Nå er jeg DRITTLEI utagering!

[calypso]

Må bare få blåse ut litt her, for i dag skjedde det noe som jeg kjenner at virkelig gikk inn på meg.

Jeg har da altså en chinese crested powder puff på 2 1/2 år som har vært livredd fremmede hunder (både store og små, voksne og valper) fra jeg fikk henne som 8 uker. Og utagert mot andre hunder på gata.

Jeg har jobbet målrettet med dette hele tiden, og hovedsakelig brukt kindereggmetoden. Sørga for avstand, gått i bue, gitt henne masse godbiter og ros når hun ser den andre hunden uten å reagere, blokkert utsikten hennes og prøvd selv å holde meg så rolig som mulig.

Hun har slitt med overproduksjon av hormoner og ble kastrert i fjor høst da veterinæren anbefalte dette sterkt. Noen mnd. før hun ble kastrert la hun seg til en stygg uvane fra å utagere pga. usikkerhet, til en uvane der hun faktisk havnet i en slags transe av stress (vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men det er typen utagering som svært samkjønnsaggressive hunder gjør). Det ble mye bedre etter kastreringen, og jeg synes det gikk VELDIG bra en stund med svært lite utagering, jeg kunne lett avbryte henne og det var bare litt knurring selv på små avstander. Så gikk bare plutselig alt til ******* igjen der hun kunne reagere kraftig på mange mange mange meters avstand...

Og nå i det siste har det vært skikkelig ille.

Jeg har akkurat kjøpt meg en ny valp av rasen portugisisk vannhund, hun har godt gemytt og alt er sååå mye enklere med en valp som er som den skal være...

Jeg er livredd for at min voksne hund skal "smitte" valpen med utageringen sin, og går derfor alltid separate turer der jeg vet vi kan møte fremmede hunder. Som går veldig bra, og det gjør meg ingenting å gå to turer en gang i blant (går som regel på plasser der jeg får ha de løse uten å tenke på andre turgåere, og da har jeg med begge to).

I dag hadde jeg gått en times tur på fjellet med puffen, satt henne i bilen før jeg gikk en liten tur med valpen. Kom tilbake til bilen og skulle sette puffen i baksetet (hun sitter i sele når vi kjører fordi hun er redd/veldig stressa i bur når vi kjører), og valpen skulle få sitte i buret sitt i bagasjerommet. Så slapp jeg bare puffen min ut uten halsbånd eller kobbel fordi det ikke var noen å se, og det tar meg under ett minutt å få henne i baksetet. Men selvfølgelig måtte det da komme ei jente med en toller gående, som puffen min så før meg - og raser bort til, løper rundt og rundt mens hun virkelig setter inn det enorme volumet som er uvirkelig at en så liten hund kan ha... Og ikke søøøøren om hun skal høre på meg, eller la meg komme i nærheten av henne.

Heldigvis var jenta utrolig hyggelig og ble ikke sint, og tolleren sto bare i ro og overså den kjempeteite bjeffende rotta mi... Jeg beklaga meg skikkelig og var både sint, flau og utrolig frustrert på en gang. Det tok en god stund før jeg fikk tak i henne og fikk omtrent kasta henne inn i bilen i raseri... Og når jeg satt meg i bilen så gikk det søren meg mange stygge tanker gjennom hodet mitt. Blant annet ordet MØKKAHUND.

Er det flere som har slitt med dette i så lang tid som meg? Er det noen som har noen mirakelråd for HVA annet jeg kan gjøre, gjerne som faktisk gir en effekt! Jeg innser jo at jeg ikke kan ha henne løs i det hele tatt fremover, for det blir ikke noe bedre av at hun får selvforsterka den type atferd hun gjorde i dag...

Det skal sies at på hundetrening, treff og utstillinger har hun ingen sånne problemer, og har mange trygge hundevenner hun leker og omgås godt med. Hvis hun får litt tid på seg er det heller ikke noe problem å leke med fremmede hunder. Og jeg trener agility og lydighet med henne der hun er løs rundt mange andre både fremmede og kjente hunder, og holder kontakt med meg hele tiden uten å bry seg om andre hunder...

[Snickers]

Nå er ikke situasjonen din helt lik min, men:

http://hundesonen.no/forum/topic/69157-adferdskonsultasjon-for-noe-tull-bergen/

Les denne tråden

[calypso]

INGEN andre som har noe å si???

[SandyEyeCandy]

INGEN andre som har noe å si???

Vi har jo sagt det vi hadde å komme med i den forrige tråden.

[Malamuten]

Det er ikke så mye og si annet enn det du har sagt selv egentlig. Det finnes ingen mirakelløsninger, det tar tid og trening og det finnes ingen garantier for at det blir bra uansett hvor lenge du holder på. Utagerende hund er rå slitsomt..

