Gå til innhold
Hundesonen.no

Å la et barn gå tur med hund. Forsvarlig eller uforsvarlig?


Tommy
 Share

Recommended Posts

Sikkert vært en tråd tidligere som har omhandlet dette, men det nærmeste jeg kom med på søkemotoren var "lar du hunden din leke med et barn" eller noe i den dur. Lager iallefall en ny, så får heller moderator slette om denne er et duplikat.

Nå som jeg har blitt hundeeier har jeg begynt å legge merke til hvordan enkelte hundeeiere behandler hunden sin når de går tur. Kun fordi det er avgjørende for å vite om min og hans/hennes kan hilse på hverandre. Det er mye rart ute og går, men en ting irriterer meg mer enn noe annet.

Barn i 10 - 11 års alderen som går tur med hunder som er store. Da mener jeg ikke nødvendigvis irsk ulvehund-størrelse, men hunder store nok til å lett dra de etter seg om de skulle bestemme seg for å løpe.

De fleste gangene jeg har sett barn gå tur med hund har det jo stort sett gått bra, men de få gangene jeg har sett ting gå virkelig galt eller vært på nippet til det, har det stort sett vært barn involvert. Senest i går måtte en chiahuahua-eier ta opp bikkja når en rasende sennenmix (antar jeg) kommer mot de med ei 11 går gammel jente på slep. Og da mener jeg faktisk på slep. Jenta hadde ikke fotfeste og hang etter som et flagg på en dag med litt bris.

Hva syns dere? Er det greit at barn går tur med hunder? Er det greit at de går med små, men ikke store? Lar du dine barn gå tur med hunden?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 215
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Det er da ingen som har uttalt seg negativt om din barneoppdragelse? Tvert om, så har vi jo påpekt flere ganger at det IKKE er de som gir barna den type oppdragelse vi snakker om. Ellers ignorer j

Med 7 tantebarn har jeg alltid blitt mast ihjel om at de har lyst til å gå tur med hundene fra 8-10 årsalderen, og det kommer ikke på tale at jeg sender et barn avgårde med en av mine hunder. Ikke for

Det er ikke det det handler om for meg. Det handler om å - som voksen - gi dem et ansvar som jeg mener fort kan være destruktivt i tilfelle noe ufortusett skjer. Det er ikke frykten for at noe skal sk

Det kommer jo helt an på barnet og hunden.

Jeg har gått tur med hunder siden jeg var en 10-11 år, og har stort sett hatt mer kontroll over hundene enn voksne folk har hatt. Det er stort sett snakk om teknikk, ikke rå styrke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kommer jo helt an på barnet og hunden.

Jeg har gått tur med hunder siden jeg var en 10-11 år, og har stort sett hatt mer kontroll over hundene enn voksne folk har hatt. Det er stort sett snakk om teknikk, ikke rå styrke.

Jepp. Datteren min på 12,5 og spinkel som ett strå tar ofte med seg Asti ut. For de som kjenner Asti sitter med haka på knærne nå og lurer på om jeg har mistet det lille jeg har igjen av vet *ler* Han er en stor myk snill bamse i hennes hender. Ikke trekker han, han overser andre hunder og går vakkert hos Helle. Hun vet også hva hun skal gjøre om det oppstår problemer med andre hunder. Sønnen (15) min går også ut med hundene, av en eller annen grunn går han mye med Nix om dagen og alltid i samme retning :P

