Å la et barn gå tur med hund. Forsvarlig eller uforsvarlig?

[Gjest]

Jeg liker ikke å møte barn med hunder. Jeg føler meg i en utrygg situasjon da, for jeg aner ikke om denne ungen er ansvarsfull, dyktig, fornuftig, flink, hundeverdenens Jesus osv., eller om det er en som slipper bikkja i det øyeblikk det blir press i båndet, løfter den etter halen og forventer at den skal kunne lese latin.

Snodig syn på barn…. Du aner ikke om voksne du møter er ansvarsfulle heller. Min hund har blitt angrepet av annen hund et par ganger i livet - hver gang var det voksen som gikk med hunden sin, som både var aggresiv og løs. Begge ganger gikk jeg med vår hund. Ene gangen var datteren min med meg og den angripende hunden vendte seg mot henne da den innså at den ikke kom forbi meg. Stor hund. Men som det hundvante barn hun er, håndterte hun situasjonen perfekt og ingen ble skadet.

De fleste barn er godt instruert hjemmenfra når de går ut med hund. At noen har møtt ette ller to barn med dårlig evne til å huske instrukser betyr ikke at de fleste barn er slik.

Man kan aldri kontrollere omgivelsene, men mange hunde-eiere ser ut til å ønske at de kan det. Man kan kun styre hva man selv gjør i ulike settinger, og mye av det kan barn over en viss alder fint lære seg.

[Nirm]

Jeg liker ikke å møte barn med hunder. Jeg føler meg i en utrygg situasjon da, for jeg aner ikke om denne ungen er ansvarsfull, dyktig, fornuftig, flink, hundeverdenens Jesus osv., eller om det er en som slipper bikkja i det øyeblikk det blir press i båndet, løfter den etter halen og forventer at den skal kunne lese latin.

Akkurat det der har ikke barn noe patent på. Du aner ikke om den voksne du møter heller er ansvarsfull, dyktig, fornuftig, flink, hundeverdenens Jesus osv, eller om den slipper bort bikkja i det du passerer og alt slikt. Så egentlig bør du føle deg utrygg i en hver passeringssituasjon sånn sett.

[ingvildoline]

Selvfølgelig aner jeg heller ikke om den voksne jeg møter med hund er "Jesus" (korter det ned til det, jeg ). Men det er flere faktorer som tilsier at en voksen skal være mer "Jesus" enn et barn. Et lengre liv = flere erfaringer, og rasjonalitet, blant annet.

[Gjest]

Selvfølgelig aner jeg heller ikke om den voksne jeg møter med hund er "Jesus" (korter det ned til det, jeg ). Men det er flere faktorer som tilsier at en voksen skal være mer "Jesus" enn et barn. Et lengre liv = flere erfaringer, og rasjonalitet, blant annet.

En voksen trenger på ingen måte ha mer hunde-erfaring enn et barn….ei heller rasjonalitet.

For et par uker siden traff jeg en person på tur med en hund, voksen person. Hunden stoppet og ville gjerne snuse på min voksne hund. Hunden hadde et språk som var helt ok, nysgjerrig og litt engstelig. Jeg satte meg ned på huk, et lite stykke fra hunden (liten hund), og personen ble med en gang veldig redd og sa:"Den biter, den biter alle folk og er sint på alle hunder!". Hvilket ikke var i samsvar med de signalene hunden selv gav.

Hunden kom til meg for å bli klappet, den bet ikke. Den lekte med min hund. Den bet ikke. Det viste seg at personen kun hadde lånt hunden av en annen, for å gå en tur. Og hadde null erfaring med hunder. Og trodde alle lyder fra hund betydde "sint hund som biter".

[Tabris]

Jeg mener også at det er større sjanse for at voksen vil kunne takle en situasjon som oppstår, eventuelt motverge en mulig situasjon, bedre enn et barn. Jeg har tenkt litt på dette de siste dagene, og jeg tror at min motvilje mot at barn går tur med hund kommer fra min manglende tro på mennesker generelt.

