Gå til innhold
Hundesonen.no

Hunder lider for utseendet


Ozzy
 Share

Recommended Posts

Anngående WK og AK så ble delingen gjort offisielt i 1976 av hjemmlandet.

Men delingen går helt tilbake til 1930 tallet iblandt oppdrettere (noen mener helt tilbake til 1906 når den første utstillingen var i Australia. Rasens første "kull" var 1872.). Du kan nesten annse de som like delt rase som Irsk setter/Irsk rød og hvit setter. Så vi snakker mange generasjoner her, og ikke noe som skjedde forje uke :)

Ensidig fokus i avl vil aldri bli en bra ting, samme hvilken "side" man står på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 103
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Synes det er veldig bra at det kommer på nyhetene sånn at det kanskje når ut til litt flere.

Vi kan jo håpe at det vil bli bedre i forbindelse med de nye RAS dokumentene, i GD klubben er det allerede advart om at det er endel oppdrettere ikke kommer til å like å høre (jeg tipper det går mest

"– At man har avlet frem det utseendet og de syke rasehundene vi har i dag, er for å tilfredsstille menneskets behov. Det er å gjøre hundens utseende til et middel for oss selv, menneskets estetiske s

Og spør du meg så er det mange raser som har og har hatt en negativ utvikling om enn ikke alle så ekstrem, men likefullt en negativ utvikling ifht funksjonalitet. (Sch, malamute, dachs(spes korthår), golden, labrador, rottweiler, staff and so on)

Schâfer og dachs ser jeg, men hvordan har de andre rasene du nevner hatt en negativ utvikling i forhold til funksjonalitet? Jeg spør ikke fordi jeg er uenig, men fordi jeg lurer på hva du mener. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Schâfer og dachs ser jeg, men hvordan har de andre rasene du nevner hatt en negativ utvikling i forhold til funksjonalitet? Jeg spør ikke fordi jeg er uenig, men fordi jeg lurer på hva du mener. :)

Det er jo raser som har blitt mer og mer tunge og kraftigere i bygning etterhvert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Schâfer og dachs ser jeg, men hvordan har de andre rasene du nevner hatt en negativ utvikling i forhold til funksjonalitet? Jeg spør ikke fordi jeg er uenig, men fordi jeg lurer på hva du mener. :)

Labradoren får kortere og kortere snute, kraftigere overkropp og kortere bein.

Rottweileren samme symptomer.

Golden Retrieveren blir mer og mer "firkantet", lang rygg, kortere bein, delvis også mer dyp brystkasse som er overdreven.

Staffen blir jo bare ekstrem på alle måter, både i bulle-retningen og terrier-retningen (det finnes jo veldig mange typer). Kortere bein, kortere snuter og mer kraftig bygning er vel symptomatisk også her...

Labradoren:

suddie_anim.gif

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Schâfer og dachs ser jeg, men hvordan har de andre rasene du nevner hatt en negativ utvikling i forhold til funksjonalitet? Jeg spør ikke fordi jeg er uenig, men fordi jeg lurer på hva du mener

Jeg påstår ikke at alle disse hundene er ekstreme eller direkte usunne, enda, men de har en negativ utvikling. Tyngre, dorskere, kortere snute, mer bredde(noen begynner jo og bli så brede og hjulbente at de snart ikke kan gå på tur en gang), mer løsskinn (golden), kortere bein (ikke bare dachs) mer stuttbeint liksom.

Edit: Susanne: jeg vet av mange kortsnutehunder som lever relativt uten plager, jeg sier relativt, fordi de på tross av masse løping og lange turer har ekstremt mye snorkelyder og når de har løpt lang så høres det jo ut som de holder på og kreperer, så NOE er det jo som er inni der, men de er ellers glade hunder, løper og leker, er med på lange turer osv. Og uten at det plager meg voldsomt så lurer jeg jo på da, hadde det vært så forferdelig om de hadde fått litt mer snute? Om de hadde blitt avlet litt nermere utgangspunktet, og sett litt mer normal ut? Eller er det så viktig og ha en hund helt uten snute? Det gjelder jo forsåvidt ikke bare snute og pust heller, men kjevestilling også, spesiellt da på bulldoggen.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje man skulle tenke i retningen av en form for utholdenhetstest, eller en eller annen dokumenterbar måte å måle oksygenopptak, e.l. - som kunne brukes som en helsesjekk på kortsnutede raser? (Forsåvidt også andre raser som man vet kan ha pusteproblemer)

Vet ikke om slikt kan være målbart, jeg? Men en offisiell "test" med f.eks. x antall min på tredemølle og så en bodprøve for å måle oksygenopptak ville kunne vært noe som også de aller fleste kennelklubber kunne stilt seg bak for å vise at de faktisk "bryr" seg om hundehelse.