[roxie88]

Har ingen ting å tilføye men må bare si at du er kjempeflink og ikke gi opp. Hvor mange situasjoner har du hatt i det siste der det har gått bra og ikke dårlig? Ofte blir det de situasjonene "der alt går galt" som fester seg hos oss, og da må du prøve å tenke på hvor langt du har kommet - for på innlegget ditt virker det som at det har gått fremover også selv om dere hadde det leie tilbakefallet nå?

[Huldra]

Tja, jeg kan si ting, men det er ikke sikkert du vil like å høre det. Det å ha hund skal i utgangspunktet være lystbetont, men uansett hvordan man snur og vender på det, vil noen ting være en bakdel med å ha hund; feks blir man mer bundet dersom man har hund enn om man ikke har det, den krever at man gjør ting som ikke alltid er like gøy (vaske opp hvis den har hatt uhell inne, gå hjem tidligere fra en fest fordi hunden må luftes, la være å dra rett fra jobb og bli med venner på noe gøy fordi hunden må luftes). Problemet kommer når bakdelene blir flere/større enn fordelene. Det er det bare du som kan vurdere, og deretter vurdere hva du vil. Kanskje er det riktig å la henne (deg?) slippe? Kanskje er det riktig å fortsette å ta så mange hensyn. Jeg vet ikke.. Du beskriver jo flere ting som er positivt med henne, men kanskje hadde du kommet lenger med en mer "stabil-i-hodet-hund" enn henne? Hvis dèt er viktig for deg, så går kanskje veien dit at du skal la henne gå. Kynisk? Ja, men noen ganger er det riktig. Jeg ville uansett vurdert hundens opplevelse av livet sitt også; er det et problem for henne - egentlig? Er det det for deg? Hvis du driter i å trene på passering; bare godtar at hun er slik hun er - hun fungerer jo greit til det du har tenkt å bruke henne til; kanskje du skal la være å trene mer, bare akseptere at hun er sånn? Vi kan ikke gi deg noe svar på hva du skal gjøre, hva som blir rett for deg, det må du selv finne ut av. Vi er alle forskjellige på det punktet.

Edit: Og ja, det er flere som har slitt like lenge som deg. Folk sliter hele hundens liv med sånt som dette, eller andre ting (sep.angst, aggresjoner, osv). Hele hundens liv er enten til hunden dør av alderdom, eller til eieren velger å avlive hunden fordi de ikke orker mer. Som jeg prøvde å si i stad; det er du som bestemmer hvor lenge du orker.

[tm100011]

Vår første rottweilertispe var 100% perfekt for oss. Hun hadde ingen minuser og var en drøm å ha med å gjøre, på alle punkter. Det var derfor et sjokk for oss da vår neste hund, datteren hennes på 5 år som vi tok til oss da Luna brått døde i januar i år, hadde et par issues som vi overhodet ikke hadde sett komme.

Mira er hundeaggressiv, så det holder. Vi fikk beskjed av eier at hun kunne være litt "lumsk" på enkelte tisper, men det var vel en sannhet med store modifikasjoner... Hun er faktisk ganske så aggressiv på hva det måtte være av hunder vi møter. Store, små, hanner eller tisper, det spiller ingen rolle.

Etter 4 måneder i tenkeboksen og mange tunge stunder har vi komet frem til at vi gir opp. Vår intensjon med hundehold er ikke å ha en hund som vil hindre oss sosialt, som vi alltid må være på vakt overfor, enhver situasjon med andre hunder må vurderes og analyseres. Hver bidige spasertur er en "oppdragelsestur" hvor hun skal korrigeres og irettesettes når vi passerer andre, hun har angrepet direkte flere ganger nå og vi får et dårlig rykte på oss i miljøet. Det er et slit og alt går på å trene, trene, trene og atter trene.

Går det bra i dag? Går det galt i morgen? Det har gått "bra" til nå, men når vil hun faktisk skade en annen hund fysisk? Hva føler vi da? Og hva gjør vi da?

Vi har bestemt oss for å levere henne tilbake. For oss er ikke det et nederlag, men heller et spørsmål om å ta et fornuftig valg. Vi har tross alt valgt å ha hund for kosens skyld, og som andre sier her så skal det være lysbetont.

Nå får vi valp i midten av juli. Den kan vi forme som vi selv vil og vi gleder oss stort!

Jeg ønsker deg masse lykke til med hunden, uansett hvilket valg du måtte komme til å ta. Og uansett hva du velger, så er det aldri for sent å innse at det ikke var den rette hunden for deg.

[roxie88]

Hvordan går det med dere?

