Hva er gode grunner til å bruke en hund i avl?

[Mari]

Jeg begynte å tenke da jeg kom over en sak på nettet. Personen(ingen sonis) avler bulldog, har som sagt "bare" utstillingsresultat å vise til. Jeg må bare få si at jeg ikke er ute etter å være frekk, men jeg tenker litt "hva er det å avle på"(nå skal jeg ikke dra inn hva jeg mener om avl på kortnesede hunder med pustevansker). Men samtidig så er jeg ikke så sikker på hva den skulle ha gjort utenom.. Dobbeltmeninger kanskje.

Personen med bulldog hadde en drektig tispe og hadde allerede(jeg blir faktisk litt sjokkert) begynt å finne hannhunder til tisper i det kullet og hannhunder til tisper til det kullet igjen, og der igjen. Altså 2-3 generasjoner frem. Hvorfor går man ut ifra valpene kan avles på? Man håper jo de blir flotte hunder, men bør man gjerne ikke heller være litt mer kritisk, og ta det som en bonus at det kanskje kommer en flott hund ut av det(selv om man avler med langsiktige planer på flotte hunder)? Det blir for meg kanskje litt lettere å "se gjennom fingrene" om man har alle planene klare for alt i seks år fremover. Jeg må og presisere at jeg vet gode oppdrettere med hengende hode må innse at hunden var ikke så bra som håpet, men noen vil nok bare gjennomføre anywa, fordi de har en fin hannhund klar.

Hvorfor går vi ut ifra bikkjene blir så bra når de er 10 uker, eller ikke født at de kan avles på? Hvorfor "må" de avles på uansett, om de har tre utstillingstitler?

Hører jo stadig om folk som har en valp på 12 uker(som har hatt hund før, ikke nybegynnere), som er ute og lukter på eventuelle hannhunder om 2-4 år. Ingenting feil med planlegging, men jeg blir litt skremt av at folk "tar det for gitt" at bikkja blir så god at den bør avles på.

Jeg kjenner at jeg sliter veldig med å skrive ned hva jeg mener og egentlig ikke er helt sikker på hva jeg mener, men fikk da ned noe Håper dere skjønner hva jeg prøver å skrive.

Hvis en oppdretter ikke tenker generasjoner framover så hadde jeg blitt skremt. Disse planene er ikke satt i stein, de endrer hele tiden for en god oppdretter, men om man ikke tenker langsiktig så har man ikke skjønt forskjellen mellom å parre og å avle.

[roxie88]

*klipp*

Men hvorvidt den har hakket lysere øyne enn "ønskelig" eller hvorvidt pelsen har 10 % mer hvitt på seg enn hva standarden sier - det må jeg ærlig talt si blir litt latterlig.

En del av kriteriene i rasestandardene føler jeg ikke har noen funksjonell årsak, men de er der fordi de hører til et ideal som er basert på et fastfrossent individ eller periode om hva som var utpreget for den rasen (f.eks var, etter hva jeg forstår, samojed en rase som kom i flere farger. Helt til vi begynte med moderne avl og bare ville ha hvite). Og disse kriteriene mener jeg skader rasen mer enn det gagner den, fordi den begrenser genpoolen på vilkårlig grunnlag.

Har ikke så mye å si men dette er jeg veldig enig med deg i - akkurat når det kommer til farger og øyenfarge så synes jeg det er dumt at kriteriene skal være så strenge - så lenge fargen ikke fører med seg at hunden er syk på noe vis

[Hermes]

Ja utseendet er en del av pakken, men også oppførselen. Jeg ser ikke på labradorisering av en rase som et problem jeg da, for det skader ikke en rase å være sosial. Dette er diskutert før husker jeg, og jeg ser ikke noe galt i at en hund blir mer sosial/omgjengelig, kontra reservert/skeptisk. Hva er viktigheten med å være reservert for eksempel? Vil det å være sosial være ødeleggende for bruksegenskap? Kan skjønne det på vakthunder at det er dumt at de er sosiale, men igjen, i vårt samfunn trenger man ikke slike type hunder i like stor grad.

På for eksempel dobermann som er avlet opp for vakt, så skal de være skeptisk/reservert/skarp, det er naturlig for dem. Men det skaper mer problemer for rasen enn nytte, fordi det lett bikker over i helt feil retning i avelen med dårlig psyke og problemadferd. (som mange andre tøffere raser, )

Men dette blir vel kanskje litt ut fra temaet kanskje.

Jeg kan ikke svare for andre raser, men generelt om mynder vil jeg si at den skal være SELVSTENDIG (det handler om måten en mynde arbeider på, under jakt). Jeg tror dette kan knyttes til at mynder ofte er reserverte.

