Gå til innhold
Hundesonen.no

Å miste en valp


Spazmo
 Share

Recommended Posts

Nå vet jeg ikke om dette blir postet i riktig del av forumet. Har ikke vært så aktiv siden jeg registrete meg her inne, men nå trenger jeg virkelig noen trøstende ord selv om dere ikke kjenner meg godt enda.

Min lille Boston-frøken har blitt 9 måneder nå og livet hennes har såvidt kommet igang. Men hun ble ganske stiv i bakbeina for noen måneder siden. Hun har aldri likt å gå på tur noe særlig, men siden hun er vintervalp tenkte jeg bare at det hang sammen med årstiden og at det kom bli å bli mye bedre når våren satte igang. Der tok jeg feil, og hun ble bare mer og mer vrang når det gjaldt turgåing. Jeg var heldig om jeg fikk henne rundt blokken uten at hun strittet imot.

Så lang historie kort - Vi dro avgårde til dyrelegen for å se om hun hadde vondt i beina. Dyrelegen trykket rundt omkring på henne og da hun kom til korsryggen falt hele bebisen sammen, det var der smertene lå. Prøvde en runde med smertestillende/betennelsesdempende før vi tok røntgen, men disse gjorde ikke noe annet enn å gjøre magen hennes ordentlig sur. Resultat av røntgen var absolutt ikke noe bra greier, hun har tre deformerte ryggvirvler og har begynt å vise nevrologiske skader (hun går plutselig sidelengs).

Hun har det virkelig ikke noe bra, ligger ofte og piper på et annet rom mens hun stirrer i luften. Piper i situasjoner der hun normalt sett er helt rolig og virker generelt sett ganske nedstemt mesteparten av tiden. Stresset er hun også, har begynt å bite seg fast i skoene mine igjen når vi er ute, og glefser etter alt hun får tak i når jeg skal stoppe henne. Hun lever absolutt ikke livet sitt sånn som hun burde, og dette kommer bare til å bli verre etterhvert som tiden går. Både meg og dyrelegen mente det samme, at hun skal få slippe...

Datoen er satt til mandag, og jeg gruer meg sånn. Dette blir den andre hunden jeg må avlive på under ett år. Den forrige var greit - en eldre omplasseringshund der hele kroppen begynte å svikte etter et liv i forhold som ikke har vært optimale. Men han fikk iallefall et kjempefint år sammen med meg før ting ble alt for galt. Det gjorde utrolig vondt det også, savner han hver dag, men dette føles bare helt grusomt. Nå var jeg jo så innstilt på å ha klovnen min rundt meg til jeg nærmet meg 40!

Noen andre her som har opplevd å miste hunden/valpen sin alt for tidlig?

Elektroniske klemmer mottas med takk :'(

Utrolig vanskelig avgjørelse å ta, men jeg kan ikke være egoistisk heller. Hun har det bedre slik. Jeg har iallefall ikke tenkt å gi opp hele hundeholdet enda, klarer ikke å forestille meg selv uten hund i nærheten. La oss bare krysse fingrene for at jeg er hakket heldigere med framtidige hunder, for om dette skjer igjen på kort tid så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre...

IMG_9475.jpg

Verdens søteste og fineste snorkefrøken!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi er desverre en ganske stor gjeng her inne som har mistet hundene sine så alt for tidlig. Har ikke noen trøstende å ord å komme med, men kan sende deg en diger klem. :hug: Er ikke slik det skal være... :cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den vonde delen av å ha dyr.

Man kan ikke si stort, men måtte si farvel til hesten min så alt for tidlig for 4 år siden, og det er vondt, så uendelig vondt. Men til tross for smerten, så er vissheten om å ta det riktige valget utrolig godt.

Jeg husker dagen som det var i går, men ettersom tiden har gått så er ikke smerten like intens - men jeg tenker på han hver dag, og ikke minst at vi ses igjen en dag.

Så vil bare gi deg en stor klem, og si at jeg tenker på deg, og jeg vet hvordan du har det :hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for støtte og klemmer alle sammen, det varmer veldig oppi det hele. Hadde ikke sett for meg at denne dagen skulle komme igjen på maaange år, men er jo ikke stort å gjøre med det akkurat nå. Bortsett fra å kose oss ordentlig de to siste dagene nå, har tatt ut en liten sykemelding for å kunne være sammen med henne så mye som mulig og skjemme henne ordentlig bort (som om hun ikke er bortskjemt nok fra før, hehe).

