Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan elske seg selv? (Selvtillitt)


Raya
 Share

Recommended Posts

Men når dere tror at andre har sånne tanker om dere, så lurer jeg på tenker dere sånn om andre? Dere gjør jo ikke det? Dere tenker ikke at dere er tynnere enn henne? Smartere enn henne? Penere enn henne? For alt dere veit, kan deres venninner tenke det samme som dere. At du er penere enn dem, tynnere enn dem, smartere enn dem.

Har det forøvrig noe å si? La oss si at du er penere enn venninna di - forandrer det noe? Eller smartere enn venninna di - er du bedre enn henne? Eller tynnere enn venninna di.. Forholdet mellom dere er jo det samme allikevel. Du føler deg ikke noe bedre enn venninna di bare fordi at du har en feitere betalt jobb enn henne, eller gjør det bedre på skolen?

Gjør så godt du kan, vær en så god deg som du kan være, så får det ikke blitt galt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 64
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg er bare nødt til å linke denne, den er fantastisk:

Jeg tror ikke selvtillit handler om å elske seg selv, men å akseptere seg selv. Og med det aksepterer man også at ingen er perfekte. Summasummarum er man hverken bedre eller dårligere enn noen andre

Dette kan bli en fin tråd. Jeg er særdeles opptatt av dette og vil gjerne dele betraktningene mine når jeg er hjemme fra jobb. Tommelen opp for godt formulert og spennende start!

Jeg synes det virker veldig slitsomt jeg, og er glad jeg er født med en evne til å gi f...

Ikke fordi jeg tror jeg er bedre enn andre, men jeg tenker liksom ikke så mye på å være pen, smart, godt likt eller hva andre tenker.

Folk har stort sett mer enn nok med seg selv innbiller jeg meg, jeg er ikke sååå viktig at jeg må være perfekt for andre.

Jeg tror aldri jeg har tenkt at jeg er penere eller mindre pen enn venninne mine. Kanskje i puberteten? Husker ikke. Jeg får nok komplimenter til å vite at jeg ikke er stygg, men det er ikke så viktig.

Jeg velger ikke venner etter utseendet eller vellykkethet, og tar det som en selvfølge at ikke mine venner gjør det heller.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange gode poenger.

Tankekaos fra hodet til susselussa:

For meg handler det ikke om å være like god eller bedre enn alle andre. Jeg har ingen ønske om å være penere enn venninna mi, eller smartere enn samboeren min. Jeg vil være god nok for meg selv (noe jeg kanskje er), men jeg ser det ikke selv. Jeg klarer ikke akseptere at jeg og meg selv er god nok. Enten det er god nok for meg selv, eller god nok for noen andre.

Jeg skjønner godt hva du mener 2ne, for jeg har tenkt tanken mange selv. Jeg går jo ikke rundt og tenker at andre ikke er gode nok eller ikke pene eller lignende, og jeg tenker ofte at folk tenker da sikkert ikke sånn om meg.

Likevel går jeg stort sett med følelsen av at folk ser rett gjennlm meg / leser meg som en bok og ser alle feila mine med en gang. Det er mye av grunnen til at jeg aldri er med på sosiale "events", og stort sett sitter hjemme. Missforstå meg rett, men jeg liker det også sånn. Slippe å ha så mange mennesker som jeg er sikker på at dommer meg (selv om jeg vet de ikke gjør det).

Jeg tenker også at Kangerlussaq har er godt poeng i forhold til forventninger. Jeg tror ikke det finnes et eneste menneske med høyere forventninger til meg, enn meg selv. Det er veldig viktig å pressisere at jeg ikke vil være bedre. Jeg vil være god nok.

Jeg er veldig rar. Det vet jeg. Tankene mine går rundt og rundt, og jeg har en tendens til å ødelegge meg selv med mine egne tanker.

Problemet er at jeg ikke vet hvordan jeg skal endre det. Jeg tenker positive og negative tanker om meg selv. Mest negative. Har begynt å skrive ned alle de positive tankene og alt som gjør meg glad, men det er vanskelig. Til nå har jeg stryki ut mange gode tanker fordi jeg tenker det er for dumt og det bare er inni hodet mitt.