For andre raser, for eksempel vokterraser, kan det være andre grunner til reserverthet. Jeg er også redd for at såkalt "labradorifisering" vil føre med seg en rekke bieffekter, at vi samtidig med en mer "sosial og omgjengelig" hund (og i myndenes tilfeller, en mindre selvstendig hund) får svakere mentalitet, mer engstelige hunder, seperasjonsangst, osv. Kun teori, jeg vet ikke.

EDIT: Det handler vel om avl dette også? Slik sett innenfor tema.

Endret 22. Juli 2013 av Hermes

[Djervekvinnen]

Skjønner den. Interessant tema er det. Ser jo store ulikheter innad mynderasene, fra de sosiale til de som er skikkelige voktere. Mulig jeg baserer min mening ut ifra personlig smak også (at jeg foretrekker sosiale hunder), og så er det vel litt forskjell på at å jakte selvstendig som noen mynder gjør, og de som jakter i flokk. Det kan forklare litt ulikheten.

[SiriEveline]

Men så kan man ikke se seg blind på dette heller. Vet om flere hunder som vinner mye på utstilling, men som jeg likevel vil mene ikke er gode representanter for rasen – og da tenker jeg på eksteriøret, først og fremst.

Det er jeg helt enig i, og som oppdretter så bør man kunne nok om rasen til å se hunden for det den er.

[Hermes]

Skjønner den. Interessant tema er det. Ser jo store ulikheter innad mynderasene, fra de sosiale til de som er skikkelige voktere. Mulig jeg baserer min mening ut ifra personlig smak også (at jeg foretrekker sosiale hunder), og så er det vel litt forskjell på at å jakte selvstendig som noen mynder gjør, og de som jakter i flokk. Det kan forklare litt ulikheten.

Ja, klart. Man skaffer seg jo de hundene som ligger nært mot det man foretrekker. Jeg ville personlig blitt skuffet hvis forskjellene mellom en whippet og en saluki hadde blitt viskuet ut, jeg tenker da på mentalitet og væremåte. Salukier skal være vennlige, men de er annerledes enn en whippet som gjerne er glad i mennesker, også fremmede (som greyhounden), med individuelle forskjeller såklart (har en vennlig, men reservert whippet selv).

Men jeg tenker det på sett og vis er like viktig at rasen er som den skal være, som at den ser ut som den skal. Hvis alle raser oppfører seg likt, hva er da poenget? Det blir det samme som, hvis alle raser ser like ut, hva er da poenget?

[Djervekvinnen]

Ja vi foretrekker alle ulike ting. Derfor noen får seg en boxer, terrier, en KO eller en cocker spaniel. Noe for en hver smak. Så gemytt og utseendet går hånd i hånd, og med min rase så er gemytter hakket viktigere enn utseendet. (i mine øyne)

[Hermes]

Kan ikke helt se for meg en terrier som ikke er sta

[Guest 2ne]

Jeg er en sånn en som planlegger kull fra tispa er 8 uker gammel. Gudene veit ikke hvor mange hanner jeg har sett på til Nora og forkastet fordi jeg dobler sykdommer jeg ikke vil ha, mentaliteten ikke er kartlagt godt nok, det ikke passer helt overens mentalt (hun er en myk og engstelig tispe, da vil jeg ikke ha en skarp hanne, fordi jeg i verste fall får valper som er like engstelige som henne, men som "tør" å gjøre noe med det). Helt frem til hun var 4 år var jeg frem og tilbake ang hanner og om hun virkelig burde avles på, og konklusjonen ble at hun ikke burde gå i avl. At man planlegger, betyr ikke at man gjennomfører.

Jeg har gjort det samme med Leah, med god hjelp av hennes oppdretter. Hun skal ikke pares før tidligst neste vår, men jeg har sett på og forkastet en del hanner allerede. Ikke fordi hannene nødvendigvis er dårlige, men fordi det er noe med kombinasjonen som jeg ikke vil ha. Hun er fortsatt ikke øyelyst og har fortsatt ikke gått MH, så det kan være at det dukker opp noe som gjør at hun ikke bør avles på, men jeg kan jo planlegge allikevel. Det er ikke for seint å ikke avle før tispa har blitt paret. Vel, strengt tatt er det ikke forseint da heller, men you get my drift.

Ironisk nok så har utstillingsresultater vært det jeg har kikket minst på, både på belgerhannene og puddelhannene. Selv om jeg altså mener at en hund som går i avl, burde se ut som den rasen den er (dvs minst en very good, for min del).

