"Hvor mye er din hund verdt for deg " - spørsmålet

[Benedicte]

De betyr veldig mye, men spesielt Cita. Hun hadde jeg aldri klart å kvitte meg med, men jeg kunne kanskje til nøds ha omplassert henne til mine foreldrene om det absolutt ikke var noen annen løsning, og jeg for eksempel fikk et barn som var svært allergisk. Å selge hundene mine for penger hadde jeg aldri gjort.

Om samboeren plutselig hadde forlanget at hundene skulle bort, så hadde ikke han vært riktig mann for meg, ettersom han vet hvor mye de betyr for meg.

[Gjest]

Men 2ne, er det virkelig noen i denne tråden som har skrevet at "hund og menneske er BOKSTAVELIG TALT likt for meg"? Gidder du å quote de, i så fall?

Virker som du har misforstått ganske substansielt her, for å si at "menneske og hund er det samme for meg" refererer til individets verdi, verdien man skaper for et individ i sitt hode. For meg er et individ et individ, det går på kryss av art, rase, fysiologisk sammensetning. Det er derfor jeg blir fysisk kvalm når jeg ser scener fra sirkus, pelsdyrfarmer, forsøkslaboratoriumer og andre former for dyreplageri - for det er som å se noen gjøre det samme med et menneske. Et levende individ er sidestilt for meg - endog har jeg nok en klar preferanse for dyr framfor mennesker. Som jeg pleide å si på ungdomsskolen - dere engasjerer dere i røde kors og amnesty, har ingen ting i mot det, men JEG engasjerer meg i dyre og miljøvern Det er flere mennesker på verdensbasis som engasjerer seg i menneskerettighet og vern, så jeg har ikke dårlig samvittighet for at "de ikke har meg" (jeg støtter allikevel opp om f.eks kreftforskning, medisinsk forskning på andre sykdommer, støtter gjerne sykehus som samler inn penger til barnekreftavd. osv, men det blir jo en annen sak igjen).

Ingen sier at dyr og menneske er "det samme" rent bokstavelig, men i det omådet i hjernen hvor hver og en av oss danner oss et verdi-bilde av verden, der sitter dyr og mennesker og har "samme rett", hvor jeg kanskje har "fokuset" mitt mer på dyr enn mennesker. Jeg ser mer mot dyrenes verdi, kan en vel si, uten at det betyr jeg ikke bryr meg om menneskeverd. De er jo - som sagt - like mye verdt. Men FOKUSET, viljen, engasjementet, motivasjonen - det går nok mot dyresiden.

[Arielle]

Hundene er alt for meg og ingen kommer noen gang til å gå forran hundene(kanskje barn en gang i tiden). De er et familiemedlem og jeg gjør alt jeg kan for at de skal ha det bra. Hundene kommer først uansett hva og det er en selvfølge for meg. Jeg hadde aldri solgt hundene mine uansett. Det skal heller aldri stå på pengene om jeg kan fikse de etter skade el. så derfor er de forsikret så godt de bare kan forsikres og jeg har et kredittkort på 50.000kr som aldri har vært i bruk men ligger her i tilfelle noe skjer med dem som kommer til å koster utrolig mye. Heldig er jeg også som har en pappa som lett overfører det jeg trenger hvis det skal skje noe. På den andre siden så er jeg også så glad i de at jeg ikke vil at de skal ha det vondt så den dagen de er så syke at de har regelmessig vondt så avlives de, skader de seg og de ikke kan fikses til å bli 100% frisk så ja da tar jeg de også. Den dagen jeg må begrense mine egne hunder pga. skader, slitasje el. så får de også gå over regnbuebroen. Men de skal få bli gamle, de skal få sove mer, klare mine, blir trege osv. og samtidig så skal jeg gi de alt jeg kan for at de siste årene skal bli bra.

ja jeg er helt håpløst glad i hundene mine jeg

[SandyEyeCandy]

Jeg hadde et spennende og rikt liv før jeg fikk hund, og jeg er et tilsvarende rikt og spennende liv nå, bare med enda ett aspekt, nemlig hundemiljøet, alle rasene og ikke minst de to fantastiske sirkusjentene mine. Jeg føler meg veldig heldig, og føler på en følelse av lykke og tilfredshet hver eneste dag, sjøl om en del eksterne faktorer er langt fra optimale.