Susanne

DET hadde jo vært et fantastisk hjelpemiddel, tenker jeg. Og absolutt ikke bare for kortnesede hunder. Mange av de store, tunge rasene tåler fint lite aktivitet. Bare en vanlig utholdenhetstest (noe tilpasset hundens størrelse) ville jo være en enorm forbedring :)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde skrevet et langt svar, men klarte å slette det. Så jeg vil bare si jeg er enig i at mange raser er blitt altfor ekstreme og at det går på helsa løs. Kunne godt tenke meg felles retningslinjer for "tilbakeavl". Men det må ikke bli slik som med Chihuahua, at det over natten ble diskvalifiserende feil med åpen fontanell. Man må ha en tidslinje for å forbedre avl, ellers har man jo i mange raser ingen avlsbase igjen...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men som eier av kortsnutet hund må jeg også få si at det er ikke sånn at ALLE kortsnutede hunder har pusteproblemer - det er ikke BARE snutelengden som avgjører sunnhet, liksom. Mine bostoner er jevnlig med på leketreff (løpe fritt og leke, løpe etter freesbee/ball og vannvittig beardis-løpe-løpe-løpe-lek) med 7-8 bearded collies, en doodle, en schäfer og en storpuddel.

Min boston tispe er stort sett alltid "last man standing" - hun løper med hunder som er tre ganger så store som henne selv og løper like langt (og nesten like fort) og jeg kan ikke godta påstanden om at hun har pustevansker eller et mindreverdig hundeliv fordi hun har veldig kort snute. Hun kan snorke når hun sover - men det har jeg beardiser som gjør også. Får hun valget ligger hun gjerne midt i solen og hun peser langt mindre enn mange, mange andre langsnutede hunder man møter.

Hvis vi skal få gjort noe med de som lider tror jeg vi må komme oss over "men, hunden MIN er jo IKKE sånn". Labradoren min er ikke uberkraftig, har litt kort snute etc etc etc - men jeg kan ikke dra henne inn i hver eneste debatt som angår dårlig avl og utstillingens årsak. Når vi diskuterer slike forhold bør vi holde oss på et generelt plan, og ta gjennomsnittet av en rase som debattfokus. Hvis majoriteten av en rase er usunne, hjelper det ikke at vi på et internettforum har et eksempel som kan motbevise det. For målet med debatten (i samfunnet, ikke her inne på sonen :P ) er jo å faktisk forbedre majoriteten av en rase slik at majoriteten er SUNNE hunder med funksjonell bygning. Ikke at enkelte representanter er sunne, funksjonelle hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

. Men det må ikke bli slik som med Chihuahua, at det over natten ble diskvalifiserende feil med åpen fontanell. Man må ha en tidslinje for å forbedre avl, ellers har man jo i mange raser ingen avlsbase igjen...

Det ble ikke slik over natten. For oppdrettere som har fulgt med har lovlig størrelse på fontanellen blitt redusert i rasestandardendringene de siste 20 åra. Hver endring har ca 2 års behandlingstid hos FCI. Så om man følger med på rasens hjemland/hovedklubb, får man med seg hva som er i emningen ang standardendringer. Det har fra første endring vært meningen at åpen fontanell skal bli diskvalifiserende, og de har tatt seg god tid nettopp for å ikke få flaskehals i genpoolen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde skrevet et langt svar, men klarte å slette det. Så jeg vil bare si jeg er enig i at mange raser er blitt altfor ekstreme og at det går på helsa løs. Kunne godt tenke meg felles retningslinjer for "tilbakeavl". Men det må ikke bli slik som med Chihuahua, at det over natten ble diskvalifiserende feil med åpen fontanell. Man må ha en tidslinje for å forbedre avl, ellers har man jo i mange raser ingen avlsbase igjen...