Jeg har null kontroll over tankene mine. Meste parten av dagene er tankene nøytrale, jeg går ikke rundt og tenker jeg ikke er verdt noe, men jeg går heller ikke rundt og tenker at jeg er fantastisk vakker, for det er ikke det jeg vil være.

Jeg snakker mye om at alle mennesker er like mye verdt og alle er like vakre, og det mener jeg, men på en eller annen måte har hodet mitt og jeg bestemt oss for at jeg ikke er med i "alle mennesker". Jeg er verdt like mye som alle andre, men jeg er like vel ikke god nok..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en bok hvor jeg skriver ned de negative tingene også jeg, ikke bare de positive. Jeg skiver ned hva jeg er skuffet over meg selv for, og hvorfor. For min tanke er at hvis det står skrevet i den boken så slipper det å være inne i hodet mitt hele tiden.

Av og til når jeg har det helt fantastisk, har jeg åpnet boken og sett hva som står skrevet der, og da tenker jeg ofte på hvor flink jeg har vært som har kommet meg bort fra de tankene.

Men poenget var at jeg også har en negativ bok for tanker jeg egentlig ikke orker å ha inne i hodet mitt. Som jeg da skriver i, for å "legge tankene bort".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange gode poenger.

Tankekaos fra hodet til susselussa:

For meg handler det ikke om å være like god eller bedre enn alle andre. Jeg har ingen ønske om å være penere enn venninna mi, eller smartere enn samboeren min. Jeg vil være god nok for meg selv (noe jeg kanskje er), men jeg ser det ikke selv. Jeg klarer ikke akseptere at jeg og meg selv er god nok. Enten det er god nok for meg selv, eller god nok for noen andre.

Jeg skjønner godt hva du mener 2ne, for jeg har tenkt tanken mange selv. Jeg går jo ikke rundt og tenker at andre ikke er gode nok eller ikke pene eller lignende, og jeg tenker ofte at folk tenker da sikkert ikke sånn om meg.

Likevel går jeg stort sett med følelsen av at folk ser rett gjennlm meg / leser meg som en bok og ser alle feila mine med en gang. Det er mye av grunnen til at jeg aldri er med på sosiale "events", og stort sett sitter hjemme. Missforstå meg rett, men jeg liker det også sånn. Slippe å ha så mange mennesker som jeg er sikker på at dommer meg (selv om jeg vet de ikke gjør det).

Jeg tenker også at Kangerlussaq har er godt poeng i forhold til forventninger. Jeg tror ikke det finnes et eneste menneske med høyere forventninger til meg, enn meg selv. Det er veldig viktig å pressisere at jeg ikke vil være bedre. Jeg vil være god nok.

Jeg er veldig rar. Det vet jeg. Tankene mine går rundt og rundt, og jeg har en tendens til å ødelegge meg selv med mine egne tanker.

Problemet er at jeg ikke vet hvordan jeg skal endre det. Jeg tenker positive og negative tanker om meg selv. Mest negative. Har begynt å skrive ned alle de positive tankene og alt som gjør meg glad, men det er vanskelig. Til nå har jeg stryki ut mange gode tanker fordi jeg tenker det er for dumt og det bare er inni hodet mitt.

Jeg har null kontroll over tankene mine. Meste parten av dagene er tankene nøytrale, jeg går ikke rundt og tenker jeg ikke er verdt noe, men jeg går heller ikke rundt og tenker at jeg er fantastisk vakker, for det er ikke det jeg vil være.

Jeg snakker mye om at alle mennesker er like mye verdt og alle er like vakre, og det mener jeg, men på en eller annen måte har hodet mitt og jeg bestemt oss for at jeg ikke er med i "alle mennesker". Jeg er verdt like mye som alle andre, men jeg er like vel ikke god nok..

