Gå til innhold
Hundesonen.no

Vaktinnstinkt eller drittbikkje?


Guest Belgerpia
 Share

Recommended Posts

Guest Belgerpia

Hvordan skiller man dette?

Jeg vet hvordan jeg definerer en hund som har vaktinnstinkt - men jeg skjønner jo at min definisjon ikke helt er i tråd med mange andres.

Så hvordan definerer andre dette?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan skiller man dette?

Jeg vet hvordan jeg definerer en hund som har vaktinnstinkt - men jeg skjønner jo at min definisjon ikke helt er i tråd med mange andres.

Så hvordan definerer andre dette?

Samme her... Altså; bikkjer som kakler og bråker er ikke vakthunder i mine øyne. I hvert fall ikke hvis kaklingen bunner i usikkerhet. Da er det vel langt nærmere en drittbikkje;-) Og så er det jo alle de andre grunnene til kakling; forventningsstress, kakling i flokk - en begynner og alle de andre følger på uten å vite hvorfor osv. Det er ikke nødvendigvis drittbikkjer, men kan heller ikke defineres som vakthunder.

En vakthund skal etter min mening være dønn solid mentalt. Ikke kakle og bråke i tide og utide, men se ann situasjoner. Kan gjerne markere med noen bjeff når det dukker opp noe nytt, men skal selvstendig sjekke ut og avreagere. Og skal selvsagt ikke reagere negativt på folk som ikke utgjør noen trussel.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg for min del er ikke komfortabel med å plassere en hund i en av de to båsene. Det blir for meg en feil og unyansert stempling som ikke ser ut til å ville se på årsaker og faktorer bak hundens oppførsel. Den blir bare avfeid som "drittbikkje", et uttrykk jeg føler passer på ytterst få hunder.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kaizer kommer med tre-fire dype boff, om jeg sover og noen prøver å åpne døra til leiligheta mi uten å låse opp, da tenker jeg vakt, han sier ifra at det kommer noen når jeg ikke følger med selv. Er jeg våken, eller han er hjemme alene når dette skjer, så lager han ikke en lyd!

Men gneldredyret i etasjen under, som bjeffer bananas på alt som går fordi, mange mange høye og "lyse" bjeff. Han bjeffer seriøst på ALT, om eier er hjemme eller ikke. Regner ikke det som vokt, han går i mine øyner i kategorien gneldrebikkje:p

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt en vokterhund som var en real drittbikkje, der var det å hive seg mot døra med all sin styrke mens han bjeffet som en gærning, så gæern ut gjorde han og, med vidt oppsperra øyne og sikkelet flommet.

De jeg har nå sier ifra (og det får dem lov til med tanke på hvordan vi bor) men ber jeg de holde kjeft så gjør det det, det er vel ikke akkurat vakt, men at de er sånn passe meg veldig bra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Jeg er litt usikker på om jeg forstår hva du spør om, og hvis jeg gjør det syns jeg det blir en litt gal inndeling, men om vi ser på vakt og bjeffing som helt separat fra alt annet av egenskaper, så har jeg en av hver (ene er 7 mnd gammel, så blir kanskje en litt urettferdig sammenlikning siden han sikkert vil bli mer moden, men vi later som det er uvensentlig en stund for å forklare hva jeg mener er hva - det er enklere å ta eksempler i egne hunder enn andres, så blir ingen sure :P ).

Jeg har en voksen hund som bjeffer veldig lite. Han har derimmot et stort behov for kontroll og passer alltid på. Han bare sier ikke noe om det før han anser det som en trussel (med unntak av ringeklokka, der kommer bjeffinga automatisk, men det er like mye forventning og at jeg syns det er greit). Og så har jeg en unghund som bjeffer som førstereaksjon på alle lyder eller alt han ikke helt vet hva er. Den voksne bjeffer ikke når han ligger i bilen og noen går forbi, og han hiver seg ikke med selv om unghunden gneldrer og forteller hele verden at noen beveget seg i nærheten av bilen. Han gidder knapt å løfte hodet. Samme inne i leiligheta. Unghunden bjeffer på lyder utenfor eller i oppgangen, den voksne bryr seg ikke, selv ikke når unghunden bjeffer som det er verdens viktigste ting. Men unghunden har ikke noe forhold til at bilen er hans eller leiligheta hans og at han skal passe på den/de som er i den. Han bare bjeffer fordi han hørte noen. Han kan også bjeffe om det er noe han ble usikker på. Den voksne som ikke bjeffer passer på. I bileksempelet ligger han helt rolig og avslappa når det er folk rundt, også om jeg ikke er der og bilen står åpen. Men om noen gjør noe som han oppfatter som en trussen mot seg selv, våre eiendeler (bil, leilighet etc) eller ikke minst meg, så advarer han først med en dyp brumming og blikk. Om ikke det funker går han over til veldig målretta bjeffing.

