Gå til innhold
Hundesonen.no

Valpelisens


Trixie
 Share

Recommended Posts

Jeg har en valp som nå er 4 mnd, og vi har etterhvert begynt å gå mer tur. I starten var liksom hagen nok, og han har lekt med hunder vi kjenner. Nå møter vi fremmede hunder til tider, og jeg lurer litt på dette som kalles valpelisens. Kan jeg forvente at hunder vi møter ser at han er en valp? Hadde en opplevelse igår der en staffelignende hannhund ville gruse ham. Ikke så voldsomt, men det var ikke lekelyd. Gikk nå videre uten mer stress, men ble litt betenkt. Tenkte med det samme at den andre hunden var teit og uten språk, men kanskje var min uhøflig på et vis? Er mer vant til at voksne hunder gir litt beskjed før de blir "voldelige", men kanskje jeg ikke kan forvente det? En annen hann vi møtte prøvde å markere på ham, men var i hvertfall ikke sint. Eksisterer valpelisensen i det hele tatt, eller er det bare i en ideell verden?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunden kan ha gitt ifra signaler om at valpen din skal slutte uten å lage mye lyd så gått videre siden hunden din ikke hørte, i tilleg så er det ikke alle hunder som er like snille og greie med valper. Har møtt på litt forskjellig med vår nye wippet valp, har møtt hunder som ikke har bryd seg om den såkalte valpelisensen. Eller andre som lar valpen gjøre det meste uten å bry seg, vår store handhund sier ifra når det er for mye med valpen. Viss valpen ikke hører da så legger han valpen i bakken uten å skade i den i det hele tatt. Så du må se ann litt sjøl, siden det er noen hunder som ikke er helt gode der ute.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forventer ikke at mine hunder skal like fremmede valper som kommer bort til dem på gata, altså. Jeg forventer derimot at de er greie med dem vi går tur med eller tar inn i flokken vår. Ikke engang det kan garanteres bestandig, men da går det seg som regel til. Hadde jeg gått tur med den yngste min aleine kunne vi hilst på valper, for hun er rettferdig og veldig tydelig, til tross for noe avskrekkende grevlinglyder, hehe. Den eldste får lite ut av kontakt med fremmede hunder uansett (bortsett fra eldre hannhunder), så iogm at vi kommer i trespann, Sirkus Samurai og jeg, så blir det lite valpehilsing, gitt.

Poenget mitt er at nei, du kan ikke forvente at alle voksne hunder liker valper, og du kan heller ikke forvente at "folk flest" har noen formening om hvorvidt bikkja deres er ålreit med fremmede valper heller. De aller fleste mener jo i fullt alvor at det er helt fint om Aiko, min eldste, får hilse på valpen til tross for at jeg sier at hun ikke skal pga voldsomhet, fordi "valpen trenger å bli satt på plass", så da regner jeg med at dette perspektivet følger med hundeholdet også idet de valpene bli voksne, slik at de igjen får lov til å "sette på plass" valper. (Jeg håper jeg er pessimistisk nå, men jeg er jaggu ikke sikker).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg stoler IKKE på dette med valpelisens i hvertfall... Hipp hurra når det fungerer, men jeg har ikke tatt noen sjanser med vår whipsevalp. Jeg vet hun kan være superuhøflig og irriterende, men jeg vil heller hunder jeg kjenner og stoler på skal lære henne av med det, en tilfeldige hunder jeg ikke vet hvor voldsomme kan bli.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bor på et lite sted, og alle hunder vi møter vil vi etterhvert møte flere ganger. En gang må jo være den første. Valpen min gir tydelig utrykk om det er en hund han kjenner vi møter, og er ellers ikke så veldig interessert. Han viser tydelig underdanighet og byr gjerne opp til lek. Skal på kurs i helga, og der vil det være valper og voksne i alle størrelser, også noen han kjenner. Blir vel ikke noe leking, men håper jo vi blir kjent med dem.

Me

Dere som har hunder som ikke liker valper. Hva gjør dere om det kommer en valp da? Roper til eieren? Tviholder båndet? Har den aldri løs?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oppfører oss helt som vanlig og fortsetter turen vår?

Det er de som har valpen som har ansvaret for å ikke la den buse bort til alle og enhver når de er ute og går, akkurat på samme måte som man passer på å ha noenlunde kontroll på sine voksne hunder.