Har du prøvd kognitiv terapi? Jeg synes generelt alt av "spiritual guidings" og psykologisk terapi er skikkelig mumbo-jumbo. Men å lære å gjenkjenne negative tanker og kaste de ut før de får bre seg ut er overraskende effektivt. Særlig for overaktive hjerner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke lest ned alle tipsene i tråden men selv den dag idag kan jeg føle meg helt "meningsløs" da tar jeg meg selv i nakken, drasser meg inn til speilet og sier til meg selv "nevn fem ting som er fine med deg" I begynnelsen når jeg begynte med dette var det bare en ting jeg begynte med, og etterhvert som jeg gjorde dette så økte jeg hvor mange ting jeg skulle finne med meg selv.,

Den dag idag kan jeg ta meg selv i å stå i speilet og tenke "Hoi, jeg ser sliten ut... men jeg har en fantastisk fin blåfarge på øyenene, og når jeg smiler så lyser øynene opp" Eller "Jeg har søte smilehull" "Jeg har fin nese selvom jeg har bredt fjes.. så tenker jeg "jaja, de ser vel nesen før de ser at jeg har litt bredt fjes"

ting som også hjelper for meg er å øve på ansiktsuttrykk, det kan nok høres sprøtt ut, men lag det styggeste ansiktsuttrykket man greier, så takker man hva man enn tror på og tenker "bra jeg ikke ser SÅNN ut til daglig" så flirer jeg av meg selv.

Flere syns jeg er rar. Men jeg trives med det. For at jeg skulle lære like meg selv, måtte jeg begynne i det små. Selvom jeg har ting med meg selv (utseendemessig hvor min selvtillit tar natt) jeg ikke liker så har jeg så mange ting jeg liker igjen.

Bemerk dine positive sider! og hver gang man "begynner tygge på ting" Dra de frem og DIGG deg selv litt fordi du har akkurat den positive siden!

Jeg vet dette ikke er lett, det tok meg mange mange år å få til dette. Men det går an!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg klarer ikke å forestille meg det, beklager. Det er kanskje der den "selvtilliten" min ( som jeg mener ikke er selvtillit) kommer fra, jeg stiller ikke enorme krav til meg selv.

Jeg er relativt fornøyd med å være langt fra perfekt, selv om jeg velger ut ting jeg må jobbe med fordi jeg noen ganger irriterer meg selv.

Min bestevenninne er " perfekt" . Alt hun gjør er gjennomført og hun har stor suksess i karriere, samtidig som hun gjør sånne huslige ting jeg aldri hadde orket.

Jeg beundrer henne for det, men måler ikke meg selv mot henne , vi er forskjellige. Hun er ambisiøs på en helt annen måte enn meg, og det kan også være en positiv egenskap så lenge man ikke lar det styre selvfølelsen for mye, tenker jeg? Hun har slitt med usikkerhet, men bitt tennene sammen og oppnådd ekstremt mye. Både på jobb og hjemme.

Jeg vet ikke. Jeg er lykkelig som "ingenting" , men det er godt ikke alle er like laidbacke.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du prøvd kognitiv terapi? Jeg synes generelt alt av "spiritual guidings" og psykologisk terapi er skikkelig mumbo-jumbo. Men å lære å gjenkjenne negative tanker og kaste de ut før de får bre seg ut er overraskende effektivt. Særlig for overaktive hjerner.

Det synes jeg var et godt råd. Jeg er også generlet skeptisk til sånne mumbo-jumbo-ting, men kognitiv terapi tror jeg kanskje kan hjelpe til med slike problemer. Mindefulness er jo litt in i tiden - kanskje et kurs hos noen som driver med det, kan være noe?

I likhet med Loke så greier jeg nok ikke helt å sette meg inn i problemet. Jeg har alltid akseptert meg selv som den jeg er med alle mine feil og mangler.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har tenkt tanken om kognitiv terapi. Tror jeg xD

Jeg har lys til å gå til en sånn life coach for å se om dette kan hjelpe. Det var faktisk en kunde i butikken som er dette. Vi begynte bare å prate også foreslo hun det.

Jeg har også tenkt tanken om psykolog, for å få ut ting jeg har på hjertet, for det kan jo også kanskje hjelpe, men jeg vil prøve litt hardere selv først.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det hjelper veldig å klare å si vet du hva nå tenker jeg bare tull også distrahere meg selv så man ikke ender i tankespinn.

