Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3 2.0


Kaja
 Share

Recommended Posts

Barn skal ha plikter mener jeg. Å motta penger bare fordi en er søt holder ikke syns jeg. Jeg fikk aldri lommepenger, men penger når jeg trengte noe. Det irriterte meg alltid fordi jeg da ikke kunne spare eller planlegge noe uten å måtte spørre først. Mannen fikk ukepenger da han vokste opp og lærte utrolig mye av det. De fikk lørdagsgodt tror jeg mens de var i barneskolealder men så måtte de betale selv. Når det gjaldt ny sovepose feks så fikk han forskudd på ukepenger og var deretter blakk en stund. Men det var helt ok, for da hadde han tatt et valg.Venninna mi har et fint system syns jeg. De har stk.pris på oppgaver hjemme. Husker ikke alle prisene, men feks 1 krone for å gå med søpla, 2 kroner for å.rydde oppvaskmaskina etc. Barna ble kjempeivrige og kan velge litt seøv hvor mye de vil jobbe. De er arbeidsvillige da. :)

Jeg tror også det gjør noe med selvfølelsen å kjøpe noe for penger man har tjent opp og spart opp selv.

A har jo bare brukt av pengene en gang ( i september :lol: ) og hele utrykket og holdningen hans når han plukket ut leke og betalte viste at dette var stort! :lol:

Damen i butikken fikk høre at dette var HANS penger ja *ler*

Men han har alltid vært veldig opptatt av dette med å jobbe. Og penger... Han liker å telle de og han liker at han har gjort noe for å tjene de :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 9.3k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Da var vi blitt foreldre Lillegutt kom til verden klokken 11.45 i formiddag etter en litt dramatisk fødsel som endte i akuttsnitt. Han veier 3580 gram, er 49 cm lang og selvsagt helt perfekt Mor,

Siden nærmeste familie nå er informert så får jeg snike meg sånn litt småoffisielt inn her

03:22 kom verdens skjønneste tass. Han fikk det veldig travelt på slutten og kom ut med superheltarmen først. Veldig effektiv og grei fødsel. Lystgassen var noe drit, ble bare kvalm og svimmel, så da

Posted Images

Barn skal ha plikter mener jeg. Å motta penger bare fordi en er søt holder ikke syns jeg. Jeg fikk aldri lommepenger, men penger når jeg trengte noe. Det irriterte meg alltid fordi jeg da ikke kunne spare eller planlegge noe uten å måtte spørre først. Mannen fikk ukepenger da han vokste opp og lærte utrolig mye av det. De fikk lørdagsgodt tror jeg mens de var i barneskolealder men så måtte de betale selv. Når det gjaldt ny sovepose feks så fikk han forskudd på ukepenger og var deretter blakk en stund. Men det var helt ok, for da hadde han tatt et valg. Venninna mi har et fint system syns jeg. De har stk.pris på oppgaver hjemme. Husker ikke alle prisene, men feks 1 krone for å gå med søpla, 2 kroner for å.rydde oppvaskmaskina etc. Barna ble kjempeivrige og kan velge litt seøv hvor mye de vil jobbe. De er arbeidsvillige da. :)

Lurer på hvor mye de skal ha for å gå ut med søppelet eller rydde ut av oppvaskmaskinen når de nærmer seg tenåringer?

Jeg fikk lommepenger "bare fordi", men jeg har hjulpet til masse hjemme allikevel, spesielt etterhvert som jeg ble større - fordi jeg følte at det var riktig at ikke alt falt på én person.

Vi hadde faktisk en samtale om dette for et par dager siden, hvor 7-åringen ville jobbe for å tjene penger. Svaret mitt var at hun kan få jobbe uten å tjene penger, og så kan hun få lommepenger bare fordi vi er glade i henne. Jeg tar det faktisk som en selvfølge at unger skal lære å gjøre ting uten å få betalt for det. Samtidig synes jeg at lommepenger er en glimrende måte for unger å lære å håndtere penger, men det forutsetter at man ikke både kjøper alt de ønsker i tillegg til at de får lommepenger.

Synes dere det er en god ide å betale ungene for å gjøre lekser også? Kle på seg? Gå på turn? Bli med på søndagsturen? Hvor går grensen?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Lurer på hvor mye de skal ha for å gå ut med søppelet eller rydde ut av oppvaskmaskinen når de nærmer seg tenåringer? 

 

Jeg fikk lommepenger "bare fordi", men jeg har hjulpet til masse hjemme allikevel, spesielt etterhvert som jeg ble større - fordi jeg følte at det var riktig at ikke alt falt på én person. 

 

Vi hadde faktisk en samtale om dette for et par dager siden, hvor 7-åringen ville jobbe for å tjene penger. Svaret mitt var at hun kan få jobbe uten å tjene penger, og så kan hun få lommepenger bare fordi vi er glade i henne. Jeg tar det faktisk som en selvfølge at unger skal lære å gjøre ting uten å få betalt for det. Samtidig synes jeg at lommepenger er en glimrende måte for unger å lære å håndtere penger, men det forutsetter at man ikke både kjøper alt de ønsker i tillegg til at de får lommepenger.