Jeg hadde en hannhund som ikke var noe videre glad i valper. Han var i grunnen ikke glad i andre hunder generelt sett, men ikke på en voldsom og uttagerende måte - Han snappet lett ut av det og var aldri noe problem å få med seg videre. Traff vi på andre hunder på tur tok jeg ham bare til meg og gikk rett forbi. Om folk slapp hundene sine på ham uten å høre om det var greit først fikk de høre det. Både verbalt fra meg og ved hjelp av busten til hannhunden.

Så ja, fortsetter med akkurat det vi holdt på med. Tviholder ikke båndet nei. Jeg passer på mine hunder og går utifra at andre klarer å passe på sine hunder. Gikk av og til i små buer om vi skulle forbi eventuelle valper eller andre hunder som sto og hilste på hunder, men gjorde aldri noe stor sak av det.

Bortsett fra en gang, da ble jeg ganske forbanna og lei meg på valpen vi møtte på sine vegne - det var en rottweilervalp som kom ut av bussen sammen med eieren sin. Jeg kom forbi med hannhunden. Eieren av valpen skulle til å slippe sin rett mot min og jeg sa at det ikke kom til å gå greit. "Joooda, det går så fint såå! Min er jo bare valpen!" Jeg måtte gjentatte ganger si ifra at det ikke var greit i det hele tatt og gikk til og av fortauet og ut i veien for å demonstrere at jeg mente alvor. Sa til og med at min var syk, gammel og gretten. Endte med at han lot han slippe i nærheten allikevel, til tross for mine forsøk på å bare gå videre med megselv mellom min hund og valpen. Kjente energien i båndet forandre seg, busten kom og min skulle til å glefse. Stakkars valp som hadde en eier som aktivt puttet han i leie situasjoner...

Så lenge du ikke er en slik en så går det nok greit. Pass på din egen hund når du er ute og går, spør alltid før hunder eventuelt får møtes og vær streng med de idiotiske eierne som slipper sine rett på ukritisk og som bare har "såååå snille hunder som bare vil si heeei!" :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Ja, du kan forvente at hunder du møter ser at han er en valp, men du kan ikke forvente at de skal elske han eller godta alt bøll han gjør forde. Du bør uansett ikke slippe hunden din bort til andre hunder (uansett alder) uten å ha avklart med eiern at det er greit.

Min hund er grei med valper, men valpelisens eksisterer bare mot valper han kjenner. Valpen han bor med er han absurd tolmodig med og det er ikke tvil om at den saken har valpelisens enda (6 mnd gammel). Egen valp får gjøre hva han vil uten at den voksne hannen reagerer. Samme med venners valper som vi tilbringer en del tid sammen med. Fremmede valper som buser bort og bomper borti han/ikke oppfører seg skikkelig setter han på plass (med lyd). Disse har han ikke spesielt stor tolmodighet med (men er ikke på noen måte slem eller fysisk med dem). Så med min voksne hund gjelder ihvertfall bare valpelisensen for valper han kjenner.

Dere trenger ikke hilse på alle dere møter. Valpen har godt av å lære å gå forbi andre hunder uten å hilse også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg lar ikke Chicka hilse på valper (heller ikke voksene, hun har nok venner) på tur fordi jeg vet at hun ikke driver med valpelisens.

Når venner av meg har fått nye valper så får hun hilse og leke med dem, men jeg passer på at hun ikke tar helt av eller bestemmer for mye.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da har jeg lært noe nytt. Trodde i min naivitet at valpelisens var noe hunder flest hadde "innebygd", og at det var sære hunder uten god sosialisering som er arge mot valper. Bør jeg altså regne med det motsatte? Kun få voksne vil behandle valpen fint?

Episoden jeg nevnte med staffesaken i første innlegg skjedde på Hellestøstranda hvor alle hunder går løse. Har inntrykk av at det ikke er plassen en går med hunder som ikke liker andre. En ser møtende hund på flere hundre meters avstand.

Slipper ham ikke bort til hunder i bånd uten å spørre ( og helst ikke da heller).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Episoden jeg nevnte med staffesaken i første innlegg skjedde på Hellestøstranda hvor alle hunder går løse. Har inntrykk av at det ikke er plassen en går med hunder som ikke liker andre. En ser møtende hund på flere hundre meters avstand.