Etter pappa døde slet jeg veldig og fikk hjelp av psykolog og han hjalp igjen til å identifisere de rosa elefantene :lol: Og få kontroll på de. Nå er de nesten alle borte. Og når de kommer innom så får de en flue smekker etter seg :-P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du prøvd kognitiv terapi? Jeg synes generelt alt av "spiritual guidings" og psykologisk terapi er skikkelig mumbo-jumbo. Men å lære å gjenkjenne negative tanker og kaste de ut før de får bre seg ut er overraskende effektivt. Særlig for overaktive hjerner.

+1!

Har en bok som heter "Stop thinking, start living". Jeg lo litt da jeg fikk den, men den har vært overraskene hjelpsom. Står en del om å merke når man begynner å tenke negativt, og å stoppe de tankerekkene. Å være BEVISST på hva man tenker, og å velge å tenke andre tanker. Det høres jo kanskje rart og nesten umulig ut, men det fungerer veldig bra. Minner meg på at jeg må fortsette å huske å gjøre det :P .

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som mor til et barn som siden babystadiet alltid har stilt ekstremt høye krav til seg selv blir jeg litt skremt av denne tråden. Jeg lurer på om sånt er såpass medfødt at det er umulig for andre enn personen selv å snu tankegangen.

Jeg har jobbet bevisst med det siden han var 1 år, men allikevel er han knust over at han ikke klarer å knyte skolisser selv i en alder av snart 3..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som mor til et barn som siden babystadiet alltid har stilt ekstremt høye krav til seg selv blir jeg litt skremt av denne tråden. Jeg lurer på om sånt er såpass medfødt at det er umulig for andre enn personen selv å snu tankegangen.

Jeg har jobbet bevisst med det siden han var 1 år, men allikevel er han knust over at han ikke klarer å knyte skolisser selv i en alder av snart 3..

Hvordan jobber du bevist med det? Hvordan reagerer du når han blir knust over å ikke klare det?

Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg aldri har hatt dårlig selvtilitt. Det hender selvsakt noen ganger at jeg ikke er fornøyd med alt, men det går grusomt for over og jeg digger det jeg ser i spelet stort sett. Jeg blir sjelden flau i sosiale sammenhenger. Kan noen ganger virke "tilbaketrukket", men det er da gjerne fordi jeg liker å observere andre og ikke nødvendigvis gidder å delta i uinteressante diskusjoner. Jeg tror steg en er å slutte å bry seg om hva andre tenker, som noen nenvte over, går du selv å tenker slik om andre?

Prøv også å gi komlimenter til helt ukjente folk. Det å se andre lyse opp er kjempekos! Gå med en holdning som viser at du eier verden. Attitude liksom! :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan jobber du bevist med det? Hvordan reagerer du når han blir knust over å ikke klare det?

Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg aldri har hatt dårlig selvtilitt. Det hender selvsakt noen ganger at jeg ikke er fornøyd med alt, men det går grusomt for over og jeg digger det jeg ser i spelet stort sett. Jeg blir sjelden flau i sosiale sammenhenger. Kan noen ganger virke "tilbaketrukket", men det er da gjerne fordi jeg liker å observere andre og ikke nødvendigvis gidder å delta i uinteressante diskusjoner. Jeg tror steg en er å slutte å bry seg om hva andre tenker, som noen nenvte over, går du selv å tenker slik om andre?

Prøv også å gi komlimenter til helt ukjente folk. Det å se andre lyse opp er kjempekos! Gå med en holdning som viser at du eier verden. Attitude liksom! :)

Det kommer ann på hva det gjelder.

Når han var mindre og ble veldig frustrert over å ikke få til noe oppmuntret jeg han til å prøve igjen og igjen ved å gjøre det til enda mer lek. Nå som han forstår utrolig mye bruker jeg mye tid på å forklare han at armene/bena er for korte, forklare han at han er liten etc. Jeg er også nøye på å vise han at jeg ikke klarer alt. "Mamma er ikke så god på sånt" er mye brukt.

Han måler seg selv mye opp mot det 5 år eldre søskenbarnet og vi forklarer og forklarer at han er fryktelig mye mindre. At han ikke trenger å være flink på alt. Jeg roser han faktisk sjelden for å være flink , jeg vet ikke om det har noe for seg.