Men betyr det at det er en diskvalifiserende feil på utstilling, at du ikke kan avle på hunden..? Altså, det spørs jo selvsagt i raseklubben hva som er krav for avlsgodkjenning, men du kan fortsatt registrere valper i NKK så lenge det ikke er satt avlsforbud på hundene.

Man skal ikke avle på en hund bare fordi den er utstillingschampion. Man må heller ikke nødvendigvis utelukke en hund helt fra avl bare fordi den ikke får en eneste rødsløyfe, hvis den har andre gode egenskaper som er viktige for rasen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis vi skal få gjort noe med de som lider tror jeg vi må komme oss over "men, hunden MIN er jo IKKE sånn". Labradoren min er ikke uberkraftig, har litt kort snute etc etc etc - men jeg kan ikke dra henne inn i hver eneste debatt som angår dårlig avl og utstillingens årsak. Når vi diskuterer slike forhold bør vi holde oss på et generelt plan, og ta gjennomsnittet av en rase som debattfokus. Hvis majoriteten av en rase er usunne, hjelper det ikke at vi på et internettforum har et eksempel som kan motbevise det. For målet med debatten (i samfunnet, ikke her inne på sonen :P ) er jo å faktisk forbedre majoriteten av en rase slik at majoriteten er SUNNE hunder med funksjonell bygning. Ikke at enkelte representanter er sunne, funksjonelle hunder.

Jeg er uenig (ikke de siste setningene, såklart).. Jeg tror ikke at man kommer noen som helst vei med å påstå at en hel rase er slik eller slik - verken mtp sunnhet, gemytt eller aktivitetsnivå. Man oppfordrer ikke engang til deltakelse av de folka som faktisk HAR rasen ved å synse og påstå ting som selve eierne/oppdretterne ikke kjenner seg igjen i. Eller så oppfattes man bare som utrolig respektløs ved å påstå at folk ikke skjønner at sine egne hunder er usunne, eller at man selv kan og vet så mye bedre enn de som driver med dette..

Uten samarbeid mellom eiere, oppdrettere og kennelklubber spiller det absolutt ingen som helst rolle hva vi sitter og synser på et (eller tusen) diskusjonsfora eller i "samfunnet". Og uten noen form for målbar parameter så kan man bare synse så mye man vil - folk som har hundene i dagliglivet, og som blir 15 år gamle med letthet, lever glade og lykkelige liv etc - så er det umulig å si at hundene ikke har det bra pga f.eks. neselengde, benlengde, pelsmengde, farge eller vinkler..

Sammenlign gjerne med de farlige rasene som er utpekt og debatten omkring dette. Hadde man i tidlig stadium i den debatten kommet fram til en samarbeidsform hvor man i alle fall lot de (oppdrettere/eiere) faktisk få bevise at de slett ikke er noen tikkende bomber - så hadde man enkelt kunne innføre avlsrestriksjoner, krav om allskens tester og sånt for at rasene skulle få bestå såfremt de holder de gitte kravene.

Man kommer lenger med sukker enn eddik ved å lokke folk til å gjøre noe og det tror jeg også er den eneste fremgangsmåten på denne problematikken. Ikke bare synse og påstå at "rasen engelsk bulldog er usunn - ergo må vi parre inn pointer, eller forby rasen som helhet". Og det må være så smarte ideer at det er noe som kan gjennomføres internasjonalt - ikke bare i Norge/Skandinavia, liksom. DA har man gode argumenter for dette, og kan nå fram med diskusjonene om dette.

Slik det er nå er det bare tomt prat av en part som synser for mye og en annen part ikke skjønner så mye, og en tredje som ønsker å gjøre noe med det men det finnes ingen fornuftig måte å engang nærme seg problemet på en seriøs måte.

Susanne

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men når eiere og oppdrettere av en rase ikke evner å se at hundene har problemer da?

Jeg har vært borti oppdrettere/eiere av kortsnutehunder som har snakket om hvor fint deres hunder har det, at deres hunder heldigvis ikke har noen problemer med pusting og overoppheting. Så får jeg se hunden, og sitter med et helt annet inntrykk... Jeg ser en hund med pustevansker, høye snorkelyder og ekstrem pesing i forhold til aktivitet. Eier ser bare en glad hund som løper rundt. Eller den engelske bulldoggen som ikke orket å bevege seg hele dagen pga varmen, en helt vanlig norsk vår. Der eier ser en bedagelig og rolig hund, så ser jeg rett og slett en syk hund.

