Gå til innhold
Hundesonen.no

"Hvor mye er din hund verdt for deg " - spørsmålet


Strøssel
 Share

Recommended Posts

Hvorfor spør folk dette spørsmålet ? Ser dere på hunden som et familiemedlem eller en "gjenstand?" ?

Jeg er så lei av å få dette spørsmålet ,føler det blir det samme som og spørre en mor om hvor mye ungen hennes er verdt for hun..

Phuu...

Måtte bare ha en utblåsning ,dette spørsmålet har blitt stilt alt for mye til meg idag..

Hunden min er verdt alt for meg ❤

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 68
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Det er jo et spørsmål som er umulig å svare på. I forhold til hva liksom? Men jeg kan jo si noe med tanke på det som allerede er sagt. Hunden min betyr veldig mye, den er en del av familien og bl

For meg er hundene mine både familiemedlemmer og venner. De står først i livet mitt. Og jeg velter om på store deler av livet mitt for dem, som å stå uten noe sikkert sted å bo pga allergien til den e

42! Og ha alltid et håndkle!

wtf kinda question is that!
Selvfølgelig er bikkja alt. Jeg hadde forlatt samboern min om han ikke ville ha bikkja i hus. Bikkja i seg selv - og alle dyr som kommer inn i mitt hus i løpet av årene som går (for ja, det kommer flere, og hvis noen ikke vil ha så får de bo et annet sted med et annet liv) betyr akkurat like mye. Det er enkeltstående individer som betyr uendelig mye for meg. Enkelt og greit, that's just my road in life.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje jeg har sære verdier, men hundene betyr for meg, vanvittig mye. Jeg setter dem ikke foran familie og nære venner, MEN det er nok en del andre mennesker det hadde sett ganske mørkt ut for, hadde valget stått mellom deres liv og en av hundene mine sitt. Sånn er det bare. Jeg er et hundemenneske, og er IKKE spesielt begeistret for folk, så mye vondt som vi klarer å gjøre mot hverandre.

Og hvis noen prøver å skade eller drepe hundene mine, så kan jeg garantere at de setter seg selv i jeopardy.

Så mye er mine hunder verdt for meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo et spørsmål som er umulig å svare på. I forhold til hva liksom?

Men jeg kan jo si noe med tanke på det som allerede er sagt. Hunden min betyr veldig mye, den er en del av familien og blir inkludert i stor grad. Men den betyr ikke mer enn samboeren min og iallfall ikke barnet mitt. Langt derifra.

Jeg er like glad i hunden min som før jeg fikk barn, men med en gang babyen var ute så skiftet prioriteringene om. Det tenker jeg er helt naturlig og ja, slik det skal være. Jeg hadde strukket meg langt for å få hundeholdet til å funke, men jeg har ingen kvaler med at det er hunden som må ta støyten om konsekvensene begynner å bli store.

Så jeg kan se for meg mange omstendigheter hvor hunden hadde vært på vei ut og jeg hadde ikke hatt dårlig samvittighet. Det hadde vært uendelig trist og en stor sorg, men jeg har flere ting som er viktigere enn en hund.

Jeg har vært på en plass hvor hunden betydde alt jeg også. Jeg vet at det føles like naturlig som den plassen jeg er på nå. Ikke noe galt med det. :)

Så svaret på hvor mye hunden er verdt for meg, så sier jeg 42. :P

  • Like 12
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hundene mine er hunder. Jeg ser ikke på dem som familiemedlemmer, men vil ikke si jeg ser på dem som en gjenstand heller. De er rett og slett hunder for meg. Mine hunder. Jeg er sær på hvem som får passe dem, men, valget mellom sønnen min og hundene hadde ikke vært vanskelig, dersom det skulle vært et alternativ.

Erfaringsmessig varer mine forhold til mine hunder lengre enn hva de gjør når det kommer til forhold til motsatt kjønn, men, hadde nå uansett ikke valgt meg en partner som ikke godtok at jeg hadde hunder. Erfaringsmessig varer mine forhold til mine hunder lengre enn hva de gjør når det kommer til forhold til motsatt kjønn, men, hadde nå uansett ikke valgt meg en partner som ikke godtok at jeg hadde hunder.

Sånn ellers skriver Mari det så mye bedre enn meg :)
Men jeg tar 41 jeg da.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo et spørsmål som er umulig å svare på. I forhold til hva liksom?