Samtidig veit jeg at det er helt greit for meg å ikke ha hund på et eller annet tidspunkt, fordi hundene mine er krydder i en ellers bra hverdag, og slett ikke hele livet mitt. Jeg synes det å henge med bare hundemennesker og prate trening, atferd eller "sladre" er svært lite stimulerende når eneste fellesnevner er hundeholdet. At jeg har fått mange nære og gode venner gjennom hundemiljøet, ser jeg på som en bonus, men det er ikke der identitetsmarkørene mine ligger. Dermed vil aldri hundene mine være umistelige fordi livet mitt ville falle i grus dersom jeg ikke hadde dem, men jeg står støtt ved siden av Aiko og Imouto med hjertet i hånda hver eneste dag jeg er så heldig å dele med dem.

Om det dukker opp noen som kan ta bedre vare på dem enn jeg føler meg i stand til og de ønsker å dele livet sitt med dem, er jeg faktisk også villig til å vurdere det. Om en jeger med masse kjærlighet i blikket forelsker seg i Imouto, møter meg i mine tanker om hundehold og ønsker å leve med henne på en hytte i skogen og la henne få bruke seg til det hun elsker aller mest, så ser jeg det nærmest som min plikt å la henne få leve det livet hun burde. Med Aiko er det litt annerledes, fordi hun er handicappa, en håndfull og rett og slett en helt unik hund. Men enn så lenge føler jeg at de ikke kunne havna hos noen andre som ser dem sånn jeg gjør, elsker dem med hver fiber av kroppen sin sånn jeg gjør og som tar dem for akkurat dem de er på samme måte, så jeg regner ikke med at de flytter med det første.

Når det gjelder parforhold er det helt avgjørende for meg at den jeg velger å gi mest av meg sjøl til også setter pris på hundene mine. Å høre fine mannen hviske til Aiko at han elsker henne mens de ligger i skje på stuegulvet og koser, får tårene til å piple hos meg hver gang.

[JailyTina]

*klippe*

Mennesker og hund er ikke det samme, ikke engang for folk som foretrekker hunder fremfor mennesker.

*klippe*

Men er det noen her som har sagt det? Er vel ikke en eneste av oss "hunde-foretrekkerne" som har sagt at mennesker og hund er det samme?

Jeg anser mine hunder som en del av min familie, men jeg behandler de ikke som mennesker eller forventer ikke menneskelige reaksjoner fra dem. Selvsagt er det forskjell på hund og menneske, men det må likevel være lov å si at en mener hunden har like stor verdi for en selv som et menneske har...?

Endret 3. Mai 2013 av JailyTina

[KarpeSkrotum]

Hvor mye er din høyre hånd verdt for deg? (er vel noe alla det jeg ville svart - har dog ikke fått det spørsmålet før)

Men for meg er hunden en hund. Kjempeglad i den og derre der, men hadde sambo blitt allergisk, så er det selvfølgelig hunden som måtte ha dratt, hvis en av de måtte gjort det.

[Raksha]

Tror aldri, ever, jeg har fått det spørsmålet annet enn i slike diskusjoner.

Hundene mine betyr selvsagt mye for meg. Veldig mye. Men jeg har mistet den hunden jeg ville gjort alt for, alt var ikke nok.

Hvor kynisk det enn høres ut, så kommer hundene etter mannen nå, og barnet som er på vei. Bonden kommer aldri til å stille et ultimatum om hunder eller han, ikke med vilje, men ting kan endre seg.

Jeg kommer alltid til å ville ha hund i livet mitt, så langt det er gjennomførbart. Men det betyr ikke lenger alt.