[Raksha]

Skjønner den. Interessant tema er det. Ser jo store ulikheter innad mynderasene, fra de sosiale til de som er skikkelige voktere. Mulig jeg baserer min mening ut ifra personlig smak også (at jeg foretrekker sosiale hunder), og så er det vel litt forskjell på at å jakte selvstendig som noen mynder gjør, og de som jakter i flokk. Det kan forklare litt ulikheten.

Og innad i rasen: Lupin og Hottie er så forskjellige som de kan bli på sosialbiten. Og jeg har ikke inntrykk av at Hottie er redd mennesker på noe som helst vis, de bare er ikke interessante. Og de hun kunne tenke seg å hilse kjapt på mister hun veldig fort interessen for. Hun bare finner dem ikke interessante. Mens Lupin ELSKER folk. Ser dog at både han og kasko tar litt etter henne, de gidder ikke sprette opp hver gang svigerfar kommer inn lenger.

Nå kan det selvsagt hende at det bunner i usikkerhet, hottie er jo ikke den tøffeste i verden, men akkurat på mennesker har ikke jeg klart å se usikkerhet.

[Shlush]

Hva er som er god avlshund er da tydelig rasebetinget da man ikke har samme mål, egenskaper o.l med de forskjellige rasene :-)

På dalmisen er det hovedsaklig helse, gemytt og utstillingsresultater det går i. Og svært få til ingen går MH, og diverse andre resultater er nok hos de fleste sett på som uinteressant og uviktig... Slik er det nok hos flere raser! Jeg skulle gjerne sett mer bruk av MH f.eks innen min rase, men så er det tolkning av hva som er viktig for rasen osv.

F.eks såg jeg at 3 på skudd innen MH var å regne som akseptabelt på en rase ifølge oppdretters annonsering av kullet (rase uviktig!)

Man ser gjerne på bruksegenskaper når man avler BC, schæfer o.l, da vil bruksresultater med en gang være en del av dette. Mens dette vil være uviktig i avl av f.eks chihuahua?

Så er det dette med hundens fungering i samfunnet, da vil vell mental helse være viktig, avreagering, lydfølsomhet, toleranse, redsel osv. Men dette vil jo kunne påvirkes av eier også og oppvekst.

Jeg mener eksteriør også er viktig! Hunden bør se ut som sin rase...

[Hermes]

Og innad i rasen: Lupin og Hottie er så forskjellige som de kan bli på sosialbiten. Og jeg har ikke inntrykk av at Hottie er redd mennesker på noe som helst vis, de bare er ikke interessante. Og de hun kunne tenke seg å hilse kjapt på mister hun veldig fort interessen for. Hun bare finner dem ikke interessante. Mens Lupin ELSKER folk. Ser dog at både han og kasko tar litt etter henne, de gidder ikke sprette opp hver gang svigerfar kommer inn lenger.

Og tenk da forskjell på Lupin og broren sin, som kun elsker folk han kjenner, men fint kan ha noe å si om andre, hvis de tar kontakt med han Vanskelig å si hvor mye som er medfødt og hvor mye som er oppvekst, men variasjon kan man selvsagt finne i et enkelt kull også.

Hottie har aldri vært usikker på meg, i hvert fall. Aldri sett på henne som usikker på folk, men det vet nok Tøfflus mer om enn meg.

[Raksha]

Og tenk da forskjell på Lupin og broren sin, som kun elsker folk han kjenner, men fint kan ha noe å si om andre, hvis de tar kontakt med han Vanskelig å si hvor mye som er medfødt og hvor mye som er oppvekst, men variasjon kan man selvsagt finne i et enkelt kull også.

Hottie har aldri vært usikker på meg, i hvert fall. Aldri sett på henne som usikker på folk, men det vet nok Tøfflus mer om enn meg.

Åh han er det ja? Lupin hadde vel en periode rett etter at jeg fikk han hvor noen kunne være litt skumle om han så dem på avstand, men det gikk fort over. Nå har jo han vokst opp med en snuser og en basenji som var fullstendig uten sosiale hemninger, så han er nok påvirket av det.

Godt, må faktisk spørre tøfflus om det, for er i grunnen greit å vite.

[Mumle Mu]

Jeg har nå forsøkt å få valper på tispa mi. Hun er nok noe de færreste vil avle på, hun er en helt annen type enn det som premieres i utstillingsringen. Og det er faktisk litt dritt i grunn, borzoier har flere typer, men man ser en helt klar tendens til ensrettet dømming, noe som ikke er bra for en liten rase med ganske stor type ulikehet i utgangspunktet.