 

Synes dere det er en god ide å betale ungene for å gjøre lekser også? Kle på seg? Gå på turn? Bli med på søndagsturen? Hvor går grensen?

Nå ER ungene til nevnte venninne ganske store da. Og se har enkelte ting de skal gjøre uten å få betalt for det. Holde rommene sine ryddige, brette klærne sine, sånne ting. Det burde jeg ha skrevet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet selv hvor ufyselig jeg ble som tenåring når det gjaldt "lønn" for å hjelpe til hjemme. Husker ikke når foreldrene mine begynte å gi meg ukepenger, men jeg vet selv at her får E det hun trenger uansett, og penger hun får av oldeforeldre feks blir spart. Jeg sparer til henne, og hun er også veldig opptatt av å spare pengene sine. Hun får ofte penger av oldeforeldrene til bursdag og jul, og mange ganger ellers, men de blir spart slik at vi kan kjøpe noe hun trenger eller ønsker seg senere. Jeg gidder rett og slett ikke det styret med ukepenger på noen år enda.. Da kan hun heller få andre goder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lurer på hvor mye de skal ha for å gå ut med søppelet eller rydde ut av oppvaskmaskinen når de nærmer seg tenåringer?

Jeg fikk lommepenger "bare fordi", men jeg har hjulpet til masse hjemme allikevel, spesielt etterhvert som jeg ble større - fordi jeg følte at det var riktig at ikke alt falt på én person.

Vi hadde faktisk en samtale om dette for et par dager siden, hvor 7-åringen ville jobbe for å tjene penger. Svaret mitt var at hun kan få jobbe uten å tjene penger, og så kan hun få lommepenger bare fordi vi er glade i henne. Jeg tar det faktisk som en selvfølge at unger skal lære å gjøre ting uten å få betalt for det. Samtidig synes jeg at lommepenger er en glimrende måte for unger å lære å håndtere penger, men det forutsetter at man ikke både kjøper alt de ønsker i tillegg til at de får lommepenger.

Synes dere det er en god ide å betale ungene for å gjøre lekser også? Kle på seg? Gå på turn? Bli med på søndagsturen? Hvor går grensen?

Jeg forstår ikke hvorfor du tror det blir konsekvensen?

Det minner meg veldig om argumentene mot klikkertrening :P

Jeg vokste som sagt opp med å måtte jobbe for ukepenger og det du skisserer her er milevis fra virkeligheten.

Vi hadde MANGE plikter vi ikke fikk betalt for. Vi vokste jo opp før sfo og hadde begge foreldrene i arbeid.

Vi passet lillesøster etter skolen ( frem til foreldre kom hjem), lufte bikka , måtte holde 2 etasje ( som var vår etasje) ryddig og rent, vi måtte selvfølgelig gjøre lekser etc etc.

Men for å få ukepenger måtte vi gjøre oppgaver utover det. Vi lagde feks ofte middag ( mamma jobbet skift), tok oss av klesvask etc. Og jeg tror faktisk aldri noen av oss spurte hvor mye vi fikk hvis vi ble bedt om å gå ut med søpla...

I dag har A - som vanlig - lagt klærne sine på vask, ryddet opp etter frokosten sin, selvfølgelig kledd av og på seg selv, hjulpet til på butikken ( han har ansvaret for å legge varene på båndet, rydde vekk vogna, og han hjelper å pakke det i poser ), raspet gulrøtter til middagen, hjulpet å dekke på.

Etter middag ryddet han vekk alt og fikk en femmer for det.

Han har enda ikke vurdert å spørre om å få penger for å kle på seg liksom, og hadde han gjort det så hadde jeg informert han elegant om at det kunne han bare drite i.

Barn er stort sett ikke sååå vanskelig å oppdra at alt må være enten eller..

Jeg får lønn på jobb, det betyr ikke at jeg aldri gidder å gjøre en dritt uten å få betalt sånn ellers i livet.

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Temaet belønning av barn er veldig interessant, og her diskuterer jeg mest på generelt grunnlag. Alle må gjøre det de føler at rett for seg, jeg tror ikke at unger blir ødelagt av at arbeidsoppgaver i hjemmet betraktes som noe man skal betale de for å gjøre (eller for å snu på flisa: at ukepenger er noe man må gjøre seg fortjent til), og det er nok ikke nødvendigvis selve belønning eller ikke som avgjør om unger blir flinke til å hjelpe til hjemme.

Jeg har tenkt masse på dette (i flere år, altså :P ), og jeg har kommet frem til at jeg ikke liker eller ønsker å bruke såkalte belønningssystemer og betaling for oppbeidsoppgaver. Dette er min (og litt mannens) personlige mening. Hva andre gjør er opp til dem.

Her er noen lenker som jeg fant i hurten og sturten som kanskje kan forklare litt hva jeg mener og hvorfor jeg har kommet frem til dette standpunktet:

Hvorfor belønning ikke virker av Jesper Juul:

http://www.familieverden.no/Oppdragelse/Grensesetting/Hvorfor-belonning-ikke-virker/

Belønning har bivirkninger:

http://www.tilknytningspedagogene.no/tilknytningsbloggen/tilknyttet-oppvekst/442-belonninger-har-bivirkninger

Når en vil påvirke eller endre atferden:

http://johnsteffensen.no/2011/08/nar-en-vil-pavirke-eller-endre-atferden%E2%80%A6/

Og en avisartikkel om husarbeide og lommepenger:

http://www.ba.no/nyheter/article7484584.ece

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

De artiklene ( bortsett fra den siste) har jo overhodet ingenting med å måtte jobbe for ukepenger å gjøre..De var jo helt irrelevante.