[Sanne]

Ja hundene står ekstremt høyt hos meg. Jeg kan ikke se for meg et liv uten dem. Men samboer er på toppen! Hun er virkelig kvinnen i mitt liv. Jeg kan ikke se for meg resten av mitt liv uten henne . Så hvis hun plutselig ikke kunne ha hundene pga sykdom, ja så måtte hundene gått altså. Hundene lever i femten år om jeg er heldig. Samboer håper jeg å bli gammel med. Nærmeste familie også (mor, far, søsken, tantebarn, svigermor og svigerinne) egentlig, såfremt de ikke kommer med hundene eller meg, da ryker personen. Hundene er hele hverdagen min, men uten familie og samboer så er ikke livet interessant lenger. Jeg hadde strukket meg ekstremt langt for å få det til å fungere.Bikkjekreka er jo gullene mine

[MonicaT]

Mine hunder er ikke verdt å så mye i kroner og ører om noen ville kjøpe de. Markedsverdien på en 12 år gammel fuglehund og en 5 år fuglehund uten jaktpremie er ikke stort mer enn valpeprisen (altså 10-13.000 for Amigo og 0kr for Toya)

Hadde Amigo vært yngre hadde verdien hans kanskje vært mer, siden han var (er) en lovende hund.

Men jeg ville aldri solgt de.

For meg er de verdt utrolig mye, men det skulle da bare mangle siden de er mine hunder og naturligvis er jeg kjempe glad i de.

Jeg kan ikke prissette hundene mine i kroner og ører, da de for meg er verdt mye mer. De er super vofsene mine.

Når det gjelder samboer så har han også to hunder og vi deler sammen lidenskap/hobby. Så vi vil begge naturlignok ha hunder.

Om evt barn skulle blitt allergisk, så har man ikke så mye valg enn å prøve å tilrettelegge og evt omplassere.

[Maria]

Jeg hadde et spennende og rikt liv før jeg fikk hund, og jeg er et tilsvarende rikt og spennende liv nå, bare med enda ett aspekt, nemlig hundemiljøet, alle rasene og ikke minst de to fantastiske sirkusjentene mine. Jeg føler meg veldig heldig, og føler på en følelse av lykke og tilfredshet hver eneste dag, sjøl om en del eksterne faktorer er langt fra optimale.

Samtidig veit jeg at det er helt greit for meg å ikke ha hund på et eller annet tidspunkt, fordi hundene mine er krydder i en ellers bra hverdag, og slett ikke hele livet mitt. Jeg synes det å henge med bare hundemennesker og prate trening, atferd eller "sladre" er svært lite stimulerende når eneste fellesnevner er hundeholdet. At jeg har fått mange nære og gode venner gjennom hundemiljøet, ser jeg på som en bonus, men det er ikke der identitetsmarkørene mine ligger. Dermed vil aldri hundene mine være umistelige fordi livet mitt ville falle i grus dersom jeg ikke hadde dem, men jeg står støtt ved siden av Aiko og Imouto med hjertet i hånda hver eneste dag jeg er så heldig å dele med dem.

Om det dukker opp noen som kan ta bedre vare på dem enn jeg føler meg i stand til og de ønsker å dele livet sitt med dem, er jeg faktisk også villig til å vurdere det. Om en jeger med masse kjærlighet i blikket forelsker seg i Imouto, møter meg i mine tanker om hundehold og ønsker å leve med henne på en hytte i skogen og la henne få bruke seg til det hun elsker aller mest, så ser jeg det nærmest som min plikt å la henne få leve det livet hun burde. Med Aiko er det litt annerledes, fordi hun er handicappa, en håndfull og rett og slett en helt unik hund. Men enn så lenge føler jeg at de ikke kunne havna hos noen andre som ser dem sånn jeg gjør, elsker dem med hver fiber av kroppen sin sånn jeg gjør og som tar dem for akkurat dem de er på samme måte, så jeg regner ikke med at de flytter med det første.

Når det gjelder parforhold er det helt avgjørende for meg at den jeg velger å gi mest av meg sjøl til også setter pris på hundene mine. Å høre fine mannen hviske til Aiko at han elsker henne mens de ligger i skje på stuegulvet og koser, får tårene til å piple hos meg hver gang.