Hun er alikevel ikke "verre" enn at hun har flere røde sløyfer og ck, men noen champion blir hun aldri.

Jeg valgte alikevel å (prøve) avle på henne, jeg mener hun har en del eksteriørekvaliteter det er viktig å ivareta og som jeg i mitt fremtidige oppdrett kommer til å strebe etter. At hun takler verden på strak arm og fortsatt har en sinnsyk jaktlyst i voksen alder er også svært viktig for meg.

Så jeg har sett på bruksresultater fremfor noe annet når jeg har sett etter hannhund til skrellet, det sier meg mye mer om fysikk enn en eksteriørbedømming. Det er hører vel med til sjeldenhetene at zoiboys som gjør det bra på utstilling gjør det veldig bra på lc, de blir ofte for store og tunge, og det er ikke noe jeg er interessert i. Utstilling sier også fint lite om jaktinnstinkter som er noe de skal ha, men som med årene har blitt mer eller mindre vannet ut på enkelte linjer (særlig skandinaviske).

[Nirm]

Av FCI sine 358+++ raser. Hvor mange er delt på egenskap, og ikke eksteriøre forskjeller?

[Teserere]

For meg er det viktig at individet ser ut som rasen sin, oppfører seg som rasen sin, og er frisk. Jeg er opptatt av sunnhet på familien og linjene bakover, samt mentaliteten. Jeg ser gjerne at flere hunder mentaltestes.

For å svare på startinnlegget: jeg syns ikke det er greit og bare avle på utstillingsresultater. Av det jeg har sett, hvordan en hund kan gå fra good til cert på to dager av to dommere, og alt det rare som går rundt og heter champignon syns jeg utstilling er mer bingo enn fasit. Jeg syns det er et fint verktøy hvis man bruker det til å se om en hund er jevn excellent eller jevn grønn, men en ck sier egentlig ingenting. Og for å gjøre det klart, min erfaring er stort sett kun basert på staffen, som nå er en meget tallrik rase på utstilling.

Bare for å kommentere: Jeg har tilgode å se en hund som er mentalt dårlig vinne på utstilling. Enten de er svake og trekker seg eller skarpe og viser det, så kan det være en og annen dommer som ser gjennom fingrene med det og premiere disse individene, men det er sjelden de når helt opp i det lange løp.

Vel, det kommer vel helt an på rasen? Jeg har sett flere hunder med veldig dårlig mentalitet kare til seg cert... Dessverre.

Seriøse oppdrettere ser vel an helheten før de velger avlsdyr. Man avler jo på hunder som ligger nært opp til standarden, dvs at hvis en rase skal være tillitsfull og vennlig så avler man ikke på aggressive eller engstelige individer. Det eksteriøre er altså ikke det eneste man ser på. Det med bruksegenskaper er en litt annen historie. Bearded collie er for eksempel utkonkurrert som gjeterhunder av andre raser som egner seg bedre. Vil man ha en gjeter så kjøper man ikke beardis, men border collie, for å si det sånn. Gjeteregenskapene er derfor ikke viktige for de fleste beardisoppdrettere (det finnes unntak).

Ja, det skulle man ønske? Jeg er sjokkert over ting som har kommet frem i staffeverden det siste året, sjokkert over de jeg trodde var blant de mest seriøse oppdrettere som driter i "alt" sålenge bikkja er pen å se på. Det er hemlighetskremerier og neddyssing... Det er deprimerende.

Jeg lurer jo på hva man legger til grunn for et "funksjonelt eksteriør" og "bra mentalt", om man ikke skal få det vurdert av folk som bruker en god del av sin tid for å lære seg å bedømme sånt forholdsvis objektivt.

Jeg mener, som flere andre her, at det er langt mellom folk som har et objektivt og reelt syn på hvordan hunden deres er mentalt. Jeg tror f.eks at jeg er den eneste på hele hundesonen som faktisk sier at jeg har ei skrapbikkje, og jeg tviler sterkt på at jeg er den eneste på hele hundesonen som faktisk har ei skrapbikkje. Hun "fungerer i samfunnet", forøvrig. Da er hun vel bra mentalt da, selv om hun er ei skrapbikkje.

Eksteriørparten er det det noe av det samme med. Det er ingen på sonen som har en ufunksjonelt bygget hund, merkelig nok.