Jeg forteller han hele tiden at han er en fin og god gutt , men bruker sjelden flink gutt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg roser han faktisk sjelden for å være flink , jeg vet ikke om det har noe for seg.

Jeg forteller han hele tiden at han er en fin og god gutt , men bruker sjelden flink gutt.

Det å få ros for å være flink har alltid vært noe jeg har fått en mestringsfølelse av. Det har alltid gitt mot til å fortsette, mot til å tro at jeg kan få til ting hvis jeg faktisk går inn for det.

Nå vet jeg lite om barnepsykologi, og enda mindre om din sønn. Men for meg ville det virke logisk å faktisk skryte når ungen/personen er flink, slik at vedkommende får en feedback på at "ja, jeg er faktisk flink".

Er jeg helt på jordet? :icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Følte jeg kanskje hadde noe å bidra med her. Spoiler Alert- Langt- kanskje rotete innlegg. HEHE

Jeg er 18 (ogethalvt) år, og jeg har vel strevd med selvtilliten siden jeg begynte på skolen. Husker i adreklasse, da jeg og min daværende bestevenninne sammenlignet oss i speilet på toalettet på skolen. Hun var mye penere enn meg. Nesen var mindre, haken var mer elegant og hun hadde mindre mage. Jeg har aldri vært tykk. Jeg har aldri vært stygg. Jeg var faktsik et ganske så søtt barn, om jeg får si det selv. Synes jeg nå som jeg har blitt litt eldre.

Min storesøster har alltid vært utrolig pen. Penere enn alle jeg kjenner. (utenom Alex fra Totaly Spice. Skulle ønske jeg var hun) Jeg har alltid misunt håret, klærne, ansiktet og kroppen til storesøster. Hun var rett og slett mitt forbilde, og jeg skulle ønske jeg kunne være litt likere på henne. Jeg har aldri vært tykk, men jeg var- og er fremdeles hakket større enn henne. Det har vært en stor plage for meg. Frem til det siste året. Jeg synes hun er en fantastisk flott person fremdeles, men har lært litt bedre å akseptere at jeg er meg, og jeg kommer aldri til å være like pen som storesøster. Det er bare sånn det er.

Nå har jeg fått meg en kjæreste som jeg setter så sor pris på. Han er der for meg uansett hva. Og det må det vel være en grunn til?

Jeg ser meg ofte i speilet. Er ikke alltid like fornøyd med hva som kikker tilbake på meg, men da velger jeg å tenke at det er greit. Jeg har hatt perioder jeg ikke har vilt dusje, i frykt for å måtte se kroppen min. Enda værre å bade sammen andre, og måtte utsette andre mennesker for å se den. Så har jeg spist mindre for å gå ned i vekt.

Men så tenker jeg. Hvorfor er kjæresten min sammen med akkurat MEG? Har vi vært sammen i snart 9 månder nå fordi jeg har en stygg kropp? Liker han meg fordi jeg er fæl å se på? Liker han meg fordi jeg ikke er bra?

Nei. Han liker meg fordi jeg er en bra person, fordi jeg er snill. Han synes jeg er en pen jente, og han synes jeg har en fin kropp.

Jeg sliter med lavt stoffskifte og en hel del andre ting, så jeg har tenkt at ingen kommer til å orke å slite med meg, i og med at jeg er person som tar stor plass med mine mange problemer. Likevell, så ser han forbi alt dette og holder meg i hånden når jeg ikke har det som best. Hvis en person klarer å være så glad i meg. Da må det vel være fler som ser det som han ser? Da er jeg kanskje pen, snill og vakker. Kanskje kroppen min ikke er så ille som jeg har trodd, og ja, kanskje, bare kanskje så er jeg faktisk verdt å ta en ekstra titt på. Jeg har valgt å stole på kjæresten min.

