Hannhund vs tispe

[tulip]

Jeg har stort sett bare hatt hanner jeg, men pga Gubben "måtte" neste hund være tispe om jeg skulle beholde ham i live. Og det var full klaff det Nå blir det nok en tispe eller to framover iom at jeg drømmer om oppdrett, men jeg beholder glatt en hannhund om det er beste valpen i kullet. Får jeg mer plass, slik at jeg trygt kan skille ved løpetid, kan det godt være at jeg kjøper hannvalp også om det er den rette valpen. Ingen av våre/mine hanner har vært hysteriske ved løpetid (uansett rase) så akkurat den biten ser jeg ikke på som et potensielt problem engang. Den største ulempen med GD hanner er mer lepper og større sjans for sikling

[Jerko1]

Blir aldri noe annet enn hannhunder for meg, for tiden har jeg to. Jeg har erfaringer med tisper også, men generelt syns jeg hannhunder er enklere. Nå generaliserer jeg selvsagt en del, men syns hannhunder har en mer stabil psyke, er lettere å lese, de er mer rett fram for å si det sånn. Også hatt voksne hannhunder en del sammen med valper og unghunder og disse er stort sett langt mer tolerante enn tisper, det kan og komme av det jeg var inne på tidligere samt at hannhunder generelt nok også er mer "barnlige" om en kan bruke ett slikt uttrykk. Selvsagt kan det være noen utfordringer med hanner sammenlignet med tisper, men i det store og hele syns jeg de blir mer enn kompensert med tanke på alle fordelene

[Artemis]

Det ble snakk om grisete hannhunder her. Jeg sier ikke at de ikke finnes, men jeg anser virkelig ikke mine hanner som grisete. (Jeg synes derimot at den slurpeslafeslikkingen som tispene driver med på sine private deler er umåtelig ekkel. )

Hannhundene mine tisser ikke på seg selv (har ikke "pelshunder", men de er jo ikke helt korthåret heller), de markerer ikke hver meter på tur, ikke jukker de på alt og alle, de stikker ikke av etter tisper i nabolaget som har løpetid, de står ikke konstant med nesen ned i tisseflekker, ikke sikler de mer enn andre hunder, ikke lukter de ekkelt og tispene jeg har hatt har definitivt vært mer bitchy mot andre hunder enn det mine hanner er. Har hatt hannhundaggressiv hund også, men synes ikke at det var et stort problem.

Følte for å forsvare hannhundene her ( ), men mye har så absolutt med oppdragelse å gjøre i tillegg til at det er raseforskjeller og individforskjeller. Men hva man foretrekker er jo veldig subjektivt. Noen liker det ene best, for andre spiller det ingen rolle.

Hvorfor ikke prøve hannhund hvis du er så nysgjerrig, Maria? Evt. være åpen for å ta hanhund hvis det ikke er nok tisper i kullet du ønsker hund fra?

[Mardina]

Det MÅ jo bli et "problem" med en så pelsrik rase som portisen er. Selv tispa mi tisser på pelsen sin når hun ikke er barbert i raseklipp. Men sånn er det jo å ha pelshund, uansett.

Min er korthåret, så sånne ting er ikke noe problem her

[Maria]

De fleste jeg kjenner som har begge kjønn samtidig, syns det er et ***** mas. Veldig slitsomt under løpetid.

MEN, bortsett fra det, så syns jeg du skal prøve å ha en hanhund, jo før jo heller! Det du skriver lyser av at du ikke får fred før du har prøvd. Og, ja, du kan risikere å bli omvendt!

Jeg har bare kjent tisper, skulle klinkende klart ha tispe som var reservert til meg hos oppdretter. Kom dit, møtte pappan til kullet og kjente det søkk i magen,- å herregud så flott han var. Rolig, cool, behersket, og så real. Da jeg i tillegg fikk null kontakt med den tiltenkte valpen, var det duket for eksistensiell krise. Jeg kom ut av krisen 2 uker senere med en hannvalp. Han er en drøm. Alle ulempene som alle skriver om, et ******* som unghund, stikker fra meg på trening for å sjekke damer, kommer i krangel med andre rånete tenåringer osv osv. Men det du skriver om "veloverveide beslutninger, gjør henne spennende"..? Nei, der er vi ikke. Det er mer "du och jag, Alfred". Han går ærlig og kompromissløst inn i alt jeg vil vi skal gjøre sammen, med litt sånn med-hjertet-i-hånden-holdning.