Du får sagt det! Seriøst.. Takk!

What she said!

[Mari]

Hvor kynisk det enn høres ut, så kommer hundene etter mannen nå, og barnet som er på vei.

Kynisk? Det er vel heller det motsatte som ville vært kynisk. Denne prioriteringen er bare fornuftig.

[Lola Pagola]

Casper er familie, så det går ikke an å sette noen pris på ham... den klumpen er best i verden, han har vært med meg på så mye, gjennom all flytting og surring i begynnelsen av voksenlivet, så det er klart han betyr uendelig mye for meg, han har vært det eneste konstante gjennom snart 5 år, faktisk. Jeg har bodd mange steder, i flere byer, studert og sluttet på forskjellige ting, aldri hatt "ro", men Casper, han har alltid vært der. Hadde noen tilbudt meg 10 millioner for ham hadde svaret vært blankt nei.

[Nirm]

For meg er hundene mine både familiemedlemmer og venner. De står først i livet mitt. Og jeg velter om på store deler av livet mitt for dem, som å stå uten noe sikkert sted å bo pga allergien til den ene (og jaktlysta til den andre. ).

Erfaringsmessig så er svært få venner der for en gjennom tykt og tynt. Det er hundene. De har jo strengt tatt ikke noe valg, siden jeg bestemmer om de skal bo her eller ikke, men de er like glad i en om man har dårlig råd, et fint sted å bo, en fin jobb eller har en dårlig dag.

Nå er ikke barn et alternativ for meg, siden jeg ikke kan få egne barn, og da slipper å bli far ved et uhell. Så at de skal bli allergiske er jo ikke noe problem. En samboer/kjæreste som setter ulitmatumet "meg eller hundene" ryker ut.... Klarer de ikke å akseptere mine interesser, så ser jeg ikke noe behov for å ha noe felles liv rett og slett.

[Emilie]

Tja. Jeg har vært blakk i så mange år nå jeg, at om noen kom og sa de ville gi en mill for ei 5 år gammel sjuk bikkje, så tror jeg faktisk at jeg hadde solgt henne. Forutsetter selvsagt at vedkommende egner seg som hundeeier og ikke har noen skumle planer for henne. Man blir kanskje litt mer kynisk når man stadig lever i fattigland.

Jeg har stort sett vært blakk hele mitt liv. Nå har jeg bare meg selv og forsørge (utenom dyrene), men lell. Hadde jeg kvittet meg med hundene, hadde jeg nesten kunnet kalle meg rik, for de sluker penger. En gang gjorde jeg nettopp dette - solgte en hund (en som var verdt noe), for og få råd til husleie. Biggest mistake of my life. Men nå har jeg ikke barn, jeg hadde nok kunnet tenke annerledes om jeg solgte en hund for å gjøre hverdagen bedre for mitt barn, nettopp fordi det hadde kommet først. Men dårlig økonomi hadde jeg valgt fremfor å kvitte meg med en av mine beste venner pr dd.

Når det kommer til dette og sammenligne mennesker og hunder. Som sagt, hundene kommer definitivt etter i rekken av de menneskene jeg bryr meg om. Nå har jeg ikke barn, og om jeg skulle få det så hadde nok barnet kommet før, ja. Akkurat som familien kommer før hundene, for ikke og snakke om mine nærmeste venner. Men en mann hadde ikke kommet foran hundene. Og jeg må bare si, sorry, er man en av de kjipingene jeg også har en tendens til og snuble over, så kommer man ikke før hundene. Heller ikke om det sto om liv.

[Guest 2ne]

Men 2ne, er det virkelig noen i denne tråden som har skrevet at "hund og menneske er BOKSTAVELIG TALT likt for meg"? Gidder du å quote de, i så fall?