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er sikkert uforsvarlig, men jeg har sendt Venus ut med unger tidligere. Muuuulig det ikke blir helt aktuelt med Cujo. Men som de sier, det kommer an på barnet og hunden. Jeg passet også hunder fra jeg var ca 10 år, sånn fra 40 kg og nedover. Skjedde aldri noe uhell.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Generelt sett synes jeg ikke det er forsvarlig. Min hund havnet i slåsskamp med en annen hund, fordi denne kom løpende mot oss og jenta som gikk med den ikke klarte å holde igjen. Og selv om barnet klarer å holde egen hund, så vil jeg tro de færreste 10-11-åringer klarer å takle en situasjon med hundeslagsmål hvis det skulle oppstå.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med 7 tantebarn har jeg alltid blitt mast ihjel om at de har lyst til å gå tur med hundene fra 8-10 årsalderen, og det kommer ikke på tale at jeg sender et barn avgårde med en av mine hunder. Ikke fordi barna ikke er flinke med hundene, ikke fordi hundene er så sterke eller på noen som helst områder problematisk å gå i bånd med- Men av den helt enkle grunnen til at det er ikke alle hunder man møter på tur som er like greie og skulle det skje noe skal aldri et barn bli stående midt oppe i det. Uansett hvor flinke de er, så veit ikke et barn hvordan de skal reagere om det kommer susende ei annen bikkje som ikke tåler trynet på den hun/han holder i andre enden av båndet, og ikke skjønner jeg hvordan vi kan forvente at de skal kunne det heller.

Om det nå er en miniatyr eller ei, så irritererer det meg sånn ca. nøyaktig like mye. Jeg har sett og hørt alt for mange grusomme situasjoner hvor barn har gått turer med familiens 2 kg`s blandingshund helt problemfritt frem til de møter en langt større hund som kommer busende, gjerne uten bånd, og fillerister bikkja de går tur med. Det er ikke et pent syn, og det går ofte gærnt så det holder.

Men for all del, ut fra antall barn og hunder i nabolaget hvor 8åringene går turer med den topptrente Schæferen og til en illsint Tibbe har jeg skjønt at ikke alle ser likt på saken :)

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke så mange voksne som takler slagsmål heller ;)

Nei for all del, men jeg ville da håpe en voksen person ville taklet det bedre enn et barn på rundt 10 år.

Poenget er at vi ikke kan forvente at et barn kan hindre et slagsmål om det først er situasjonen - En annen ting, er at om barnet reagerer med å prøve å dra til seg bikkja, slå den, sparke den... Hvem veit - hva kan skje da? Og ansvaret?

Jeg skal ikke ha noen hundebitt episoder med barn involvert på mi samvittighet iallefall :ahappy:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som de andre sier, det kommer ann på hunden og på barnet (og litt på omgivelsene de skal gå i). Jeg ville aldri latt et barn gå med han jeg har nå, men så ville jeg ikke latt noen jeg ikke kjente godt og/eller noen med over gjennomsnittlig kunnskap om hund gå med han heller, for han kan være litt dust i noen situasjoner. Med det sagt, så var jeg en av de ungene som gikk tur med alle nabolagets hunder fra jeg begynte på skolen omtrent (og fikk min egen hund da jeg var 13). Jeg tror aldri jeg ville latt en random unge i nabolaget gå tur med hunden min, jeg ser ikke at jeg skulle hatt behov for det heller, men å la eget barn gjøre det kunne jeg godt gjort om det føltes ansvarlig ift hunden og barnets modenhet.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ia gikk rundt kvartalet med Bimbo bedlington hver dag etter skolen fra hun var åtte. Hunden var eldre enn henne, så han var jo hennes storebror. Hun ville ikke gå på SFO mer, så det var fint for dem begge å ha hverandre. Gikk så fint, atte.

Fra hun var ca 14, hadde hun mye bedre kustus på gærne-Fibi enn jeg noen gang hadde. Så klart hun fikk gå med henne :)