Og da snakker jeg IKKE om dere her på sonen som har lært opp barna deres, som vet hva deres barn kan om hund, og som kun lar barna gå tur med de hundene dere vet de kan styre. Jeg mistenker nemlig at flertallet av barn som går tur med hund IKKE har såpass oppegående foreldre. Etter mitt syn så er det altfor mange idioter som har hund og som ikke har snøring på hundespråk, ei heller noen interesse for å lære seg noe særlig om det - kanskje bortsett fra det de ser på CM over kaffekoppen (ja, jeg har litt fordommer mot ganske mange hundeeiere).

Jeg tror - eller frykter - at når jeg treffer et barn med hund, så er det fra sistnevnte foreldre, ikke fra sonen-type foreldre. Og det er hva jeg ikke liker. Som sagt, så har jeg selv dårlig erfaring med å møte barn med hund. Joda, jeg vet at noen nå kanskje vil si at det vil ikke være særlig mye bedre å treffe de voksne eierne av slike hunder om de har så lite forståelse, men de har som regel fysisk (og mental) styrke og erfaring nok til å styre hunden med båndet om ikke annet, for å unngå en mulig konfrontasjon.(Selv om jeg vet at det finnes unntak - jeg har selv som tenåring skilt to hunder som slåss da eieren av den andre hunden, en voksen dame sikkert dobbel så gammel som meg, bare sto og så på og ikke gjorde noe som helst).

I tillegg, og dette kommer selvsagt an på barnets alder, så kan man ikke forvente at et barn skal kunne lære, lese og forstå nyansene i hundens språk. Det er vanskelig nok for oss voksne som har lest og jobbet med hund i mange år - hvordan skal man kunne vente at en åtteåring skal kunne gjøre det samme? Så har vi selvsagt dette med at uansett hvor flinke foreldrene, barna og hundene er, så vet man aldri hva man møter. Og en hund er heller ikke en robot.

[Gjest]

Helt enig med ingvildoline. Jeg skygger banen når jeg ser barn komme halsende bak en hund, og for meg er det både rasjonelt, logisk og åpenbart at oddsen for å møte et barn uten kontroll er høyere enn en voksen. Bare fysikken alene er et sentralt poeng, og selv den 5-6 måneder gamle Dalmatineren til naboene røkker barna rundt i nabolaget allerede. De har absolutt null kontroll over bikkja utover at de får den med seg med å ta rennafart og DRA til så bikkja flyr etter dem. Samme gjelder barna med Golden Retrieveren i gata. De røkkes rundt som ping-pong baller, med hunder i fri utfoldelse av manglende impulskontroll, eksessiv glede, nysgjerrighet, lukting, markering (pissing) og ekstremt ivrigt humør. Barn i disse to tilfellene er definert som særlig jenter, men også en del gutter, i alderen 6-12 år. Cirkus. Det er også en gutt på ca 12-13 år som går med en liten terrier jeg skygger banen langt fra, fordi den bikkja ikke er god, og gutten overhodet ikke er tilstede i verden når han går tur. Han kunne gått på en vegg omtrent.

For min del har jeg enda til gode å møte et barn som har gitt meg grunn til å ha automatisk tiltro til barn + hund, og sånn fungerer jo dessverre menneskehjernen. Erfaring = baserer man livet på. Jeg gikk selv med schäfergutten vår på 45 kg med hundeaggressjon alene i 14-15årsalderen, og jeg var ekstremt ansvarlig med det (gikk ut i grøfter og skoger for å unngå utfallene hans). Så jeg vet jo det går an. Har dessverre ikke "møtt meg selv" på tur enda. Møter jeg flere barn med god kontroll på hund så er det jo ikke noe i veien for at min syn kommer til å endres, men per i dag utgjør både erfaring og logisk tankegang at jeg anser barn med hund som et risikomøte.

Hva gjelder foreldre og vurderinger om å sende barna ut med bikkja legger jeg meg ikke opp i. Slik som barna i gata (de uten kontroll på hverken dalmatiner eller golden), vet jeg at foreldrene har kjøpt hund for barna og det derfor er viktig for barna å få gå tur med hunden "deres". Foreldrene er ikke så interessert i hund selv, på en måte. Det er pga kidsa bikkja er der. Tenker man derfor også er litt careless...

