Gå til innhold
Hundesonen.no

Jeg sliter psykisk og dyr er det beste som finnes.


Recommended Posts

Skrevet

Jeg sliter med angst og depresjon pluss mye mer og jeg liker dyr bedre enn mennesker. Kanskje bla. pga. mye mobbing i oppveksten. Føler meg mye mere tryggere på hunder/dyr enn folk. Dyr/hunder er så trofaste, de liker deg for akkurat den du er, de svikter deg aldri, de ler ikke av deg, mobber ikke deg, tenker ikke stygge ting om en, man kan stole 100% på at de ikke sier ting videre, de vender deg aldri ryggen til. Det beste jeg vet er hunder og alle slags dyr og jeg hadde ikke klart å levd uten de firbeinte pelskledde vennene mine. Er det noen som kjenner seg igjen? Dyr er terapi for meg. Man leser overalt i aviser og ukeblader og på nett at dyr hjelper på den psykiske helsa og at det er bevist i diverse tester. Det skriver jeg under på.

  • Like 4
Skrevet

Jeg og liker dyr mye bedre en mennesker! Sa det til noen jeg jobbet med på skolen her om dagen, de så veldig rart på meg og tror helt sikkert at jeg er tullete, men det er sant. Har jeg en dårlig dag eller er trist så er jeg sammen med hunden, hestene eller til og med sauen vår. :)

Skrevet

Uten hundene hadde dagene mine vært tomme.

Har ingen psykisk lidelse, men TMD, en kronisk sykdom som har gjort meg 100% ufør.

Hundene får meg opp og ut hver eneste dag, og de er alltid der.

Har tidligere hatt både hester, katt og kaniner i tillegg, men det ble til slutt for mye.

Så nå koser jeg meg med mine 4 små som jeg ikke kunne tenke meg et liv uten!

  • Like 1
Skrevet

Jeg vet ikke om jeg nødvendigvis foretrekker dyr fremfor mennesker, mer på lik linje kanskje selv om det blir to forskjellige ting. Men og ha dyr er absolutt en berikelse av hverdagen og fin terapi, ingen tvil.

  • Like 6
Skrevet
Jeg og liker dyr mye bedre en mennesker! Sa det til noen jeg jobbet med på skolen her om dagen, de så veldig rart på meg og tror helt sikkert at jeg er tullete, men det er sant. Har jeg en dårlig dag eller er trist så er jeg sammen med hunden, hestene eller til og med sauen vår. :)

Akkurat samme her :) Folk bruker å synes jeg er rar når jeg sier at jeg vil ikke jobbe med mennesker men med dyr når jeg "blir stor" fordi jeg ikke liker mennesker :P

Selvfølgelig liker jeg mennesker (for det meste iallefall) men herrefred så komplisert det er å være med mennesker innimellom. Da er det mye herligere med dyr :heart:

Skrevet

Jeg sliter okke psykisk og foretrekker ikke hunden fremfor venner og familie, men jeg har hund som terapi fordi jeg har brystkreft med spredning. Sykdommen blir ikke akkurat bedre med årene og det er viktig for meg å ha nor å stå opp til, en å dele dagene med som gir meg selskap, trøst og forståelse:-) Dyr er så viktig for oss mennesker og jeg synes nesten litt synd på de som går glipp av det.

  • Like 1
Skrevet

Det er rart at man trenger dyr for å føle seg som et helt menneske. Eller, er det noe rart? Vi har så mange tanker og følelser i oss. Dagene våre er fylt med inntrykk, ansvar og opplevelser. Det er deilig å bli møtt i døra av noen som er klare for å "omfavne" oss og gi oss en klapp på skulderen. De får oss til å føle oss Good enough. Det er det mange av oss, inklusiv meg selv, som trenger. De spør ikke, klandrer ikke. De stiller oss ikke mot veggen. Hundene mine bringer frem den enkle skapningen i meg. Den som bare vil kose, klemme og være nær noen og den som bare vil være. Hundene mine er de eneste som kommer helt og fullstendig innpå. Forbi alle murer, sperringer og barrikader. Over minefelt og piggtråd. Innenfor alle røde soner og alarmer. Helt inn i hjerterota. Tusen takk, Obelix og Tyson <3

  • Like 3
Skrevet

Jeg vil ikke si at jeg foretrekker dyr mer enn mennesker (nå er jeg psykiatrisk sykepleier så vil kanskje si at jeg har et brennende engasjement for mennesker), men jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor noen føler det slikt. Så mye hengivenhet og lykke som et dyr kan gi tror jeg er helt unikt, og jeg merker jo at jeg blir gladere og gladere i min lille valp for hver dag som går. Må si meg veldig enig med Malamuten om at dyr, og særlig hunder for meg, er en stor berikelse i livet.

