Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3 2.0


Kaja
 Share

Recommended Posts

"We thougt we were giving him a playmate, but what we gave him was an Arch enemy." :ahappy:

Jeg og søsteren min beit hverandre, klorte hverandre, helte melk i hodet på hverandre osv. Men hadde også noen fantastiske rolleleker innimellom. Men jeg bestemte at det var bare min bamse som kunne fly :lol:
Et år imellom så vi hadde også noen felles venner. Tror noen ganger feilen ble at vi gikk litt for mye oppå hverandre, begge gikk på ridning, kor osv sammen. Åhh det verste som kunne skje; trøtt og forsovet seg, har dårlig tid, du tar i baddøren som er stengt, også er det hun som er der inne! *grøss*


Brødrene mine er endel yngre og de har alltid vært best i hele verden. :wub:


Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 9.3k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Da var vi blitt foreldre Lillegutt kom til verden klokken 11.45 i formiddag etter en litt dramatisk fødsel som endte i akuttsnitt. Han veier 3580 gram, er 49 cm lang og selvsagt helt perfekt Mor,

Siden nærmeste familie nå er informert så får jeg snike meg sånn litt småoffisielt inn her

03:22 kom verdens skjønneste tass. Han fikk det veldig travelt på slutten og kom ut med superheltarmen først. Veldig effektiv og grei fødsel. Lystgassen var noe drit, ble bare kvalm og svimmel, så da

Posted Images

Plutselig sov ungen 2.5 timer i strekk! I vogn! Mamman får jo angst og hjertebank og alt som er og måtte ut og sjekke at alt var bra og til slutt sette vogna i gangen for å ha kortere vei. Når ungen MAKS sover 30 min alene/stillestående vogn, så blir 2,5 timer veeeeeeeeeeldig lenge. :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har to storebrødre som er 5 og 8 år eldre enn meg. Før jeg ble født, så hadde min eldste bror fått seg rattkjelke, som han yngste ville prøve. Det var greit sa han eldste, men han måtte vente litt. Han minste hadde bare et rumpeakebrett eller noe annet lite. Da de hadde kommet nederst i bakken fikk yngstemann låne akebrettet. Opp bakken, bare. På toppen ville eldstemann ha det tilbake og akte ned igjen, også gjentok de det noen ganger.. Han yngste fikk ikke låne rattkjelken ned, men dro det opp (ganske tungt for en på rundt 4 år), mens eldstemann bar med seg det lille akebrettet... :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig interessant å lese søskendiskusjonen her. Jeg tror at søsken som kjenner deg ut og inn er blant de menneskene som har muligheten til å stå deg nærmest, samtidig som de har muligheten til å såre deg dypest. Nettopp fordi de (som oftest) kjenner deg så godt.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bror (11 år eldre) var den kuleste, beste, morsomste og mest fantastiske personen jeg visste om da jeg var yngre. Han har alltid vært skikkelig flink med barn (det speiler seg enormt i Pernille bl.a.), og tok meg med på masse hele tiden. Om det så var å gå eller kjøre en tur bare for å gå eller kjøre, gå på jakt, begynne med konkurranseskyting, jeg var med på alt. Ingen var bedre enn han :D Og jeg er fortsatt veldig veldig glad i han, selv om vi nå er ganske så ulike i flere grunnleggende ting. Han bor i eget hus på gården til mamma og pappa, så vi sees jo ganske så ofte.