Virker som du har misforstått ganske substansielt her, for å si at "menneske og hund er det samme for meg" refererer til individets verdi, verdien man skaper for et individ i sitt hode. For meg er et individ et individ, det går på kryss av art, rase, fysiologisk sammensetning. Det er derfor jeg blir fysisk kvalm når jeg ser scener fra sirkus, pelsdyrfarmer, forsøkslaboratoriumer og andre former for dyreplageri - for det er som å se noen gjøre det samme med et menneske. Et levende individ er sidestilt for meg - endog har jeg nok en klar preferanse for dyr framfor mennesker. Som jeg pleide å si på ungdomsskolen - dere engasjerer dere i røde kors og amnesty, har ingen ting i mot det, men JEG engasjerer meg i dyre og miljøvern Det er flere mennesker på verdensbasis som engasjerer seg i menneskerettighet og vern, så jeg har ikke dårlig samvittighet for at "de ikke har meg" (jeg støtter allikevel opp om f.eks kreftforskning, medisinsk forskning på andre sykdommer, støtter gjerne sykehus som samler inn penger til barnekreftavd. osv, men det blir jo en annen sak igjen).

Ingen sier at dyr og menneske er "det samme" rent bokstavelig, men i det omådet i hjernen hvor hver og en av oss danner oss et verdi-bilde av verden, der sitter dyr og mennesker og har "samme rett", hvor jeg kanskje har "fokuset" mitt mer på dyr enn mennesker. Jeg ser mer mot dyrenes verdi, kan en vel si, uten at det betyr jeg ikke bryr meg om menneskeverd. De er jo - som sagt - like mye verdt. Men FOKUSET, viljen, engasjementet, motivasjonen - det går nok mot dyresiden.

Selvsagt misforstår jeg når folk sier at hundene deres er familie, og at de bryr seg mer om hundene sine enn folk.

Jeg hadde det samme fokuset som du hadde, forøvrig. Uten at jeg helt skjønner hva det har med saken å gjøre.

Men er det noen her som har sagt det? Er vel ikke en eneste av oss "hunde-foretrekkerne" som har sagt at mennesker og hund er det samme?

Jeg anser mine hunder som en del av min familie, men jeg behandler de ikke som mennesker eller forventer ikke menneskelige reaksjoner fra dem. Selvsagt er det forskjell på hund og menneske, men det må likevel være lov å si at en mener hunden har like stor verdi for en selv som et menneske har...?

For all del. Og jeg må ha lov til å si at jeg er uenig.

Jeg har stort sett vært blakk hele mitt liv. Nå har jeg bare meg selv og forsørge (utenom dyrene), men lell. Hadde jeg kvittet meg med hundene, hadde jeg nesten kunnet kalle meg rik, for de sluker penger. En gang gjorde jeg nettopp dette - solgte en hund (en som var verdt noe), for og få råd til husleie. Biggest mistake of my life. Men nå har jeg ikke barn, jeg hadde nok kunnet tenke annerledes om jeg solgte en hund for å gjøre hverdagen bedre for mitt barn, nettopp fordi det hadde kommet først. Men dårlig økonomi hadde jeg valgt fremfor å kvitte meg med en av mine beste venner pr dd.

Når det kommer til dette og sammenligne mennesker og hunder. Som sagt, hundene kommer definitivt etter i rekken av de menneskene jeg bryr meg om. Nå har jeg ikke barn, og om jeg skulle få det så hadde nok barnet kommet før, ja. Akkurat som familien kommer før hundene, for ikke og snakke om mine nærmeste venner. Men en mann hadde ikke kommet foran hundene. Og jeg må bare si, sorry, er man en av de kjipingene jeg også har en tendens til og snuble over, så kommer man ikke før hundene. Heller ikke om det sto om liv.

Mine barn har måtte leve i alle år med at min hobby/livsstil har kostet mye av en allerede slunken pengebeholdning.

[Guest Jonna]

Jeg tror faktisk ikke jeg er "ubetalelig", men det vil komme veldig ann på kjøper dens verdier/etikk o.l. rett og slett. Og garantier på enkelte punkter. Hva prisen er? Det er faktisk umulig å si.

