Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet (endret)

Som overskritfen spør om:

Lar du hunden være alene med tyggebein, muskler, griseører eller andre ting den kan tygge på?

Hvorfor/hvorfor ikke?

Er du redd for at hunden skal sette det i halsen mens du er borte?

Evt. hva syns du er greit å gi hunden å tygge på mens den er alene?

Edit: Ooops, så ikke før nå at det var en lik tråd som ble oppretta for et år siden! Da kan tråden sikkert slettes ;)

Endret av førstegangs
Skrevet

Nei, jeg gjør som regel ikke det, fordi jeg er redd han skal sette det i halsen, også er jeg ikke der og kan hjelpe. Ikke at det har skjedd noen gang, men har blitt forsiktigere med årene :P Ligger hudbein på gulvet rundt om, det gidder jeg ikke fjerne, fordi han spiser aldri på dem... de er kun interessante hvis han får besøk av en annen hund, da er de plutselig fryktelig gode.

En fylt kong f.eks synes jeg er greit å gi mens hunden er alene. Med leverpostei, frossen vom (putter i vom, inn i fryser, og gir kald, så bruker hunden lengre tid).

Skrevet

Jeg bruker det. Dvs det ligger alltid fremme. Hadde muligens tenk annerledes med glupsk hund + slike knutebein, iom at knuten kan komme av hel, men nå har jeg hverken en veldig glupsk hund eller bruker ben med knute, så da har jeg ikke det problemet. Ting kan skje selvfølgelig, men ser på det som en så liten risk at jeg ikke har behov for og ta hensyn til det.

Skrevet

Han får ha noe når han er aleine, annet ikke. Grisehaler f.eks får han ikke ha aleine fordi jeg veit at når han har lite igjen tygger han mens han ser i taket og kan sette noe i halsen. Tørka kjøttstang (strupe er det vel?) får han ha aleine. Det tygger han opp fort, han liker det godt og tygger ordentlig. Ikke noe som jeg ser på som risikabelt.

Etter 6 år kjenner jeg spisemønsteret godt og jeg veit hva han ikke kan få når han er alene. :)

Men jeg er nå ei hønemor så sjeldent han får noe :lol:

Knutebein bør ingen hunder få aleine. De er livsfarlige når knuten løsner.

Skrevet

Jeg kan jo skrive hva jeg gjør med lillevalpen. Jeg har gitt hun godbiter, tørka fiske-tygge-stang, strimlet griseøre og forskjellige andre ting. Jeg har egentlig ikke tenkt over at det kan være noe farlig, har mest sett på det som bra at hun har noe å sette tennene i når jeg tilvenner henne å være alene. I tillegg til leker da.

Men her om dagen fikk hun noe (husker ikke hva det var) som var skikkelig vanskelig for henne å tygge på, så det ble til at hun suttet mest på den og plutselig var store deler av den en sånn lang ekkel slimete greie. Og det er vel ikke akkurat bra hvis hun klarer å svelge hele den lange biten?

Guest Michellus
Skrevet

Ja. Angus tygger ordentlig og stresser ikke med å få ned godisen så jeg er sikker på at det går bra når jeg ikke er tilstede også. Av hva jeg synes er greit er tyggebein, griseører, haler, okseører osv.

Skrevet

Ja. Men har ingen glupske hunder. Gir hudbein av litt størrelse. De får andre ting av og til, men ikke så ofte. Ingen av mine er supergiret på tyggeting egentlig. Orker ikke gi sånne stinkende ting heller :P

Skrevet

Godbiter av litt størrelse får han holde på med alene, for da.. kaller jeg det mindre sjanse for at han setter det i halsen, desto større det er, jo mer koser han seg med det. Jeg er mer stressa for Markies hundekjeks som handler om å svelges i ett jafs, og holder et bedre øye med ham der enn med f.eks griseører.

Skrevet

Vi gir ikke så mye forskjellig til hunden, men vanlig tyggebein, griseøre og kong er helt ok at den har alene. Grisehale og andre ting som blir langt, vått og sleipt har jeg ikke igjen.

Sent from my iPad using Tapatalk HD

Skrevet

Gir ikke bein med knuter. hvite skinnbein (Store) ligger rundt omkring her, og det tygges på innimellom. Grisører får de kun på Lørdager, og da under oppsyn.

Skrevet

Nei, han får kun noe å tygge på når noen er der og kan se etter han.

Jeg vet at han kan sette det i halsen, og det har han gjort før.

Ikke at det var så ille, han bare brakk seg litt og fikset det selv.