Det er vel kanskje fordi man skryter hvis man har noe og skryte av, og holder kjeft hvis ikke? Min hund har negative sider, men jeg går ikke og roper høyt om dem til enhver

[Hermes]

Jeg har nå forsøkt å få valper på tispa mi. Hun er nok noe de færreste vil avle på, hun er en helt annen type enn det som premieres i utstillingsringen. Og det er faktisk litt dritt i grunn, borzoier har flere typer, men man ser en helt klar tendens til ensrettet dømming, noe som ikke er bra for en liten rase med ganske stor type ulikehet i utgangspunktet.

Hun er alikevel ikke "verre" enn at hun har flere røde sløyfer og ck, men noen champion blir hun aldri.

Jeg valgte alikevel å (prøve) avle på henne, jeg mener hun har en del eksteriørekvaliteter det er viktig å ivareta og som jeg i mitt fremtidige oppdrett kommer til å strebe etter. At hun takler verden på strak arm og fortsatt har en sinnsyk jaktlyst i voksen alder er også svært viktig for meg.

Så jeg har sett på bruksresultater fremfor noe annet når jeg har sett etter hannhund til skrellet, det sier meg mye mer om fysikk enn en eksteriørbedømming. Det er hører vel med til sjeldenhetene at zoiboys som gjør det bra på utstilling gjør det veldig bra på lc, de blir ofte for store og tunge, og det er ikke noe jeg er interessert i. Utstilling sier også fint lite om jaktinnstinkter som er noe de skal ha, men som med årene har blitt mer eller mindre vannet ut på enkelte linjer (særlig skandinaviske).

Håper du får til et kull på henne. Hun er en borzoi av typen jeg kunne likt.

Problemene du skisserer, som selvsagt er spesifikke for borzoi, er også noe likt det jeg ser hos andre mynder, da særlig saluki. Vi har ikke problemer med store salukier, i hvert fall ikke som jeg vet. Salukiene er generelt moderat bygget, også i høyden. Vi ser derimot en utvikling med overvinklede bein, lange kropper, merkelige halsvinkler, osv. som trolig går utover funksjon (men de undersøkelsene jeg kjenner til tillater en god del variasjon i kroppsbygning og struktur i forhold til resultater i open field coursing og annet).

Av FCI sine 358+++ raser. Hvor mange er delt på egenskap, og ikke eksteriøre forskjeller?

De fleste? Jeg har kun inngående kunnskaper om myndene, og det er forskjell på en whippet, en saluki, og en borzoi, også hvordan de arbeider. Det er selvsagt likheter, for eksempel mellom sloughi, saluki, og borzoi, men lokale geografiske og klimatiske forskjeller har mye å si på disse rasene. De er tilpasset et spesifikt landskap, forskjellene mellom arabisk ørken og russisk steppe gir forskjellen mellom saluki og borzoi. Noen av myndene har også andre roller, som f.eks. vakt over bufe og leir (azawakh).

Endret 22. Juli 2013 av Hermes

[Guest 2ne]

Det er vel kanskje fordi man skryter hvis man har noe og skryte av, og holder kjeft hvis ikke? Min hund har negative sider, men jeg går ikke og roper høyt om dem til enhver

Hvorfor er det å "rope høyt" at man er åpen om hundens negative sider? Det er noe alle hunder har, men det er langt mellom folk som svarer på det du lurer på om man spør de om hvordan hunden deres er mentalt. Da er den alltid "snill" - hva nå enn det er.

[Teserere]

Hvorfor er det å "rope høyt" at man er åpen om hundens negative sider? Det er noe alle hunder har, men det er langt mellom folk som svarer på det du lurer på om man spør de om hvordan hunden deres er mentalt. Da er den alltid "snill" - hva nå enn det er.

Ja såklart hvis man blir spurt ja Det er jeg helt enig i.

[Carina]

Hva legger du i "homogen type" da, Kanger? Mentalt eller eksteriørt?

Det er ingen overraskelse at det kommer langhårsvalper i et korthårscollie-kull. Det som ville vært overraskende, var om det kom korthårsvalper i et langhårskull, vil jeg tro. På belgeren er ihvertfall langhår dominant, derfor kan det kommer terv i mallekull, men ikke malle i tervkull. Med raser/varianter av raser der de har samme opphav og historie, vil man få "sånt".

Omvendt, korthår er dominant, derfor kan det det dukke opp langhår i korthårskull. Og som du sier, det er jo ingen overraskelse. Akkurat som at jeg ikke ble overrasket over at det kom tervueren i mitt kull.

Jeg begynte å tenke da jeg kom over en sak på nettet. Personen(ingen sonis) avler bulldog, har som sagt "bare" utstillingsresultat å vise til. Jeg må bare få si at jeg ikke er ute etter å være frekk, men jeg tenker litt "hva er det å avle på"(nå skal jeg ikke dra inn hva jeg mener om avl på kortnesede hunder med pustevansker). Men samtidig så er jeg ikke så sikker på hva den skulle ha gjort utenom.. Dobbeltmeninger kanskje.