  • Like 1
Skrevet

Akkurat samme her :) Folk bruker å synes jeg er rar når jeg sier at jeg vil ikke jobbe med mennesker men med dyr når jeg "blir stor" fordi jeg ikke liker mennesker :P

Selvfølgelig liker jeg mennesker (for det meste iallefall) men herrefred så komplisert det er å være med mennesker innimellom. Da er det mye herligere med dyr :heart:

Ikke sant! Mange på skolen her sier, om jeg trenger jobb så søker de mange deltidsarbeidere på sykehjem rundt om her, men jeg kan virkelig ikke se for meg selv å jobbe på noe slik, helt fantastisk at det fins mennesker som vill og kan, men ikke meg. Plasser meg i en stall, fjøs, fjellet eller hundepensjonat så koser jeg meg..men ikke med folk :)

Selvfølgelig så liker jo jeg og mennesker til en viss grad, og de jeg kjenner (samboern min bla. er jeg jo da glad i) Selv om han til tider er redd jeg liker Caro mer en han (stakars liten :P ) Men når jeg ser på tv eller leser avise om hvor mye vondt mennesker skaper for hverandre blir jeg sint og kvalm...slik som nå, sitter jeg i historie time og lærer om andre verdenskrig...mennesker sier jeg bare! :no:

Dyra er de beste!

Skrevet
Ikke sant! Mange på skolen her sier, om jeg trenger jobb så søker de mange deltidsarbeidere på sykehjem rundt om her, men jeg kan virkelig ikke se for meg selv å jobbe på noe slik, helt fantastisk at det fins mennesker som vill og kan, men ikke meg. Plasser meg i en stall, fjøs, fjellet eller hundepensjonat så koser jeg meg..men ikke med folk :)

Selvfølgelig så liker jo jeg og mennesker til en viss grad, og de jeg kjenner (samboern min bla. er jeg jo da glad i) Selv om han til tider er redd jeg liker Caro mer en han (stakars liten :P ) Men når jeg ser på tv eller leser avise om hvor mye vondt mennesker skaper for hverandre blir jeg sint og kvalm...slik som nå, sitter jeg i historie time og lærer om andre verdenskrig...mennesker sier jeg bare! :no:

Dyra er de beste!

Nåja.

Jeg har et sært forholdt il mennesker (mener mange). Som et eksempel, jeg var veldig glad i pappa, han var jo pappaen min. men da han døde var det på en måte greit. Jeg hadde eksamen dagen etterpå, og fortsatte på skolen som vanlig. Begravelsen var trist, men det var mer stemninge, jeg tror ikke jeg hadde vært så trist om jeg satt der alene. Jeg fikk se han i kista alene før begravelsen, og det var mer rart enn noe annet, og litt fint. Hvertfall det å få se selv at han ikke levde lenger. (altså da går man ikke å grubler på det. Jeg angrer på at ikke var med på at hesten ble tatt for jeg skvetter til hver gang jeg ser en annonse med bilder som er veldig like han og drømmer ofte om at jeg finner han igjen og at de ikke avliva han, sært, i know :P)

Jeg valgte selv å ikke være på sykehuset når de slo av alle maskinene (han lå i koma etter blodpropp) og har ikke angret siden.

Det betyr ikke at jeg ikke har vært lei meg, men jeg har ikke sørget eller syns det har vært vanskelig. Jeg minnes heller alt det gode :)

At folk dør er på en måte greit, det er rart og de blir borte men jeg blir ikke trist på samme måte jeg ser mange andre blir.