Har fått time så sent som mulig på mandagen, og det er meldt godt vær - så tenker vi pakker sekken og stikker langt bort fra alle og bare koser oss i solen sammen til tiden er inne. Det blir en veldig bittersøt ting. Hun har iallefall brakt utrolig mye glede de 7 månedene jeg har hatt henne. Tatt imot alt av utfordringer på strak arm omtrent, omfavnet alle fremmede som har ville hilse på som om de var bestevennene hennes og generelt sett vært et helt utrolig herlig vesen å ha rundt seg. Kommer til å leve lenge på gode minner selv om ting ender alt for brått :')

e7edea16-18c1-42a4-96f8-fe8721a52eaa.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff, så trist å lese.

Dessverre skjer det fra tid til annen at noen ikke får noe langt og lykkelig liv - og det er jo ingenting annet enn trist for alle parter. Måtte selv avlive en 13 mnd gammel hund pga dårlige albuer. Tre gangen ble han operert for å prøve å løse dette - så stort sett hele hans liv var en eneste lang smertetrip. Tenker stadig vekk på min lille "Smule" og skulle ønske man hadde avlivet han når det først ble oppdaget når han var 4-5 mnd..

Men de fortjener såklart at man gjør det man kan for dem - men de fortjener jo at livet hovedsakelig er smertefritt og at de skal kunne utfolde seg og leve slik de selv ønsker. Og en boston SKAL være hopp og sprett, aktiv, løpe, leke, klatre og klenge - der liksom bare sånn de er..

Så det er klart at du har tatt den eneste mulige avgjørelsen, og selv om det er bortimot umulig å tenke slik nå, så får kanskje trøsten være at hun har hatt et flott liv til nå. Og du har forstand til å avslutte dette før hun blir nødt til å gå i lengre tid i smerter.

Gi henne en herlig siste tid, bruk det du har av smertestillende (hvis de funker), gi henne masse kos og få det hun liker aller, aller best her i verden. En verdig og fin avslutning er de siste vi kan gi dem - og det fortjener dem!

Masse trøsteklemmer herfra også! Min bostonfrøken skulle sikkert gjerne ha nusset deg og gryntet og snøftet på deg som trøst også!

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det du går gjennom nå er virkelig bakdelen med å ha dyr i livene våre. Så vondt det enn gjør, så er det dessverre en del av å ha dyr. Ta med deg hundekjærligheten og de fine minnene videre :heart:

Når du ikke lenger kan gjøre noe for henne for at hun kan få et verdifullt hundeliv, da er det beste du kan gjøre å la henne slippe den hverdagen med sterke og begrensende smerter som du beskriver. Tøft valg for det å gjennomføre, men nødvendig :(

Stor elektronisk trøsteklem sendes også herfra!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mistet min sjelevenn og store håp, bare 11 mnd gammel, i februar.

Orker ikke ta hele historien her, det er fremdeles for rått og vondt, men det er bare å sende en pm dersom du trenger prate(om du vil ringe, kan vi utveksle tlf der)

Jeg hentet en ny valp i midten av mai, og han er hjerteplaster av ypperste kvalitet :wub:

Men han er ikke Tassen (heldigvis) og jeg sørger fremdeles over ham.