[Gjest]

Her gikk akkurat min 9-åring ut på tur med frk Setter (30 kg)…. Godt instruert. Hundevant. Slipper ALDRI en hund løs, (hun greidde en gang som 8-åring å fange inn og holde en samojed (ikke vår) som løp etter en redd person….), og hun går omveg rundt andre med voksne hunder.
Jeg har tidligere latt pode på 11 − 12 år gå tur hver dag med 40-kg samojed. Han gikk med hunden løs og hadde full kontroll på bikkja (klikketrent samojed). Ett unntak - bikkja fløy etter en katt en gang …. Vi bor forøvrig i by.

[Gjest]

Helt enig med ingvildoline. Jeg skygger banen når jeg ser barn komme halsende bak en hund, og for meg er det både rasjonelt, logisk og åpenbart at oddsen for å møte et barn uten kontroll er høyere enn en voksen. Bare fysikken alene er et sentralt poeng, og selv den 5-6 måneder gamle Dalmatineren til naboene røkker barna rundt i nabolaget allerede. De har absolutt null kontroll over bikkja utover at de får den med seg med å ta rennafart og DRA til så bikkja flyr etter dem. Samme gjelder barna med Golden Retrieveren i gata. De røkkes rundt som ping-pong baller, med hunder i fri utfoldelse av manglende impulskontroll, eksessiv glede, nysgjerrighet, lukting, markering (pissing) og ekstremt ivrigt humør. Barn i disse to tilfellene er definert som særlig jenter, men også en del gutter, i alderen 6-12 år. Cirkus. Det er også en gutt på ca 12-13 år som går med en liten terrier jeg skygger banen langt fra, fordi den bikkja ikke er god, og gutten overhodet ikke er tilstede i verden når han går tur. Han kunne gått på en vegg omtrent.

For min del har jeg enda til gode å møte et barn som har gitt meg grunn til å ha automatisk tiltro til barn + hund, og sånn fungerer jo dessverre menneskehjernen. Erfaring = baserer man livet på. Jeg gikk selv med schäfergutten vår på 45 kg med hundeaggressjon alene i 14-15årsalderen, og jeg var ekstremt ansvarlig med det (gikk ut i grøfter og skoger for å unngå utfallene hans). Så jeg vet jo det går an. Har dessverre ikke "møtt meg selv" på tur enda. Møter jeg flere barn med god kontroll på hund så er det jo ikke noe i veien for at min syn kommer til å endres, men per i dag utgjør både erfaring og logisk tankegang at jeg anser barn med hund som et risikomøte.

Hva gjelder foreldre og vurderinger om å sende barna ut med bikkja legger jeg meg ikke opp i. Slik som barna i gata (de uten kontroll på hverken dalmatiner eller golden), vet jeg at foreldrene har kjøpt hund for barna og det derfor er viktig for barna å få gå tur med hunden "deres". Foreldrene er ikke så interessert i hund selv, på en måte. Det er pga kidsa bikkja er der. Tenker man derfor også er litt careless...

Sannsynligvis belager også foreldrene til disse barna seg på å kunne kontrollere hundene ved hjelp av fysisk styrke.

Men der er nok mange hunde-interesserte barn som "deg selv" var….selv om du per i dag ikke "ser" dem.

Som vet at en hund kontrolleres primært ved hjelp av trening og "mental styrke".

Forøvrig går jeg ikke av vegen i å instruere barn jeg møter, som går med hund, og som ikke helt er der jeg vet mine barn er. Og jeg FORKLARER dem hvorfor, hva og hvordan. Det koster meg ingenting.

[Shlush]

Da har man kommet til enighet! Det er kun lov å synes det er forsvarlig at barn lufter hund, synes du det er uforsvarlig så er du kynisk, overbeskyttende og hysterisk... Det er vell oppsummeringen så langt

[Gjest]

Da har man kommet til enighet! Det er kun lov å synes det er forsvarlig at barn lufter hund, synes du det er uforsvarlig så er du kynisk, overbeskyttende og hysterisk... Det er vell oppsummeringen så langt

Hvor har du det fra?