Men jeg vil være på det sikre siden ;)

Skrevet

Nei, ikke tyggeben av hud av noe slag - når de kommer mot slutten forsøker grådige små bisker å svelge det helt (for ikke å snakke om de bena med knuter på enden - grøss), og de hundene jeg har hatt, har vært noget optimistisk vedr evnen å svelge slikt helt. Kvelningsfaren er høyst reell, og jeg synes det er rånifse tyggegodt!

De hundene jeg har nå. er ganske flinke til å tygge før de svelger, så jeg kan strekke meg til dentastix. Ellers blir det kong og margbein innsmurt med leverpostei for når de er alene!

Guest lijenta
Skrevet

Om jeg gir noe å tygge på når jeg er i nærheten eller ikke så må jeg snart ta meg en tur rundt i huset for å grave etter skattene hunden har lagret/gravd ned i ett eller anent

Skrevet

Aldri tyggeting alene. Tispa mi kunne nok egentlig hatt noe alene siden hun tygger veldig godt imens hannen sluker alt uten å tygge. Men jeg tørr ikke, for det kan plutselig skje noe om jeg ikke følger med.

De får heller ikke spise mat uten tilsyn. Skulle de fått noe når de var alene måtte det vært en fryst kong med noe i..

Skrevet

Nei. Griseører, haler andre tørre ting liker han ikke :P Når han skal være alene hjemme får han enten kong med noe frossent i, dentastix eller tørrfisk. Han er flink og tygger godt det som skal tygges, sjeldent han sluker ting.

Skrevet

Nei det får de ikke, både pga jeg er redd de skal sette det i halsen og fordi jeg har 3 hunder og er da redd for at det kan bli noe kamp ut av det..

Skrevet

Jeg må svare...ytterst sjeldent. Det har skjedd to ganger at de har fått kalkunhals når de er alene men da har jeg gått og tenkt på det hele tiden mens jeg var borte. De får frossen fylt kong alene. Det anser jeg som trygt. Hundene mine har ved 3 anledninger satt fast et ben øverst i ganen...de ble helt desperate og jeg er veldig glad jeg var der og fikk dratt løs benet.

Skrevet

Issi får en tørket okse muskel når jeg går.

Doffen så strødde jeg slike pinner som knekker super lett, så jeg viste han ikke kvelte seg :-P

Skrevet

Nei, de spiser aldri noe sånt uten at en av oss er til stede. Fikk litt skrekken av en Bulldog som aldri klarte å tygge men slukte alt hun fikk, mang en gang nedi halsen på den.... Også er Trym en egenper så han kunne funnet på å være drital mot jentene, og det gidder jeg ikke :P

Skrevet

De får alltid godis når jeg går, men da er det noe som spises lett og forsvinner egentlig før jeg er ute av døra. Men det er mest pga matforsvar og ikke kvelningsfaren. Vida hadde et lite trivelig matforsvar da jeg fikk henne, og jeg er übernøye på at det aldri blir noen situasjoner hun trigger det igjen.

Skrevet

Griseøre, strupe og tilsvarende får han kun når jeg er der. Men det er hovedsaklig fordi han alltid vil tygge på slikt i sofaen, så jeg må legge et håndkle der og passe på at han holder seg på håndkleet og ikke griser til sofaen. :P

Han har et knuteben som ligger fremme. Han har hatt det i flere måneder. Noen ganger legger han seg ned og gnager litt på det, også lar han det ligge i en uke eller to. Så langt har han brukt et par måneder på halve beinet (Når bør jeg kaste det, forresten?)

Ellers hadde jeg en schäfer som hadde en egen teknikk på disse hud-beina som blir myke og seige etter tygging. Hun tygget så godt hun kunne (hunder tygger vel egentlig ikke, sånn strengt etter definisjonen, men kaster maten rundt i munnen mens de forsøker å dele dem i svelgbare størrelser). Så svelget hund den seige, store biten. Den var jo for stor til å gå ned hel, så hun harket og brakk seg til den kom opp igjen. Rolig tygget hun videre, svelget, harket og brakk seg, tygget videre osv. Alt dette gjorde hun mens hun lå rolig, så det var ingen panikk ute å spore (og jeg fulgte jo med). Etter et par slike runder hadde biten blitt så liten at den endelig kunne svelges. Slik gjorde hun alltid på slike bein av tørket hud.