Det foregår alt for ofte alvorlig undergraving av store helsemesige problemer hos raser, og hvordan skal disse kunne bli bedre når mange av oppdretterne rett og slett ikke evner å se problemet?

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis vi skal få gjort noe med de som lider tror jeg vi må komme oss over "men, hunden MIN er jo IKKE sånn". Labradoren min er ikke uberkraftig, har litt kort snute etc etc etc - men jeg kan ikke dra henne inn i hver eneste debatt som angår dårlig avl og utstillingens årsak. Når vi diskuterer slike forhold bør vi holde oss på et generelt plan, og ta gjennomsnittet av en rase som debattfokus. Hvis majoriteten av en rase er usunne, hjelper det ikke at vi på et internettforum har et eksempel som kan motbevise det. For målet med debatten (i samfunnet, ikke her inne på sonen :P ) er jo å faktisk forbedre majoriteten av en rase slik at majoriteten er SUNNE hunder med funksjonell bygning. Ikke at enkelte representanter er sunne, funksjonelle hunder.

Enig i det. (og svaret ditt var ikke til meg, jeg vet) Men man må få lov til å si at MIN hund er ikke slik og derfor synes jeg det er greit å avle på den.

Det ble ikke slik over natten. For oppdrettere som har fulgt med har lovlig størrelse på fontanellen blitt redusert i rasestandardendringene de siste 20 åra. Hver endring har ca 2 års behandlingstid hos FCI. Så om man følger med på rasens hjemland/hovedklubb, får man med seg hva som er i emningen ang standardendringer. Det har fra første endring vært meningen at åpen fontanell skal bli diskvalifiserende, og de har tatt seg god tid nettopp for å ikke få flaskehals i genpoolen.

Ok, jeg har ikke fulgt med på Chihuahua, har bare fått med meg at flere har sluttet å avle fordi de ikke har noe å velge i lenger. Men jeg skjønner da at oppdrettere av Chihuahua ikke har gjort en god nok jobb, hvis det fortsatt etter 20 år med "overgang" fortsatt er t så stort problem at folk gir opp...

Men betyr det at det er en diskvalifiserende feil på utstilling, at du ikke kan avle på hunden..? Altså, det spørs jo selvsagt i raseklubben hva som er krav for avlsgodkjenning, men du kan fortsatt registrere valper i NKK så lenge det ikke er satt avlsforbud på hundene.

Man skal ikke avle på en hund bare fordi den er utstillingschampion. Man må heller ikke nødvendigvis utelukke en hund helt fra avl bare fordi den ikke får en eneste rødsløyfe, hvis den har andre gode egenskaper som er viktige for rasen.

Jeg ville ikke avlet på en hund bare fordi den er utstillingschampion, det er myye mer som skal til. Jeg ville likevel satt som krav at en hund skal ha overveiende gode utstillingsresultater, jeg tenker at en hund som har bare blå sløyfer mangeler noe vesentlig ifht rasestandard. Jeg vet at iflg de nye utstillingsreglene så skal det være utrolig lite som skiller en exc hund og en vg hund, men for meg så har jeg krav for mitt oppdrett at hundene skal være høyest mulig premiert. Og da tenker jeg ikke nødvendigvis at den skal være champion i alle verdens land. Tenker mer på at den har en overvekt av exc. Jeg synes en hund med 40 utstillinger hvor 30 er vg og resten exc, er dårligere enn en med 10 utstillinger hvor alle var exc, selv om de har like mange exc. Men det er min mening og mine egne krav. Klubben har ikke utstillingskrav, bare helsekrav. Jeg er selv veldig opptatt av helse og gemytt i tillegg til at hunden skal være innenfor standard. Hunden skal oppfylle klubbens krav og i tilleg har jeg satt meg egne krav som er mer i henhold til anbefalinger fra den amerikanske boston terrier klubben.