Personen med bulldog hadde en drektig tispe og hadde allerede(jeg blir faktisk litt sjokkert) begynt å finne hannhunder til tisper i det kullet og hannhunder til tisper til det kullet igjen, og der igjen. Altså 2-3 generasjoner frem. Hvorfor går man ut ifra valpene kan avles på? Man håper jo de blir flotte hunder, men bør man gjerne ikke heller være litt mer kritisk, og ta det som en bonus at det kanskje kommer en flott hund ut av det(selv om man avler med langsiktige planer på flotte hunder)? Det blir for meg kanskje litt lettere å "se gjennom fingrene" om man har alle planene klare for alt i seks år fremover. Jeg må og presisere at jeg vet gode oppdrettere med hengende hode må innse at hunden var ikke så bra som håpet, men noen vil nok bare gjennomføre anywa, fordi de har en fin hannhund klar.

Hvorfor går vi ut ifra bikkjene blir så bra når de er 10 uker, eller ikke født at de kan avles på? Hvorfor "må" de avles på uansett, om de har tre utstillingstitler?

Hører jo stadig om folk som har en valp på 12 uker(som har hatt hund før, ikke nybegynnere), som er ute og lukter på eventuelle hannhunder om 2-4 år. Ingenting feil med planlegging, men jeg blir litt skremt av at folk "tar det for gitt" at bikkja blir så god at den bør avles på.

Jeg kjenner at jeg sliter veldig med å skrive ned hva jeg mener og egentlig ikke er helt sikker på hva jeg mener, men fikk da ned noe Håper dere skjønner hva jeg prøver å skrive.

Nå fikk du flere gode svar, spesielt fra SFX. Jeg er en av de som bruker utallige timer på å undersøke hannhunder, følge med på planlagte kombinasjoner, studere linjer og hva som ligger på de osv. Hadde jeg skrevet på sonen hver gang jeg satte meg ned med diverse databaser så hadde sikkert folk trodd jeg var gal(ere). Ida var tispe nummer to som ble kjøpt inn for å bruke Cane på. Første jeg kjøpte gikk en fin MH, var godt konstruert og fungerte fint i hverdagen. Hun var dog overhodet ikke min type hund, så jeg hadde bestemt meg for å ikke avle på henne. Det hadde helt sikkert blitt både trivelige og fine valper etter henne, men jeg lager ikke valper jeg ikke kunne tenkt meg å kjøpe selv. Denne tispa var jo også i utgangspunktet kjøpt inn med et håp om at hun ble ei avlstispe, men sånn gikk det altså ikke. Jeg synes jeg var heldig som fikk ei tispe jeg likte OG som var frisk på andre forsøket. Jeg har også sett på hannhunder til tervtispa jeg har på deleie, hun er 4 mnd. Det har jeg forøvrig gjort siden Ida var mindre fordi jeg visste at hun sannsynligvis ville få terv dersom hun ble brukt i avl. I tillegg så har jeg hannhundalternativer mer eller mindre klare for 2 kull på Hawannah, hennes avkom, samt avkom av Ida dersom jeg velger å beholde en tispe (skal allerede beholde hannhund). Eneste grunnen til at jeg ikke har planer etter det er fordi jeg kommer til å befinne meg i en annen verdensdel når de kullene evt blir tatt, med helt andre linjer enn de jeg kjenner og at jeg vil vente med å se hva jeg finner over dammen når jeg kommer dit.

Nå føler jeg at jeg rota meg helt bort her. Poenget er altså at selv om man planlegger og tenker fremover, så betyr det ikke at ting går etter planen (eller håpet). Derfor har jeg som oppdretter gjerne en plan B, C, D og E i tillegg. Jeg ville personlig heller kjøpt fra noen som har klare tanker på hvor de vil med avlen sin, enn de som plutselig oppdager at tispa har løpetid og bestemmer seg både for å pare og hvilken hannhund de skal bruke på den tiden de har frem til tispa står.

Jeg er forøvrig en av de hvor rasetypiske detaljer ikke er det mest viktige for hva jeg velger å bruke. Jeg har jo en tispe som helt klart har avvik fra rasestandarden. Det jeg aldri vil gå på akkord med er dog et sunt eksteriør. Selvsagt hadde det vært helt fantastisk om jeg kunne få både en hund som var pen og var en god brukshund, men de er det dessverre et stykke i mellom på min rase. Og ofte er det bare enstaka individer i et kull. Så da må man jo velge litt hva som er viktig for en, og det var da dette med å avle hunder jeg selv kunne tenke meg. Jeg vil heller ha en "stygg" arbeidshund enn en pen "dott" når jeg først må velge, men det betyr ikke at jeg ikke prøver å velge hannhunder som har begge deler, eller som i det minste har noe å tilføre rasepreget.