Søster (8 år eldre) hadde jeg ikke noe godt forhold til før..tja.. 15årsalderen kanskje? Nå er vi veldig gode venner og har ofte kontakt, finner på mye sammen når vi først møtes og sånn :) Jeg er glad jeg ikke ble gutt da, for hun sa til mamma mens hun gikk gravid med meg at om jeg ble en gutt så skulle jeg sendes til Afrika :lol: Bare synd jeg ble en guttejente hun manipulerte og kranglet med konstant i 15 år :P Hadde ikke forundret meg om mamma vurderte å gi oss bort et par ganger :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

H var med en kompis hjem fra barnehagen i dag for første gang. I helgen hadde han ordentlig kompisovernatting også for første gang. Helt rart hvor stor han har blitt. De gjør så store hopp føler jeg. Poof! Og plutselig er et kapittel av livet lagt bak ham som vi aldri får tilbake. Fint og trist.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trodde jeg var relativt aktiv og grei form gjennom svangerskapet med tanke på muskler og slikt.. Men kjenner jo nå at kroppen er jo helt ødelagt :P blir jo stiv og støl av "ingenting" :P

Ingen fortalte meg om den siden heller :P

Sent from my iPhone using Tapatalk

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er 4 år mellom meg om min bror og vi har kranglet fra dag 1, tror aldri vi vil få noe godt forhold, vi er rett og slett alt for forskjellig.

Jeg husker jeg var liten og mitt største ønske var at jeg ikke hadde en bror... jeg var gørr misunnelig på de som var enebarn. Så at det er "egoistisk" å bare få et barn er jeg svært uenig i

Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 år mellom storesøster og jeg. Jeg synes at et barn skal ha to søsken eller flere. Søstera mi ble alvorlig syk da jeg var 10 (og hun 21), som etterlot henne med store varige mén, følte meg enormt alene, i og med at jeg var eneste søsken og da stod alene i min posisjon og ingen kunne fullt forstå min plass i det hele. Har siden da vært evig misunnelig på folk som har flere enn ett søsken.

Så, tre eller flere barn!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 år mellom storesøster og jeg. Jeg synes at et barn skal ha to søsken eller flere. Søstera mi ble alvorlig syk da jeg var 10 (og hun 21), som etterlot henne med store varige mén, følte meg enormt alene, i og med at jeg var eneste søsken og da stod alene i min posisjon og ingen kunne fullt forstå min plass i det hele. Har siden da vært evig misunnelig på folk som har flere enn ett søsken.

Så, tre eller flere barn!

det synes jeg er en like dårlig grunn som den at man bør ha flere barn fordi at ikke et barn skal måtte stå med hele belastningen når foreldrene blir gamle.

Det er ikke sånn at søsken flest forstår og støtter hverandre bare fordi de har oppholdt seg i samme mage.

Det er faktisk ikke sånn at søsken forstår hverandre om de har de samme traumene.

Og det er i hvertfall ikke sånn at alle søsknene trår til når foreldrene dør eller trenger pleie.

og uansett er det merkelig å planlegge flere barn i tilfelle noe skulle skje.

Man skal få flere barn hvis man selv har lyst og kapasitet på flere.

og være forberedt på at søsken faktisk krangler i gjennomsnitt hvert 15 minutt og at for mye søskenkrangling faktisk kan være skadelig for barn.

Er man forberedt på den jobben så er det bare å kjøre på.

Og sannsynligvis går det veldig bra.

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 år mellom storesøster og jeg. Jeg synes at et barn skal ha to søsken eller flere. Søstera mi ble alvorlig syk da jeg var 10 (og hun 21), som etterlot henne med store varige mén, følte meg enormt alene, i og med at jeg var eneste søsken og da stod alene i min posisjon og ingen kunne fullt forstå min plass i det hele. Har siden da vært evig misunnelig på folk som har flere enn ett søsken.

Så, tre eller flere barn!

Jeg tenker vi kan si at gresset ofte er grønnere på den andre siden av gjerdet jeg - som du ser av innlegget over deg - og at man bør få det antall barn som føles riktig for en selv og sin familie. Dette finnes det ingen fasit på.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 år mellom storesøster og jeg. Jeg synes at et barn skal ha to søsken eller flere. Søstera mi ble alvorlig syk da jeg var 10 (og hun 21), som etterlot henne med store varige mén, følte meg enormt alene, i og med at jeg var eneste søsken og da stod alene i min posisjon og ingen kunne fullt forstå min plass i det hele. Har siden da vært evig misunnelig på folk som har flere enn ett søsken.

