tatt denne uka, kun for å vise den AI'em hva jeg mente: Jeg ville se om den kunne komme opp med en kul overall look som passer bedre med de kortbuksene der enn den typiske rasefrisyren. Jeg vet den er godt trent på visuell estetikk. Den KAN former og linjer. I forsøket på å veilede den til å forstå spurte jeg om den kunne vise meg forskjellen på å klippe en hunds naturlige pels til en silhuett av 2020 women's jeans fashion og på å kle en hund i hundeklær av jeansstoff.. ..så inntil videre beholder vi bare Lady og Landstrykeren looken med skjegg og bart og spaniel ører, til de ukonvensjonelle kortbuksene.
    • Leter med lys og lykte etter Mentalitetsboken av Ingalill og Curt Blixt, Kenth Svartberg. Noen som har den? Er også interessert i andre bøker innen språk og adferd - hundepsykologi:)
    • Jeg prøvde Trikem max relax på nyttårsaften og det virket veldig bra på min hund.    Spennende med hund på prøve med endel utfordringer masse lykke til🤗
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...