Hver lønningsdag så kjøper jeg meg noe som jeg synes jeg fortjener. En god krem, en litt dyr genser/bukse eller noe fint undertøy. Bare fordi jeg har vært flink å holde ut en måned ekstra her i verden. Nå har jeg det veldig bra!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det å få ros for å være flink har alltid vært noe jeg har fått en mestringsfølelse av. Det har alltid gitt mot til å fortsette, mot til å tro at jeg kan få til ting hvis jeg faktisk går inn for det.

Nå vet jeg lite om barnepsykologi, og enda mindre om din sønn. Men for meg ville det virke logisk å faktisk skryte når ungen/personen er flink, slik at vedkommende får en feedback på at "ja, jeg er faktisk flink".

Er jeg helt på jordet? :icon_confused:

Jeg tenker også sånn. Jeg er vokst opp med masse ros på det jeg har gjort rett, og det har vært veldig lite fokus på ting jeg ikke har klart. At jeg ikke fikk til ting de større fikk til var bare sånn. Mestringsfølelse må jo være nr 1 selvtillitsboost?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det å få ros for å være flink har alltid vært noe jeg har fått en mestringsfølelse av. Det har alltid gitt mot til å fortsette, mot til å tro at jeg kan få til ting hvis jeg faktisk går inn for det.

Nå vet jeg lite om barnepsykologi, og enda mindre om din sønn. Men for meg ville det virke logisk å faktisk skryte når ungen/personen er flink, slik at vedkommende får en feedback på at "ja, jeg er faktisk flink".

Er jeg helt på jordet? :icon_confused:

Når han ønsker bekreftelse på at han er flink får han det selvfølgelig. Men han har et så enormt medfødt fokus på å være flink til absolutt alt at jeg er redd for å bekrefte at det å være flink er viktig.

Når han var 1 år og 10 mnd krevde han bleieslutt av seg selv. Det har ikke gått opp for meg før den siste tiden hvor vanvittig liten han var. Hadde han uhell måtte jeg trøste han.

Får han ikke til ting skikkelig med en gang har han lyst til å gi opp, men der har han heldigvis blitt bedre.

Jeg blir bare litt skremt når jeg ser av denne tråden hvordan det å strebe etter å være flink og pen kan ødelegge selvfølelsen totalt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen ganger kan man kanskje prøve å flytte fokus fra seg selv og over på andre. Alle bryr seg mest om seg selv. Gå ut fra at de rundt deg også er mer opptatt av hvilket inntrykk de gir, hvordan de kler den nye sveisen om de er riktig kledd, sier de riktige tingene osv. Hvis du møter andre med en vilje til å gjøre møtet med deg så lett som mulig for dem, vil du få det samme igjen. Hvorfor skal vi elske oss selv? Vær trygg på den du er, de målene du setter deg og ha ren samvittighet i det du gjør. Du i deg selv, er bra nok. Det holder det. Jeg går ikke rundt og elsker hverken meg selv eller andre sånn i hverdagen. Jeg driter meg ut ofte og syns jeg er teit, gammel, urettferdig, ensom, sur og bitter. Innimellom. Men hverdagen er da ikke sånn. Jeg gidder da ikke bruke tid på å ikke tørre å gjøre eller si ting jeg har lyst til, fordi jeg er for redd. Redd for hva da? At jeg ikke skal være perfekt? At jeg ikke får være med å "leke"? At andre skal snu ryggen til meg? Vel, livet er fullt av hendelser som sårer, gjør oss små og kanskje latterliggjort og urettferdig behandlet. Livet skremmer livskiten av oss innimellom. Reis deg, stå innimellom midt i helvetet og brøl, ikke finn deg i at livet skal holde deg nede. Det er så mye morsomt som skjer, så mye kjærlighet å finne, så mange du kan bety noe for. Ikke snyt dem for det!