Men jeg kan jo si noe med tanke på det som allerede er sagt. Hunden min betyr veldig mye, den er en del av familien og blir inkludert i stor grad. Men den betyr ikke mer enn samboeren min og iallfall ikke barnet mitt. Langt derifra.

Jeg er like glad i hunden min som før jeg fikk barn, men med en gang babyen var ute så skiftet prioriteringene om. Det tenker jeg er helt naturlig og ja, slik det skal være. Jeg hadde strukket meg langt for å få hundeholdet til å funke, men jeg har ingen kvaler med at det er hunden som må ta støyten om konsekvensene begynner å bli store.

Så jeg kan se for meg mange omstendigheter hvor hunden hadde vært på vei ut og jeg hadde ikke hatt samvittighet. Det hadde vært uendelig trist og en stor sorg, men jeg har flere ting som er viktigere enn en hund.

Jeg har vært på en plass hvor hunden betydde alt jeg også. Jeg vet at det føles like naturlig som den plassen jeg er på nå. Ikke noe galt med det. :)

Så svaret på hvor mye hunden er verdt for meg, så sier jeg 42. :P

Siden alle vet at 42 is the answer signerer jeg denne.

Og fordi jeg er enig i resten og har måttet prøve det ut i praksis.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

LOL - tenkte også "42" når jeg leste headingen, så det er jo så kjedelig å si nå...

Ida - 42 refererer til bøkene (og filmene) om "Hitchikers guide to the galaxy" hvor det er en superduper datamaskin som jobber i millioner av år for å finne meningen med livet (og universet). Og når svaret da kom var det helt enkelt: 42...

(Sær humor) :-)

Jeg har nok hatt for mange hunder gjennom livet, så de fleste av dem hadde jeg nok kunnet la flytte til et hjem som er bedre enn mitt og da til folk som jeg vet ville være minst like glad i dem som det jeg er.

En (to, kanskje) av dem er "fredet" og vil aldri noensinne flytte, såfremt jeg er selv i stand til å ta meg av den.

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er litt vanskelig og si, annet enn at de betyr utrolig mye. At det kræsjer med samboer/kjæreste blir aldri et problem, for en som har et problem med hunder kommer ikke inn her uansett, på et vis går de jo forran venner da ettersom turing, trening, foring osv må gjøres, så da kan det hende at jeg ikke kan være med på alt som skjer osv, men thats life, føler ikke at det burde påvirke venneforhold uansett så.. Hadde jeg hatt barn så kommer selvfølgelig barnet først, selv om hundene betyr omtrent like mye for meg. Så med barn som ikke kunne leve med hund så hadde jeg tatt det riktige valget, men det hadde ikke vært enkelt, jeg hadde nok hatt dårlig samvittighet og det hadde vært veldig tungt.

Hundene går egentlig fremfor det meste da, på en måte, for kjereste som ikke liker hunder gidder jeg ikke, venner som lager et problem av at jeg har hund.. tja, hva skal jeg med dem? Vis det er et problem så er det isåfall mitt problem. Jeg lager da ikke issues over at vennene mine spiller handball 5 dager i uka heller og ikke har tid til og finne på noe hver dag heller.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe, dette fikke meg til å tenke på et spm ei venninne stilte for et par uker siden: "Hvor mye penger skulle du hatt for å selge Melvin?" Hvorpå jeg svarte at han hadde nok ikke vært til salgs for penger. "Ikke for en million en gang? :shocked: " "Tror nok ikke det nei :lol: "

Men som nevnt tidligere: han kommer selvsagt ikke foran samboer og evt. fremtidige barn jeg måtte få.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hundene er familiemedlemmer, selv om de - selvfølgelig - stiller ETTER barna i prioritering, om jeg MÅ velge (hvilket jeg én gang har måttet ta konsekvensen av). Og jeg selger ikke familiemedlemmer uansett pris. Og jeg har fått drøye pristilbud for enkelte av hundene mine (alle selvfølgelig avslått!).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hundene mine betyr MYE!

jeg har alltid vært litt "spesiell" sånn, og føler ofte at jeg befinner meg på en annen klode enn de fleste andre folk. Hundene mine er individer som jeg elsker på lik linje med et menneske...art er ikke et kriterium for kjærlighet for meg, det er individ. Jeg er villig til å ofre det meste for mine hunder, for de er en enorm viktig del av meg.

Hadde samboer blitt allergisk, så hadde hundene gått foran, hundene går foran mine menneskevenner også..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Mine hunder er pri 1. Og vil alltid være det.

Barn er ikke noe tema lenger, men jeg ville nok ha strukket meg ekstremt langt for å få det til å fungere også med barn.