Jeg bruker ikke penger for å oppdra barnet.

Han får lønn for en avtalt jobb, ikke for å oppføre seg som folk.

Jeg synes det er viktig å forberede barn på det voksne livet og det er ikke slik at man får lønn uten å jobbe for det eller fordi noen bryr seg om deg.

Man jobber og sparer.

Jeg er av den gamle skolen da, jeg synes mange av dagens foreldre undervurderer barna grovt.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fordi han VIL tjene penger ( egne penger ) og han liker å hjelpe til. Han har alltid hjulpet til og nå får han lønn for det.

Jeg synes mange foreldre venter altfor lenge med å gi barna plikter jeg :P

Vi vokste opp med klare arbeidsoppgaver hjemme fra vi var ca 3-4 år , i motsetning til mange andre som ikke hadde vasket et gulv eller satt på en klesvask før de flyttet hjemmefra.

Edit: jeg synes 10 er altfor sent :| Da har de vært skolebarn i 4 år liksom :|

Jeg er enig med deg og jeg angrer på at jeg ikke slapp ungene til med oppgaver tidligere. Det var bare det at vi hadde ikke penger til overs, så det hadde ikke vært noe til belønning.

Men jeg synes lørdagsgodteri skal tas av matbusjettet, ikke av ukepengene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil bare si at jeg er veldig enig med din tankegang, @Mud :)

Hos oss har vi alltid hatt faste plikter, og fast ukelønn. Dersom vi ikke gjorde pliktene uteble ukelønnen, enkelt og greit. Vi hadde også oppgaver som genererte mer penger i kassen dersom vi gjorde dem, og vi hadde faktisk et avkryssingsskjema hvor disse oppgavene var listet opp, samt hvor mye vi kunne tjene på dem. Hver gang en av disse oppgavene var gjort, satte vi et kryss, og hver fredag talte vi og mamma opp hvor mye penger vi skulle ha.

Jeg var en grådig unge, og jobbet veldig mye :lol:

Det var ikke snakk om at vi skulle ha betaling for å rydde opp i vårt eget rot, men snarere en oppmuntring til å bidra enda mer i huset, og lære om ansvar og pengers verdi.

Det gav oss en mulighet til å spare til ting vi ønsket oss, og direkte påvirke hvor lang tid det kom til å ta før vi fikk råd til det vi ønsket oss, f.eks sykkel, rideleir, skoledagbok etc.

Klær og andre nødvendigheter fikk vi selvsagt av mamma og pappa, og de spyttet gjerne inn dersom vi hadde spart til noe "stort". Men vi lærte at alt har en verdi, og vi tok (og tar) veldig godt vare på tingene våre fordi vi visste at dersom vi ødela dem, så var det ikke bare å hyle etter en ny.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig med deg og jeg angrer på at jeg ikke slapp ungene til med oppgaver tidligere. Det var bare det at vi hadde ikke penger til overs, så det hadde ikke vært noe til belønning.

Men jeg synes lørdagsgodteri skal tas av matbusjettet, ikke av ukepengene.

Jeg har bestemt meg for det egentlig :)

Lørdagsgodt ville han fått uansett, det føles "urettferdig" å kreve at han skal bruke av pengene da han selv ba om en mulighet til å tjene penger fordi han ville jobbe.

Hvis han vil ha et blad derimot, synes jeg han skal måtte bruke de.

"Utfordringen" har jo blitt at han har blitt ekstremt gjerrig på de pengene og vi kjøper jo sjelden leker annet enn til jul og bursdag.

Det utenom det "nødvendige" og godteri han får er bøker ( det budsjettet begynner å koste :| ) og den utgiften tar jeg gladelig på min kappe :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og avslutningsvis en artikkel av Jesper Juul fra FamLab.no om plikter som jeg gleder meg til å lese mer nøye enn bare skumlesing :) :

Skal barn ha plikter?
Forfatter: Jesper Juul
Foreldre er ulike. Noen er innstilt på å ta imot de ustrukturerte og spontane oppgaver barn gir dem. Andre forsøker å strukturere tingene blant annet ved å gi barna plikter.

Hvis man tilhører siste gruppe, er det en god idé å med jevne mellomrom spørre seg selv om det er barn eller servicemedarbeidere man ønsker seg.
Når vi snakker om barn og plikter, må vi først og fremst ha tre ting klart for oss:
1) For hvem sin skyld skal barn ha plikter?
2) Er det snakk om plikter eller om oppgaver?
3) Ingen mennesker trives i det lange løp med å bare motta fra fellesskapet

”ÅH, VI LEKER ISTEDET!”