I dette eksempelet vil jeg si den voksene vokter, mens unghunden er drittbikkja som bare bjeffer ukritisk. Ironisk nok mener jeg allikevel at unghunden tegner til å bli en bedre hund totalt sett enn den voksene. Han har bare litt lav terskel for å bruke stemmen sin (foreløpis) :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En hund med vaktinstinkt skal jo si ifra når det skjer noe, uten at det av den grunn tar helt av. Skjønte ikke heeelt spørsmålet jeg heller. Men jeg er helt enig med de andre i at en vakthund skal være en trygg og selvsikker hund, som ikke bjeffer i tide og utide fordi den er usikker på ting og tang som skjer rundt.

Jeg har jo hatt litt forskjellig vakthunder. Når de sto ute, så var det en av dem som tilta bare hun så folk eller andre dyr på lang avstand, mens en annen ikke gadd å reagere før folk var på vei opp gårdsplassen vår. Jeg ser jo på sistnevnte som den beste vakthunden. Han var veldig mye tryggere enn førstnevnte og.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil vel definere det som en hund som varsler, i det noen ukjente entrer dens territorium. Da ved å avreagere innen rimelig tid (som igjen er et definisjonsspørsmål så klart) og uten å utagere. Om den bruker lang tid på og komme ned igjen og/eller utagerer på "gjesten", da kan vi begynne å prate om drittbikkjer.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Ja, jeg burde sikkert starta med å ta med hvorfor jeg spør, jeg skal forsøke å forklare.

Enkelte ynder jo å si at deres rase har mye vakt/vokt (same shit, different word) og at de derfor kan være krevende og at man må passe på. Så har det seg sånn at av og til så drar man jo hjem til folk med slike raser og da blir opplevelsen min litt annen. Mot meg kommer da ett par hunder som gauler i vilden sky - "de er har vakt/vokt skjønner du, typisk for rasen" - og det er vel omtrent da jeg tenker at vi kan umulig se den samme tingen. For jeg ser ikke vakt/vokt - jeg ser hunder som egentlig er litt engstlig og forsøker å skremme meg til å stoppe, når jeg så ikke stopper så slutter jo galskapen å lage lyd og pitler tilbake til eier og da står de gjerne bak eier mens de kakler videre i håp om at eier skal løse problemet.

DET for meg er ikke vakt/vokt.
En hund som har vakt/vokt, den sier ifra og den gidder ikke å flytte seg selv om du kommer nærmere, er den velfungerende så gjør den ikke noe mer enn å "stand the ground" å bare poengtere at den VET jeg er der og at den er interessert i å finne ut hva jeg har i sinnet.

Jeg håper jeg fikk frem forskjellen - den ene kakler uten å ha noe som helst mening bak annet enn å litt småhysterisk poengtere at det er noen på gårdsplassen - den andre er klar til å ta ansvar om du ikke er en vennlig sjel som bare skal på besøk.

....og sånn som jeg opplever det så er det langt mellom varianter av siste arten, de fleste man møter har jo overhodet ikke noe alvor bak støyen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror jeg skjønner hva du mener Belgerpia, men ved et annet eksempel. På finsk lapphund så skal vel de visstnok bjeffe når de driver reinen, greit det, men det har for noen liksom blitt til finsk lapphund skal gneldre ustanselig på alt uansett hva, og eier kaller det rasetypisk og gudameg så flott. Jeg kaller det gneldring og rævva oppdragelse.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo ikke ukjent at folk omskriver dårlige atferdstrekk hos hunden/rasen sin. Hunder som er pisse redd for mennesker omtales som reserverte (eller som en sheltieeier sa, hunden hennes var bare litt sjenert når den var direkte pissredd for menn).

En hund som bare bjeffer uten å mene noe mer enn lyd og som aldri ville fulgt opp om det hadde vært behov for det, varsler bare i mitt lille hode. De har hverken tyngde eller alvor nok bak seg til å følge det opp dersom det skulle vært behov for, og som BP nevner, så ligger nok de fleste hundene i denne kategorien.

Begge jentene her bjeffer på døra om det banker på, men det er stor forskjell på både lyd og mening bak det. Noomi varsler, foreløpig har hun ikke noe alvor eller tyngde bak det, og jeg aner ikke om hun noen sinne får det. Vida derimot mener noe med ting, dersom det er nødvendig, og har både tyngden og alvoret som evt trengs. Og både lyd og holdning er helt forskjellig på de to...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Okej, BP, da er vi enige. Jeg hater varsling og unødvendig bjeffing, og synes hunder som kommuniserer med lyd framfor små nyanser i kroppen er fryktelig masete over tid. :P

Jeg tenker at det er helt essensielt at en god vakthund er avbalansert og evner å vurdere situasjoner. Om du har en "vakthund" som varsler idet et eple faller fra treet, så blir det jo så mye ulv ulv at det til slutt bare blir støy og uviktig. Disse hundene som hylende løper mot porten så fort de ser et menneske er i mine øyne bare gneldrebikkjer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er enig i definisjonen BP, men jeg har tre stykk som ikke faller i noen av kategoriene :P

Jeg har jo hunder som er avlet fram til å være løsmunnet (elgbikkjene). De er stille hele dagen, men hvis vi får besøk varsles det ganske intenst om det i noen minutter. Absolutt ikke noe vakt slik jeg ser det (du blir vel og merke overfalt kommer du inn i hagen, men det er bare av lykkelige bompibjørner :lol: ), men heller ikke usikkerhet, bare varsling rett og slett. De tier når de får beskjed om at de skal være stille (av og til må kommandoen vel og merke sies et par ganger).