Så, tre eller flere barn!

Det er tre år mellom søsteren min og meg. Det er absolutt ikke sånn at vi har vært nære venninner i vanskelige tider og at him forstår meg. Jeg tror faktisk ikke hun forstår stort av meg eller jeg av henne generelt. Hvorfor tar du det for gitt at vi hadde støttet hverandre og stått hverandre nær i vanskelige tider?

Jeg har derimot noen veldig gode venner som fyller den rollen. Så substitutt finnes.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Maaange timer i bil i dag, det var litt kjipt, var veldig tydlig at hun ville ligge flatt på slutten på hjemturen, men det går jo ikke i bilstolen vårog ikke taleom at jeg tar henne ut av stolen i fart. Så hun fikk trøst så mye jeg kunne og sovnet til slutt. Men var veeeldig lett å legge i egen seng da vi kom hjem. Bar henne rett inn der og la henne og så fikk hun flaske og kos der, før hun sovna. :wub: Nå må vi komme oss i seng vi og. *gjesp*

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Maaange timer i bil i dag, det var litt kjipt, var veldig tydlig at hun ville ligge flatt på slutten på hjemturen, men det går jo ikke i bilstolen vårog ikke taleom at jeg tar henne ut av stolen i fart. Så hun fikk trøst så mye jeg kunne og sovnet til slutt. Men var veeeldig lett å legge i egen seng da vi kom hjem. Bar henne rett inn der og la henne og så fikk hun flaske og kos der, før hun sovna. :wub: Nå må vi komme oss i seng vi og. *gjesp*

Så bra :) Vi skal kjøre 45 mil i dag, 2 mnd siden sist hun var på langtur så litt spent!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi kjører ganske mye hele tiden, og Jaran har begynt å bli litt mer våken på turene nå. Han har jo Sophia i selskap så jeg tror det betyr mye på tålmodigheten hans for han klager aldri. Vi (Jeg) skal kjøre 120 mil opp til svigers i påsken, gruer meg litt. Planen er å kjøre på kvelden, en-to timer før leggetid og kjøre igjennom natten mens ungene sover og håpe på at de sover lenge til neste morgen :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Spørsmål; L er nå snart 2 år (om nøyaktig en måned og 2 dager). Og hun er så sint! De siste ukene har det vært helt forferdelig å levere og hente i barnehagen. Leveringen er mer trist og lei. Eller; hun er sint for at hun må ut av bilen, sint for å ta av klærne, sint for å ta på sandaler, og lei seg for at jeg går. Når jeg henter blir hun glad når jeg kommer men ildsint når vi begynner å kle på, og skriker (sånn skikkelig sint) hele veien hjem, for så å ikke ville ut av bilen. Og så gå over i å være lei seg og bare ville sitte på armen. Det er mye værre med meg enn pappaen. Jeg har prøvd både å ta meg tid, og å "bare kle på" uten noe spørsmål. Vi har samme greia med all påkledning og bleieskift, det er alltid en diskusjon. Hun vil gjøre selv. Og det har hun fått mye lov til. Hun tar fint på seg bleie og bukse selv hvis hun får tid til det. Men av og til må man jo bare gjøre ting litt fortere. Og genser for eksempel må hun ha litt hjelp til. Hun kan sitte å holde på med ting, og be om at vi skal hjelpe, for så å bli kjempesint hvis vi prøver å hjelpe. Hvis vi gjør EN liten feil ting, så nekter hun å spise feks.

Hun kan også plutselig begynne å gråte sårt hvis noen snakker til henne e.l. Særlig pappan eller bestefaren eller farfaren. Da er alt bare leit.