Venninnen min har jevnaldrende portis hann. Han er gullegod og akkurat det samme som min. Stor, sterk, virrer rundt med suprekreftene sine og er helt knall. Noen ganger sverger jeg på det er bare tynn tåke inni hodet på dem, men de er herlige likevel.

Takk for et veldig fint innlegg. Du bekrefter de positive tingene jeg ser ved hannene, og det er litt godt å se at du peker på nettopp de tingene jeg tenker mest på.

Og takk til dere andre for mange bra svar også!

Akkurat nå er det ingen valp i sikte. Venter på løpetid. Men når de først kommer tror jeg faktisk jeg skal være åpen for å ta en lovende valp jeg føler kjemi med fremfor å velge etter kjønn. Når det er sagt må oppdretter ha sitt å si også, da jeg mest sannsynlig skal ha hund på fôr eller deleie. Men tror hun er åpen for slikt altså.

Når det er sagt! En liten historie..

Jeg skal jo som sagt ha en hund som kan brukes til utstilling og avl (og selvsagt hundesport!) neste gang og vet ganske greit med meg selv hva jeg vil ha. Jeg var med og tok i mot et kull i januar. Etter litt om og men ble det 5 valper, men kun en tispe. Jeg kjente at hun ikke appellerte til meg fra det øyeblikket hun kom ut. Ikke fordi hun ikke var søt eller noe, men det føltes ikke som noen magisk opplevelse selv om tispen jeg hadde ønsket meg jo kom! Men en av hannene som ble født - han gjorde inntrykk. Da jeg tok ham i mot begynte jeg å grine og utbrøt "han her MÅ jeg ha"! Vet ikke hvorfor, men fra første sekund digget jeg den bikkja. Ringte mamma og sambo for å høre hva de tenkte nesten umiddelbart etter fødselen. Og vi syntes han så ut som en lovende valp med en gang, som enste brune i kullet. Et øyeblikk var jeg like ved å ta brun hannhund jeg altså. Men det kom så brått på og jeg ble litt satt ut, at det ble nei. Var jo svart tispe jeg ville ha. Men så ble det ingen av dem. Men den hannhunden.. Han er snart 4 mnd. Fyyy flate, så fin. Dæven. Så der kan jeg angre altså. Kanskje intuisjonen min sa meg at det var den jeg skulle ha, uansett. Jeg bare hørte ikke på meg selv akkurat da, og jeg angrer bittelitt. Innimellom. Håper virkelig jeg kan oppleve det igjen for så å faktisk beholde den valpen. Det hadde vært drømmen!

[Illiya]

Jeg har hatt 2 tisper samtidig som 2/3 hanner, fordelt over tid. Altså en hann og tispe først, noen år etter; en hann og en tispe, og nå (etter at vi måtte avlive Otto sist sommer) samme tispe og enda en hann.

Jeg tror etterhvert at jeg liker hanner bedre enn tisper. De er faktisk mer ukompliserte. De er liksom litt troskyldige og blåøyde, og kommer "med hjertet i hånden" til deg, som en annen sa. Og ja, de er mer barnslige. De kan være valp hele livet om så, og det får dette omsorgsgenet vårt veldig fram Og det er virkelig "du och jag, Alfred" for fullt. Hvem kan motstå det?

Hanner kan ha mer utagering enn tisper, og tisper kan være enklere i så måte. Men det kommer jo an på rase. Vi hadde aggresjon mot både folk og andre hunder med vår forrige hann (Cane Corso). Men likevel var han søtere enn noen annen, og så "valp" gjennom hele livet, og så kjærlig i hele sitt vesen, at vi helst overså de andre problemene. Han satte sitt preg på oss fordi han var så god som han var.