[Malamuten]

Hvorfor er det greit og avle på en hund som "bare" gjør det bra i utstillingsringen?

I min verden er det ikke nødvendigvis det og det kommer an på flere ting. Jeg har sett utstillingschampioner som "ikke ser ut i måneskinn" ergo betyr ikke en champion tittel noen verdens ting for meg. At en hund er champion betyr ikke at den ikke er bra heller selvfølgelig, men jeg tar det absolutt ikke for gitt. Når man i tillegg ser utviklingen på typiske utstillingsraser fysisk så blir championat og en haug med utst. titler nesten mer avskrekkende enn tiltrekkende for min del.

Men har man en selskapsrase, hunden er frisk og rask og har godt gemytt og man med hånden på hjerte kan si at denne hunden er bygd slik den skal (uavhengig av utst resultater) uten at det går på helse og det ekstreme, ja hvorfor skal den ikke kunne gå i avl? Kan man tilføre godt gemytt, sundt eksteriør og friske individer så synes jeg det er mer enn godt nok, hos selskapshunder. Brukshunder synes jeg skal ha en form for bevis på sin arbeidsvilje og kapasitet slik at man får tatt vare på de egenskapene en god brukshund trenger slik at vi ikke sitter igjen med bare selskapsraser til slutt.

Jeg synes det står stor respekt av oppdrettere som går sin egen vei og avler på det som er sundt frisk og funksjonabelt selv om det ikke nødvendigvis er det som vinner på utstilling. Rett og slett de som er så sikker på sitt eget oppdrett at de går mot strømmen der det trengs og klarer og se objektivt på sine hunder og som drar frem problemer i lyset heller enn og stikke hodet i sanden og drive med strømmen. Hadde det funnet flere slike hadde mange raser vært betydelig mye bedre helse- og konstruksjonsmessig. Helhet er viktig og mennesker er bare mennesker. Det gjelder også utstilingsdommere og oppdrettere. Og påstå at en hund er sunnheten selv bare fordi den er champion og har flust i tittler er ganske snevert. Hadde det vært sannheten hadde vi ikke hatt filmer som de britiske dokumentarene om rasehundene, vi hadde ikke hatt hunder med pusteproblemer eller hudfolder som må vaskes daglig for ikke og bli sår og råtten. Det finnes gode dommere og det finnes dommere som liker ekstremt slik er det bare og det må vi forholde oss til. Sunn fornuft, objektivt syn og fokus på helhet er viktig uansett hva man avler.

Edit: avler man på helhet da så avler man jo forsåvidt ikke på en hund som bare gjør det bra på utst. Man avler på en hund som ikke har andre håndfaste prestasjoner og vise til, men som uansett har mange andre gode kvaliteter, men om man ikke har fått andre "bevis" på hvordan hunden er så fordrer det jo at man selv er oppegående og objektiv nok til og vurdere og ta en god avgjørelse på hva som er bra mentalitet, hva som er gode egenskaper etc.

[Guest Gråtass]

Jeg har enda til gode å forstå hva vi faktisk diskuterer her jeg. Om spørsmålet er at selskapshunder skal se rasetypiske ut og brukshunder kan være som de vil så lenge det ikke går utover mentalitet, helse og evt arbeidsområder for begge grupper, så skjønner jeg ikke at det er en debatt engang.

Hvis det derimot skal diskuteres om utstilling er et avlskriterie, så blir saken en helt annen, men så lenge føringen fra TS var at bruksegenskaper, helse, type og gemytt ikke var med i betraktningen, så blir dette en goddag mann økseskaft debatt for meg.

[Emilie]

Jeg lurer jo på hva man legger til grunn for et "funksjonelt eksteriør" og "bra mentalt", om man ikke skal få det vurdert av folk som bruker en god del av sin tid for å lære seg å bedømme sånt forholdsvis objektivt.

Jeg mener, som flere andre her, at det er langt mellom folk som har et objektivt og reelt syn på hvordan hunden deres er mentalt. Jeg tror f.eks at jeg er den eneste på hele hundesonen som faktisk sier at jeg har ei skrapbikkje, og jeg tviler sterkt på at jeg er den eneste på hele hundesonen som faktisk har ei skrapbikkje. Hun "fungerer i samfunnet", forøvrig. Da er hun vel bra mentalt da, selv om hun er ei skrapbikkje.