Sent from my iPad using Tapatalk HD

[julnil]

Må bare få blåse ut litt her, for i dag skjedde det noe som jeg kjenner at virkelig gikk inn på meg.

Jeg har da altså en chinese crested powder puff på 2 1/2 år som har vært livredd fremmede hunder (både store og små, voksne og valper) fra jeg fikk henne som 8 uker. Og utagert mot andre hunder på gata.

Jeg har jobbet målrettet med dette hele tiden, og hovedsakelig brukt kindereggmetoden. Sørga for avstand, gått i bue, gitt henne masse godbiter og ros når hun ser den andre hunden uten å reagere, blokkert utsikten hennes og prøvd selv å holde meg så rolig som mulig.

Hun har slitt med overproduksjon av hormoner og ble kastrert i fjor høst da veterinæren anbefalte dette sterkt. Noen mnd. før hun ble kastrert la hun seg til en stygg uvane fra å utagere pga. usikkerhet, til en uvane der hun faktisk havnet i en slags transe av stress (vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men det er typen utagering som svært samkjønnsaggressive hunder gjør). Det ble mye bedre etter kastreringen, og jeg synes det gikk VELDIG bra en stund med svært lite utagering, jeg kunne lett avbryte henne og det var bare litt knurring selv på små avstander. Så gikk bare plutselig alt til ******* igjen der hun kunne reagere kraftig på mange mange mange meters avstand...

Og nå i det siste har det vært skikkelig ille.

Jeg har akkurat kjøpt meg en ny valp av rasen portugisisk vannhund, hun har godt gemytt og alt er sååå mye enklere med en valp som er som den skal være...

Jeg er livredd for at min voksne hund skal "smitte" valpen med utageringen sin, og går derfor alltid separate turer der jeg vet vi kan møte fremmede hunder. Som går veldig bra, og det gjør meg ingenting å gå to turer en gang i blant (går som regel på plasser der jeg får ha de løse uten å tenke på andre turgåere, og da har jeg med begge to).

I dag hadde jeg gått en times tur på fjellet med puffen, satt henne i bilen før jeg gikk en liten tur med valpen. Kom tilbake til bilen og skulle sette puffen i baksetet (hun sitter i sele når vi kjører fordi hun er redd/veldig stressa i bur når vi kjører), og valpen skulle få sitte i buret sitt i bagasjerommet. Så slapp jeg bare puffen min ut uten halsbånd eller kobbel fordi det ikke var noen å se, og det tar meg under ett minutt å få henne i baksetet. Men selvfølgelig måtte det da komme ei jente med en toller gående, som puffen min så før meg - og raser bort til, løper rundt og rundt mens hun virkelig setter inn det enorme volumet som er uvirkelig at en så liten hund kan ha... Og ikke søøøøren om hun skal høre på meg, eller la meg komme i nærheten av henne.

Heldigvis var jenta utrolig hyggelig og ble ikke sint, og tolleren sto bare i ro og overså den kjempeteite bjeffende rotta mi... Jeg beklaga meg skikkelig og var både sint, flau og utrolig frustrert på en gang. Det tok en god stund før jeg fikk tak i henne og fikk omtrent kasta henne inn i bilen i raseri... Og når jeg satt meg i bilen så gikk det søren meg mange stygge tanker gjennom hodet mitt. Blant annet ordet MØKKAHUND.

Er det flere som har slitt med dette i så lang tid som meg? Er det noen som har noen mirakelråd for HVA annet jeg kan gjøre, gjerne som faktisk gir en effekt! Jeg innser jo at jeg ikke kan ha henne løs i det hele tatt fremover, for det blir ikke noe bedre av at hun får selvforsterka den type atferd hun gjorde i dag...

Det skal sies at på hundetrening, treff og utstillinger har hun ingen sånne problemer, og har mange trygge hundevenner hun leker og omgås godt med. Hvis hun får litt tid på seg er det heller ikke noe problem å leke med fremmede hunder. Og jeg trener agility og lydighet med henne der hun er løs rundt mange andre både fremmede og kjente hunder, og holder kontakt med meg hele tiden uten å bry seg om andre hunder...

Sitter å leser litt i de andre trådene du har om hunden din, både her inne og på andre forum

Blant annet i denne tråden som omhandlet kastrering av hunden din, så var du sikker på at det var hormonelt at hun oppførte seg "som en hannhund", selv om du ble anbefalt å tenke litt anderledes.

http://hundesonen.no/forum/topic/65366-tiden-etter-kastrering-av-tispe/#entry1351276

Ser også av innlegg på andre fora om hunden din, at det som går mye igjen er usikkerhet, og da er jeg ikke så sikker på at det er usikkerhet hos hunden som er hovedårsaken.