De to tispene jeg har hatt, har blitt voksne, seriøse damer, og har ikke beholdt den troskyldige "valpepersonligheten" som mine hanner har hatt (overfor oss) hele livet. Tispene har vært veldig gode de også, men de har liksom ikke den "uskyldigheten" og barnsligheten som er så sjarmerende hos hannene. Tidligere har jeg hatt schæfer og cane corso hanner, og begge har vært sånn. Nå har jeg Labradorhann på snart 8 mnd, og han er også sånn til nå. Han ligner dem begge to i akkurat det. Håper det varer Jeg synes også at hannene har en tydelig personlighet, så der er ikke mer å hente uansett kjønn, tenker nå jeg.

Mine hanner har forresten vært lettere å oppdra enn tispene. "Ok, da er det sånn" er liksom det forholdet de har til regler. Mens tispene kan være mer utprøvende. Men vet også om hanner som har vært en utfordring sånn sett, så mye er vel individavhengig også. Men om de hadde vært tisper, så hadde de kanskje vært enda mer utfordrende sånn sett?

Ingen av mine hanner har tisset på seg selv, de har ikke vært grisete, de har ikke holdt på med jokking, og de har ikke vært fæle til å markere. På tur i bånd har de vennet seg til å gå uten å markere. Løpetid har vært en utfordring med tispe i hus (seriøst), men jeg har kunnet sette bort enten tispa eller hannen. Og det MÅTTE vi da det sto på som verst!

Tenk praktisk, men samtidig på hva du egentlig vil ha. Det praktiske løser seg som regel (men du bør ha en plan på det på forhånd i forhold til løpetid).

[Trixie]

Nå har jeg en hannportis, og han er bare helt skjønn. Jukker ikke, markerer ikke, ingen samkjønnsaggresjon eller grising. Perfekt på alle måter! Meeen han er 8 uker og har vært hos meg i halvannet døgn;) Gå for hannhund du. Jeg ble i hvert fall overbevist om at det er tingen. Også min oppdretter ville hatt hann hvis hun bare skulle hatt en. Tenker nok min lange erfaring overbeviser deg ja;)

[puddellover]

Min erfaring med hannhunden er relativt liten, men valpen til Zelda som vi passer, Kaos, han er en helt fantastisk unghund i disse dager. God som få, og så inderlig kjærlig. Har bestemt meg for at jeg skal være åpen for alt i mitt neste valpekjøp fordi Kaos til nå har vist seg å være alt annet enn det jeg trodde hannhunden var.

Ellers må jeg si at den eneste portisen jeg har møtt utenom Chessea var en brun (wavy) hannhund rundt et år, og skulle jeg noen gang hatt en portis måtte det blitt en sånn staselig gutt.

Zelda og Linda har hatt løpetid mens han var på besøk og Kaos er på ingen måte hanngris, men jeg må innrømme at jeg har hatt en klump i halsen tilfelle det skjedde noe selv etter intenst oppsyn og selv om Kaos ikke var der når de var høyløpske.

[Maria]

Dere klarer å overbevise meg altså, folkens! Det går igjen dette med at hannene er veldig "du og jag" ser jeg. Også andre jeg har snakket med sier det.

Det blir nok stor åpenhet neste gang det blir noen valper i sikte tenker jeg. Individ fremfor kjønn. Jeg tror og håper at jeg får velge litt fritt i alle fall.

Herre Gud. Blir ennå mer valpesjuk av denne tråden. Ikke bra

[Guest 2ne]

Jeg kjenner aldri igjen tisper i disse diskusjonene, kjenner jeg, enda min første tispe var ei skikkelig tispete en. Hun var forøvrig også den hunden jeg har hatt som var mest "du og jag", mens en av hannene jeg har hatt, var aller minst sånn.

Kanskje jeg bare har hatt flaks med mine tisper.. Og uflaks med mine hanner..