[ingvildoline]

En voksen trenger på ingen måte ha mer hunde-erfaring enn et barn….ei heller rasjonalitet.

For et par uker siden traff jeg en person på tur med en hund, voksen person. Hunden stoppet og ville gjerne snuse på min voksne hund. Hunden hadde et språk som var helt ok, nysgjerrig og litt engstelig. Jeg satte meg ned på huk, et lite stykke fra hunden (liten hund), og personen ble med en gang veldig redd og sa:"Den biter, den biter alle folk og er sint på alle hunder!". Hvilket ikke var i samsvar med de signalene hunden selv gav.

Hunden kom til meg for å bli klappet, den bet ikke. Den lekte med min hund. Den bet ikke. Det viste seg at personen kun hadde lånt hunden av en annen, for å gå en tur. Og hadde null erfaring med hunder. Og trodde alle lyder fra hund betydde "sint hund som biter".

Trenger ikke, nei. Men, basert på svært enkle ting, kan man si at det er mer sannsynlig at en voksen har mer kontroll på en hund enn et barn har. Levd lengre, og kan ha lengre erfaring enn barnet. Flere erfaringer generelt, og det er mer sannsynlig at personen vet hvordan den skal oppføre seg i forskjellige situasjoner og takle uforutsette ting. Har en "ferdig" utviklet hjerne, og er mer rasjonell i sin tankegang. Har større impulskontroll, og er sterkere fysisk. Så sannsynligvis vil en voksen ha mer kontroll på en hund enn det et barn vil ha, men det trenger ikke være sånn i alle tilfeller.

Jeg meg ikke oppi hva andre gjør med sine hunder, barn eller whatever. Men når jeg møter barn med hund og ingen voksne i nærheten, går jeg unna, fordi det er da jeg føler meg komfortabel med situasjonen

[Laila Sunde]

En voksen trenger ikke ha mere kontroll/erfaring med hund en et barn... men ikke fortelle meg at et barn har like mye styrke i kroppen som en voksne, eller for å si det slik, like stor mulighet til å tenke ut hva som er fornuftig å gjøre i enkelte situvasjoner...

[Shlush]

Hvor har du det fra?

I denne tråden med en gang noen sa at de syntes det kunne være uforsvarlig så kom det spydigheter følte jeg...

Om jeg skulle møte barn med hund på tur så hadde jeg villet møtt dine tror jeg Amenity, men desverre har jeg til nå bare møtt barn som ikke har greid og hatt kontroll nok, uten at det har skjedd skade Men om jeg hadde hatt agressive hunder i det tilfellet så hadde det vært en kinkig situasjon uten tvil...

[pippin]

Her gikk akkurat min 9-åring ut på tur med frk Setter (30 kg)…. Godt instruert. Hundevant. Slipper ALDRI en hund løs, (hun greidde en gang som 8-åring å fange inn og holde en samojed (ikke vår) som løp etter en redd person….), og hun går omveg rundt andre med voksne hunder.

Jeg har tidligere latt pode på 11 − 12 år gå tur hver dag med 40-kg samojed. Han gikk med hunden løs og hadde full kontroll på bikkja (klikketrent samojed). Ett unntak - bikkja fløy etter en katt en gang …. Vi bor forøvrig i by.

Gratulerer, du er flink med barneoppdragelse og til å instruere hvordan de skal oppføre seg rundt hund og diverse situasjoner. Men tror du virkelig at alle barn er like flinke som dattera di? Eller at alle familier som har hund er like hundeinteresserte - sånn egentlig? DA har du vært heldig med hvem du har møtt på...

Vi andre som har havnet i situasjoner hvor barn ikke har kontroll (her hjelper det lite å fortelle dem hvordan de skal oppføre seg ilag med bikkja, eller gi tips eller råd om ting (som forøvrig ikke koster meg en døyt heller)), har opplevd diverse som ikke er direkte positivt. Det hjelper lit på situasjonen når de komme flyvende bak i båndet, mens bikkja kommer byksende for å hilse (har heldigvis bare fått hilseglade bikkjer oppi trynet - takk gud). Selvsagt har jeg sett de som er flinke, men likevel, de er fortsatt barn. Ansvaret man pålegger dem er stort, og jo som regel går det bra. Men så har man de unntakene da...