Nå er ikke barn annet enn en teori for meg, men jeg hadde nok strekt meg langt i forsøk på i tilpasse. Men ikke så langt at det hadde gått utover barnet (selv om den grensen også er utflytene og bare en teori)

[Gjest]

En 5 år gammel hund er ikke gammel.

Jeg planlegger valper på yngstetispa her til neste år, er det rart om jeg selger alle bortsett fra en av de valpene? Eller er de ikke "familie", de valpene? Hvis jeg blir sittende igjen med en valp i et halvt år, kan jeg ikke selge valpen, for da er den "familie"? Disse valpene vil forøvrig bli solgt for mindre enn 40.000 kr.

---

Mennesker og hund er ikke det samme, ikke engang for folk som foretrekker hunder fremfor mennesker.

Det ville f.eks ikke falt meg inn å kastrere de pubertale tenåringene mine, selv om de sannsynligvis fikk et bedre liv uten hormoner (og hvis man ikke tror at hormoner er et problem hos mennesker, så nevner jeg bare PMS og endometriose, f.eks. Man kastrerer seg heller ikke for å unngå celleforandringer/livmorhalskreft, og til tross for at man veit at risikoen for f.eks kreft øker ved bruk av p-piller, så bruker vi det fremfor å avstå fra sex eller kastrere oss). En testosteronbefengt gutt/mann blir heller ikke kastrert. Hundene våre derimot, kan knapt komme i pubertet før vi begynner å vurdere om de egentlig trenger forplantningsorganer.

Jeg veit at jeg en dag må beslutte at nok er nok for mine hunder. Det er en beslutning vi veit vi må ta når vi velger å ha de i livene våre. Jeg håper at jeg slipper å avgjøre noe sånt for familie eller venner - og særlig barna mine, det er ikke meningen at man som forelder skal overleve barna sine, det er meningen som hundeeier å overleve hunden sin.

Jeg antar at den dagen mine barn skal forplante seg, så har jeg fint lite jeg skulle sagt om deres avlspartner. Mine hunder derimot, har ingenting de skulle sagt om sine avlspartnere. Det ville ikke falt meg inn å ta med barna mine på show for å få bedømt hvor vakre de er i forhold til en standard, eller måle mentale egenskaper for å avgjøre om de fikk lov å avle eller ikke.

Å selge et menneske er ulovlig. Hundehold er bygget opp rundt kjøp og salg.

Skulle familien eller vennene mine utvikle atferdsproblemer og bli aggressive eller svært engstelige, så hverken kan eller vil jeg avlive de, selv om det muligens hadde vært best for de å få slippe. En hund derimot..

Det er flust av forskjeller på hund og menneske. Heldigvis.

Du tok ikke poenget mitt. Hvilket ikke er at det er forskjell på hund og menneske - hvilket det er slik jeg ser det. Men du var veldig påståelig vedr ditt argument om penger, en mill, om noen hadde tilbudt DET. Og det er en så hypotetisk sum at den blir uinteressant som overbevisende argument for noe som helst.

Så MITT poeng var: hvis du har en hund du er veldig knyttet til, ikke gammel, mulig ganske så lovende, hvor går da grensen for å SELGE den? _{(Ikke avliving osv som er en helt annen diskusjon - jeg avliver ikke friske hunder, like lite som jeg selger hunder jeg emosjonelt er veldig knyttet til med mindre jeg MÅ, av hensyn til barna mine. Og heller ikke salg av valper man produserer i et oppdrett - som er forutsetningen for å kunne drive med oppdrett).}

Prisen på 40 000 kom opp fordi det er en mer realistisk pris man kan forvente å få for en hund...

[Raksha]

Kynisk? Det er vel heller det motsatte som ville vært kynisk. Denne prioriteringen er bare fornuftig.

Fordi jeg har vært der at hundene var alt, dvs et barn hadde nok kommet foran uansett, men aldri hatt en mann jeg med hånden på hjerte kan si at garantert kommer foran hundene før. Men er vel mer fornuftig utvikling og naturlig, enn kynisk.