Men når dyrene mine har dødd har jeg gått helt i oppløsning, hesten og hunden var værst. Kanskje hesten allerverst, for han hadde jeg sliti med i flere år, men han var så god innerst inne og på gode dager. Å ta farvel med han er det værste jeg har gjort ever. Og jeg får klump i halsen bare jeg tenker på han og orker ikke å ha bilder av han på veggen engag.

I hverdagen foretrekker jeg dyrene mine framfor folk, fordi jeg blir veldig sliten av å være i sosiale settinger, men jeg trives med mennesker i kortere perioder på fritiden.

I jobben min derimot så jobber jeg med mennesker, jeg jobber med ungdom med PU, og i barnehage og jeg vil bli vernepleier. Jeg brenner for jobben min og syns det er utrolig spennende. Kanskje også derfor jeg er litt assosial utenom fordi jeg gir mye av meg selv på jobb og er rundt folk hele tiden.

Dette ble OT da :P

Hundene beriker min hverdag og jeg kunne aldri levd uten dyr. Jeg har en sammensatt kronisk sykdom i "hodet", men jeg ser ikke på det som en hindring eller bruker den for hva det er verdt. Jeg er såppas bevist på hva jeg har, hva jeg ikke får til og hva jeg får til. Jeg kan ikke jobbe hver dag, da blir jeg syk (feber, og innimellom betennelser i ledd om jeg stresser for mye) og jeg syns det er skikkelig dritt, jeg skulle gjerne jobbet masse! Hundene har dog ikke "hjulpet" med det psykiske, men de beriker absolutt hverdagen :)

  • Like 2
Skrevet

Mange mennesker er duster, så sånn sett så liker jeg dyr bedre, men samtidig så trenger man artsfrender. Jeg liker vennene mine, og er glad jeg har dem. Jeg hadde klart meg uten dyr (selv om det hadde vært en mindre betydningsfull hverdag) men jeg hadde ikke klart meg uten kontakt med andre mennesker. Så sånn sett kan jeg ikke si at dyr er viktigere enn mennesker. Det sagt så betyr dyrene mine like mye for meg som unger. De er en stor og viktig del av livet mitt, og det skal mye til at det blir dyrefritt her, noen gang.

Skrevet

Jeg er også avhening av mennesker, da mine nærmeste. Ganske naturlig at man knytter seg til "flokken" sin og knytter sterke bånd, mens andre mennesker nesten blir overflødige. Jeg liker ikke så godt mennesket som art (og aper er vel de dyrene jeg alltid har likt minst. de ligner jo mye på oss), men jeg er veldig glad i mine nærmeste selv om og føler sterk empati til andre. Er nok ingen særing og raring sånn sett, bare at jeg er over gjennomsnittet glad i dyr.

Skrevet

Jeg er veldig glad i dyr, og jeg velger flere ganger dyrene mine fremfor andre sosiale begivenheter. Men, jeg er utrolig sosial også, og setter pris på både venner og familie, og ikke minst samboeren min som jeg elsker over alt i hele verden.

Men forskjellen for meg, er at jeg slapper av når jeg er med dyra mine, når vi trener, når vi koser, når vi rir eller går tur. De er alltid hengivne, de ønsker å være sammen med meg, vi kommuniserer uten ord, og det finnes ikke tåpelige holdninger og diskusjoner, som man så ofte får fra mennesker. I tillegg får jeg ny energi fra dyra mine, mens mennesker blir jeg sliten av. Men ikke samboeren min. Han slapper jeg også av med, og det er trygt og godt, og vi har god kjemi, jeg trenger aldri pause fra ham, som jeg ofte opplever med andre mennesker.

En verden uten dyr hadde ikke vært en levelig verden for meg, de er familie, og det er de og samboeren min jeg er glad for å komme hjem til hver dag etter jobb.

Og så må jeg jo også påpeke at det er mye kjekkere å være sammen med andre hunde- eller hestemennesker, enn "vanlige" mennesker. Jeg kan sitte i flere timer og bare prate om dyr. :lol:

Skrevet
Jeg er veldig glad i dyr, og jeg velger flere ganger dyrene mine fremfor andre sosiale begivenheter. Men, jeg er utrolig sosial også, og setter pris på både venner og familie, og ikke minst samboeren min som jeg elsker over alt i hele verden.