Han tok med seg halve hjertet mitt når han dro, og lille Linus har tatt bolig i den biten som er igjen... det er en rar og litt vanskelig følelse. Men det er godt å ha Linus her, ville ikke byttet ham for noe, han er en fantastisk liten kar.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ny dag, ny hund. Det er vel greia med valp. I går var han plutselig kjempesint på meg for å ha nerver til å spise mat. All mat er nå hans mat, ifølge et nytt vedtak jeg ikke ble invitert med i noen forhandlinger eller beslutningsprosess om. Det viser seg at jeg ikke skulle ha noen behov for å spise lenger. Ufattelig frekt av meg å begå et sånt brudd på nye regler, så fikk meg en velfortjent skjennepreken. På gårsdagens tur ble jeg hoppet opp på så mange ganger, jeg brukte sikkert en time på å febrilsk søke internett etter klarsignal for å vaske membranjakke med vanlig vaskemiddel. No luck. Nikwax utilgjengelig på lørdag kveld, så ble pent nødt til å gå ut, midt under ridestevne med masse fremmede på tunet og rundtomkring på en søndag, iført The Jacket of Shame som flagget min latskap/udugelighet som hundefører. Den har så mange poteavtrykk, foran, bak, på armene og begge sidene, den kunne passert som kamofarget hadde den vært grønn. Kan angre på å ha kjøpt svart, eller ta meg sammen og begynne gi Ede mer tydelig kjipe konsekvenser for å hoppe opp, tenkte jeg. Det var kanskje nok å tenke på det, for i dag hoppet han opp færre enn fem ganger i løpet av over en time tur, og de få gangene han gjorde det bare forstod han at dette ble veldig feil fra måten jeg IKKE reagerte på, fordi jeg taust og med steinansikt samlet meg til en indre diskusjon med me, myself and I om hvordan jeg skulle reagere. Ga meg antakelig et ansiktsuttrykk og en utstråling Ede forstod at ikke var til å kødde med. Satte ikke potene på meg mer enn to ganger de første 10 min av turen, og bare avbrøt på tur opp de neste få gangene. Mutteren er sååå glad for å mestre den kommunikasjonen der i dag. Vi gikk oss også plutselig på et par turgåere han ikke viste noen interesse for å hilse på. Kjempelettelse, der jeg instantly fikk skuldrene under ørene, klar til å kaste meg på langlina for drakamp på livet, fordi jeg bare hadde tørrfor i lommene og han var ikke sulten. Impulsiv hilseiver har vært den største adferdsutfordringen hittil. Han elsker mennesker! Nå viste han ingen interesse verken for å oppsøke dem, eller gira på å innkassere godis for passering. Bare så på dem og spaserte nonchalant og ledig og avslappet forbi sammen med meg, med hengende langline, uten bestikkelser. Føltes som å score et fotballmål. Han er stadig ivrig på å komme fortere hjem når vi nærmer oss hva han oppfatter som eget territorium, hvor det virker som han er keen på å inspisere og kontrollere ASAP når han husker at vi har forlatt det ubevoktet, men på langt lavere stressnivå enn før. Kun noen få byks fremover, som han selv synes straffet seg med de ubehagelige rykkene i selen - det liker han ikke - så han korrigerer seg selv mot trekking og byks. Alt i alt, den nest beste turen vi har gått sammen til nå. Minus for å vimse for mye foran meg, type snublefelle. Usikker på om det går an å kommunisere til ham at det bare er ok å passere rett foran meg på god avstand. I min verden er det enkle det beste når det kommer til å lage regler for hunden. Å tillate ham å vimse rundt foran meg, bare ikke krysse min bane nærmere enn to meter foran, det er komplisert å kommunisere tydelig. Å bare tillate ham å bevege seg på siden og krysse bak meg på langline i øde områder er kjipt. Usikker på hvordan løse problemet med snublefella. Han har så liten radius, han gjør det ganske ofte, og det irriterer vettet av meg. Ikke usannsynlig at det fører til en skade. Trenger råd og tips og triks og hjelp med den der.  Å fotografere ham er stadig like vanskelig. Det er koselig at nærheten til meg overgår verdien av lønn for vel utført sitt, men det hadde vært fint om han kunne bli sittende sånn plutselig, ikke bare i hva han oppfatter som treningssessions Her klasket han ned i dekk for å vise at han kan bedre enn jeg ba ham om.. ..og her viser han hvilken lynkjapp innkalling han har. Kanskje ikke kjappere enn lynet, men han er kjappere enn lyden, ikke verst: Håndsignal for "Bli" og "Bli nå for **** sittende denne gangen!" ser ganske like ut, så lett å forstå at Ede tolket denne som: "Kom!" Det er en oppgitt og resignert hånd en ser synke til bakken i nok et skuffende nederlag: Å bli ***** sittende er noe vi trenger trene mer på i mer ulike situasjoner for å generalisere mer. Han er god på det innendørs, ikke bare hjemme. Sentralstasjonen, med masse lyder og folk og greier er ok med både sittende, liggende og stående mens jeg går ganske langt unna. Har dog store problemer utendørs, og ikke pga distraksjoner, men fordi han kommer til meg. Mulig vindpust er en trigger for minner om å bli forlatt for alltid alene sammen med nabo og storebror utenfor butikker. Antakelig.  Minne selv på å senke forventningene og jobbe med det som om det er nyinnlæring utendørs. 