Samboer derimot - vel, det finnes ikke en mann i verden som er verdt å ofre hundene for - ikke en. Konfronter meg og si "bikkja eller meg" og du åker på hue og r.... ut fortere enn du kan tenke tanken *ler*. Stor jente jeg, klarer meg selv - må ikke ha en mann rett og slett. Og nei, jeg savner det heller ikke.......

Hund

Venner

Familie

akkurat i den rekkefølgen faktisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine hunder kan ikke kjøpes for penger. Om en skal se det sånn rent verdimessig. Ville aldri solgt dem for noen sum. Om det skjedde at jeg måtte omplassere dem av en eller annen grunn hadde ikke penger vært snakk om en gang.

Hundene mine er familiemedlemmer, helt klart. De betyr masse for meg og er en viktig del av livet mitt. Men de stiller sånn sett på lik linje med gode venner. Jeg må ha litt av begge to. Hundene går foran veldig mye, men ikke alt. Men slik vi har det i dag trenger jeg ikke å prioritere vekk noen, og det er deilig. For det viktigste for meg er at hundene mine er en del av hverdagen og at de er med på ting, at vi koser oss sammen og at jeg i tillegg kan være sosial med venner og familie. Det er en pakke jeg ikke ville vært foruten :)

Jeg klarer ikke rangere hva som betyr mest egentlig. Men familie er ekstremt viktig for meg, og det inkluderer min samboer. Men hadde ikke sambo villet ha hund lenger hadde han måttet velge meg med hunder eller ikke noe. For jeg kvitter meg ikke med hundene for noen andres del. Jeg har ikke barn, så det er ikke et tema enn så lenge. Det kan godt hende jeg kommer til å ha hundefrie år en eller annen gang, men i så fall er det på grunn av meg selv.

Når det gjelder hensyn tar jeg det i forhold til de jeg bryr meg om. Hvis min mor er veldig i mot at jeg får hund nummer 3 tar jeg det med i betraktningen. Eller om sambo ikke har lyst. Det betyr noe hva de rundt meg synes fordi jeg ofte er veldig avhengige av dem og deres hjelp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja. Jeg har vært blakk i så mange år nå jeg, at om noen kom og sa de ville gi en mill for ei 5 år gammel sjuk bikkje, så tror jeg faktisk at jeg hadde solgt henne. Forutsetter selvsagt at vedkommende egner seg som hundeeier og ikke har noen skumle planer for henne. Man blir kanskje litt mer kynisk når man stadig lever i fattigland.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, jeg kan fortelle dem hvor mye jeg har betalt for hundene i innkjøpet da :P Men hvor mye de er verdt kan jeg ikke fortelle dem, de er familiemedlemmene mine og ville ikke blitt solgt for en million.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja. Jeg har vært blakk i så mange år nå jeg, at om noen kom og sa de ville gi en mill for ei 5 år gammel sjuk bikkje, så tror jeg faktisk at jeg hadde solgt henne. Forutsetter selvsagt at vedkommende egner seg som hundeeier og ikke har noen skumle planer for henne. Man blir kanskje litt mer kynisk når man stadig lever i fattigland.

Me too.. Lett. ..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig enkelt: Alt.

Hadde jeg hatt barn ville de nok stilt hakket høyere, naturlig nok, men det ville likevel vært jevnt. Selv der. Jeg er sær. Liker kun et fåtall mennesker. "Socially awkward" i de fleste situasjoner. Hundene er derfor veldig, veldig betydningsfulle i mitt liv og går forran det meste.

Valg mellom mannfolk og hund har jeg alt vært borti et par ganger, og hundene vinner alltid.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har alltid sagt at stod det mellom hund og kjæreste, røyk kjæresten..... Da var jeg singel, nå er det ikke like klart. Men hadde ikke kjæresten likt hund hadde han jo ikke vert veldig aktuell i utgangspunktet... Vanskelig greie, men at evnt barn trumfer hund er i mine øyne en selvfølge.... Jeg prioriterer og strekker meg lang for hunden, men det er en hund...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja. Jeg har vært blakk i så mange år nå jeg, at om noen kom og sa de ville gi en mill for ei 5 år gammel sjuk bikkje, så tror jeg faktisk at jeg hadde solgt henne. Forutsetter selvsagt at vedkommende egner seg som hundeeier og ikke har noen skumle planer for henne. Man blir kanskje litt mer kynisk når man stadig lever i fattigland.