(Og bare for å ha sagt det, jeg er faktisk åpen for at min neste hund er hann. Det er fordeler og ulemper med begge kjønn, og den største ulempen ved å velge en hannhund neste gang, er at jeg har to tisper i hus fra før av.. Samt at jeg ikke kan avle på den da )

[borderen]

Jeg har har vokst opp med 3 schäferhanner og har idag 2 tisper og 1 hannhund.

Hannhunden er omtrent uten kjønnsdrift. Han flørter med tipser og løpetisper, men jeg trenger bare snakke vennlig med ham, så slutter han. Ikke noe jokking, lite markering (dvs, ikke noe mer enn tispene jeg har!) og ikke noe griseri av noe slag. Men han blir svært anspent med andre hannhunder (og kan sloss, hvis den andre hannhunder stiller seg i mot) og det synes jeg er veldig slitsomt. Slik har alle hannhundene "mine" vært. Dessuten er hannhunder treigt utviklet (Ok, min er spesielt seint utviklet, som fikk steiner når han var 7 mnd og hadde valpepels til han var 8 mnd)! Dette har gått utover hvor rask fremgang vi har hatt innen trening og konkurranser. Men han er en veldig god kompis som er ganske barnselig og kosete.

Jeg liker faktisk tisper bedre, fordi jeg synes de er lettere å trene, da de er mer "modne" og seriøse. Løpetiden er helt umerkelig på den ene tispa (ikke EN blodfelkk siden 1. løpetid) og er heller ikke noe problem på den andre. Tispene mine er ganske "tispete" mot andre hunder da. De vil overhode ikke ha noe med andre hunder å gjøre, men i motsetning til hannhunden, så strammer de ikke kroppen og reiser halen, de bare prøver å gå vekk. Om den fremmede hunden følger etter, så viser de tenner og om de ikke hjelper så glefser de lett over snuta. Klart språk og ferdig med den saken. Jeg føler at jeg får bedre kontakt med tispene. De søker blikkontakt nesten hele tiden, mens hannhunden driver med sitt.

[Guest Jonna]

Syting, jukking, sikling, pisser på sin egen brystkasse og forbein..hannhundlukt...

legg til: tisser på andre hunder, markerer, politi så har du eldste tispen min

Det meste med hannhunder handler mye om oppdragelse og hva man aksepterer. Har selv hatt flere hannhunder, den værste å oppdra som var mest grisete var Tibetansk Spaniel.

Labbis og Schäferhund syns jeg ikke var noe stress, nå fikk jeg de som voksen så de manglet det sosiale med andre hunder. Men begge de to utviklet seg til å bli med oppdragelse veldig fin i møte situasjoner.

Jeg har hatt tisper som har vært MYE mer ufine med andre hunder enn hannhundene noen gang var. Kjøper man en rase med normale kjønnsdrifter, og etter foreldre som er omgjengelige, så syns jeg det spiller liten rolle. Men selvsagt ikke alle hunder, verken tisper eller hannhunder, egner seg som frislippshunder om det er DET man er ute etter.

[Maria]

Jeg har har vokst opp med 3 schäferhanner og har idag 2 tisper og 1 hannhund.

Hannhunden er omtrent uten kjønnsdrift. Han flørter med tipser og løpetisper, men jeg trenger bare snakke vennlig med ham, så slutter han. Ikke noe jokking, lite markering (dvs, ikke noe mer enn tispene jeg har!) og ikke noe griseri av noe slag. Men han blir svært anspent med andre hannhunder (og kan sloss, hvis den andre hannhunder stiller seg i mot) og det synes jeg er veldig slitsomt. Slik har alle hannhundene "mine" vært. Dessuten er hannhunder treigt utviklet (Ok, min er spesielt seint utviklet, som fikk steiner når han var 7 mnd og hadde valpepels til han var 8 mnd)! Dette har gått utover hvor rask fremgang vi har hatt innen trening og konkurranser. Men han er en veldig god kompis som er ganske barnselig og kosete.