I takt med at arbeidsliv og familieliv er blitt mer og mer adskilt, har mange foreldre fått idéen om at det er viktig for barnets utvikling at det får noen plikter hjemme. Begrunnelse: At det er godt og sunt for barnet.
Hvis vi ser på det vi vet om barns utvikling fra 3-4 års alderen til 13-14 års alderen, og om barns evne og vilje til å samarbeide, er det imidlertid ingenting som tyder på at denne påstanden er sann. Tvertimot vet vi at det beste barn kan foreta seg for å trives og utvikle seg, er å leke så mye som mulig. Ikke bare fremmer leken senere innlæringsprosesser, men den utvikler til og med barnet så det kan klare livets mer alvorlige sider.
At barn skal ha mulighet til å leke betyr ikke at de ikke skal utføre arbeid hjemme; men det er min erfaring at jo færre plikter barn har, jo mere hjelpsomme blir de. Hvis man er av den overbevisning at det er viktig at barn også under 13-14 års alderen har visse plikter på hjemmefronten, kan man i første omgang se på hvor mange konflikter dette synspunktet fører til mellom barn og voksne.
Hvis det ikke er konflikt om temaet, er det i og for seg ikke noen grunn til å endre på tingene. Hvis det derimot, som det ofte er tilfellet, er en del konflikter omkring barnets plikter, er det god grunn til å ta sin holdning til dette tema opp til revisjon. Der er en utbredt tendens at mange plikter gir mange konflikter.

”VI HADDE EN AVTALE!”
Mange av disse konfliktene oppstår fordi foreldrene glemmer å ta hensyn til barnets utvikling og evner. Vi glemmer for eksempel at barn opp til 9-10 års alderen ikke har et særligt velutviklet fremtidsperspektiv. Hvis et barn sier ja til å vaske opp 3 ganger i uken, tenker det ikke over at avtalen også gjelder om 3 - 4 uker eller år.
Barnets villighet til å samarbeide kommer snart i konflikt med dets manglende fremtidsperspektiv. Der foreldrene med sitt indre øye ser en årskalender med livet delt opp i timer, uker og måneder, ser barnet et ”her og nå”.
”Vi hadde en avtale, og du var selv med på å bestemme”, lyder det bebreidende fra foreldrene.
Vi uttrykker oss som om avtalen var laget mellom likeverdige partnere, hvilket langt fra er tilfellet. Barn sier ja av samme grunn som når ektefeller i forelskelsens rus utbryter ”jeg vil alltid elske deg.” Et utsagn som ikke skal betraktes som et løfte eller en kontrakt, men derimot som en spontan kjærlighetserklæring som uttrykker hvor intenst kjærligheten føles nettopp i det øyeblikket.
Hvis man er av den overbevisning at plikter er viktige for barns utvikling, må man uansett innstille seg på, at ”avtalene” skal revideres med korte mellomrom, det vil si minst tre-fire ganger i året.

”SKAL JEG HJELPE DEG?”
Når foreldre blir alene, opplever de ofte at problemene omkring barns hjelpsomhet plutselig endrer karakter.
Barna blir hjelpsomme og pliktoppfyllende simpelthen fordi det er mer meningsfylt å hjelpe til når den voksne har et reelt behov for hjelp.
Når bestefar forteller at det på hans tid ikke var noen diskusjon, man gjorde det man ble bedt om, så henger det blant annet sammen med at det den gang var bruk for alles hjelp til det daglige arbeide og i den daglige husholdning.
Det er ikke så ofte tilfellet i dag. Barn kommer gjerne de voksnes subjektive behov i møte, men nærer en sunn skepsis overfor alt det som antas å være ”godt for barn”.

”KAN DU DA IKKE GJØRE NOE AV DEG SELV?”
Når barn er i 14-20 års alderen, gjelder andre spilleregler. Nå det verdifullt for foreldrene å definere situasjonen noenlunde slik:
”Vi er 4 besetningsmedlemmer på denne skuta. Derfor må det også være 4 til å seile den, for vi er ikke villige til å seile med blindpassasjerer eller passasjerer på fribillett.” Unge som bor hjemme må ganske enkelt få vite hva som forventes av dem. Foreldrene må vite at det er de som skal ta vare på lederskapet. Hvis man hører seg selv si til sin 16-årige datter: ”Det er da jammen for galt! Her kommer jeg trett hjem fra jobb, og så står oppvasken fra i morges her ennå. Kan du ikke gjøre de mest alminnelige ting av deg selv!?” - Ja, så er det et klart signal om at man har forsømt å definere jentas oppgaver nøyaktig.
Det finnes et par andre alminnelige signaler om at oppgavefordelingen i familien er for uklar eller definert på et alt for moraliserende grunnlag.
Det gjelder f.eks. for en del unge jenter i gymnasalderen, at de får lange perioder preget av sløvhet og tretthet – perioder hvor de nesten ikke kan klare annet enn det aller nødvendigste med hensyn til skolegang og lekser. Denne altomfattende utmattelsen skyldes ofte at forventningene til deres konkrete innsats i hjemmet er for uklare.
Et annet signal er konflikter av typen: ”Hvorfor er det alltid meg!” ”Det var jo jeg som gjorde det i går! Jeg gidder snart ikke bo her mer, hvis jeg alltid skal gjøre alt!” Med eller uten konflikt er det en god idé å sette seg ned med 15-17-åringen og legge frem sine krav og ønsker så detaljert og konkret som mulig. Man kan evt. lage en liste over ting man syns det rimelig eller nødvendig at den unge tar seg av.
Den unge må ha mulighet for å få innflytelse på listen; men det er ikke ensbetydende med at oppgavene skal fordeles efter lystprinsippet. Unge som er blitt behandlet rimelig de første årene av sitt liv, er fornuftige nok til at innse dette.
Men de er også smarte nok til å forsøke å unngå de oppgavene de ikke har lyst til å påta seg. ”Jeg vil gjerne du støvsuger rommet ditt og i stuen 2 ganger i uken.”
”Det har jeg ikke lyst til.”
”Er det noe annet av samme omfang du heller vil gjøre?”
”Næh.”
I denne situationen er foreldrenes jobb utvetydig:
”Ok, hvis du finner en oppgave du gjerne vil bytte med, så si fra. Inntil da støvsuger du!”
Som omtalt i artikkelen ”Her går min grense”, er det viktig å være klar og personlig. Spesielt i forhold til unge er det viktig å unngå moraliserende kritikk. Med et halvforarget: ”Jammen, du kan da vel se...”, og ”her går vi og strever for at du skal...”, har man gravd sin egen grav.