Som eier av kullsøsken av din hund, så legger jeg merke til ting du skriver, og jeg bynner å ane et mønster at det kan være at du som eier er for usikker, og dermed ikke gir hunden din den tryggheten og roen den trenger?

Som en liten spinnoff til denne tråden: hvor ofte er det eier som er utløsende årsak til utagerende oppførsel hos hund?

Skylder vi for raskt på hunden?

[Shlush]

Siden jeg kjenner denne hunden godt så vil jeg si at det bunner i usikkerhet, og jeg såg tydelig forskjell i forhold til syklusen rundt løpetid der hunden kunne gå fra grei til nesten litt monster på få mnd. Spørsmålet jeg har stilt meg er om noe atferden fra hennes dårlige periode kan ha festet seg samtidig som hun nå ikke bare er dempet og usikker men kanskje fått et lite "angrep er beste forsvar!" tanke pga usikkerheten?

Mine tanker er at dette er et problem som bunner hovedsaklig i usikkerhet da jeg har kjent hunden fra ung alder og har sett litt av "utviklingen". Og ble ikke sjokkert over at dette også var et hormonproblem. Selvsagt kan hunden bli påvirket at frustrert eier, men frustrasjonen kommer som regel etterhvert og er ikke der i starten. Så om disse problemene kommer av avl? linjer? Eller om eier bare var uheldig med å få et "svakere" individ kan jeg ikke si noe om. Men usikkerhet er ikke noe jeg ser på som uvanlig for rasen...

I noen tilfeller går det an å skylde på hunden, når det gjelder svake individer, gemytttfeil, dårlig avl o.l. Og av og til kan eier være med på å utløse ting...

[julnil]

Siden jeg kjenner denne hunden godt så vil jeg si at det bunner i usikkerhet, og jeg såg tydelig forskjell i forhold til syklusen rundt løpetid der hunden kunne gå fra grei til nesten litt monster på få mnd. Spørsmålet jeg har stilt meg er om noe atferden fra hennes dårlige periode kan ha festet seg samtidig som hun nå ikke bare er dempet og usikker men kanskje fått et lite "angrep er beste forsvar!" tanke pga usikkerheten?

Mine tanker er at dette er et problem som bunner hovedsaklig i usikkerhet da jeg har kjent hunden fra ung alder og har sett litt av "utviklingen". Og ble ikke sjokkert over at dette også var et hormonproblem. Selvsagt kan hunden bli påvirket at frustrert eier, men frustrasjonen kommer som regel etterhvert og er ikke der i starten. Så om disse problemene kommer av avl? linjer? Eller om eier bare var uheldig med å få et "svakere" individ kan jeg ikke si noe om. Men usikkerhet er ikke noe jeg ser på som uvanlig for rasen...

I noen tilfeller går det an å skylde på hunden, når det gjelder svake individer, gemytttfeil, dårlig avl o.l. Og av og til kan eier være med på å utløse ting...

Fra å lese på andre forum, så har eier hørtes stresset og usikker ut fra hunden var valp, på mange områder. Men mulig hun har fremstilt seg selv på en dårlig måte i alle trådene sine?

Sent fra min iMobil med Tapatalk 2

[Shlush]

Fra å lese på andre forum, så har eier hørtes stresset og usikker ut fra hunden var valp, på mange områder. Men mulig hun har fremstilt seg selv på en dårlig måte i alle trådene sine?

Sent fra min iMobil med Tapatalk 2

Hvis man leser litt mye mellom linjene så. Har aldri oppfattet eier som stressa hverken på forum eller i RL. Og hvem hadde ikke blitt litt usikker når man får en valp som er såpass usikker og forsiktig? Men det betyr ikke at man er usikker til daglig og i trening med hunden. Men jeg vil si at hunden har vært usikker og "mentalt svak" fra starten av. Og dette er da utgangspunktet eier har å jobbe med trossalt? Og ut ifra utgangspunktet ser jeg utrolig stor forbedring og fremgang :-)

Frustrasjonen er desverre litt stor når man går 5 skritt frem og 10 tilbake :-/

Men hvordan andre kan oppfatte TS sine innlegg vet ikke jeg, folk oppfatter ting forskjellig trossalt.