Endret av ida
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ikke sendt ut barn alene med hund, nei, med mindre vi snakker om gå tur i skogen bak huset hvor det ikke finnes andre folk eller dyr. Og det er i hovedsak pga hva annet som måtte befinne seg utendørs. Et barn skal slippe og oppleve og ta ansvar for ekle situasjoner som kan oppstå på tur med hund. Det kan jo også gå hardt for seg om det blir bråk og fort gjort og bli bitt om man er i nerheten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kommer an på bikkja og ungen. Min 11 år gamle niese går tur med bikkja hele tiden (nå er ikke bikkja eldre enn ca 6 mnd, da), så lenge de bare skal en kjapp tur ut for å tisse så føler jeg meg helt trygg. Men niesen min har god hundekunnskap, og bikkja er så bedagelig og rolig at det er helt kvalmt. Bikkja spurter aldri mot andre hunder, og setter seg heller ned og titter. Så lenge dette varer, så skal niesekid få lov til å gå tur alene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nabojenter har begynt å ringe på her for å få gå tur med mine. De samme ungene får lov til å gå med naboens dachs, men de får ikke ta med mine alene. Jeg vil ikke at barn skal stå alene i ekle situasjoner som det har hendt at jeg har kommet i. Det bor i alle fall ei drittbikkje ikke altfor langt unna...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kommer ann på hund og barn. HEr i huset begynte sønn å gå tur med hunden når sønn var fem og et halvt år. Valpen var fem måneder. Dette fortsatte de med til hunden døde. Jeg spionerte på dem der dem gikk og hunden oppførte seg fint, ja faktisk der han oppførte seg best når han gikk tur men noen som helst menneske. Han jeg har nå vet jeg ikke om jeg vil sende ut med alle voksne en gang. Det kan bli tur på hans premisser oog ikke mennesket

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gikk selv tur med husets berner fra eg var 12. På den tiden traff vi aldri andre hunder på tur. Men er noe mer usikker på å slippe mine egne hunder ut med unger. Rett og slett fordi det er mye drittbikkjer/eiere i omløp i nærområdet, og mine to er ikke fremmed for å svare opp en utfordring. "Alle" skal jo ha hund nå, og helst en søt stor en som de ikke takler...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gikk aldri tur med hunder rundt den alderen jeg - jeg fikk min egen liten valp, haha :P Med god hjelp fra foreldre selvsagt da. altså. Men for meg handler det mye om settingen rundt, hvordan barnet er, hvordan hunden er og hvordan omgivelsen er, om det bor folk med hunder i nabolaget og hvordan de hundene er. Jeg skal ikke sitte her nå og si at jeg aldri kommer til å la mine fremtidige barn gå tur alene med hund, men jeg kommer til å være litt streng på det liksom. Men i bunn og grunn syns jeg ikke noe om det - skal ikke dra alle under en kam, men de aller fleste situasjoner og slikt jeg har vært borti (sett/hørt) har vært mindre positive. Og det er nettopp på grunn av hvis det skulle skje noe!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kommer an på barnet og hunden.
Med mine tre hunder:

Sara får gå med alle guttene, for de har kontroll.

Datteren min på 9 år får gå med valpene. Men hun er da altså både hundevant, og godt instruert. Og bla så VET hun at hun ikke skal la valpene hilse på fremmede voksne hunder.

Av tidligere hunder har det også vært veldig individuelt. Samojeden fikk gå med de to eldste guttene. Noen av huskyene fikk KUN gå med meg og gubben og ingen andre, mens andre huskyer igjen gikk med også de to eldste poder. Man må kjenne hunden og kjenne ungen.

Noe regel går ikke an å innføre.