”DA FLYTTER JEG BARE!”
Når vi som foreldre er uklare i våre krav, kan det skyldes at vi hele tiden overveier konsekvensene. For hva om hun flytter?
Vi er engstlige for den ultimate konflikt.
Hvis tenåringer eller unge setter saken på spissen og forlanger å få alt servert på et sølvfat, er det to ting å gjøre. Man kan begynne med å overveie hvor og hvordan man tidligere har vært uklar og/eller urimelig i sine krav. Finne ut hvordan man selv har lagt opp til situasjonen.
Denne etterforskningen kan være utrolig fruktbar for det videre forløp, spesielt hvis den unge selv dras inn i praten, og foreldrene er innstillt på å høre på hva som blir sagt- også mellom linjene. Hvis situasjonen blir for uholdbar, og foreldrene ikke er innstillt akseptere alt i det lange løp, må dette meddeles kjærlig - men bestemt:
”Nå skal du høre her, min venn. Hvis du tror du kan finne et sted ute i verden der du ikke behøver å levere en innsats selv, så er du velkommen til å gå ut og finne det. Her kan du ikke være på de premissene. Lykke til!”
Men la meg understreke at den ultimate skilsmisse oftest er en fantasi. Situasjonen er urealistisk, hvis man har vært bare noenlunde klar og rimelig i sine krav inntil nå.

HJELPSOMHET AV ET ANNET KALIBER
Til de foreldre som har mulighet til å starte med blanke ark, vil jeg anbefale et eksperiment: Nemlig aldri å gi barna plikter. I løpet av få år vil dere bli rikelig belønnet i form av en hjelpsomhet som er betydelig mer energisk og konstruktiv for begge parter, enn evnen til å stå i stram giv akt og gjøre sin plikt. Hvis man derimot allerede har kjørt seg fast i endeløse konflikter omkring plikter og arbeidsoppgaver, er det kun én effektiv kur: Sett dere ned med barna og si: ”Vi har i noen år trodd fullt og fast at det var sunt for dere, og godt for familien vår, at dere hadde plikter her hjemme. Men vi har erfart at det ikke fører til større glede og tilfredshet i familien, men tvertimot til mere surhet og flere konflikter. Derfor vil vi gjerne fortelle dere at vi tok feil.Fra og med i dag er dere løst fra alle plikter. Ikke fordi vi ikke gjerne vil ha hjelp fra dere her hjemme, men fordi vi har innsett at familien utvikler seg best hvis det skjer i et felles tempo.”
Det lyder nå et høyt og gledestrålende: ”Jippiiih!!”, og så kommer den egentlige prøven for foreldrene.
I de følgende måneder vil barna som reaksjon på flere års sur plikt helt slutte å hjelpe til. Hvis man kan overleve de to - tre månedene uten å kritisere barna eller hverandre sønder og sammen, vil barna ganske langsomt begynne å hjelpe til igjen - på eget initiativ - og med en helt annen kvalitet.