Dessuten anbefaler jeg alle mammaer å skryte masse av barna sine. For store ting og små ting og bare fordi de er til. Elsk dem hemningsløst og si det til dem. Hver dag. Slipp dem samtidig ut i verden på egenhånd i den takten de trenger det for å klare å stå på egne bein. Gi dem troen på at de kan!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet at flere barnepsykologer anbefaler å snu rosen fra "du er flink" - altså prestasjonsbasert ros - til "du er fin/en god gutt/o.l.", fordi det bygger selvfølelsen i steder for selvtilliten på akkurat det området. Det handler vel om å gjøre det man kan for at barna skal føle seg trygge på at de er bra nok selv om ikke de er så flinke i alt. Det er ikke flinkhet og prestasjoner som betyr noe, det er hvem du er. Jeg tenker at det jo går an å gjøre begge deler, det er jo fint å høre at man er flink til noe også, men at det bør veies opp. Særlig når det gjelder små perfeksjonister, som fort knytter selvfølelse opp mot prestasjoner.

Jeg leser tråden med interesse, jeg har nok også til tider slitt med følelsen av å ikke være pen nok, tynn nok, sprek nok eller morsom nok. Men jeg har allikevel et ganske så trygt fundament (selvfølelse), og tviler ikke på at jeg er et "verdifullt menneske"; for å si det litt klissete. Det går altså mer på overfladiske ting, men kan være plagsomt nok allikevel. Hvis jeg sitter sammen med en gjeng venninner føler jeg meg fort som den minst attraktive/tykkeste osv, og måler meg ofte opp mot dem. Jeg har også utviklet en utrolig ekkel vane med å være komplimentaholik, hvis jeg får oppmerksomhet eller komplimenter knyttet til utseendet suger jeg det til meg som en svamp og blir i bedre humør. Det synes jeg er skikkelig ille egentlig, men handler nok mye om at jeg har vokst opp i et miljø hvor de ytre tingene betyr ALT. Vi ble rangert etter penhet allerede tidlig på barneskolen, og jeg sliter litt med å snu tankegangen til at det faktisk ikke er sånn verden er (eller trenger å være). Men heldigvis har jeg jo dette fundamentet på bunnen som gjør at det ikke rammer helt inn, heldigvis, for det er jammen en vanskelig ting å jobbe med!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så klart barna skal få skryt! Så klart de er flinke når de knytter skolisse, tar bussen alene for første gang, sykler for første gang, klarte å bære hjem posen med varer helt selv, sitter stille når du børster håret, selv om det lugger, får seksere på skolen, eller en treer i et fag de sliter med. Samtidig skal de få støtte og hjelp så lenge de trenger det, kanskje ubedt, kanskje litt uten at de egentlig vet det innimellom, uten at det betyr at det er noe nederlag. Hvordan få atferd til å øke i intensitet og/eller frekvens uten å forsterke den? Hva er det for noe tull? Alternativ 1; "Så flink du var som syklet helt til den benken! Jeg er superstolt av deg." Alternativ 2: "Så fin du er som syklet til benken." Jadda. På den andre siden er jeg i mot bestikkelser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så klart barna skal få skryt! Så klart de er flinke når de knytter skolisse, tar bussen alene for første gang, sykler for første gang, klarte å bære hjem posen med varer helt selv, sitter stille når du børster håret, selv om det lugger, får seksere på skolen, eller en treer i et fag de sliter med. Samtidig skal de få støtte og hjelp så lenge de trenger det, kanskje ubedt, kanskje litt uten at de egentlig vet det innimellom, uten at det betyr at det er noe nederlag. Hvordan få atferd til å øke i intensitet og/eller frekvens uten å forsterke den? Hva er det for noe tull? Alternativ 1; "Så flink du var som syklet helt til den benken! Jeg er superstolt av deg." Alternativ 2: "Så fin du er som syklet til benken." Jadda. På den andre siden er jeg i mot bestikkelser.

Helt klart, og det var ikke det jeg mente heller! Man skal jo absolutt fortelle barna at de er flinke når de gjør noe bra! Men mange får kanskje en litt skjev fordeling av skryt fordi de aldri får skryt av indre egenskaper, kun ytre prestasjoner? Jeg tror iallfall det er viktig å gi barna positiv støtte på hvem de ER, ikke bare hva de gjør.

(EDIT: Nå har jo ikke jeg barn selv da, men nevnte det i sammenheng med Lokes kommentar fordi jeg leste en artikkel da jeg studerte som gikk på dette ... Luuurer på om det var Jesper Juul? Men han er det jo også delte meninger om da - som med de fleste :))

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok. Selvfølgelig, men da gjerne: "Så flott at du trøstet Siri da hun slo seg". "Så bra at du lånte bort spaden din. Ikke sant det er morsommere når alle kan leke sammen?" Det er jo ingen motstninger her.