Det kan jo godt hende at den hunden du traff på liker voksne hunder? Valper er både uppdragne og irriterende, og de som ikke er framfusende kan bli irriterende i sin underdandighet, så mulighetene for kræsj med andre, voksne hunder er stor. Jeg ville uansett ikke gått på sånne løshundplasser med en liten tass, nettopp fordi det er ganske vanskelig å skåne den for uventa ting. :) Utover det er jeg helt på linje med deg om at en ikke drar på frislippsteder med hunder som kan bli litt mye for både seg sjøl og andre (for å si det på en pen måte).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om du drar på steder hvor "alle er løse" så tar du en risiko. Ingen hunder er snille bestandig, alle hunder har sine grenser, og ikke alle eiere kjenner sine hunder så godt som de selv tror de gjør. Når du slipper din valp på slike områder så har du på en måte underskrevet en kontrakt hvor du har godkjent disse vilkårene. Ja, det inkluderer også en viss smitterisiko rent helsemessig.

Drar du derimot og møter hunder som du kjenner og slipper din valp sammen med dem i små grupper, eller bare med en og en, så reduserer du risikoen betraktelig. I tillegg vil hunden din bygge relasjoner med hundene, og på den måten oppleve bedre sosialisering enn om den møter fremmede hunder helt vilkårlig.

Løsslippområdene kan være fine plasser for en valp å være, eller de kan være en skikkelig kjip situasjon å bli satt i. Man skriver fra seg endel kontroll med en gang man drar dit, en kontroll man har mer av om man selv plukker ut hunder man ønsker valpen skal hilse på. Det er det usikkerhetsmomentet som gjør at jeg ikke oppsøker slike plasser med mine valper.

Men selv med godt kjente hunder er det aldri noen garantier, hunder kan ha en dårlig dag, og en valp kan virkelig irritere på seg gråstein. Men om hovedvekten av opplevelsene er positive så tåler de en dårlig opplevelse eller to, man kan til og med diskutere om en trygg valp kan ha godt av å bli satt grenser for av en trygg og rettferdig voksen hund den kjenner godt.

Min hovedregel er at for hver negative opplevelse så skal valpen oppleve minst ti positive, men du skal heller ikke skåne valpen FOR mye. Slik som oss mennesker er det viktig at de opplever motgang og lærer seg å takle det. Det gjør den beste ved å få et forhold til andre hunder som den møter jevnlig, det er utallige mange småkonflikter og megling mellom hunder som vi aldri ser, fordi de fikses opp i dem i mellom lenge før det utvikler seg til stirr, glefs og knurr. Hundens språk er stappfull av nyanser, nyanser som vi aldri kan drømme om å bli flinke nok til å forstå hele spekteret av. Det er utrolig nyttig kunnskap å lære for en valp, spesielt om den i tillegg får oppleve hvordan dynamikken endres fra hund til hund, og det samme med toleransegrensene. I min mening er det dette som er god sosialisering. Ikke det å la valpen møte flest mulig hunder på kortest mulig tid, selv om de hundene er "snille".

Og ja, staffer lager noen sinnsyke lyder. De høres ut som papegøyer på speed. Jeg kan absolutt forstå at man kan misforstå en staffs lyder, selv om jeg også ha opplevd mang en staff som ikke er en vennlig valps beste venn. :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar alle sammen. Jeg hadde aldri tatt med valpen på et inngjerdet hundejorde eller lignende hvor det er begrenset plass. Jeg har gått med hund på den stranda i 25 år ( så gammel jeg ble nå da), men det er veldig lenge siden jeg hadde valp. Har aldri opplevd knuffing, men det kan selvfølgelig andre ha opplevd. Nå var vi bare i området på ferie, så det blir ikke ofte jeg går der.

Ser alle sier at jeg ikke skal la valpen hilse på alle og enhver, for da får en en hilsegal hund osv. Da jeg hadde valp sist gang ( altså for 25 år siden) lærte vi at det var viktig at hundene lærte å hilse høflig, altså et raskt møte før vi gikk videre. Hvis ikke kunne vi få en hund som trodde andre hunder var farlige, og reagerte med redsel/sinne om en annen hund kom imot. Er det flere såkalte utagerende hunder nå enn før? Kanskje jeg har dårlig hukommelse? Går en på et sted som Hellestøstranda, og kobler hunden hver gang det kommer en hund imot er mitt inntrykk at det ikke gir rett læring for hunden.