ATMOSFÆRE PÅ AKKORD
Foreldre knytter ofte begrepene plikter og lommepenger sammen ut fra forestillingen om at barn skal lære at ”man skal yte før man kan nyte”.
Etter min mening har barn krav på lommepenger ganske enkelt fordi de er til. Beløpet må naturligvis tilpasses foreldrenes økonomiske muligheter.
Foreldre føler seg av og til presset til å gi barna sine mer lommepenger enn de egentlig kan stå inne for, og sier derfor f.eks.:
”Ja ja, ja da, men så forventer jeg også at du hjelper mer til hjemme.”
I virkeligheten er dette en sammenstilling av to vidt forskjellige fenomen: Forretningsliv og familieliv.
Det hører mange forskjellige små og store gjøremål til det å skape en atmosfære i et hjem, og det er ikke urimelig å sette en standard der man forventer at barna i løpet av oppveksten gradvis tar en del av disse tingene på seg.
Men å forvente, eller forlange, at alle skal medvirke til å skape en atmosfære man kan holde ut å leve i, har ingenting med lønnsarbeid å gjøre.
Hvis man gjerne vil at barna utfører lønnet sarbeid på hjemmefronten, kan man f.eks. gjøre følgende:
Man kan gi barna et visst beløp i lommepenger, og i tillegg gi dem mulighet til å tjene ekstra penger ved å utføre forskjellige arbeidsoppgaver som foreldrene definerer.
Dette skaper klarhet for både barn og foreldre. Ordningen fritar barna for skyldfølelse for å få alt gratis. Det er rene linjer om oppgavens omfang, så man unngår samtidig konflikter rundt de forskjellige oppfatninger det nødvendigvis er omkring det ”å hjelpe til hjemme”. Som i de fleste andre spørsmål omkring normer og verdier i familiens liv, gjelder det også her at enhver familie må se på sine egne behov og sin egen standard, og samtidig stille spørsmålstegn ved disse hvis familielivet i altfor stor grad preges av konflikter og gjensidig kritikk. I noen familier trives man utmerket med helt andre normer enn de som er skissert her, men i alt for mange familier fører temaet for denne artikkelen til unødvendige og destruktive konflikter mellom barn og voksne.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jupp jupp..

Hvis han plutselig en dag ikke vil rydde av bordet så lover jeg å ikke kjefte :P

Det er derfor han får 5 kr per gang og ikke pengene utbetalt en gang i uka...

Jeg er forøvrig uenig i at barn som ikke har plikter blir mer hjelpsomme. Jeg har ikke sett noen real life eksempler i hvertfall, heller så til de grader det motsatte.

Foreldre som varter opp barn i skolealder som om de var slaven dems får jeg mark av og det går sjelden over "av seg selv".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er litt delt når det gjelder plikter og ukelønn.. Jeg syns de skal bidra til hjemmet uten å måtte kreve noe for det. for eksempel rydde opp etter seg, holde rommet i orden\rydde opp leker, legge skitne klær der de hører hjemme og sette tallerken på plass.. normale ting som de vokser på, og det trengs for at huset skal gå rundt. De må lære seg å holde orden.

Men jeg er og for at de skal få penger, slik at de lærer det å spare, ha penger og bruke penger fornuftig... Så her kommer de til å få ukelønn for de ekstra oppgavene.. For eksempel at en tar ut av oppvaskamskinen fast, mens en setter inn.. eller sånne ekstra oppgaver, som egentlig vi hadde tatt. Tenker vi innfører ukelønn når eldste begynner på skolen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jupp jupp..

Hvis han plutselig en dag ikke vil rydde av bordet så lover jeg å ikke kjefte :P

Det er derfor han får 5 kr per gang og ikke pengene utbetalt en gang i uka...

Jeg er forøvrig uenig i at barn som ikke har plikter blir mer hjelpsomme. Jeg har ikke sett noen real life eksempler i hvertfall, heller så til de grader det motsatte.

Foreldre som varter opp barn i skolealder som om de var slaven dems får jeg mark av og det går sjelden over "av seg selv".

Det er jo ikke snakk om at de slipper å gjøre noe hjemme? E hjelper til, men får ikke penger for det. Hun blir ikke "vartet opp", men hvorfor skal hun trenge penger for alt mulig? Man må gjøre akkurat som man vil altså, men jeg synes ikke noe om å starte med ukepenger til så små barn. Det er litt det samme som å putte i de lørdagsgodt fordi det er lørdag, og låse seg helt på det. Noen ganger får E godis på en tirsdag eller onsdag. Hun maser ALDRI om godteri på lørdager, men spør kanskje om en kjærlighet en annen dag. Mye går på de voksnes/foreldrenes "behov", tror jeg..
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Godt det er en stund til vi kommer dit. Jeg er vant med ukepenger mot "arbeid" og opplevde endel urettferdig fordelinger der og ble alltid kjeft om vi av en eller annen grunn ikke gjorde det vi "skulle" i tillegg til at vi ikke fikk penger selvsagt. Har dendel dårlige minner om "pluss og minuspoeng", jeg var svært pliktoppfyllende og fikk etterhvert veldig dårlig betalt for det, mens min bror som sluntra unna fikk penger som "motivasjon" hele tiden. Og selvsagt under unskyldninge "jammen han er eldre" :aww:

Jeg vil hun skal ha ukepenger, fordi jeg vil hun skal ha mulighet til å spare til ting hun ønsker seg selv. Og hun skal ha oppgaver hjemme, men om de blir betalte eller om hun får ukepenger uansett, eller mer betalt eller mindre betalt etter hva hun gjør, det får vi se etterhvert. Bonden fikk ikke ukepenger hjemme.

Vi fikk penger for karakterer også, det kommer nok ikke jeg til å føre videre, vi kan heller feire om det er noe spesielt hun har klart som hun har jobbet ekstra hardt for. uavhengig om det var en 3er hun jobbet steinhardt for å få eller en 6er.

Jeg kjenner jeg er skikkelig spent på hvor mange kameler jeg ender opp med å svelge etterhvert. :lol: En ting er å være bastant på at "neeehei, det skal jeg ALDRI gjøre" når hun er 1 år... spør meg igjen om en 15 - 20 år om hvordan det egentlig ble.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jupp jupp..

