Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvor ærlig er du, når det kommer til din rases sterke og ikke minst svake sider?


QUEST
 Share

Recommended Posts

Jeg ble inspirert av Nirm's innlegg i en annen tråd; Raseentusiaster: Overbevist om at deres rase er prefekt til alt. Uansett hva den skal brukes til. Løper inn i tråder for å foreslå sin rase uansett hva en person er ute etter. "Ønsker en liten, glatthåret hund til agility, landslagambisjoner" = "Kjøp St Bernhardshund! Med rett trener kommer du dit du vil!".

Ja, hvis noen spør, enten her eller 'på gata', hvor ærlig er du? Jeg er vel ikke alene om å mene at det kan være så som så, med hvor mye 'feil eller problemer' raseentusiatene vil innrømme at deres rase har..

Dette gjelder både oppdrettere og eiere. Jeg har både overhørt og lest 'rasebeskrivelser', som mildest talt forundret meg.. :P

Innunder begrepet 'feil og problemer' tenker jeg både på helsestatus og den mentale biten, så og si.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 67
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg er nådeløst ærlig.

Raser som går igjen på "denne foreslås for alle" er whippet, golden, collie korthår og tidligere cavalier føler jeg...

Orker ikke komme med et langt innlegg, fordi for min del kan det egentlig sies veldig enkelt. Jeg er ikke en av de som anbefaler min rase (selv om jeg er usikker på hva som er "min" rase per nå) til h

Posted Images

Orker ikke komme med et langt innlegg, fordi for min del kan det egentlig sies veldig enkelt. Jeg er ikke en av de som anbefaler min rase (selv om jeg er usikker på hva som er "min" rase per nå) til hvem som helst som skal bruke den til hva som helst. Det er vel kanskje nettopp fordi jeg er "rase-entusiatist" - jeg vil ikke se rasen min komme til "feil mennesker" - eller til mennesker som vil ha et hundehold som viker en del fra det jeg ville ansett som "normalt" for hva rasen passer til. Selv om man KAN få et individ som passer til det vedkommende ønsker, tenker jeg at det da ikke er noe poeng i å reklamere for rasen som om dette er sånn gjennomsnittshunden er, hvis det egentlig ikke er det.

Ups, dette ble lenger og mer rotete enn jeg hadde tenkt.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Tja med tanke på at mine raser må man tydeligvis være übermench for å kunne ha i følge enkelte, så er jeg sikkert det som kalles en rosenmalende raseentusiast uten gangsyn. Men i min verden er jeg veldig ærlig på mine erfaringer med rasen(e).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns at både belgeren og puddelen er for spesielt interesserte, så jeg pleier egentlig ikke å anbefale de noe større i det hele tatt til tross for at jeg ikke skjønner hvorfor ikke alle ønsker seg nettopp de rasene :aww::P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Problemet er jo at det er en svært subejektiv opplevelse.

Jeg ser det feks ikke som ett problem å få kelpie-love og overetusiasme for alt som gjøre, jeg liker det. Også har du andre som oppfatter hunden som ihel stresset, aldri kunne leve med det osv osv

Ærlighet, tja for ærlig? Jeg har "mistet" ett par valpekjøpere pga det når de har tatt kontakt privat.

På forum, skriver jeg egentlig svært lite om rasen for folk velger å missoppfatte og må kverulere over at ting jeg syns er fint med rasen syns de er utrolig slitsomt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

JeanetteH; Sant nok, hva som er bra eller dårlig, kan jo være en høyst subjektiv opplevelse. Jeg f.eks kunne aldri ha hatt den gjengse flat coated retriever, jeg hadde enten kverket bikkja eller blitt gal! :D Men siden rasen er relativt godt utbredt, må det jo tydeligvis være helt toppers for mange.

Hvis jeg var en hvalpekjøper med relativt liten kunnskap om raser, og ønsket meg en rolig hund som ikke krever for mye, ville du kanskje ikke anbefalt flat, hvis du var eier eller oppdretter av rasen? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nja, det kommer vel ann på.

Skal jeg gå ut i fra mitt eget individ av rasen, så ville en hver sett på meg som uærlig. Jatzy er enkel og ukomplisert, ikke noe værre å ha i hus enn noe annet.

Uti fra rasen som helhet. Kommer vel ann på det også. Rasen er ikke for hvem som helst, men den er ikke så ille som mange skal ha det til heller. Vær bevisst på hvor du kjøper valp, det er mye drittavl rundt om. Mange aussier blir avlivet pga bitt episoder, og det er endel sykdom. Peier å si at den er en sleip ****, og at den krever en stø hånd, og at det er mye vaktinstikt. En fin familiehund, bare du bruker den nok og er bevisst på at denne rasen krever MYE oppdragelse, miljøtrening og rotrening, helt i fra dag èn.

Ærlig? Tja, vet ikke. Jeg forteller ut i fra min erfaring.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes ikke at det å være raseentusiast er ensbetydende med å anbefale egen rase uansett utgangspunkt. Etter min mening er en raseentusiast en som bryr seg om rase, og ergo nettopp ikke vil gjøre det... Feil og problemer har alle raser, noen mer enn andre, men også der beror det mye på personlig erfaring. Det finnes vel ikke veldig mye god statistikk på f.eks. mentalitet på de fleste raser.

Men nå er det jo først og fremst egne raser man har erfaring med, og grunnlag for å anbefale. Og selv om ikke alle punkter matcher, så kan det godt være at en som ser etter drømmerasen får match med en hund som ikke passer 100% med det man trodde. Selv lempet jeg på ønsket om pelshund da jeg skulle ha hund for første gang, og nå kunne jeg ikke tenke meg hund med pelsstell!