Gamle elgbikkja vår var nok mer vakthund. Han kunne du ikke hilse på alene første gangen, gubben måtte introdusere deg :P Han var ikke en hyggelig hund å møte hvis du ikke var introdusert ;) Han varslet også når det kom folk. Når det kom folk inn var han relativt stille, men det var ingen tvil om at du ikke fikk ta et skritt til inn i huset før det var godkjent av gubben (når jeg flyttet inn godtok han også at jeg godkjente folk etterhvert).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forbinder vakt/vokt med varsling, ikke hysterisk kakling eller gneldring. Varga har jo litt av begge deler, hun vakter/vokter, og bedriver ikke hysterisk bjeffing, mer varsling først også om det kommer inn noen veldig alvorlig knurring, uten overfall eller tilbaketrekking. Dog er det jo drital og overdreven oppførsel pga hennes usikkerhet. Hun kan også løpe bort og bjeffe på folk som "plutselig" dukker opp i skogen uten at hun får det med seg. Igjen usikkerhet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Papillonen her i hus varsler. Det har ingen ting med vakt å gjøre. Portisen derimot passer åpenbart på hage og tomt. Det hender jeg sier at rasen har vaktinnstinkter - de ble brukt som vakthunder tidligere. Men det betyr ikke, for meg, at vakt er ensbetydende med en dypt alvorlig hund. Chess er generelt typen hund som sørger for å holde oss samlet, boffer om hun hører uvedkommende, alltid holder seg i nærheten osv. Altså, man ser at hun har det i seg å passe på folk og omgivelser. Men hun kan allikevel aldri sammenliknes med en vokter som f.eks. ovtcvarka.

Jeg tenker at begrepet egentlig er ganske bredt jeg egentlig. Hvordan skal man definere de ulike gradene av vakt - det er vanskelig synes jeg. Men å fortelle om dem tilstedeværelsen av det jeg kaller vakt hos rasen gjør jeg fordi det er av betydning for hundeholdet. Uten at det betyr at jeg skyver under teppet at bikkja er en drittbikkje.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan skiller man dette?

Jeg vet hvordan jeg definerer en hund som har vaktinnstinkt - men jeg skjønner jo at min definisjon ikke helt er i tråd med mange andres.

Så hvordan definerer andre dette?

Akkurat det der syns jeg er vanskelig.... selv om jeg tenkte på min hund da jeg leste overskriften din :P

En "varsler" som fks en cotton, er jo ingen vakthund? Eller?

Når jeg ser for meg en vakthund ser jeg for meg en dobermann med kuperte ører som virkelig passer på eiendommen og nåde den som våger seg inn der ;)

Den ideelle vakthund er i dagens samfunn (Norge) en hund som varsler om mulige inntrengere, men avreagerer så fort "besøket" er kommet inn.... men hva om "besøket" overfaller hundens eiger? Er den "driitbikkje" om den går til angrep på "besøket" da?

Vet ikke om jeg klarer å forklare hva jeg er ute etter, men hvor går egentlig grensen for hundens skepsis i forhiold til "vakt" eller er jeg inne på forsvarshund da? Hmmm..... :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...

Maja (Cane Corso) er vel en vakthund som den er ment å være.

Hun varsler når det kommer noen, slipper ikke inn ukjente. Men hilser pent på alle når de viser seg å være "snille".

Er de mistenkelige, f.eks folk vi møter langs veien som tar kontakt men som ikke er "helt gode" etter hennes mening, så stiller hun seg foran meg (evt setter seg der), og lar det ikke være tvil om at hun passer på. Hun gjør ikke mer, men knurrer lavt om de nærmer seg mens vi prater. Må si at de få gangene hun har gjort det, så har det vært litt rar oppførsel på de vi møtte.

Hun passer også på eiendommen når vi er ute, og MÅ si fra litt om noen passerer. Litt upraktisk, ettersom vi bor i boligfelt, men sånn er hun bare.

Hun er altså ganske god til å sortere ut hva hun "må" reagere på.

En mer usikker hund er ikke så god til å sortere, og tror gjerne at alt kan være en trussel, og reagerer dermed mye oftere enn en god vakthund gjør.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...