[Mari]

En samboer/kjæreste som setter ulitmatumet "meg eller hundene" ryker ut.... Klarer de ikke å akseptere mine interesser, så ser jeg ikke noe behov for å ha noe felles liv rett og slett.

Det virker som folk ser for seg dette scenarioet om det skulle bli et dilemma mellom partner eller hund, men det er jo nødvendigvis slik. Folk kan bli syke av å bo sammen med hund f.eks, så syke at det ikke fungerer i lengden. Eller, som man ser av denne tråden så er folk veldig knyttet til hundene sine. Jeg kan se for meg at det kan gå så langt at hunden får unaturlig og usunn stor plass, at det går direkte utover forholdet og en partners behov ikke blir dekket. (Uten at jeg tror det gjelder for noen på sonen!) Så har vi økonomiske belastinger, om det plutselig blir snakk om så store summer at begge må leve med konsekvensen over lang tid, da er det jo avgjørelser man bør ta i fellesskap når man er etablert med partner.

Det var tre omstendigheter hvor et ultimatum kan være helt legitimt tenker jeg.

Angående hvor mye jeg hadde solgt hunden min for, så står jeg fortsatt på mitt, nemlig 42.

[Guest 2ne]

Du tok ikke poenget mitt. Hvilket ikke er at det er forskjell på hund og menneske - hvilket det er slik jeg ser det. Men du var veldig påståelig vedr ditt argument om penger, en mill, om noen hadde tilbudt DET. Og det er en så hypotetisk sum at den blir uinteressant som overbevisende argument for noe som helst.

Så MITT poeng var: hvis du har en hund du er veldig knyttet til, ikke gammel, mulig ganske så lovende, hvor går da grensen for å SELGE den? _{(Ikke avliving osv som er en helt annen diskusjon - jeg avliver ikke friske hunder, like lite som jeg selger hunder jeg emosjonelt er veldig knyttet til med mindre jeg MÅ, av hensyn til barna mine. Og heller ikke salg av valper man produserer i et oppdrett - som er forutsetningen for å kunne drive med oppdrett).}

Prisen på 40 000 kom opp fordi det er en mer realistisk pris man kan forvente å få for en hund...

Du spør på et skrekkelig dårlig tidspunkt. 40.000 kr er omtrent fire måneds-utbetalinger for meg. De siste 5 årene har jeg hatt syke hunder (først ei som jeg måtte avlive i januar i fjor, og nå min 5 år gamle tispe) som har kostet meg litt i veterinærregninger. I tillegg er formen min dårligere igjen, og dermed også humøret. Akkurat nå ville jeg kanskje solgt hunde min for 40.000 kr. Fordi at akkurat nå er en dårlig periode.

Hadde du spurt for ett år siden, eller tre år siden, eller om et år, så ville kanskje ikke hundene vært til salgs i det hele tatt. Fordi de har gitt meg mye i de årene der jeg ikke har hatt mye annet. Samtidig så veit jeg at de har kostet mye, ikke bare i penger. Jeg veit at en hund ikke er uerstattelig (det har tapet av hund nr 1 til 6 lært meg). Så jeg veit ikke. Kanskje jeg ville solgt hunde min for 40 lapper. Sannsynligvis ikke, men jeg er som du ser ikke like bastant som resten av sonisene.

[Nirm]

Det virker som folk ser for seg dette scenarioet om det skulle bli et dilemma mellom partner eller hund, men det er jo nødvendigvis slik. Folk kan bli syke av å bo sammen med hund f.eks, så syke at det ikke fungerer i lengden. Eller, som man ser av denne tråden så er folk veldig knyttet til hundene sine. Jeg kan se for meg at det kan gå så langt at hunden får unaturlig og usunn stor plass, at det går direkte utover forholdet og en partners behov ikke blir dekket. (Uten at jeg tror det gjelder for noen på sonen!) Så har vi økonomiske belastinger, om det plutselig blir snakk om så store summer at begge må leve med konsekvensen over lang tid, da er det jo avgjørelser man bør ta i fellesskap når man er etablert med partner.