[calypso]

Tja, jeg kan si ting, men det er ikke sikkert du vil like å høre det. Det å ha hund skal i utgangspunktet være lystbetont, men uansett hvordan man snur og vender på det, vil noen ting være en bakdel med å ha hund; feks blir man mer bundet dersom man har hund enn om man ikke har det, den krever at man gjør ting som ikke alltid er like gøy (vaske opp hvis den har hatt uhell inne, gå hjem tidligere fra en fest fordi hunden må luftes, la være å dra rett fra jobb og bli med venner på noe gøy fordi hunden må luftes). Problemet kommer når bakdelene blir flere/større enn fordelene. Det er det bare du som kan vurdere, og deretter vurdere hva du vil. Kanskje er det riktig å la henne (deg?) slippe? Kanskje er det riktig å fortsette å ta så mange hensyn. Jeg vet ikke.. Du beskriver jo flere ting som er positivt med henne, men kanskje hadde du kommet lenger med en mer "stabil-i-hodet-hund" enn henne? Hvis dèt er viktig for deg, så går kanskje veien dit at du skal la henne gå. Kynisk? Ja, men noen ganger er det riktig. Jeg ville uansett vurdert hundens opplevelse av livet sitt også; er det et problem for henne - egentlig? Er det det for deg? Hvis du driter i å trene på passering; bare godtar at hun er slik hun er - hun fungerer jo greit til det du har tenkt å bruke henne til; kanskje du skal la være å trene mer, bare akseptere at hun er sånn? Vi kan ikke gi deg noe svar på hva du skal gjøre, hva som blir rett for deg, det må du selv finne ut av. Vi er alle forskjellige på det punktet.

Edit: Og ja, det er flere som har slitt like lenge som deg. Folk sliter hele hundens liv med sånt som dette, eller andre ting (sep.angst, aggresjoner, osv). Hele hundens liv er enten til hunden dør av alderdom, eller til eieren velger å avlive hunden fordi de ikke orker mer. Som jeg prøvde å si i stad; det er du som bestemmer hvor lenge du orker.

Det har på ingen måte vært aktuelt med verken omplassering eller avliving, og jeg vil tørre å påstå at hun har et utrolig godt hundeliv. Hun har det veldig kjekt sammen med andre hunder hun kjenner, og synes det var utrolig stas å få en lillesøster. Og hun går sammen med de aller aller fleste hunder (med unntak noen veldig pågående og bøllete, som overser når hun demper). Hun har ALDRI sagt i fra med annet enn lyd, aldri vært i slosskamp eller på noen måte ønske om å drepe eller skade en annen hund. Hvis hun er løs og får muligheten til å utagere (som i startinnlegget) holder hun seg på god avstand når hun utagerer. Har det bare i kjeften.

Det er nok mest plagsomt for meg som eier JA, absolutt. Hun får høyere stressnivå når det skjer, men roer seg veldig greit etter hunden er borte og vi fortsetter å kose oss på turen. Jeg vil påstå at dette er en stygg uvane siden hun har fått utagert så mange ganger til tross for at jeg har prøvd mitt beste for å unngå utagering. Men altså, noen ganger er det ikke en lyd på henne. Andre ganger kan hun finne på å pipe av ivrighet til å hilse (hovedsakelig chihuahua og pommer).

Som sagt så har hunden min ingen dårlig livskvalitet Og det tror jeg andre som kjenner meg og som vet hva vi gjør i hverdagen sammen kan bekrefte på det sterkeste. Har i hvert fall hørt det veldig mange ganger fra andre, og fått mye ros for at jeg er flink med henne.

[calypso]

Sitter å leser litt i de andre trådene du har om hunden din, både her inne og på andre forum

Blant annet i denne tråden som omhandlet kastrering av hunden din, så var du sikker på at det var hormonelt at hun oppførte seg "som en hannhund", selv om du ble anbefalt å tenke litt anderledes.

http://hundesonen.no/forum/topic/65366-tiden-etter-kastrering-av-tispe/#entry1351276

Ser også av innlegg på andre fora om hunden din, at det som går mye igjen er usikkerhet, og da er jeg ikke så sikker på at det er usikkerhet hos hunden som er hovedårsaken.

Som eier av kullsøsken av din hund, så legger jeg merke til ting du skriver, og jeg bynner å ane et mønster at det kan være at du som eier er for usikker, og dermed ikke gir hunden din den tryggheten og roen den trenger?

Som en liten spinnoff til denne tråden: hvor ofte er det eier som er utløsende årsak til utagerende oppførsel hos hund?

Skylder vi for raskt på hunden?

Ok, hvis du sier at det ikke er usikkerhet hos hunden min... Men meg.

Hvordan har det seg at det tok henne godt over 2-3 dager før hun våget å vandre rundt i huset på egenhånd? Hvordan har det seg at enkelte mennesker, selv med godbiter og mye tålmodighet (overså, presset ikke) måtte bruke godt over en uke på å bli kjent med henne før hun i det hele tatt turte å lukte på dem? Og når folk stod stille, så ned på henne, så utagerte hun og var tydelig REDD? Venner som ønsket å hilse på henne løp hun unna og knurret på, selv når jeg ba dem om å overse henne og gi henne den tiden hun trengte. Hvordan har det seg at hun kunne reagerere på barn på flere timeters avstand, med knurring og utagering?