[NilaTheWhippet]

MIn eldste på snart 14 går tur med hunden, minsten på 8 får lov å gå ut på plenen og tisse henne(sørlandsk hi hi) men ikke gå tur

[Gjest]

Gratulerer, du er flink med barneoppdragelse og til å instruere hvordan de skal oppføre seg rundt hund og diverse situasjoner. Men tror du virkelig at alle barn er like flinke som dattera di? Eller at alle familier som har hund er like hundeinteresserte - sånn egentlig? DA har du vært heldig med hvem du har møtt på...

Hvis du leser alt jeg har skrevet i tråden her så har du svarene på det du spør meg om.

Litt vittig at folk uten barn skal prøve å belære noen som har hatt barn i 20 år og hund i 35 år….

[patricia]

Med andre ord - barnløse og fok som har hatt hund i mindre enn 35 år bør holde kjeft...

[Tabris]

Litt vittig at folk uten barn skal prøve å belære noen som har hatt barn i 20 år og hund i 35 år….

Jeg forstår ikke hvorfor du skriver dette. Man trenger ikke å ha hatt barn i 20 år for å både se og ha erfart problemene som kan oppstå når barn går tur med hund.

Jeg har hatt nær kontakt med tantebarn i over 20 år, og har drevet av og på med hund i 20 år - får jeg lov å ha en mening uten at det blir regnet som "vittig" og "belærende"?

[pippin]

Hvis du leser alt jeg har skrevet i tråden her så har du svarene på det du spør meg om.

Litt vittig at folk uten barn skal prøve å belære noen som har hatt barn i 20 år og hund i 35 år….

Hvor belærer jeg deg? Og om hva? Show me please... Jeg deler kun erfaringer og meninger. Jeg forteller deg ikke hva du skal/ikke skal gjøre. Jeg sier ikke at noe du gjør er rett eller galt. Jeg spør deg siden du virker til å mene at det alltid er like forsvarlig å sende barn ut på tur med hund, uten voksne tilstede. Uavhengig av barnets forutsetninger. Fordi dine egne barn er så flinke. Det er der jeg er uenig.

Det er jo morsommere at folk må være sarkastiske og prøve å være "morsomme" for å fortsette å ha noe å skrive i denne tråden..

Jeg har selv vært barn og har vokst opp med barn rundt meg konstant. Jeg vet godt hva et barn ER og hvordan det oppfører seg, og hvilke forutsetninger det har. Jeg vet også at barn ikke er like gode til å rasjonere eller håndtere situasjoner som kan være stressende eller oppleves som ekle. Jeg trenger ikke å ha født et for å forstå barn.

[Dante]

Jeg syns det er helt ok at barn går på tur med familiehunden som jeg antar at de kjenner veldig godt og at hund og barn stoler på hverandre i utgangspunktet. Vel og merke såfremt barnet har fått god opplæring i å gå på tur med nettopp denne hunden og i hvordan å håndtere en del typiske situasjoner som kan oppstå på tur. Og selvsagt også såfremt at hunden i hovedsak er "grei og snill på tur" og ikke har for vane å utvise "ymse utagerende adferd".

Utover dette syns jeg størrelse på hunden har en del å si. Små hunder som ikke er så fysisk sterke kan fint bli med på tur med barn de ikke kjenner så godt uten at det burde få noen alvorlige konsekvenser. Større og sterkere hunder syns jeg ikke skal på tur med barn hvis ikke punkt 1 er oppfylt. Uforutsette ting kan skje og konsekvensene kan i verste fall bli store.

Grei tommelfingerregel; har man så mye som et fnugg av tvil på om barnet greier ansvaret, så la det være til man er sikker.

