Gå til innhold
Hundesonen.no

fordommer


vega
 Share

Recommended Posts

Det er forskjell på språket hos ulike raser, og jeg mistenker at mange brølende schäfere mener mindre alvor enn det kan virke for oss andre. Men ja, de kan fort virke litt voldsomme, og jeg tror kanskje ikke alle schäfereiere er klare over at selv vante hundemennesker kan være uvante med den type språk. Jeg lurer jo også litt på hva folk med store hunder tror om meg og hunden min når de ser at jeg snur eller går omveier for å slippe å møte dem. Sannheten er jo at jeg ikke er redd for at deres hunder skal gjøre noe galt, men at jeg vil hjelpe min hund å slippe å få de så nært innpå seg at hun føler hun må skremme de bort. Men ja, når man velger en rase, får man med fordommer mot rasen på kjøpet. Både positive og negative.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 108
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg synes ikke du er tåpelig, og jeg forstår godt hvorfor folk føler som de gjør når det kommer til akkurat disse rasene spesifikt, man har fått det pepret inn fra alle kanter i lang, lang tid. Men si

Næmmen skjerp dere da!!! Kangu sa jo nesten det samme som meg, og den pepperen hun får nå fortjener hun virkelig ikke! Nå får dere jaggu ta dere sammen og lese med rette briller. Bare drit i å ta noe

Jeg merker godt dette med fordommer mot schäferhunder. Tidligere hadde vi vanlige svart/brune schäferhunder og selv om ingen av de var utagerende, de var hyggelige med andre hunder og oppførte seg pen

Jeg har hatt en brøleape i 8 år, men fikk aldri kommentarer fra andre. Jo, men ikke slik du beskriver, Kanskje fordi jeg ba om unnskyldning, også hvis en annen hund var iddiot først, gikk opp i snøfonner, hadde hundene i dekk ei mil unna de som skulle passere etc. Man lærer seg .... Men en schæfervalp kan du jo dressere til å oppføre seg. Like gjerne først som sist. Man skal ikke bjeffe på andre. De man møter er ikke synske og kan ikke vite hensiktene til hunden din, som regel ikke alderen heller :)

Lykke til!

Men din brøleape var vel ikke 40kg?

Det er stor forskjell på det, noe jeg merker markant som har hatt passeringsproblemer på både 10 og 40 kg...

Og fordommer handler ikke bare om store hunder. Det ergrer meg grønn at Odin av og til kan utagere og bjeffe og bekrefte folks fordommer om gneldrebikkjer, når det var en stor hund (løs, ute av kontroll) som forårsaket at han ble fryktaggressiv i utgangspunktet. Og, at når han ikke gjør det, så er han faktisk spesielt flink for å være en "slik" rase???

Ja, jeg har også fordommer. De fleste som har små raser, spesielt spisshunder, er for eksempel mer opptatt av mote og høye heler enn å gå tur i skogen. Folk med bichon frisé aner stort sett ikke hvilket potensiale hunden deres har. Menn som har bostonterriere er homo.

Hm. Jeg ser at fordommene går mer på eierene enn hundene her. :P Men fordommer åkkesom.

Og så er det noe som ikke er fordommer, men fakta. At staffen er mer populære enn puddel blant unge gutter som vil tøffe seg litt? At mange småhunder bjeffer mye (årsak, virkning og hva eier kan gjøre eller ikke gjøre med det er en helt annen diskusjon)? At mange med store "tøffe" hunderaser har de nettopp fordi de er store og tøffe og ikke nødvendigvis helt vet hva som bor i hunden? (eller, visste det da de skaffet seg den)

Ikke nødvendigvis hovedregel, men ofte tilfelle. Slikt får man bare ignorere, og stole på sitt eget valg av hund. De som ikke vil hilse pga at hunden er "farlig" er jeg like glad for. Litt verre me de som absolutt vil hilse på den lille, for små hunder er jo ikke farlige..., men sånn er det nå bare.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har staff og har merket litt fordommer mot rasen. Men jeg har lært at informasjon om rasen kan få de fleste til å snu fra "det der er en farlig hund" til "åjaa, du er ikke så farlig alikavel du da", men det funker ikke på alle. Noen er overbevist om at denne typen hund er farlig hele livet, jeg bare vet det ikke enda. Fikk beskjed av en lege om å "skyte skitn" som han så fint sa til meg når han så Lita :(

Men mest har jeg opplevd positive ting med rasen jeg har da :)

Sent from my GT-I9100 using Tapatalk 2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Jeg vet hvor irriterende de fordommene mot schäfer er, for jeg får slengt dem etter meg stadig vekk selv om jeg ikke har schäfer og selv om han ikke på noen måte utagerer mot andre hunder. Men jeg forstår det også. Jeg trekker meg unna selv jeg. Hver gang jeg møter en schäfer. Selvfølgelig er det mange av dem som bare er brøleaper og ikke gjør mer enn å lage et fryktelig leven, men det kan være fryktelig vanskelig å se hvilke schäfere som bare er brøleaper og hvem som er sinna brøleaper. Desverre.