Hvordan har det seg at hun kunne stoppe og utagere, løpe vekk fra gjenstander på gata (skilt, statuer, fargerike stolper)?

Hvordan har det seg at det tok henne mange mnd. før hun turte å leke med en annen VALP? Og den første fremmede hunden hun så, den utagerte hun på først - før hun løp livredd unna og hylte som en stukken gris når hunden ville hilse.

Og alt dette fra 8 uker. Hvor mye har jeg rukket å ødelegge hunden min til da, smittet jeg valpen med min usikkerhet når vi satt i bilen på vei hjem fra oppdretter kanskje??

Og hvis jeg er den som er problemet, så burde vel min nå nye valp være usikker på alt også? Siden det er jeg som overfører dette liksom? Men hun er jo ikke det Hun elsker andre hunder og mennesker. Reagerer aldri på ting på gata. Har vel knapt hørt henne bjeffe enda (annet enn litt frustasjon og overgira i trening), hun er nå over 4 mnd.

Og puffen min er nå veldig glad i mennesker! Hun liker å hilse på fremmede. Til og med barn kan hun hilse på, og aldri om hun utagerer på dem mer. Reagerer aldri på gjenstander mer heller. Det er KUN andre hunder som er et problem. Så jeg vet ikke hva dette sier deg, det kan godt være at jeg i dag ubevisst får høyere puls når vi skal møte en fremmed hund. Det er godt mulig. Men jeg prøver i hvert fall virkelig hardt å holde roen, later som den ikke er der, later som hunden min aldri har reagert før. Og noen ganger utagerer hun kraftiiiiig, andre ganger ikke en lyd eller bare et knurr. Og hun får søren meg masse ros når hun ikke reagerer, skal jeg love deg.

Hørt "det skal mye til for å ødelegge en hund med godt gemytt" før? Jeg påstår portisen min er den med godt gemytt her.

Dette ble jo veldig langt, men siden du allerede har bedt om at jeg skulle sende problembarnet mitt til deg hvis jeg tenkte på sprøyta, så følte jeg at jeg skal nå virkelig forklare til deg at jeg ikke tror du hadde greid å fikse dette heller. Selv med CM-hysj og korrigeringer på følsome organområder

Men for all del, fortell gjerne hva du mener jeg skal gjøre og hva du hadde gjort! Sånn helt praktisk og uten masse preik om "du må utstråle positiv og selvsikker energiii", for det blir for diffust for meg altså. Jeg regner også med at Luigi aldri reagerer på andre hunder? Er snill og trygg med alle? I såfall er jeg veldig glad på dine vegne, for jeg husker svært godt at du selv beskrev han som usikker som valp med andre hunder! Og dere passerer vel flere hunder daglig også?

[julnil]

Ok, hvis du sier at det ikke er usikkerhet hos hunden min... Men meg.

Hvordan har det seg at det tok henne godt over 2-3 dager før hun våget å vandre rundt i huset på egenhånd? Hvordan har det seg at enkelte mennesker, selv med godbiter og mye tålmodighet (overså, presset ikke) måtte bruke godt over en uke på å bli kjent med henne før hun i det hele tatt turte å lukte på dem? Og når folk stod stille, så ned på henne, så utagerte hun og var tydelig REDD? Venner som ønsket å hilse på henne løp hun unna og knurret på, selv når jeg ba dem om å overse henne og gi henne den tiden hun trengte. Hvordan har det seg at hun kunne reagerere på barn på flere timeters avstand, med knurring og utagering?

Hvordan har det seg at hun kunne stoppe og utagere, løpe vekk fra gjenstander på gata (skilt, statuer, fargerike stolper)?

Hvordan har det seg at det tok henne mange mnd. før hun turte å leke med en annen VALP? Og den første fremmede hunden hun så, den utagerte hun på først - før hun løp livredd unna og hylte som en stukken gris når hunden ville hilse.

Og alt dette fra 8 uker. Hvor mye har jeg rukket å ødelegge hunden min til da, smittet jeg valpen med min usikkerhet når vi satt i bilen på vei hjem fra oppdretter kanskje??

Og hvis jeg er den som er problemet, så burde vel min nå nye valp være usikker på alt også? Siden det er jeg som overfører dette liksom? Men hun er jo ikke det Hun elsker andre hunder og mennesker. Reagerer aldri på ting på gata. Har vel knapt hørt henne bjeffe enda (annet enn litt frustasjon og overgira i trening), hun er nå over 4 mnd.