Eksteriørparten er det det noe av det samme med. Det er ingen på sonen som har en ufunksjonelt bygget hund, merkelig nok.

Hey! Du er da ikke den eneste her på sonen som har sagt du har en skrapbikkje. Schæferen her er vel neppe noe annet hun heller. Fordi hun er hjertebarnet mitt setter jeg henne på en pidestall, men at hun er elendig sammensatt mentalt og teit bygget, har jeg aldri avskrevet, tvert i mot. Og sankten er så funksjonell at han skader seg omtrent i det sekundet jeg tenker nettopp den tanken (men mulig han bare er ekstremt klønete og at det har med kapasitet i hodet og ikke kropp å gjøre, som om det skulle være bedre).

Jeg vet hvilke hunder jeg har og legger ikke skjul på det. Men nå har jeg ingen avlsplaner i nærmeste framtid heller. Jeg ville bare gi deg konkurranse mtp hvem som har størst skrapbikkje

[Hermes]

Jeg har enda til gode å forstå hva vi faktisk diskuterer her jeg. Om spørsmålet er at selskapshunder skal se rasetypiske ut og brukshunder kan være som de vil så lenge det ikke går utover mentalitet, helse og evt arbeidsområder for begge grupper, så skjønner jeg ikke at det er en debatt engang.

Hvis det derimot skal diskuteres om utstilling er et avlskriterie, så blir saken en helt annen, men så lenge føringen fra TS var at bruksegenskaper, helse, type og gemytt ikke var med i betraktningen, så blir dette en goddag mann økseskaft debatt for meg.

Jeg oppfattet det opprinnelige spørsmålet slik: Hva er poenget med avl av hunder som kun stilles ut? Må ikke hunder også kunne brukes til noe?

Jeg syns dette ble godt besvart på de første par sidene (blant annet med at moderne hunder, også selskapshunder, har en rekke viktige oppgaver til tross for at de ikke er brukshunder i tradisjonell forstand), og siden har diskusjonen gått i mange retninger, og forskjellige folk, med forskjellige raser, har forskjellige betraktninger og meninger å komme med.

For meg, som strengt tatt har en brukshund jeg ikke får lov til å bruke, syns jeg diskusjonen om utstilling som avlskriterie er interessant. Det er et spørsmål om utstilling, eller tolkning av en rasestandard, faktisk kan bevare rasens rasetypiske trekk og egenskaper når hunden ikke lengre brukes på noen annen måte. Det er også et annet spørsmål her, som ligger nært til det Ane først spurte om: Hva skal jeg med en brukshund jeg ikke får lov til å bruke? Og ikke minst, hvorfor er jeg opptatt av rasens bruksegenskaper når jeg ikke får lov til å ta i bruk rasens bruksegenskaper? Dette gjelder jo ikke bare mynder, men tildels også terriere, bulldog, og noen andre hundetyper.

På noen av disse rasene - for eksempel bulldog - sitter rasemiljøet på en rekke ideer om hva som er en riktig bulldog, i forhold til rasens tradisjonelle bruksområde, som de mener vil kunne bedømmes på utstilling. Ser vi på historien, på gamle fotografier og malerier, ser vi derimot at bulldog har endret seg mye siden dens glansdager, siden den ble brukt til det den opprinnelig ble avlet for. Er det et resultat av at utstillingsmeritter blir et viktig avlskriterium? Eller, mer direkte, et resultat av at rasen ikke brukes lengre? Vil samme utvikling skje med myndene? Er det allerede i ferd med å skje? Hva med andre raser? Hva med schæferhund? Denne rasen virker å bli mer og mer delt mellom bruks og show, og vi hører stadig folk fra utstillingsmiljøene forsvare både det ene og det andre på hundene sine med hundens bruksområde og bruksegenskaper. Er det et resultat av mismatch mellom hva man mener og tror utstilling skal kunne bedømme, mellom hva en tolkning av en skreven rasestandard kan bevare, og hva faktisk bruk av hundene vil sørge for?

Alt dette er spørsmål, mener jeg, som kan knyttes til Anes første spørsmål. Spørsmålet er derfor ikke dumt, men viktig, i hvert fall hvis vi bryr oss om hundene våre, om hvordan de utvikler seg, og hva vi faktisk ønsker med de.

[Anette]

Men tenk hvor mange raser som ikke har noen form for ting de blir brukt til, ikke går de mh, ikke trenes de med. Da blir det vel fort utstillings resultater man viser til.

I motsetning til bruks rasene.