Ellers må jeg jo si at jeg så langt ikke har sett potensielt skumle situasjoner med barn og hund ennå. Har derimot sett flere voksne tvinnet rundt trestammer der de febrilsk prøver å holde igjen sin giganthund

[Guest Gråtass]

Som 10 åring var jeg på tur med familiens hund en stor hannhund på 40 kg i vår lille by, da møtte jeg et voksent ektepar med sin flat hannhund, de gikk med hunden løs og hadde ikke kontroll. Den fløy på vår hund. Jeg tok med min hund og gikk hjem etter at han la flat'en i bakken. Jeg måtte tilogmed be eieren om å få tak i sin hund. Toppen av frekkhet, var at eieren av flat'en kom hjem til oss og skulle ha min mor til å betale vet utgifter, fordi det var uansvarlig å la et barn gå tur med en så stor hannhund. Unødvendig å si at de ikke fikk fem øre.

[Gjest]

Med andre ord - barnløse og fok som har hatt hund i mindre enn 35 år bør holde kjeft...

De bør kanskje ikke uttale seg om MIN barneoppdragelse i hvert fall da de neppe har erfaring (og neppe kunnskap om) til å vite så mye om akkurat DET. Om de ikke ønsker at barn skal gå tur med deres hunder, er det helt greit. Jeg legger meg ikke borti det. Jeg lar mine barn, og noen av nabobarna som jeg vet kan nok om hund, få gå tur med mine.

Jeg regner med at en del av de som lar seg provosere av mine svar i denne tråden nok får et litt annet syn selv så snart ungene deres har bikka 15 år og de har gjort seg noen flere erfaringer selv undervegs.

[Tabris]

De bør kanskje ikke uttale seg om MIN barneoppdragelse i hvert fall

Jeg regner med at en del av de som lar seg provosere av mine svar i denne tråden nok får et litt annet syn selv så snart ungene deres har bikka 15 år og de har gjort seg noen flere erfaringer selv undervegs.

Det er da ingen som har uttalt seg negativt om din barneoppdragelse? Tvert om, så har vi jo påpekt flere ganger at det IKKE er de som gir barna den type oppdragelse vi snakker om.

Ellers ignorer jeg glatt hersketeknikker av typen "Bare vent til den dagen du...". Det er så unødvendig, og bidrar bare til å forringe debatten.

[Emilie]

De bør kanskje ikke uttale seg om MIN barneoppdragelse i hvert fall da de neppe har erfaring (og neppe kunnskap om) til å vite så mye om akkurat DET. Om de ikke ønsker at barn skal gå tur med deres hunder, er det helt greit. Jeg legger meg ikke borti det. Jeg lar mine barn, og noen av nabobarna som jeg vet kan nok om hund, få gå tur med mine.

Jeg regner med at en del av de som lar seg provosere av mine svar i denne tråden nok får et litt annet syn selv så snart ungene deres har bikka 15 år og de har gjort seg noen flere erfaringer selv undervegs.

Utifra svarene dine i denne tråden, i alle fall på de siste sidene, så er jeg nå egentlig litt i tvil om du kan ha vært mor i 20 år. Det er ingenting som tyder på en veldig nøktern og voksen holdning. Men kanskje man går i barndommen igjen av å ha egne unger? Hva vet vel jeg, jeg har jo ikke egne barn, så da vet jeg vel INGENTING. Ikke har man lov til å mene noe heller.

[Mud]

Jeg kjenner jeg er veldig avslappet til hva andre mener er uforsvarlig for mitt barn.

I går ble han brått borte under Eplefestivalen, han kan kunsten å forsvinne på et 1/2 sekund, og der tante og onkel ble hysteriske ruslet mammaen rundt og tittet med hvilepuls. Sånn ER min sønn, han skal bare... Andre som har barn som ikke er fullt så eventyrlystne synes jeg er i overkant avslappet. Han fikk også lov til å stå på en tynn planke og hoppe i høyet der andre måtte stå på paller. Han fikk som eneste barn lov å løpe fort ned en bratt grusvei .

Men jeg var den eneste moren jeg så som dobbeltsjekket ridehjelmen på ponniridning og ba om en annen hjelm...

Man har sine egne greier. Jeg har mine erfaringer og kjenner min sønn. Andre har andre erfaringer og helt andre barn.