Og puffen min er nå veldig glad i mennesker! Hun liker å hilse på fremmede. Til og med barn kan hun hilse på, og aldri om hun utagerer på dem mer. Reagerer aldri på gjenstander mer heller. Det er KUN andre hunder som er et problem. Så jeg vet ikke hva dette sier deg, det kan godt være at jeg i dag ubevisst får høyere puls når vi skal møte en fremmed hund. Det er godt mulig. Men jeg prøver i hvert fall virkelig hardt å holde roen, later som den ikke er der, later som hunden min aldri har reagert før. Og noen ganger utagerer hun kraftiiiiig, andre ganger ikke en lyd eller bare et knurr. Og hun får søren meg masse ros når hun ikke reagerer, skal jeg love deg.

Hørt "det skal mye til for å ødelegge en hund med godt gemytt" før? Jeg påstår portisen min er den med godt gemytt her.

Dette ble jo veldig langt, men siden du allerede har bedt om at jeg skulle sende problembarnet mitt til deg hvis jeg tenkte på sprøyta, så følte jeg at jeg skal nå virkelig forklare til deg at jeg ikke tror du hadde greid å fikse dette heller. Selv med CM-hysj og korrigeringer på følsome organområder

Men for all del, fortell gjerne hva du mener jeg skal gjøre og hva du hadde gjort! Sånn helt praktisk og uten masse preik om "du må utstråle positiv og selvsikker energiii", for det blir for diffust for meg altså. Jeg regner også med at Luigi aldri reagerer på andre hunder? Er snill og trygg med alle? I såfall er jeg veldig glad på dine vegne, for jeg husker svært godt at du selv beskrev han som usikker som valp med andre hunder! Og dere passerer vel flere hunder daglig også?

Det er ikke sånn at menneskelige svakheter, usikkerheter og brister får samme utslag på forskjellige hunder.

Og det avhenger helt av at man vet hvordan man skal rettlede de forskjellige personlighetene.

Sent fra min iMobil med Tapatalk 2

[roxie88]

Det er ikke sånn at menneskelige svakheter, usikkerheter og brister får samme utslag på forskjellige hunder.

Og det avhenger helt av at man vet hvordan man skal rettlede de forskjellige personlighetene.

Sent fra min iMobil med Tapatalk 2

Er det mulig å utdype litt? Mulig jeg ikke skjønner helt hva det du skriver egentlig betyr? Rettlede hvordan?

Sent from my iPad using Tapatalk HD

[Raksha]

Har dere "issus" mellom dere så er dette ikke riktig fora å ta det på. Hold diskusjonen rundt trening av utagering, ikke "eiers feil og mangler".

Moderator Raksha.

[ida]

Vi er mange som har hatt skrapbikkjer i flere år, ja. Noe av det viktigste jeg lærte når jeg ønsket råd og veiledning, var å legge av meg tendenser til å gå i forsvar og bare sile ut råd som var lette å svelge. Uansett om hunden har en gentisk betinget mental brist, eller du mangler noen innlæring/avlæringsferdigheter, trenger du jo hjelp.Ikke sant? Jeg syns du bør tenke grundig gjennom om du ønsker å la valpen din bli preget av furia, jeg. Det må da bli vrient å aldri kunne ha dem med seg noe sted sammen, etter hvert.

[Siri]

Det er ikke sånn at menneskelige svakheter, usikkerheter og brister får samme utslag på forskjellige hunder.

Og det avhenger helt av at man vet hvordan man skal rettlede de forskjellige personlighetene.

Jeg tenker at om en hund er så himla var for alt som hender rundt seg og må ha spesiell tilrettelegging, så ER det en dårlig hund. Er det så vanskelig å erkjenne?

[simira]

Er det mulig å utdype litt? Mulig jeg ikke skjønner helt hva det du skriver egentlig betyr? Rettlede hvordan?

Sent from my iPad using Tapatalk HD

Hun mener nok at eiers usikkerhet lett kan påvirke en allerede usikker/utrygg hund i en dårlig retning, ikke at alle hunder nødvendigvis blir utrygge av en usikker eier. CC-er er jo ikke kjent for å være den mest stødige rasen mentalt. Om eier da har vært usikker og utrygg i håndtering av valpen/hunden kan dette lett underbygge usikkerheten til hunden. Jeg vet at jeg selv gjorde mange feil i starten med Odin som gjorde at han ble mye mer redd og utrygg enn det han ellers hadde blitt om jeg hadde kunnet det jeg kan nå om unghunder, pubertet og fryktaggresjon. Han var nok genetisk sett ikke en topp stødig hund, men en erfaren og flink eier kunne gjort dette bedre i stedet for verre.