Det er også, som det sies over her, veldig subjektivt, og man finner gjerne individer innen mange raser som kan tilby det man ønsker seg, selv om det ikke er rasetypisk. Etter min mening bør man da ikke anbefale dem, men jeg ser poenget med at noen gjør det.

Jeg er så ærlig jeg kan, men jeg har de erfaringene jeg har, og andre har andre erfaringer. I tillegg ferdes man i ulike miljøer og får forskjellige inntrykk av rasefrender ut fra kanskje forskjellige hundesporter, treningsmetoder osv.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis jeg var en hvalpekjøper med relativt liten kunnskap om raser, og ønsket meg en rolig hund som ikke krever for mye, ville du kanskje ikke anbefalt flat, hvis du var eier eller oppdretter av rasen? :)

Om du gjør det så er du ikke raseetusiast, du er en selger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror jeg er ganske så ærlig på min rase. Jeg syns absolutt ikke at malamuten er en hund for alle. Det tilhører sjeldenhetene at jeg anbefaler den til folk. Da skal det være mennesker som er spesielt interessert i de spesielle egenskapene en malamute ofte har.

Selv syns jeg rasen er enkel og veldig grei å ha med å gjøre. De som spør meg om rasen (som jeg rett nok bare har hatt i 2 år, men jeg begynner til gjengjeld å kjenne til endel individer) for så ærlige svar jeg kan gi. De fleste trekker seg, men noen vil ha mer mutte :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hadde toller i åtte år og jeg anbefalte ikke rasen til noen, tror jeg. Derimot hadde vi et par heftige diskusjoner her inne om at enkelte av oss mente at rasen vår var for krevende for de aller fleste ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Anbefaler svært sjeldent rasen til noen og om noen spør så har jeg en tendens til å nevne flere negative enn positive sider;p Det er absolutt mange positive sider, men det har tidligere (og til dels nå) vært et problem at folk har et litt annet bilde av hva en kooiker er, enn hva som er virkeligheten, så da har man en tendens til å understreke den virkeligheten litt kanskje...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes ikke at det å være raseentusiast er ensbetydende med å anbefale egen rase uansett utgangspunkt. Etter min mening er en raseentusiast en som bryr seg om rase, og ergo nettopp ikke vil gjøre det... .

Veldig enig! Popularitet gagner så godt som aldri en rase..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror egentlig jeg er litt for ærlig, spesielt når det gjelder cocker spaniel. Jeg har faktisk advart masse folk mot å kjøpe rasen pga problemene. Rottis hender det jeg anbefaler, men ikke til så mange.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg anbefaler sjeldent rasen til folk, men kan nevne det hvis jeg syns det passer veldig godt til beskrivelsen/ønsket. Jeg syns jeg er ærlig og kommer med negative og positive sider. Syns det er viktig at folk er klar over alle sider, for å kunne ta et godt valg. Jeg kommer med innspill hvis folk spør meg direkte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter å ha lest denne tråden: hva er en "hund for alle"?

Siden stort sett alle i denne tråden (med unntak av Gråtass) skriver "rasen min er ikke for alle / for spesielt interesserte". Hvilke hunderaser er for ikke spesielt interesserte?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden stort sett alle i denne tråden (med unntak av Gråtass) skriver "rasen min er ikke for alle / for spesielt interesserte". Hvilke hunderaser er for ikke spesielt interesserte?

Hvis man tar utgangspunkt i trådene om rasevalg så virker det som de fleste vil ha en liten til mellomstor hund som ikke har for mye pelsstell, grei å lære og kan gå løs.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er helt ærlig angående boxeren. Jeg har hatt rasen stort sett hele mitt 45 årige liv og mener at min erfaring er såpass lang og bred at jeg kan uttale meg. Jeg kan faktisk nesten svartmale litt, særlig når det kommer til det mentale og de ytre egenskapene. Rett og slett fordi alt for mange går på "en smell" med boxer. De har kun fått med seg hvor fantastisk familiehund og barnevennlig den er. Det negative med hundeaggresjon, tendenser til stress og energikrevende som de kan være vet alt for få om.

Saluki tør jeg faktisk ikke si så mye om. Jeg har min første og da blir meningen min stort sett utelukkende min mening og ikke noe annet. Når jeg da tror at jeg har en hund som er i ytterste kant av skalaen når det kommer til særhet, utrenbarhet og skyhet så tør jeg ikke uttale meg så veldig bastant.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter å ha lest denne tråden: hva er en "hund for alle"?

Siden stort sett alle i denne tråden (med unntak av Gråtass) skriver "rasen min er ikke for alle / for spesielt interesserte". Hvilke hunderaser er for ikke spesielt interesserte?

En rase som passer for alle, finnes ikke. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En rase som passer for alle, finnes ikke. :)

Nei, men når man får en tråd som ser mer eller mindre slik ut:

"Ønsker en aktiv og hyggelig turhund som helst kommer på innkalling, er omgjengelig, skal like folk men helst foretrekke meg da, energisk, har personlighet, ikke krever så alt for mye pelsstell, er middels-stor i størrelse og jeg kommer til å drive med agility og lydighet. sånn på halvveis hobby halvveis deltakende nivå. får turer på 1-3 timer hver dag. går jo en del i skogen så det blir nok litt spor også. hunden vil få både mentaltrening og fysisk trening, det den måtte trenge."

Hvor i denne pakken er det alle disse "passer ikke for alle / er for spesielt interesserte" utraderes? Hva må man skrive for å være spesielt interessert? Det er jo bare en tolkningsak, egentlig?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...