Klassisk "trassalder" sikkert, men hva gjør man? Holder pusten og venter til det går over? Prøver å være pedagogisk, men hva ER egentlig det når hverdagen er sånn? Man greier jo ikke avlede hele tiden eller unngå konflikter på forhånd alltid? Noe MÅ man jo gjøre...Man blir jo helt flau når man står der i barnehagen med en ålende unge på gulvet som hyler og skriker og bæres ut uten lue og jakke fordi man ikke fikk det på. Hun snakker jo ganske klart nå også, og gjør seg forstått (og gjør hun ikke det, så gjentar hun til vi har forstått), så vi kommuniserer ganske bra, men det bare stopper seg helt noen ganger. Alle sier jo at dette er helt naturlig, men jeg kan ikke unngå å tenke at dette er kjempefrustrerende for henne også. Og slitsomt. Og mamman vil jo ikke at hun skal ha det sånn.... Hun har jo sakte men sikkert fadet seg inn i dette fra hun var halvannet sikkert, men nå har det toppet seg en stund. Og siden hun ikke er to en gang, så blir det sikkert ikke bedre på en stund...?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke lett å være liten og ny i verden nei. Jeg har ikke noen gode råd unntatt dert som du sikkert prøver på hele tiden, nemlig å lage faste rutiner sånn at ting blir forutsigbart for henne. Jeg kan forestille meg at frustrasjonen hennes handler mye om at hun vil bestemme selv, og så blir det ikke sånn som hun forestiller seg at det skal bli, og når det åpnes for at hun får bestemme selv så blir hun bare ennå mer forvirret og frustrert. Kan det funke å bare være konsekvent på rutiner, for eksempel at når hun skal ut av bilen så tar dere henne bare ut av bilen, uten nøling, uten snakk? Kan det være at slike rutiner blir en lettelse for henne?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

@*Marianne*

I den alderen var nøkkelen til A sin sinnsro at han fikk gjøre mest mulig selv. Jeg måtte gi han oppgaver hele tiden for at ikke alt skulle rase.

Ja, hun får gjøre mye selv. Vi har jo bare henne (og Linux) og ser at hun stråler når hun får hjelpe til. Men ulempen er kanskje de gangene det ikke går og vi må si at hun ikke kan? Da blir frustrasjonen enda større på en måte, siden hun ikke er så vant til at vi av og til bare må gjøre/hun er kanskje for vant til at hun kan forhandle seg til å gjøre selv. (kanskje jeg bør slutte å la henne vinne og heller bestemme at hun får gjøre selv fra starten av, evt ikke? slik at hun ikke blir vant til at alt kan diskuteres? Det er jammenmeg mye fint man tenkte før man blir mamma, men når man står der så går man i de samme fellene som alle andre...) Fordelen med at jeg har latt henne gjøre mye selv, er jo bl.a at hun kan kle på seg så godt som alt selv. Ulempen er at det blir vanskelig de gangene hun ikke kan gjøre selv.

Og jeg var visst like ille selv. damn those genes..

Det er ikke lett å være liten og ny i verden nei. Jeg har ikke noen gode råd unntatt dert som du sikkert prøver på hele tiden, nemlig å lage faste rutiner sånn at ting blir forutsigbart for henne. Jeg kan forestille meg at frustrasjonen hennes handler mye om at hun vil bestemme selv, og så blir det ikke sånn som hun forestiller seg at det skal bli, og når det åpnes for at hun får bestemme selv så blir hun bare ennå mer forvirret og frustrert. Kan det funke å bare være konsekvent på rutiner, for eksempel at når hun skal ut av bilen så tar dere henne bare ut av bilen, uten nøling, uten snakk? Kan det være at slike rutiner blir en lettelse for henne?