Kommentaren angående eier kan muligens grunne i at hun var veldig usikker blant annet på rase da hun skulle ha hund, og (om)bestemte seg ganske mange ganger, og har stilt mye spørsmål om trening og hvordan håndtere hunden. Noe som forsåvidt er en bra ting, men jeg også har litt inntrykk av at hun ber om råd, og så gjør litt som det passer henne uavhengig av hvilke råd hun får (og man skal selvfølgelig ikke heller sluke alle råd fra hundefora rått uten noen form for kritikk). Jeg ville anbefalt å få hjelp av en flink instruktør, men det er dessverre få gode instruktører i nærområdet om man ikke vil dra et stykke.

[Emilie]

Er hunden usikker eller direkte redd trenger den i all hovedsak en trygg og BESTEMT eier som faktisk forteller hunden at utagering ikke er en måte man løser redsler på. Jo mer vaklende en hund er, jo mer er den avhengig av at eier går inn, tar kontrollen og gir hunden RAMMER og regler den kan leve etter. Hvis en hund har solide rammer å støtte seg på, kan selv en rimelig nevrotisk hund fremstå som trygg. At hunden din et miljøsterk er ikke et likhetstegn med at den er god på og løse ting i sosiale settinger. Og slike problemer er veldig ofte genetiske.

[julnil]

Hun mener nok at eiers usikkerhet lett kan påvirke en allerede usikker/utrygg hund i en dårlig retning, ikke at alle hunder nødvendigvis blir utrygge av en usikker eier. CC-er er jo ikke kjent for å være den mest stødige rasen mentalt. Om eier da har vært usikker og utrygg i håndtering av valpen/hunden kan dette lett underbygge usikkerheten til hunden. Jeg vet at jeg selv gjorde mange feil i starten med Odin som gjorde at han ble mye mer redd og utrygg enn det han ellers hadde blitt om jeg hadde kunnet det jeg kan nå om unghunder, pubertet og fryktaggresjon. Han var nok genetisk sett ikke en topp stødig hund, men en erfaren og flink eier kunne gjort dette bedre i stedet for verre.

Kommentaren angående eier kan muligens grunne i at hun var veldig usikker blant annet på rase da hun skulle ha hund, og (om)bestemte seg ganske mange ganger, og har stilt mye spørsmål om trening og hvordan håndtere hunden. Noe som forsåvidt er en bra ting, men jeg også har litt inntrykk av at hun ber om råd, og så gjør litt som det passer henne uavhengig av hvilke råd hun får (og man skal selvfølgelig ikke heller sluke alle råd fra hundefora rått uten noen form for kritikk). Jeg ville anbefalt å få hjelp av en flink instruktør, men det er dessverre få gode instruktører i nærområdet om man ikke vil dra et stykke.

Trenger ikke svare noe mer enn det Simira har skrevet her

Sent fra min iMobil med Tapatalk 2

[julnil]

Er hunden usikker eller direkte redd trenger den i all hovedsak en trygg og BESTEMT eier som faktisk forteller hunden at utagering ikke er en måte man løser redsler på. Jo mer vaklende en hund er, jo mer er den avhengig av at eier går inn, tar kontrollen og gir hunden RAMMER og regler den kan leve etter. Hvis en hund har solide rammer å støtte seg på, kan selv en rimelig nevrotisk hund fremstå som trygg. At hunden din et miljøsterk er ikke et likhetstegn med at den er god på og løse ting i sosiale settinger. Og slike problemer er veldig ofte genetiske.

Er akkurat det jeg mener. Det å være bestemt og sette klare rammer er viktig. Dessverre er det mange som tror at dette er det samme som å være urettferdig og slem.

Sent fra min iMobil med Tapatalk 2

[calypso]

Vi er mange som har hatt skrapbikkjer i flere år, ja. Noe av det viktigste jeg lærte når jeg ønsket råd og veiledning, var å legge av meg tendenser til å gå i forsvar og bare sile ut råd som var lette å svelge. Uansett om hunden har en gentisk betinget mental brist, eller du mangler noen innlæring/avlæringsferdigheter, trenger du jo hjelp.Ikke sant? Jeg syns du bør tenke grundig gjennom om du ønsker å la valpen din bli preget av furia, jeg. Det må da bli vrient å aldri kunne ha dem med seg noe sted sammen, etter hvert.

Ja, jeg ønsker hjelp med dette problemet. Og jeg laget ikke tråden for å få en analyse av meg selv som person

Jeg er opptatt av hva valpen tar etter fra den voksne, og går som sagt separate turer der jeg vet det er stor sannsynlighet for å møte på andre hunder. Og ellers for å gi dem alenetid naturligvis. Det fungerer veldig bra. Ellers er de sammen hele tiden og jeg tar alltid med meg begge to. Det er ikke mer vrient enn det Hvis vi skal ha treff med en ny hund lar jeg dem treffe den nye hunden hver for seg, og ikke sammen. Det er null stress å ha en av dem i bilen imens.