Hvis han plutselig en dag ikke vil rydde av bordet så lover jeg å ikke kjefte :P

Det er derfor han får 5 kr per gang og ikke pengene utbetalt en gang i uka...

Jeg er forøvrig uenig i at barn som ikke har plikter blir mer hjelpsomme. Jeg har ikke sett noen real life eksempler i hvertfall, heller så til de grader det motsatte.

Foreldre som varter opp barn i skolealder som om de var slaven dems får jeg mark av og det går sjelden over "av seg selv".

Med utgpkt i artikkelen jeg limte inn over så synes jeg at det må være et poeng å både la barna slippe til (og hjelp av dem) uten å bestikke eller presse dem eller kalle det plikter. Og jeg tror det handler mer om hvordan man ber ungene (eller legger frem forslaget om å hjelpe til). Prøver man å presse/tvinge en unge/ungdom til å hjelpe til med noe så ser jeg for meg at det fort blir konflikter. Det ser jeg med andre ting også, feks i forbindelse med de såkalte "trassperiodene". Det er ganske mye man kan gjøre for å unngå å stille ungene i situasjoner hvor de må forsvare seg istedet for å samarbeide.

Det med oppvartning som du skriver over, @Mud , er jeg helt enig i. Jeg tar meg i det ofte, både med egne unger og unger som er på besøk, at nå er det pinadø på tide at de "begynner å smøre på brødskiva sjøl" :P Det ofte så mye enklere å bare reise seg og hente det glasset med vann mens vi spiser middag eller finne frem klærne på morgenen, men på sikt så tjener man nok på å la ungene ordne opp selv. Og du verden så stas det er for dem å få greie seg selv :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

[..]

Jeg kjenner jeg er skikkelig spent på hvor mange kameler jeg ender opp med å svelge etterhvert. :lol: En ting er å være bastant på at "neeehei, det skal jeg ALDRI gjøre" når hun er 1 år... spør meg igjen om en 15 - 20 år om hvordan det egentlig ble.

Aha .. dette forklarer de ekstra kiloene man får etter et par unger :ahappy::teehe:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er jeg den eneste her inne som aldri fikk ukepenger? Ble allikevel en jævel på sparing... :fear:

Jeg fikk heller aldri. Men fikk det jeg trengte da, penger til kino osv. så led absolutt ingen nød, også fikk jeg meg en vaskejobb for å tjene mine egne penger på ungdomsskolen, som jeg sparte. Tror vi prøvde ukepenger et par uker eller noe, bare for å late som vi var normale :lol: fungerte hverken for barn eller voksne :P (har forøvrig aldri hatt lørdagsgodt heller... eller sett på barne-tv.).

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er jeg den eneste som aldri fikk ukepenger her inne? Ble allikevel en jævel på sparing... :fear:

Jeg fikk ukepenger da jeg var sånn 7 år eller noe, men det varte ikke så lenge, og dessuten hadde jeg veldig spandable beste- og oldeforeldre, så jeg trengte egentlig ikke lommepenger.