Men forskjellen for meg, er at jeg slapper av når jeg er med dyra mine, når vi trener, når vi koser, når vi rir eller går tur. De er alltid hengivne, de ønsker å være sammen med meg, vi kommuniserer uten ord, og det finnes ikke tåpelige holdninger og diskusjoner, som man så ofte får fra mennesker. I tillegg får jeg ny energi fra dyra mine, mens mennesker blir jeg sliten av. Men ikke samboeren min. Han slapper jeg også av med, og det er trygt og godt, og vi har god kjemi, jeg trenger aldri pause fra ham, som jeg ofte opplever med andre mennesker.

En verden uten dyr hadde ikke vært en levelig verden for meg, de er familie, og det er de og samboeren min jeg er glad for å komme hjem til hver dag etter jobb.

Og så må jeg jo også påpeke at det er mye kjekkere å være sammen med andre hunde- eller hestemennesker, enn "vanlige" mennesker. Jeg kan sitte i flere timer og bare prate om dyr. :lol:

Kunne ikke vært mer enig!! For meg og er det samboeren min som er det menneske jeg trives best med på alle måter, han og dyrene er de som er viktigst i mitt liv!

Men når jeg skal snakke med andre mennesker (noe jeg gjør asså!:P), da er det andre hunde/hestemennesker jeg trives best med, de skjønner hva jeg snakker om og vi kan diskutere, vi har felles interesser, slik er det vel med alle folk, "like barn leker best". Nevner jeg hundesaker hos "vanlige" mennesker så bare nikker de og vill heller snakke om noe annet...rare individer, skjønner ingenting :teehe: Nevner jeg hund så kommer mange med: ......ja men sånn skal du gjøre det fordi det gjør han hundeviskeren..

Haha, neida :ahappy:

Skrevet

Ja dyr er så enkle å ha med å gjøre og de er snille tvers gjennom. Jeg snakker også bare om dyr og dyr og dyr. Det som er så kult er at siden jeg sliter psykisk så har jeg hatt mange hjelpere, psykiatrisk sykepleiere, psykologer, psykiatre, hjelpepleiere, vernepleiere, leger osv. I begynnelsen og når jeg ikke kjenner menneskene blir jeg ofte veldig stille og nervøs og vet ikke hva jeg skal si. Da begynner de ofte å snakke om dyra mine og da prater jeg som bare det. Flere har sagt at det står i journalen min at hvis vi snakker om dyr er det lettere å bli kjent med meg. Hehe. De har nevnt det flere ganger. Det var en til og med som snakka om ett eller annet og jeg snakka ingenting og så sier vedkommende: "Ja da får vi snakke om dyra dine, fordi det står her at da pleier du å snakke" Hehe. Og da ler og smiler jeg og forteller om alle dyra mine. Jeg har veldig mange dyr, mye mere enn folk vanligvis har. Men jeg digger mange dyr og siden jeg er ufør går jeg bare hjemme og da er det mye mere selvskap i mange dyr enn ett eller to. Men er koselig med ett eller to dyr også da :P Hjelper med dyr :P Morsomt å tenke på at når det er dyresnakk i terapien er det mye lettere for meg å snakke om dyr. Dyr betyr så mye for meg. Er jo veldig koselig når behandlere sier sånt: "Hvis alle hadde vært så glad i dyra sine som deg, hadde alle dyra hatt det bra da" Da blir jeg flau og rødmer men er jo koselig å høre også da :P

Skrevet

Jeg er avhengig av å ha dyr rundt meg, de er en stor del av livet mitt, familien min.

Men... min datter, min samboer og min nærmeste familie ER livet mitt.

Og deri ligger det en stor forskjell :)

Jeg holder nå på å utdanne meg til sykepleier, og elsker yrket jeg snart blir en del av! Å jobbe med mennesker er for meg noe av det mest givende jeg kan bruke tiden min til :)
Og så har jeg en drøm om å kunne utdanne meg selv og hunden jeg får videre, så jeg kan bruke ham som terapihund i jobben min om noen år... Det hadde virkelig vært noe det, å kunne kombinere mine to store lidenskaper til å kunne jobbe med samtidig!