Jeg liker faktisk tisper bedre, fordi jeg synes de er lettere å trene, da de er mer "modne" og seriøse. Løpetiden er helt umerkelig på den ene tispa (ikke EN blodfelkk siden 1. løpetid) og er heller ikke noe problem på den andre. Tispene mine er ganske "tispete" mot andre hunder da. De vil overhode ikke ha noe med andre hunder å gjøre, men i motsetning til hannhunden, så strammer de ikke kroppen og reiser halen, de bare prøver å gå vekk. Om den fremmede hunden følger etter, så viser de tenner og om de ikke hjelper så glefser de lett over snuta. Klart språk og ferdig med den saken. Jeg føler at jeg får bedre kontakt med tispene. De søker blikkontakt nesten hele tiden, mens hannhunden driver med sitt.

Chessea er moden OG barnslig, og det liker jeg. Forøvrog er jeg overbevist om at det er lite hannhundaggresjon hos portis ift mange andre raser. Det er sjeldent noe problem å ha frislipp med masse hunder, både tisper og hanner, når vi har portistreff.

Chessea kan bitche mot andre tisper hun altså.. Indeed Men hun starter aldri noe. Hun svarer på tiltale. Akkurat der tror jeg neppe en hannhund er så mye "mer". Men jeg liker innspillet ditt, og tar det med i betraktning altså. En trenbar hund vil jeg jo svært gjerne ha!

Jeg kjenner aldri igjen tisper i disse diskusjonene, kjenner jeg, enda min første tispe var ei skikkelig tispete en. Hun var forøvrig også den hunden jeg har hatt som var mest "du og jag", mens en av hannene jeg har hatt, var aller minst sånn.

Kanskje jeg bare har hatt flaks med mine tisper.. Og uflaks med mine hanner..

(Og bare for å ha sagt det, jeg er faktisk åpen for at min neste hund er hann. Det er fordeler og ulemper med begge kjønn, og den største ulempen ved å velge en hannhund neste gang, er at jeg har to tisper i hus fra før av.. Samt at jeg ikke kan avle på den da )

Jeg kjenner litt på akkurat det der, 2ne. For jeg ER jo egentlig veldig fornøyd med tispene mine. Chessea er jo ekstremt "du og jag" med moren min, selv om hun ikke er det med meg. Hadde hun vært bare min hadde jeg kanskje følt mer på det. Leja kan jeg nesten ikke sammenlikne med portisene, da hun er en helt annen type hund. Men begge mine er utrolig gode, kontaktsøkende hunder som jeg ikke har noe å utsette på i forhold til kjønnet deres. Så jeg skjønner hva du mener. Det er det som gjør meg ennå mer usikker, nettopp at jeg ER fornøyd, men er nysgjerrig

legg til: tisser på andre hunder, markerer, politi så har du eldste tispen min

Det meste med hannhunder handler mye om oppdragelse og hva man aksepterer. Har selv hatt flere hannhunder, den værste å oppdra som var mest grisete var Tibetansk Spaniel.

Labbis og Schäferhund syns jeg ikke var noe stress, nå fikk jeg de som voksen så de manglet det sosiale med andre hunder. Men begge de to utviklet seg til å bli med oppdragelse veldig fin i møte situasjoner.

Jeg har hatt tisper som har vært MYE mer ufine med andre hunder enn hannhundene noen gang var. Kjøper man en rase med normale kjønnsdrifter, og etter foreldre som er omgjengelige, så syns jeg det spiller liten rolle. Men selvsagt ikke alle hunder, verken tisper eller hannhunder, egner seg som frislippshunder om det er DET man er ute etter.