Men jeg ville absolutt ikke avlet på en som har diskvalifiserende utstilligsfeil selv om man KAN det. Jeg hadde vært redd for at den feilen hadde gått i arv. Det er i mine øyne å bevege seg i feil retning.

Oppsummering:

-utstilligsresultater alene er ikke nok til å avle eller utelukke avl

-helse alene er ikke nok til å avle, men dårlig helse alene er nok til å utelukke avl

-godt gemytt alene er ikke nok til å avle, men dårlig gemytt er nok til å utelukke avl

-kroppens funksjonsevne er ikke nok til å avle, men dårlig funksjon er nok til å utelukke avl

For meg er det en kombinasjon av alle disse tingene... Jeg vil avle på hunder som følger standard (ingen hunder er perfekte), har god helse, bra gemytt og god kroppsfunksjon, bevegelser osv. Jeg håper å være med å bevege rasen i riktig retning i mange år framover.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Kåre Lise

Enig i det. (og svaret ditt var ikke til meg, jeg vet) Men man må få lov til å si at MIN hund er ikke slik og derfor synes jeg det er greit å avle på den.

Min hund er ikke slik..

Ok, jeg har ikke fulgt med på Chihuahua, har bare fått med meg at flere har sluttet å avle fordi de ikke har noe å velge i lenger.

Eller at de ikke gidder når de må gjøre den jobben det faktisk kreves av dem som oppdrettere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Kåre Lise

Uhm. Om man faktisk har en bullehund som IKKE har pusteproblemer, trange nesebor, for mye bløtvev i luftveiene osv, så må man jo kunne si at MIN ikke er sånn? Og at kanskje det er en god representant å avle videre på dersom alt annet også stemmer.

Enn om den arver det videre?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enn om den arver det videre?

Jeg sa "om alt annet også stemmer", sant? Om da søster eller bror eller mor eløer far eller eller har ekstreme problemer med pust, så må.man jo ta det med i beregningen. Er det bedre å bruke en som HAR problemer i avl??

Altså, skal man forbedre rasen, så må man jo da bruke de individene som fremstår sunnest og best. Og hvis man da har en som IKKE er syk/plaget av noe så er det KANSKJE en idé å bruke den i avl, HVIS alt annet stemmer. Man kan ikke gardere seg mot alt. Man kan sjekke opp alle hundene i stamtavlen og andre avkom og søsken av disse og se at ALLE er friske og likevel få en hund med shunt eller HD eller kronisk ørebetennelse eller what. Skal vi bare slutte å avle hunder fordi det KAN jo dukke opp noe?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Kåre Lise

Enn om den er med på å forbedre rasen siden den IKKE sliter med pusten i hverdagen?

Nå er det jo visse enkle grep man kan gjøre for å forutsi arveligheten litt bedre enn at bare "min sliter ikke med det". Det er liksom ikke helt godt nok i 2013 å bare velge de enkle løsningene. Taler derimot "alt" for en forbedring så ja selvfølgelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig i det. (og svaret ditt var ikke til meg, jeg vet) Men man må få lov til å si at MIN hund er ikke slik og derfor synes jeg det er greit å avle på den.

Ok, jeg har ikke fulgt med på Chihuahua, har bare fått med meg at flere har sluttet å avle fordi de ikke har noe å velge i lenger. Men jeg skjønner da at oppdrettere av Chihuahua ikke har gjort en god nok jobb, hvis det fortsatt etter 20 år med "overgang" fortsatt er t så stort problem at folk gir opp...

Men jeg ville absolutt ikke avlet på en som har diskvalifiserende utstilligsfeil selv om man KAN det. Jeg hadde vært redd for at den feilen hadde gått i arv. Det er i mine øyne å bevege seg i feil retning.