Jeg måtte faktisk be en assistent på SFO slutte å si at IA var pen. Hvilke verdier ville det gitt henne om hun lærte at det som var viktig her i verden var å se ut som en, eh ja, liten prinsesse? Samtidig er det en mammas rett å si at hun har de vakreste ungene i verden. Både inni og uttapå! Både til dem og om dem :heart:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så klart barna skal få skryt! Så klart de er flinke når de knytter skolisse, tar bussen alene for første gang, sykler for første gang, klarte å bære hjem posen med varer helt selv, sitter stille når du børster håret, selv om det lugger, får seksere på skolen, eller en treer i et fag de sliter med. Samtidig skal de få støtte og hjelp så lenge de trenger det, kanskje ubedt, kanskje litt uten at de egentlig vet det innimellom, uten at det betyr at det er noe nederlag. Hvordan få atferd til å øke i intensitet og/eller frekvens uten å forsterke den? Hva er det for noe tull? Alternativ 1; "Så flink du var som syklet helt til den benken! Jeg er superstolt av deg." Alternativ 2: "Så fin du er som syklet til benken." Jadda. På den andre siden er jeg i mot bestikkelser.

Du har misforstått. Jeg forteller A at han er flink når han er flink. Spesielt hvis han gir utrykk for å behøve en bekreftelse på at han er flink eller har fått til noe spesielt.

Men siden han er så ekstremt opptatt av å skulle være flink får han mye mer av "Mamma er heldig som har en så fiiin gutt som deg" i den daglige rosen enn fokus på hvor flink han er. Han ER flink! Han kan masse som barn på hans alder normalt ikke kan, og tro meg han får mye tilbakemeldinger på det av omgivelsene ( Gud, så utrolig flink han er til å snakke, oi kan du telle til 20, klarer du å ordne maten din selv, du er sååååå flink! ) . Men det er ikke derfor jeg elsker han, det skal han aldri noensinne tro.

Han er allerede "stemplet" som flink av alt fra helsestasjonen til barnehagen. Han trenger ikke være flink. Ikke for meg. Og det vil jeg at han skal ha en grunnleggende følelse av. Han er fin. Og god. Og god å kose med og koselig å være sammen med og jeg er glad i han. Det får gan høre av meg mange ganger daglig, oftere enn at han er flink

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du har misforstått. Jeg forteller A at han er flink når han er flink. Spesielt hvis han gir utrykk for å behøve en bekreftelse på at han er flink eller har fått til noe spesielt.

Men siden han er så ekstremt opptatt av å skulle være flink får han mye mer av "Mamma er heldig som har en så fiiin gutt som deg" i den daglige rosen enn fokus på hvor flink han er. Han ER flink! Han kan masse som barn på hans alder normalt ikke kan, og tro meg han får mye tilbakemeldinger på det av omgivelsene ( Gud, så utrolig flink han er til å snakke, oi kan du telle til 20, klarer du å ordne maten din selv, du er sååååå flink! ) . Men det er ikke derfor jeg elsker han, det skal han aldri noensinne tro.

Han er allerede "stemplet" som flink av alt fra helsestasjonen til barnehagen. Han trenger ikke være flink. Ikke for meg. Og det vil jeg at han skal ha en grunnleggende følelse av. Han er fin. Og god. Og god å kose med og koselig å være sammen med og jeg er glad i han. Det får gan høre av meg mange ganger daglig, oftere enn at han er flink

Tror egentlig vi ikke tenker så forskjellig, jeg. Nå har jeg akkurat lest en artikkel (intervju med en mor) i Aftenposten. Det faller stadig brikker på plass når det kommer til alt Ia slet med, også. Det er ikke bare lett å ligge flere hestehoder foran sine jevnaldrene på så mange felt. Selv om IQ-tester er noe tull, kan den gi en liten pekepinn om visse faktorer. Noen ganger skulle barna kommet med en oppskrift :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...