Den hannen som er potensiell far til et kull jeg vil ha fra er skikkelig happy go lucky, elsker alle og er aldri i konflikt med andre. Om han får sønner med samme gemytt er det jo virkelig nada problem. Så det er et viktig aspekt å ta med seg, helt klart. Jeg kjenner stort sett hundene jeg vil ha valp etter rimelig godt, så det er vel en slags betryggende faktor kjenner jeg

Men sånn ift trenbarhet... Opplever dere noen forskjell? Jeg tenker jo at jeg gjerne vil ha en hund som jeg kan bruke i hundesporter. Jeg tilpasser gjerne hvilke til hunden og de egenskapene den har litt fra naturens side, men jeg innser jo at Chessea egentlig er veldig trenbar (dog ikke sånn som Zira til Silje, venninnen min) og enkel å lære ting. Leja er myyye mer vimsete. Hun er smart som få, men utrolig vanskelig å lære ting, i alle fall foreløpig Jeg skulle forøvrig likt å få en portis med litt mer sansen for andre folk, fordi jeg kunne tenke meg å prøve rundering. Chessea synes rundering er det mest uinteressante som finnes i denne verden, da andre mennesker enn oss bryr henne særdeles lite.. Akurat der synes jeg hannene er mindre sære. Agility er jeg ikke "stressa" med, det kan enhver portis få til. MEN hannhundene må trenes mye med for å ikke stikke, det har jeg sett på dem vi har trent med.

[MaritaS]

Min nummer to skulle jo eeeeegentlig bli en tispe, men så ble det en hann.. og det er jeg rimelig glad for. Kunne blitt styr å holde de adskilt i studioleilighet under løpetiden

Men det er også det eneste negative jeg kan tenke meg med det å ha en av hvert kjønn i hus og det er jo helt sikkert noe man kan finne en løsning på bare man vrir noen hjerneceller (eller dumper ene hunden hos en venn i noen uker).

Nå kan jeg bare snakke for den ene hannhunden for den andre er enda bare valp og veldig ukomplisert: Om vi møter en tispe på tur som lukter godt så trekker han som et svin og *skal* bort for å lage shibamixer, men han er en veldig "ute av syne ute av sinn"-hund så har aldri slitt med uling og krafsing på døra i ren sexuell frustrasjon.

Joda, begge to liker å lage flekker på fortauet og på hushjørner, men det kjenner jeg også flere tisper som gjør

Også er jo hannshibaer mye større og vakrere enn shibatispene (unnskyld til alle shibatispe-eierne her på sonen), samme med akitaer

[Toril]

Jeg har hatt to tisper(kunne jeg fått igjen dem så JA) og er på min tredje og fjerde hann. Har i løpet av årene passet ganske mange tisper i korte og lange perioder..... Det blir kun hanner her fremover,mange av tispene har vært mye værre enn hannene når det gjelder grisete oppførsel,ri på alt og alle,markering og generellt tull enn gutta.

Løpetid eller ikke liksom.

[bernertryne]

En ting er jukking som kan læres bort, jeg passet en gang en hann som like godt tok nr 1 og nr 2 i samme benløft

Greit at tispene er litt fisefine. Greiere å klø dem på magen er det også..

[Dunkereier]

Jeg har alltid hatt hannhund, og kommer nok alltid til å ha det. Mitt inntrykk er at selv om de kan være grisete (typ tisse på seg selv. Til og med i ansiktet... ), litt " in your face" mot andre hannhunder og ha sterkere kjønnsdrifter, så synes jeg de er mer stabile, ukompliserte og reale enn mange tisper jeg har møtt. Synes også at mange tisper bjeffer mer enn hannhunder også, men det går vel mye på individ og rase.

Han vi har nå er rolig som dagen er lang og vippes ikke av pinnen med det første. Ikke er det noe særlig med ypping mot andre hanner, eller tisper, for den saks skyld. I tillegg slipper vi løpetid midt oppi jaktsesongen - det er fine greier.

Det eneste irriterende for vår del er når nabotispa har løpetid. Da kan vi ikke ha vinduet åpent, fordi han begynner å syte

[Papillon]

Hannhunder = mye enklere og greiere oppi hodene sine, akkurat som mannfolk

[Wednesday]

Kom på at hannhunden min griser litt likevel Han tisser iblant på tispa Men det er jo hennes egen skyld, siden hun alltid må stikke trynet sitt borti alt han driver med Men han tisser i det minste ikke på seg selv

[Elisabeth00]

Rart hvor forskjellige folk opplever tisper/hannhund. Med unntak av kjønnsdrifter, og at hannhunder kan tisse på seg selv, så syns jeg det går mer på individ enn kjønn.