Dere som har hunder som er snille med valper. Har de bare blitt sånn, eller er det noe dere har trent på? Hvis det er sånn at jeg ikke skal la ham hilse på eller leke med andre enn sine faste venner vil han jo ikke vite hva en valp er etterhvert?

Tenker mye på dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dere som har hunder som er snille med valper. Har de bare blitt sånn, eller er det noe dere har trent på? Hvis det er sånn at jeg ikke skal la ham hilse på eller leke med andre enn sine faste venner vil han jo ikke vite hva en valp er etterhvert?

Jeg hadde en hund som var helt fantastisk med små valper, i en sånn utstrekning at ei tispe engang forlot kullet sitt for å henge med de besøkende menneskene på stua, mens Aiko fikk være igjen på valperommet og leke med de små. Dette var ingenting jeg hadde øvd på, hun var bare sånn. Jeg kjenner igjen den samme lekenheten og omsorgen når hun er sammen med barn. Men så kom det en kjip opplevelse helt ut av det blå med en valp vi bodde sammen med, og etter det tør jeg dessverre ikke stole på henne, sjøl om jeg innser at fjorårets vår ikke er representativ for hvordan hun er. Imouto kan vel ikke akkurat kalles "snill" med valper, men hun er jo ikke helt tam uansett hvem hun forholder seg til, og er verken bedre eller verre med valper enn andre. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trym har vært støttekontakt for usikre valper, har aldri gjort noe for at han skal være sånn. Men viltre valper liker han ikke (gjør ingenting, går bare unna) Bodil var/er veldig flink med valpene til Tuva, men siden hun er litt fryktaggresiv så får hun ikke lov til å hilse på fremmede valper. Tuva er litt give a shitt, veldig tålmodig men gidder liksom ikke engasjere seg. Ingen er gærne mot valper (kanskje Bodil, men det gidder jeg ikke finne ut)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg overtok en gang en godt voksen tispe. Da jeg overtok henne hadde jeg to valper i huset. Tispa som kom, hadde da nettopp hatt kull (siste valpen hennes ble levert til ny eier i samme by som jeg bor i, samme dag som vi overtok henne).

Hun "adopterte" da uten styr mine valper og jeg regnet med at hun var en normal hund som aksepterte valper.

Ett år senere bet hun plutselig umotivert etter en valp vi traff ute (kjente eier). Jeg stussa veldig og tenkte først at jeg måtte ha oversett noe, misforstått noe osv.
Da hun senere så uten provokasjon bet og skadet stygt en valp vi selv hadde hjemme, da den var 4 mnd gammel, innså jeg at tispa ikke var helt "god" i hodet. Og spesielt siden hun prøvde å gå etter både denne valpen og andre valper om vi snudde ryggen til.

Konsekvensen ble at hun ble plassert i hundegård når jeg ikke var hjemme, og fysisk adskilt fra valpene innomhus, til valpene var 8 − 9 mnd gamle.

Så jeg stoler ikke på voksne hunder jeg ikke kjenner godt, ift valper. Og selv om eier i god tro mener at hunden hans/hennes er "snill". For man KAN få seg en overraskelse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Husker første gangen jeg hørte Staffe lydene, han hørtes ut som et pipedyr med surkle og ule lyder.

Av en eller annen grunn så syntes Chicka at alle staffe dyr er drit kule.

Var en gang i parken (ikke hundepark, bare vanlig park med masse epletrær) hvor det kom en am staff (før de ble ulovlige) løpende løs mot oss og Chicka ble helt i 120 og begynte å leke med han.

Eieren hadde helt panikk og han unnskyldte seg såå veldig, hadde ikke sett oss osv.

Da jeg sa det var helt greit så fortalte han at det var så mange "rasister" der ute som gikk store buer rundt dem på tur og han hadde egentlig bare en helt fantastisk hund som var flink sosialt.

Mange var vist også veldig redd for lydene og trodde han var farlig fordi han hadde "rare" lyder.

Vi møtte dem mye i parken etter det så han iallefall hadde en lekevenn som han kunne leke skikkelig med og hvor den andre eieren ikke ble redd for lydene.

Kanskje litt OT men man kan misforstå lydene til hunder ganske mye, man må se ann lydene sammen med kroppspråket dems ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...