Det beste er nok bare å overse kommentarene og trene hunden sin til å bli en snill og lydig hund som ikke brøler og bjeffer sånn at du kan motbevise fordommene :)

Litt OT, men på vei ned fra skogen i dag møtte jeg to damer som hilste på hundene mine og kommenterte hvor skjelden det er å se schäfere nå for tida. Man møter ser jo nesten aldri schäfere lenger sa ene dama. Jeg rakk akkurat å forklare at jeg heller ikke har schäfer, før jeg begynte å tenke. Hun har jo rett. Det er veldig sjelden jeg møter schäfere nå. Og det er jo litt pussig, ettersom det er Norges vanligste hunderase. Hvorfor møter man så sjelden rasen det finnes flest av i Norge? Er de blitt hundegårdshunder som elghunden? Spør bare av ren nysgjerrighet, for dama hadde jo et poeng.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine fordommer går nok mest på eiere og ikke rase.

Men jeg merker jo andres fordommer stadig,alle liker berneren og svært få schäferen. Nå har jeg blitt så voksen at det ikke bryr meg så mye lenger,men jeg har vært igjennom alle føleser fra sinne,lei meg til nå som jeg er likeglad.

Fint med hund som de aller fleste lar være i fred :D .

Og nei Ida,en så liten valp skal ikke veie og veier nok ikke 40 kilo..få schäfere gjør det som voksne :P .

Endret av Toril
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror det går med på størrelsen enn på rasen. Selv er jeg vokst opp med labrador, det som for meg må være verdens snilleste hund. Vi møtte aldri noen ubehageligheter med disse hundene, slik jeg husker det var alt bare fint. Men så møtte jeg min nåværende samboer med hans to dachser for noen år siden, og jeg ble veldig overrasket over responsen fra omverden. "Alle" skulle hilse, dachsene var bare små og nusselige (stemmer virkelig ikke for hun ene), og svært mange trodde det var valper (selv om hun ene har hvitt hakesjegg). Jeg kan ta en dachs på armen, gå inn i en butikk for å handle noen småting, og ingen sier noenting. Og selv om jeg ikke opplevde ubehageligheter med labradorene, opplevde jeg heller ikke en slik goodwill. Om de ikke trodde de var farlige, hadde de ihvertfall ikke noe behov for å hilse videre på de heller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sjeldent fordommer mot rasen min in real life, men på nettet derimot :P

Du har jo kortpels hund vetdu, de tørr sikkert ikke si noe til deg irl så de tar det over nett istede for :P

Veier en 6 måneder gammel schæfervalp 40 kilo? :|

Tja, spørs hvor stor den blir det da, mine hunder har veid nesten voksenvekt ved 6 mnd alder, bare lagt seg ut en 2-4 kg i bredden/muskler mellom 6 mnd og 3 år.. de endte på 40 og 42 så de var omtrent 40 ved 6 mnd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Før vi fikk staff hørte jeg mye om alle fordommene vi kom til å møte, men jeg har ikke møtt en eneste en. Jo, utenom barnehagekidsa nedi gata her som er bombesikre på at han er en gris, og at jeg har blitt lurt :lol: Men det er vel ikke slike fordommer det er snakk om her.

Når samboer går tur med hunden derimot, DA blir det noe annet. Han er halvt pakistansk og har en litt mørkere hudtone enn de fleste nordmenn. Han har fått endel kamphund-kommentarer. Så der må jeg henge meg på 2ne, det er mer mennesket med hunden fordommene kommer mot. Hvordan de ser ut, hvordan de takler situasjonen osv.