Da jeg var 13-14 år hadde jeg fast "jobb" med å ta fredagsvasken, men vi var i en litt spesiell situasjon i familien vår. Men det var en jobb og ikke en plikt, og denne jobben var kun mitt ansvar. Det blir litt annerledes enn om hele familien skulle tatt hver sin uke eller en støvsuger, en vasker gulv og en tar badet, liksom. Alt det andre jeg gjorde fikk jeg selvsagt ingenting for. Situasjonen som beskrives i artikkelen til Jesper Juul, som jeg siterte over, var aktuell hos oss: "Når foreldre blir alene, opplever de ofte at problemene omkring barns hjelpsomhet plutselig endrer karakter. Barna blir hjelpsomme og pliktoppfyllende simpelthen fordi det er mer meningsfylt å hjelpe til når den voksne har et reelt behov for hjelp." Jeg måtte hjelpe til for å få ting til å gå rundt. Jeg måtte ta ansvar fra jeg var 11 år, sånn var det bare.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Nei, en slik statistikk finnes ikke. Vi kjenner til titalls antall hunder som er avlivet, noen bare for bagateller og andre uten bevis, vi vet siden vi har fulgt med i sakene hva som lå til grunn og hvordan de endte. Ifølgje Martinsen har alle som har klaga på avlivingsvedtak sidan 2014 fått avslag. Det finst ingen nasjonale tal for kor mange hundar som blir avliva kvart år. Berit visste ingenting då hunden vart avliva Quercus og Nala De siste fire årene har politiet sørget for at 77 hunder er blitt avlivet på bakgrunn av den nye hundeloven. Fra 2014 til 2018   Det har ikke blitt bedre etter den nye hundeloven kom i 2021 - 2022 for politi og rettsvesen som selv mangler kompetanse på hunder og hundeatferd bruker bare klipp og lim fra tidligere vedtak og domsavgjørelser. Dette er bare så trist både for hundene og deres eiere og jeg lurer på hvor mange saker vi ikke har hørt om enda. Noen av sakene er tilfeldig at vi fikk høre om og det var dette som var bakgrunn for å spørre her på forumet.                
    • Utallige? Hvor mange hunder har blitt avlivet i Norge etter anmeldelser de siste 10 årene? Jeg antar det finnes klar statistikk på dette?
    • "Vi" er to uavhengige personer, se brevet jeg linket til for våre fulle navn, som selv ikke har hatt noen hendelser med egne hunder eller hunder jeg har hatt for trening før omplassering. Vi har kun fulgt sakene fra sidelinjen, for min del fra rundt 2010, og har gjennomgått vedtak og dokumentasjoner vi har fått fra hundeierne. Jeg skulle virkelig ønske at det var slik som du tror, men sånn er det dessverre ikke. Det er derfor vi har valgt å engasjere oss for bak dette finner man utallige døde hunder og ruinerte hundeeiere som har mistet alt de eide hvor de prøvde å redde livet til hunden sin som betydde alt for dem, men alene har de ikke hatt en sjanse mot maktapparatet som overkjørte dem på en skremmende kynisk og ulovlig måte. Hvis du har Facebook, jeg er ikke der, så er det en gruppe Hund hjelper hund hvor flere av sakene er omtalt. En hund Tonic som var i bånd hvor en unge kom løpende og tråkket ham på poten, Tonic glefset og det ble et rift i buksa til gutten, Tonic ble avlivet. Luna sitter på kennel nå hvor eier kjemper i retten, en nabo påsto Luna lagde et lite blåmerke på ham, men det finnes ingen bevis. En annen hund, Rex i bånd som forsvarte seg selv mot en løs hund som bet den, begge hundene ble skadet, men Rex ble avlivet fordi han var størst. Huskyen Luk, også i bånd, slåss med en annen hannhund og der ble Luk avlivet fordi politiet trodde en husky er større enn en tervueren. Sistnevnte hendelse har jeg beskrevet i en kommentar under dette innlegget publisert i avisa Nordlys. Saken om Milo beskrives i selve innlegget og i brevet til justisministeren. I denne videoen er Luk, Luna og Milo.
    • Hvem er "vi" i denne saken? Det har vært flere avlivingssaker de siste årene, og mange som kjemper mot. Enkelte av sakene har virket ganske urimelige, men uten å ha førstehåndskjennskap til situasjonen og saksbehandlingen så er det vanskelig å si hva som er riktig. Politiet har rutiner for dette, og jeg vil tro at det langt oftere er tilfelle at slike saker blir henlagt, enn at en hund avlives. Både på grunn av kapasitet, bevissituasjon og fakta. En avliving foretas ikke normalt etter vurdering av en enkelt saksbehandler og om de har en god eller dårlig dag. Politiet har hundekyndige folk der minst to ulike vurderer en hund før et slikt vedtak. Jeg er sikker på at noen som kjenner systemet bedre enn meg kan beskrive prosessen fra anmeldelse til potensiell avliving av hund. Likevel er politiet også mennesker med ulike meninger og motivasjoner og systemet kan svikte.  Jeg har vært på forumet her en del år nå, og kan ikke huske at noen her har fått hunden sin avlivet etter anmeldelse, selv om noen har vært borti uheldige tilfeller med bitt. Men flere av sakene som har vært i media har selvfølgelig vært diskutert her også.
    • Jeg ønsker å høre om hundeeiere her på forumet har opplevd å få sin hund avlivet etter uhell hvor saken ble anmeldt til politiet? Uansett, dette er viktig informasjon om du ikke har opplevd det - enda. Vi har fulgt en del slike saker over mange år og er sjokkerte over hvor små hendelser som skal til, et lite rift i et klesplagg eller et lite blåmerke, hunden blir omtrent alltid dømt til døden selv om den har opptrådt helt normalt i gitte situasjoner. Gjengangeren i sakene er at politi og rettsvesen helt uten kompetanse på hund bryter hundeloven, forvaltningsloven og dyrevelferdsloven for å gå til slike drastiske skritt. Nå har vi sett så mye urett er blitt begått at vi har valgt å skrive brev til justisministeren, der har vi tatt for oss den siste saken hvor hunden Milo skal avlives selv om han sto fastbundet i et bånd på ca. en meter og uten fluktmulighet bet han en unge. Det finnes sprikende forklaringer på hendelsen, men felles for de to vitnene som ble avhørt er at hundens handlinger ikke kan betegnes som uprovosert, og det var ikke flere bitt eller skadeomfang som oppfyller kravet til betydelig skade. Andre tiltak skal da etter loven prøves først, men politiet går rett til avliving som de nesten helt uten unntak gjør uansett foranledning og skadeomfang. Et fåtall, kan telles på en hånd, har hatt flaks og truffet en menneskelig saksbehandler eller noen som kan litt om normal hundeatferd, men sånn skal det ikke være at hundens liv avgjøres av hvilket politidistrikt som får saken. Brev til Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen ligger her: Vi krever at politi og rettsvesen følger loven Vil du forebygge at din hund blir neste offer for offentlig maktmisbruk anbefales det på det sterkeste å underskrive brevet. Alle kan være uheldige og neste gang er det kanskje deg og din hund det gjelder, men da er ingen der som vil kunne gjøre noe for dette er siste mulighet for å få stanset denne praksisen. Alt annet er prøvd.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...