    • Noen som har erfaring med et slikt silver shade dekken? Fungerer det?
    • Jeg er veldig glad i pinewood sine vester. Har også en fra Helsitar som jeg liker, men velger nok pinewood over helsitar oftere. Grunnen er at lommene på pinewood sine vester er mye større og rommer mer, så jeg får plass til masse godbiter, leker, bånd og halsbånd i lommene, spesielt baklomma. Vet ikke hvilken størrelse du bruker, men ser pinewood har alt fra XS-3XL. Hvis du er interessert, så vet jeg om en rabattkode hos pinewood på 30% rabatt, som jeg tror fortsatt er aktiv
    • Tiden begynner bli overmoden for å lære some type of nesearbeid. Forventningen var å bare mestre smellerbrettet smooth, som et grunnlag for forstå ID og utvide derfra til romsøk og områdesøk. Det gikk ikke heeeelt etter planen, da Ede heller vil spise det hjemmelagde brettet i papp, og blir sur og klager og protesterer om jeg insisterer på at han må lukte på boksene for å få godis fra hånden. Det har ligget på hylla en stund. Kanskje krype til korset og kjøpe et av metall allikevel, heller enn å smøre tålmodigheten og jobbe videre med det vi har. Gjensidig forsterkning av frustrasjon er ikke gøy å jobbe med.  Vi har gått på en smell med capturing og shaping også. Fått captured mye fint, som f.eks. kryping, men ikke mange nok ganger til å få noe på cue, og han har begynt drite i hva jeg ber om når det er godis fremme, for å heller tilby den adferden han selv tror er av høyest verdi, som dekk istedenfor sitt når jeg ber om sitt, og han er fortsatt fornærmet og protesterer mot å gjøre noe som helst om det ikke er godis fremme når jeg ber ham.  Jeg har også ødelagt treapporten. Baklengskjedet så fint fra utgangsstilling, levering, holde den, plukke den opp. Han var uinteressert i selve apporten, så jeg hypet den litt opp med å bare la han løpe på impuls når jeg kastet og kjørte full fest når han kom løpende tilbake med den. Resultat? Han tror den har så høy verdi nå, han vil IKKE lenger levere den fra seg. Den er mer langt mer verdifull enn kampeleker, pipeleker og kaninpels, som han villig leverer på første forespørsel uten å bølle. Den overgår de godbitene jeg prøver bytte den til meg med.  ..og han TYGGER på den. Legger seg til for å gnage på den etter å ha terget meg med en catch me if you can, som han synes er SÅ gøy med akkurat den apporten, ikke noe annet. Det er KUN den han gjør det med. Alt annet er han helt kewl med å levere fra seg. *facepalm* Flaks at vi har brukt en litt rar treapport, så har vi den generiske i reserve til å trene inn på nytt siden, etter en laaaang periode med bare metallapport, og kanskje også tungapport før vi prøver oss på en ny en av tre.  Her om dagen fikk vi besøk av en diger flokk gjess på gjennomfart. De satt utover to hele jorder. Ede hadde ikke oppdaget dem ennå da jeg satte ham ned for et bilde før det braket løs. Feil vinkel til å få med noe i nærheten av omfanget. De var spredt utover hele åkeren til venstre for bildet. Kjempestor flokk. Stille før stormen, tenkte jeg, og var bekymret for å skremme de opp og jage de slitne langveisfarende avgårde når vi nærmet oss. Kråkene klagde til oss om okkupasjonen av matfatet sitt og ville antagelig ha hjelp med akkurat det. De var opprørte. Endte som moralsk supporter på kråkenes side i den konflikten der da vi kom til Salmonella Street mellom jordene, hvor det var så bombardert med gåsebæsj.. Turen bortover den veien mellom de to okkuperte jordene minnet meg om denne.  https://youtu.be/5iTTNRE-njM?si=Wjg9Rwk2RomhfZlw   Ikke sett dem ennå, og stusser på hva den lukten er: Det lukter virkelig merkelig  Zoom inn mot den smale stripen av dem i bakgrunnen på øverste bildet: Det var en så massiv mengde av dem utenfor bildet, det var dumt å ikke ta et panorama oversiktsbilde til skrekk og advarsel mot å bringe hunder med interesse for andre dyrs ekskrementer til området når gjess trekker gjennom. Den smale stripen av de her er bare en liten gjeng outsidere fra main goose society. Godt vi ikke ser dem igjen før til høsten. Håper på bedre impulskontroll under lineføring til da, eller enda bedre: Matvett. 
    • Kan henge meg på anbefalingen om Collie, men vær nøye på valg av oppdretter og linjer. Det er ikke å stikke under en stol at det finnes mentale brister innad i rasen. En god collie derimot er en enormt kjekk hund å ha! Så gå seriøst inn og møt hunder i flere settinger og se hvordan de tar ting, eventuelt om de har en MH så er jo den fin å få sett om de har filmet den f.eks. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...