Det var tre omstendigheter hvor et ultimatum kan være helt legitimt tenker jeg.

Angående hvor mye jeg hadde solgt hunden min for, så står jeg fortsatt på mitt, nemlig 42.

Jeg har vært i et forhold dere det ultimatumet ble stilt. Så jeg vet at noen gjør det. Vedkommende røk veldig fort ut av mitt liv for å si det sånn.... Men det er jo slike ting man finner ut av lenge før man blir samboere som oftest...

[Rex13]

Hunden min betyr ALT ! Eg er ikkje sosial av meg og folk rundt meg er som regel plagsomme. Men hunden ligger like langt oppe som familie og nære venner.

[Mari]

Jeg har vært i et forhold dere det ultimatumet ble stilt. Så jeg vet at noen gjør det. Vedkommende røk veldig fort ut av mitt liv for å si det sånn.... Men det er jo slike ting man finner ut av lenge før man blir samboere som oftest...

Ja, jeg sier ikke at det ikke skjer. Da var dere åpenbart ikke en god match.

Poenget mitt var at det kan finnes omstendigheter hvor man må velge mellom hund eller partner, helt uten at det er snakk om en partner som bare går i vranglås, men av helt legitime grunner, om du skjønner.

[tm100011]

Jeg har hund som terapi for kropp og sjel. Jeg hadde vel ingen planer om å blottlegge meg helt på dette forumet, men det er ingen hemmelighet heller... Jeg har brystkreft med spredning til skjelettet og i den forbindelse så er det en del ting i livet jeg ikke lenger kan gjøre, som f eks å gå på jobb. Av og på cvellegiftkurer girt slitsomme og tunge dager i perioder hvor jeg ligger mye.

Så for meg å ha hund er ufattelig berikende når det kommer til å ha selskap. En trofast venn som alltid er der for meg. De dagene jeg er sengeliggende så ligger hun å passer på meg hele dagen. Hun kommer og trøster, gir meg gaver i form av kosedyrene sine, hun ligger sammen med meg.

På de normale og gode dagene mine som jeg heldigvis har flest av, så er hun en som hjelper meg til å komme meg opp, ut og i bevegelse. Noe som er veldig viktig for at kroppen ikke skal ruste helt fast.

Det å anskaffe hund har også bidratt i stor grad til å redde et hanglende ekteskap, som nå fungerer kjempefint.

Sum av summaraum så er hunden av stor verdi for oss selv om den selvsagt ikke betyr absolutt alt - den betyr fryktelig mye!

[Gjest]

Du spør på et skrekkelig dårlig tidspunkt. 40.000 kr er omtrent fire måneds-utbetalinger for meg. De siste 5 årene har jeg hatt syke hunder (først ei som jeg måtte avlive i januar i fjor, og nå min 5 år gamle tispe) som har kostet meg litt i veterinærregninger. I tillegg er formen min dårligere igjen, og dermed også humøret. Akkurat nå ville jeg kanskje solgt hunde min for 40.000 kr. Fordi at akkurat nå er en dårlig periode.

Hadde du spurt for ett år siden, eller tre år siden, eller om et år, så ville kanskje ikke hundene vært til salgs i det hele tatt. Fordi de har gitt meg mye i de årene der jeg ikke har hatt mye annet. Samtidig så veit jeg at de har kostet mye, ikke bare i penger. Jeg veit at en hund ikke er uerstattelig (det har tapet av hund nr 1 til 6 lært meg). Så jeg veit ikke. Kanskje jeg ville solgt hunde min for 40 lapper. Sannsynligvis ikke, men jeg er som du ser ikke like bastant som resten av sonisene.

Det er helt greit å ikke være bastant. Det betyr som regel at man har gjort seg noen erfaringer om livet som sådan.

Og jeg mener at man ikke blir noen dårligere hunde-eier av å erkjenne at man faktisk kan få seg til å selge hundene om man kommer til en grense, økonomisk, helsemssig eller på annen måte.

Realistisk, vil jeg kalle det.