Om jeg skal skikkelig generalisere, så vil jeg si at tispene jeg har vært borti er mer fattet og mer knyttet til bare sin familie, mens hannene er litt mer over alt og like glad i alt og alle. Hannhundene er litt mer på. Så da spørs det jo egentlig hva man ønsker.

Tisper kan selvfølgelig markere og være kjønnsagressive, men generelt sett er jo dette problemer som forekommer oftere hos hanner.

Det å basere valget sitt på individ, og prøve å se vekk fra kjønn, tror jeg egentlig er det aller lureste.

(Og til dette med tissing på seg selv, aner ikke hvor vanlig det er, men jeg har sett det på utrolig mange raser, både korthårede og langhårede. Ta å følg med på det på neste uteutstilling. Jeg ble faktisk overrasket sist. I familien er det en pelshannhund, og han må vaskes og klippes ofte på tissen/magen, hvis ikke kommer det raskt lukt.)

[Tyfonia]

Synes hundene mine lukter godt, jeg. Har to hannhunder, ingen av dem lukter noe særlig hund, hvis du skjønner hva jeg mener. Bader dem bare en gang i blandt. Fire ganger i året eller noe sånt Kan faktisk kose- sniffe- lukte på biskene uten at det er ekkelt. Har prøvd det på langhårete hunder. Æsj Tyson kan komme borti seg selv om han har det ekstra travelt og spruten blir litt ovrig, men etter å ha løpt litt i lyng og mark, plager det ikke meg. Plager ikke meg i det hele tatt, egentlig.

Samkjønnsaggresjon? JA! Han er helt på trynet! Det er eneste problemet med ham. Ellers er han god som gull og gjør det mamma gir beskjed om Han andre er bare god, han. Kan bli litt sur på "bror" av og til og de kan barke sammen, men det skjer så skjeldent at det ikke er et problem hos oss. Bare når det blir snakk om tyggepinner og sånt. Forebyggende tiltak må til og da er alt fryd og gammen.

Jokking? Hehe! Jo, de begge to, faktisk. Kastrat som ikke- kastrat. Tyson går inn i en sånn periode et par ganger i året der han leker grabukk, men han er til stedet i ny og ne

Kommer nok aldri til å ha tisper. Løpetid, bitchyness og drama. Har nok med meg selv. Jeg liker å være eneste jente i huset, bortsett fra gamlepus på 14. Da har vi to hannhunder, ene kastrert, samt snart tre hannkatter. Ene har ikke flytta inn enda, men han på lik linje med de andre kattene blir kastrert.

Har bare hatt to tisper, da og det er den der løpetida som er så ufattelig kjedelig, men pikene er jo greie de...

[Kaja]

H A N N H U N D

eneste riktige, haha

[Maria]

Ikke vanskelig å se at man kan bli fornøyd uansett i alle fall

Gleder meg til det blir noe aktuelt ift kull altså. Så får vi nå se hva det blir til. Dere har overbevist meg om å være mer åpen i alle fall

[shira]

For første gang er jeg uten han hund. å jeg savner det. Hadde en pels hund (wheaten) nesten ingen gris (var det mye vind, kunne det være litt) ingen juking. Vi hadde markerings pauser. Å da gikk han fint uten å markere hele tiden. Han var veldig enkel. Savne den kontakten. Har jo go kontakt med tispene, men det var noe ekstra med han (jeg var liksom den viktigste) Mens tispene er veldig opptatt av andre. Så at det blir flere han hunder etter hvert, det er sikkert

[Maria]

Mine tisper er uinteressert i andre, så sånn er ikke de men alle sier at hannene er veldig trofaste på en måte. Tror ikke en finner noe mer trofast enn Chessea, men samtidig gjør hun helst det hun vil når hun vil det, fordi hun har veeeldig egne meninger