Når jeg møter hunder med barn ute, og jeg opplever at barna gjør dumme ting, så prøver jeg å forklare dem HVA de bør gjøre og HVORFOR. Hadde sist i dag en opplevelse som ikke var helt heldig. Da stoppa jeg, snakka med gutten (ca 12 år) det gjaldt og forklarte han HVORFOR han ikke kunne gjøre som han gjorde.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde ikke latt et barn gå med Casper iallefall. Er jo såvidt jeg klarer å holde meg på bena om det kommer en uforutsett katt. Men når det er sagt så gikk nå jeg tur med naboenes relativt store blandingshunder, og det gikk alltid bra, selv om de var ulydige som bare det. Jeg blir ganske skeptisk når jeg ser unger komme med litt store hunder, som enten vil kline med Casper (det er greit), eller drepe ham. Ikke greit. Hva gjør man da liksom, en 10-åring har ikke sjangs til å holde igjen 35 kg med muskler.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har selv vokst opp med både snille (men store) labradorer, bøllete (men små) terriere og både store og små, snille og bøllete hester. Jeg mener på generelt grunnlag at alle barn har godt av å få ansvar (under oppsyn) for levende dyr. Særlig de som ikke kan "glemmes" i et bur. Når det er sagt må man selvsagt se an både barnet (alder, kunnskap, størrelse, personlighet/type) og hunden. På stallen var vi uten foreldre fra 10-års alderen. Jeg tror den erfaringen har gjort meg til et bedre menneske, selv om jeg har havnet på sykehus pga skader med hest flere ganger! Og på aktiviteter der foreldre er med (om så barnehage, sommerleir, ridetimer eller annet) er ungene (og foreldrene) langt mer ufyselige enn om barna er der alene, kun med instruktør osv. Min påstand :)

Men jeg er helt enig at man ikke skal la et barn komme opp i en posisjon der man ikke kan håndtere dyret, og man må selvsagt se an situasjonen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke så mange voksne som takler slagsmål heller ;)

Det er ikke så mye hvordan de håndterer selve situasjonen for min del, men det at et barn skal slippe å ha ansvaret i en slik situasjon. Det kan bli dramatisk og voldelig om en hund flyr på en annen, vi som har sett hunder virkelig sloss vet at et barn kan bli veldig redd om de skulle bli utsatt for noe sånt.

Sjansen er liten og man skal ikke gå rundt og være redd for ekstremer, det er grunnen til at jeg ikke dømmer de som gjør det, men det er slike tenkte scenario som gjør at min hund ikke får gå med et barn som ansvarlig. Ser absolutt at det beror på barnet, men siden jeg vet hvor ekstremt fort barn tar skylden for situasjoner som skjer rundt dem, så er jeg også skeptisk til at min sønn får gå med hund før han er ganske stor og iallfall veldig moden.

Har dog ikke noe stort problem at andre velger annerledes, forutsatt at barnet evner å kontrollere hunden.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det har du helt rett i Mari. Mitt poeng var dog at voksne kan bli handlingslammede i slike situasjoner og løse det like dårlig som ett barn. Ser helt klart poenget ditt med det psykologiske. Takk for at du respekterer mitt valg og ikke minst det at jeg kan vurdere mitt barn og min hund :)

Sier som Ida, kommer det barn på døren som vil lufte hunder, så er det nei.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
    • Vi er litt oppnådd her nå,så vi tar i mot tips med stor takknemlighet. Vi har en eldre dame på 11 år, og en unghund på 16 mnd. De går godt sammen. Utfordringer oppstår når de skal være hjemme alene. Begge takler fint å være hjemme alene hver for seg. Men, den gamle finner ikke roen når begge hundene er alene sammen. Heller ikke med kompostgrind mellom dem så de kan se hverandre,  da bruker hun tiden på å prøve å komme seg forbi grinda og inn til den andre hunden, og heller ikke i hvert sitt rom fungerer det. Vi har videoovervåkning på dem, og ser at den gamle går rundt og bjeffer omtrent hele tiden når hun vet at den andre hunden vår også er hjemme. Når hun er alene i huset, går hun og legger seg,og er helt stille. Hun er en litt nevrotisk og stressa type, samtidig veldig mild,og er veldig opptatt av unghunden, og at hun har det bra. Samtidig,når de er sammen,så blir det for mye når junior vil leke hele tiden. Så derfor er det best om de er hver for seg, men det hadde jo vært supert om de kunne være alene i samme hus. Slik det er nå så har vi prøvd oss litt fram, og det har blitt til at vi har tatt med oss junior,så pensjonisten får roa seg alene hjemme. Men,det er ikke alltid vi kan ta henne med oss, og da er det altså bjeffing omtrent non stop på den eldre. De er forresten lapphunder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...