Vi har veldig faste rutiner (jeg er et rutinemenneske;), men jeg tror nok i mange tilfeller at vi ikke er helt konsekvente på det vi sier. Vi sier vi skal ut i bilen, hun begynner å hisse seg opp/sutre, vi prøver å gjøre det litt mer "smooth" ved å la henne gjøre selv/avlede henne fra sutringen ved å prate om noe annet. Også virker det kanskje helt motsatt. Mens vi kanskje bare skulle tatt henne med ut. Altså, dette er sånn jeg er så konsekvent med med Linux. Hvorfor kan det ikke være like enkelt med et barn.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror ikke man kommer unna perioder hvor barnet opplever mye frustrasjon uansett hva man gjør. Og hvem vet : kanskje det er sunt?

De går jo gjerne brått over de periodene, før det smeller til på nytt :P

Sånn foruten å la han hjelpe til mye var / er jeg også veldig nøye på å forberede A på alt som skal skje i god tid. Han får beskjed 5 min før på alt fra påkledning til tur på butikken. Faktisk planlegger jeg ofte dagen om morgenen og forbereder han da for å gjøre tinh smoooth.

I dag skal vi feks vaske bil og spise fiskekaker :lol:

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror ikke man kommer unna perioder hvor barnet opplever mye frustrasjon uansett hva man gjør. Og hvem vet : kanskje det er sunt?

De går jo gjerne brått over de periodene, før det smeller til på nytt :P

Sånn foruten å la han hjelpe til mye var / er jeg også veldig nøye på å forberede A på alt som skal skje i god tid. Han får beskjed 5 min før på alt fra påkledning til tur på butikken. Faktisk planlegger jeg ofte dagen om morgenen og forbereder han da for å gjøre tinh smoooth.

I dag skal vi feks vaske bil og spise fiskekaker :lol:

Jeg er veldig flink (FOR flink) til å planlegge dagene selv, så kanskje jeg skal begynne å fortelle henne om planene :P Nå skjønner hun jo hva jeg sier.... Jeg syns det er vanskelig å henge med i svingene, jeg. Sånn har det vært hele tiden. Hun har liksom hoppet opp et trinn og vært der lenge, for vi egentlig har oppdaget at hun feks trenger noen nye utfordringer. Tror liksom ikke jeg har fått med meg at hun har blitt så stor. Tiden går så fort! Om en måned skal vi feire bursdagen hennes og da er hun to.. TO! Jeg har jo ikke rukket å nyte de to første årene en gang...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er veldig flink (FOR flink) til å planlegge dagene selv, så kanskje jeg skal begynne å fortelle henne om planene :P Nå skjønner hun jo hva jeg sier.... Jeg syns det er vanskelig å henge med i svingene, jeg. Sånn har det vært hele tiden. Hun har liksom hoppet opp et trinn og vært der lenge, for vi egentlig har oppdaget at hun feks trenger noen nye utfordringer. Tror liksom ikke jeg har fått med meg at hun har blitt så stor. Tiden går så fort! Om en måned skal vi feire bursdagen hennes og da er hun to.. TO! Jeg har jo ikke rukket å nyte de to første årene en gang...

Hun har sannsynligvis skjønt hva dere har sagt veldig lenge :lol: over halve livet sitt hehe..

Men å forberede de er aldri dumt. Da føler de at de har litt kontroll.

A låser seg helt hvis jeg plutselig bare skal dra han med meg et sted, selv om det er noe så daglig som barnehagen.

Vi prater tilmed om hvilke klær han skal ha på, sånn fir sikkerhets skyld :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så bra :) Vi skal kjøre 45 mil i dag, 2 mnd siden sist hun var på langtur så litt spent!

Var omtrent det vi kjørte i går, litt over. Og ble møtt av tett tett tett (!) snøvær på vei hjem, så det gikk sakte. Hun har aldri vært med å så lang tur før, så er egentlig imponert over hvor bra det gikk. Kjørte tur retur, med besøk hos tanten, handling, snakking med tøfflus (da sovnet idamor å armen til pappan :lol: ) og spising på resturantsak, og så hjem - måtte stoppe litt over halveis da pga været.

Sånt krasjer jo selvsagt med måltider, men hun spiser heldigvis greit i bilen. :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...