Hvorfor ville du på død og liv ikke avlet på en hund med diskvalifiserende feil? Ta feks chihuahua da, om det er et stort problem på rasen og så mange har denne feilen at det ikke er mulig og avle på godkjente individ så må man jo da bruke noen av de med feil for og komme videre, utvikle rasen til det bedre og på sikt forhåpentligvis bli kvitt/få redusert problemet samtidig som man beholder genmangfold. Og ifht til chihuahua, de kunne avle på det før det ble diskvalifiserende feil, men når det ble diskvalifiserende, da gir de opp og vil ikke mer? Hvor er moralen i det? Er det problemet som avgjør hva man avler på eller hva en dommer på utstilling premierer?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor ville du på død og liv ikke avlet på en hund med diskvalifiserende feil? Ta feks chihuahua da, om det er et stort problem på rasen og så mange har denne feilen at det ikke er mulig og avle på godkjente individ så må man jo da bruke noen av de med feil for og komme videre, utvikle rasen til det bedre og på sikt forhåpentligvis bli kvitt/få redusert problemet samtidig som man beholder genmangfold. Og ifht til chihuahua, de kunne avle på det før det ble diskvalifiserende feil, men når det ble diskvalifiserende, da gir de opp og vil ikke mer? Hvor er moralen i det? Er det problemet som avgjør hva man avler på eller hva en dommer på utstilling premierer?

Nemlig. Det var det jeg prøvde å si. :P Helt enig i dette.

At om hunden har EN diskvalifiserende feil som enten nylig er innført, eller som er så vanlig på hele rasen at man ikke kan utelukke alle disse individene fra avl uten å ødelegge hele genpolen med innavl, så ville jeg vurdert det om hunden (edit: helhetlig, altså med vurdering av mor far bror søster osv..) ELLERS var så bra at den ville vært en toppkandidat for avl om det ikke var for den feilen, OG den feilen ikke hadde en innvirkning på eventuelle valpers helse, hvis de skulle få det samme. Og jeg hadde såklart ikke doblet feilen.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nemlig. Det var det jeg prøvde å si. :P Helt enig i dette.

At om hunden har EN diskvalifiserende feil som enten nylig er innført, eller som er så vanlig på hele rasen at man ikke kan utelukke alle disse individene fra avl uten å ødelegge hele genpolen med innavl, så ville jeg vurdert det om hunden (edit: helhetlig, altså med vurdering av mor far bror søster osv..) ELLERS var så bra at den ville vært en toppkandidat for avl om det ikke var for den feilen, OG den feilen ikke hadde en innvirkning på eventuelle valpers helse, hvis de skulle få det samme. Og jeg hadde såklart ikke doblet feilen.

Jeg skjønte hva du mente og er helt enig med deg, man må jo starte med det man har, og ikke forvente at alle problemer er løst over natten, men det viktige er jo at man starter en plass og har klare langsiktige mål for bedring. :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor ville du på død og liv ikke avlet på en hund med diskvalifiserende feil? Ta feks chihuahua da, om det er et stort problem på rasen og så mange har denne feilen at det ikke er mulig og avle på godkjente individ så må man jo da bruke noen av de med feil for og komme videre, utvikle rasen til det bedre og på sikt forhåpentligvis bli kvitt/få redusert problemet samtidig som man beholder genmangfold. Og ifht til chihuahua, de kunne avle på det før det ble diskvalifiserende feil, men når det ble diskvalifiserende, da gir de opp og vil ikke mer? Hvor er moralen i det? Er det problemet som avgjør hva man avler på eller hva en dommer på utstilling premierer?

Fordi i min rase er de diskvalifiserende feilen enkle å unngå. Man har mange hunder som ikke har diskvalifiserende feil. Jeg ser selvfølgelig poenget med at man er nødt til det i andre raser, eller dør jo rasen ut...

Nemlig. Det var det jeg prøvde å si. :P Helt enig i dette.

At om hunden har EN diskvalifiserende feil som enten nylig er innført, eller som er så vanlig på hele rasen at man ikke kan utelukke alle disse individene fra avl uten å ødelegge hele genpolen med innavl, så ville jeg vurdert det om hunden (edit: helhetlig, altså med vurdering av mor far bror søster osv..) ELLERS var så bra at den ville vært en toppkandidat for avl om det ikke var for den feilen, OG den feilen ikke hadde en innvirkning på eventuelle valpers helse, hvis de skulle få det samme. Og jeg hadde såklart ikke doblet feilen.

Ja, jeg er enig. Jeg skulle poengtert bedre at jeg mente i min egen rase, der diskvalifiserende feil er enkle å unngå.

Dersom det blir innført ny standard i min rase som gjør det vanskelig eller nærmest umulig å avle kun på hunder uten diskvalifiserende feil, revurderer jeg selvfølgelig det og avler for å forbedre denne feilen på best mulig måte.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...