  • Like 1
Skrevet

Foretrekker dyr i nesten alle tilfeller. Hundene mine er min familie, så får heller bare folk synes det er rart. Stiller man ulitmatet "meg eller hundene" i dette huset, så taper vedkommende. Alltid. :P

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
    • Tusen takk for utfyllende svar! Det er absolutt slitsomt ja.. Burde selvsagt lagt til at han er røntget og resultatene viste plettfri både AD og HD. Vi fikk i tillegg tatt et pr ekstra bilder av ryggen hans da han har hatt noe smerter i ryggen ila året, men heller ingen avvikende resultat der. Skal sies at veterinærene som har sett på han når har har hatt vondt i ryggen (ved to anledninger) kan ikke finne noe ved kontroll og de mener det kan være muskulært. Så absolutt ikke umulig at en fysioterapeut hadde vært hensiktsmessig mtp akkurat det.  Men for å gi litt mer utfyllende kontekst så skjer ikke disse utbruddene i forbindelse med noe som skulle utløse noe smerter og dermed utløse utbrudd. Som regel så kommer det i etterkant av at han har rullet i snø/gress feks, eller at vi har måttet begrense han mye, mye kort bånd. Eller hvis vi «maser» på han eller krever noe av han, gå pent og ikke dra feks. Så det lille vi ser av et mønster er at det henger sammen med stress eller frustrasjon, og overtenning. Å vi har lite tro på at han gjør det fordi det er en form for lek for han, fordi det aldri ender positivt for verken han eller oss. Han vinner aldri disse kranglene, men det gjør ikke vi heller..🥲 For å svare litt på punktene du spør om (setter stor pris på at det spørres, da vi ofte opplever at folk antar at vi er problemet og gjør alt feil, uten å spørre) 1. røntgen er tatt, og kontakte fysioterapeut er ikke en dum ide.  2.riktig og nok aktivitet synes jeg også vi har godt dekket. Han får 3 turer om dagen, en kort på morgenen og en på kvelden (ca 30 min) i tillegg til en lengre tur på 45-75 min etter arbeidstid. Vi bor for tiden i leilighet i Oslo så å lufteturene skjer i bånd. I tillegg er vi ofte i skogen og på privat hundejorde der han få løpe løst. 3. munnkurv og grime har vi også kjøpt ja, å på kurset vi gikk rett før jul fikk vi hjelp til innlæring av disse. Munnkurven har vi skjønt at er litt for liten så den har blitt tilsidesatt. Og grime øver vi fortsatt på, men den blir også et stressmoment for han og han klikker ofte både av å ha den på og få den av. Så vi har ikke kommet så langt at vi kan gå tur med den enda, da det ender mer manisk graving for å få den av, til tross for at vi prver å flytte fokuset hans fremover. Men vi håper å få den bedre til etterhvert. 4. Har vært i kontakt med oppdretter ang dette å til tross for å ha drevet oppdrett i 25år så har heller ikke hun hørt om denne oppførselen. Foreldre er helt fine. De søsknene vi vet om er ikke utenfor «normalen» av unghund oppførsel. 5. Mulig vårt neste steg igjen blir å kontakte en adferdskonsulent ja, som er spesialisert innenfor mer adferd enn trening. For som sagt så har vi forsøkt å trene dette bort på forskjellige måter uten å nå frem. Trenger nok noen som kan evaluere hele han og mønstrene hans, å det er det vi har trodd vi har fått tidligere. Men som regel er det en og en time, å om han ikke klikker ila den timen så får man heller ikke sett problemet. Å da er vi ofte like langt, å ender med å bli fortalt treningsmetoder vi kan prøve men som overhodet ikke fungerer når han tipper, å dermed blir et større stressmoment for han.    Vi holder til i Oslo nå men flytter til Nes i mai. Instruktørene vi har hatt på besøk er en vi fikk anbefalt fra oppdretter, fra Hamar. En dame fra hundeskolen som holdt valpekurset, Norges hundeskole. Og en vi fikk anbefalt, frøken dognanny.  Vi var ikke missfornøyde med noen av disse men har forstått at de kanskje ikke har den rette kunnskapen for vårt problem..
    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...