Skrevet

De får tyggeruller uten knute - og jeg vet de ikke er spesielt ivrige på dem - det er mer for valpens del - for hun pleier å ty til disse fremfor møblene gitt valget.. :)

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Man må såklart ikke, men det kan ofte være greit å utelukke fysisk ubehag ved aggressiv adferd. Når det er sagt høres dette ut som et adferdsproblem. Uavhengig av alder så er det ikke bare å "vente til de vokser det av seg". Hvis en unghund starter med problematisk adferd er det utrolig viktig å jobbe med det, nettopp for å forme den hunden skal bli som voksen. Sånn umiddelbart høres det ut som hunden kan være overstimulert og at dette er et utslag av stress i møte med andre hunder. Hvis dette skjer i hilsesituasjoner eller løs lek med andre hunder så høres det ut som dere må ta ham ut av situasjonen og holde avstand lenge før han når det punktet at dette skjer.
    • Må man alltid ta med hund som ypper til bråk på noen hunder til veterinæren for ekstra sjekk om det er noe galt fysisk? Det er ikke alle hunder den ypper til å slåss. Er en unghund på 2 år. Hunden hopper opp på ryggen til de som hun skal yppe med og når jeg da tar den ned så blir den sint og flyr på enda mere. Vi hadde håpet det skulle bli bedre etter at hunden var fylt 2 år. Men man sier at de ikke blir voksne før 3-4 årsalderen.
    • Så fint at dere allerede har veileder og atferdsspesialist på laget, og at dere har testet både mer og mindre aktivitet. Det dere beskriver høres ut som en valp som ligger så høyt i grunnstress at han ikke klarer å regulere seg ned igjen. Da hjelper det sjelden med mer trening, for problemet er ikke mangel på aktivitet, men at nervesystemet aldri får landet. Det jeg ville prøvd: senk totalbelastningen kraftig i 10–14 dager. Korte, kjedelige turer, ingen søk, ingen kurs. Bytt aktiviteten mot ting som nedregulerer: tygging, slikkematter, snacks strødd i gresset. Og når han faktisk ligger rolig av seg selv, legg en godbit stille mellom labbene hans uten å si noe. Ro som blir belønnet, kommer oftere. At han blir «svart i øynene» og umulig å avlede tyder på at han er langt over terskel, og da lærer han ingenting. Nevn gjerne smerteutredning for veterinæren også, mage og ledd kan gi akkurat dette bildet. Jeg har skrevet mer om ro-trening her om dere vil ha en konkret plan: https://oslohundetrener.no/ro-trening-hund-slik-laerer-hunden-a-finne-ro-i-hverdagen/
    • Godt tenkt å forberede seg før katten kommer, det er da du har mest påvirkning på resultatet. Det viktigste er ikke utstyret, men introduksjonen. Planlegg at de to første ukene skjer bak grind eller lukket dør: la dem lukte på hverandre gjennom døra, bytt tepper mellom dem, og belønn hunden hver gang den er rolig i nærheten av kattelukt og kattelyder. Først når hunden kan se katten uten å låse seg fast, tar dere korte, rolige møter med hunden i bånd. Katten trenger alltid en fluktvei: høyder, hyller og minst ett rom hunden ikke har tilgang til. Kattedoen løser du enklest med en barnegrind hunden ikke kommer forbi, eller en hevet plassering katten lett når. Og følg med på hunden din underveis: stirring, stivhet og jaging betyr at dere har gått for fort frem, ikke at det er umulig. Gjør det kort og gøy, og gi det uker heller enn dager. De fleste hunder kan lære å leve fint med huskatten sin.
    • Gratulerer med valp på vei! I stedet for å anbefale en bestemt skole vil jeg gi deg spørsmålene jeg selv ville stilt før påmelding, for det varierer mer mellom instruktører enn mellom skoler. Spør konkret: Hvilke metoder bruker instruktøren, og brukes det noen form for korreksjon eller «konsekvens»? Du vil ha et tydelig ja til kun belønningsbasert trening, ikke et vagt «vi tilpasser oss hunden». Hvor mange valper er det per instruktør? Seks er mye bedre enn tolv. Og handler kurset om hverdagen (ro, håndtering, alenetrening, trygg sosialisering) eller mest om sitt og dekk? For en setter-valp er det første langt viktigere. Be gjerne om å få se på en kurstime før du melder deg på. En seriøs instruktør sier ja til det. Jeg jobber selv som hundetrener i Oslo, så jeg lar andre svare på de konkrete skolene, men jeg har skrevet om hva god sosialisering faktisk er, om du vil lese mer: https://oslohundetrener.no/hva-er-sosialisering-og-hvorfor-er-det-viktig-for-valpen/
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...