Det er vel utopisk at noen vil tilby en mill for en gammel og syk hund…..

Hva om du har en ung, lovende hund med særs gode egenskaper og tilbys 40 000 kr for den? Er du da like "kynisk"?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hundene betyr alt! De er det kjæreste jeg har og er for meg familiemedlemmer. Jeg hadde ikke solgt Mayah for noe! Hun er hjertet mitt hun. Nuka er foreløpig bare den plagsomme valpen :P

Nei, her går hundene forran det meste. Nå har jeg ikke unger da, men kjæresten måtte å ryki om han plutselig ikke ville hatt hunder mer.

Når folk spør meg om sånt ser jeg bare dumt på de..

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunden min betyr veldig mye for meg. Jeg er veldig glad i hunden min og ser på hunden som et familiemedlem. Jeg menneske behandler ikke dyr, og har et ganske normalt bilde på hundehold og slikt. Ville jo ikke valg hunder over familien min feks. eller samboer. Det blir litt sært. Jeg har ikke barn, men bruker ikke hund som noen erstatning. Jeg har hund fordi jeg liker hund. Hadde jeg fått barn, ville jeg tatt like godt vare på hunden min selv om, hvis ikke ville jeg gitt hunden vekk. For hundens del.

Hvor mye den er verdt, er et merkelig spørsmål syns jeg, for i sammenligning med hva? hvilken skala? verdt i penger? Egentlig et litt tåpelig spørsmål.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel utopisk at noen vil tilby en mill for en gammel og syk hund..

Hva om du har en ung, lovende hund med særs gode egenskaper og tilbys 40 000 kr for den? Er du da like "kynisk"?

40 000 er ikke mere enn hva en importvalp kan komme opp i med litt ventetid hos oppdretter,flybur etc så der hadde jeg nok presset prisen litt om jeg var selger :)
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel utopisk at noen vil tilby en mill for en gammel og syk hund…..

Hva om du har en ung, lovende hund med særs gode egenskaper og tilbys 40 000 kr for den? Er du da like "kynisk"?

En 5 år gammel hund er ikke gammel.

Jeg planlegger valper på yngstetispa her til neste år, er det rart om jeg selger alle bortsett fra en av de valpene? Eller er de ikke "familie", de valpene? Hvis jeg blir sittende igjen med en valp i et halvt år, kan jeg ikke selge valpen, for da er den "familie"? Disse valpene vil forøvrig bli solgt for mindre enn 40.000 kr.

---

Mennesker og hund er ikke det samme, ikke engang for folk som foretrekker hunder fremfor mennesker.

Det ville f.eks ikke falt meg inn å kastrere de pubertale tenåringene mine, selv om de sannsynligvis fikk et bedre liv uten hormoner (og hvis man ikke tror at hormoner er et problem hos mennesker, så nevner jeg bare PMS og endometriose, f.eks. Man kastrerer seg heller ikke for å unngå celleforandringer/livmorhalskreft, og til tross for at man veit at risikoen for f.eks kreft øker ved bruk av p-piller, så bruker vi det fremfor å avstå fra sex eller kastrere oss). En testosteronbefengt gutt/mann blir heller ikke kastrert. Hundene våre derimot, kan knapt komme i pubertet før vi begynner å vurdere om de egentlig trenger forplantningsorganer.

Jeg veit at jeg en dag må beslutte at nok er nok for mine hunder. Det er en beslutning vi veit vi må ta når vi velger å ha de i livene våre. Jeg håper at jeg slipper å avgjøre noe sånt for familie eller venner - og særlig barna mine, det er ikke meningen at man som forelder skal overleve barna sine, det er meningen som hundeeier å overleve hunden sin.

Jeg antar at den dagen mine barn skal forplante seg, så har jeg fint lite jeg skulle sagt om deres avlspartner. Mine hunder derimot, har ingenting de skulle sagt om sine avlspartnere. Det ville ikke falt meg inn å ta med barna mine på show for å få bedømt hvor vakre de er i forhold til en standard, eller måle mentale egenskaper for å avgjøre om de fikk lov å avle eller ikke.

Å selge et menneske er ulovlig. Hundehold er bygget opp rundt kjøp og salg.

Skulle familien eller vennene mine utvikle atferdsproblemer og bli aggressive eller svært engstelige, så hverken kan eller vil jeg avlive de, selv om det muligens hadde vært best for de å få slippe. En hund derimot..

Det er flust av forskjeller på hund og menneske. Heldigvis.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...