Når det kommer til Schæfere har jeg fortsatt tilgode å møte en som ikke bjeffer og gjør utfall mot andre. Vi har et par i hundeklubben også. Det betyr ikke at jeg er redd alle schæfere, men jeg kjenner jeg blir ekstra skeptisk om vi møter en alene på tur uten eier.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk
Jeg tror det går med på størrelsen enn på rasen. Selv er jeg vokst opp med labrador, det som for meg må være verdens snilleste hund. Vi møtte aldri noen ubehageligheter med disse hundene, slik jeg husker det var alt bare fint. Men så møtte jeg min nåværende samboer med hans to dachser for noen år siden, og jeg ble veldig overrasket over responsen fra omverden. "Alle" skulle hilse, dachsene var bare små og nusselige (stemmer virkelig ikke for hun ene), og svært mange trodde det var valper (selv om hun ene har hvitt hakesjegg). Jeg kan ta en dachs på armen, gå inn i en butikk for å handle noen småting, og ingen sier noenting. Og selv om jeg ikke opplevde ubehageligheter med labradorene, opplevde jeg heller ikke en slik goodwill. Om de ikke trodde de var farlige, hadde de ihvertfall ikke noe behov for å hilse videre på de heller.

Tja, forrige hunden min var tyngre og omtrent like høy som han jeg har nå. Forrige hunden var en berner sennenhund, og jeg fikk bare åååh så nydelig kommentarer og folk ville hilse og klemme og kose og slapp alt av hunder borttil uten å spørre. Han jeg har nå er som sakt omtrent like høy og ca 10 kg lettere, men han er det få som vil hilse på. Jeg får riktignok en del kommentarer på at jeg har en veldig flott hund. I det folk går forbi på avstand :P Jeg hører også en del eiere snakke påfallende høyt til sin egen hund og forteller kjære Fido at "Nå må du passe deg så du ikke får juling av skumle schäfern". Japp voksne folk er så teite :lol: Begge hundene mine har gått pent i bånd forbi både folk og hunder, så det er nok ikke bare størrelse eller oppførsel det går på.

Schäfern har et dårlig rykte, og det er ikke bare ufortjent :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Schäferen går igjen her, og det er dette med å gjøre utfall og/eller bjeffe mot andre hunder. Jeg har selv hatt schäfer, hun gjorde ikke utfall og hun bjeffet ikke heller mot møtende hunder. Hun Schäferen jeg hadde før den og den jeg på den tiden passet, var heller ikke slik. Ikke da de gikk med meg i alle fall, men, hannen jeg passet, han var ganske ille når det var eieren som gikk med han. Jeg treffer tidvis schäfere på tur, et par gneldrer som bare pokker og i enden står en eier og ser lettere forvirret ut, så har vi de andre som passerer på en grei måte, uten å henge i båndet og gneldre som besatte. Så, er det rasen det er noe galt med, eller er det folka i andre enden?

Jeg merker jeg selv sliter litt med staffen, dette fordi jeg sliter med å lese dem. Det samme gjelder dobermann, det er en rase jeg er veldig usikker på (grunnet mye dårlig erfaring), men jeg går ikke over gata eller slenger dritt til eierene.

Har selv hatt rase som det er masse fordommer mot, men opplevde sjelden at noen sa noe negativt. Det var kanskje fordi jeg ikke tillot at de kastet seg mot andre hunder, gneldret eller på annen måte var til sjenanse mot andre. En og annen var det jo som gikk over veien, men, jeg tok meg ikke nær av det.

Med gjesten jeg har i hus nå der i mot, så har jeg opplevd en og annen som ser veldig skeivt på meg. Jeg tror nok det er fordi de ikke vet hvordan rase han er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Andre enn meg som opplevee stor forskjell i fordommet ettersom hva du og hunden har på dere? Om jeg går i jeans og dunjakke, med sminke i trynet og løst hår, mens dyret har sort, bredt skinnhalsbånd, opplever vi at folk løfter opp hundene sine, krysser gata eller kjefter noe om "kamphund, han er for sterk for meg, det er ulovelig med amstaff(jeg har boxer:p), osv".

Har dyret på seg sin røde nomesele, mens jeg er kledd i turklær, med oppsatt hår og uten sminke, da skal han klappes, andre hunder skal slippes bort til han osv...

Samme forskjellene når vi går sammen med nabohundene! Går vi med staffen går vi alene på fortauet, men går vi med corgien så får vi aldri gå i fred:p

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg merker jeg selv sliter litt med staffen, dette fordi jeg sliter med å lese dem. Det samme gjelder dobermann, det er en rase jeg er veldig usikker på (grunnet mye dårlig erfaring), men jeg går ikke over gata eller slenger dritt til eierene.
Bare lurer på hva du mener med at de er vanskelige å lese. Har hørt en person si det til meg før, at de er usikker på Lita pga hun har ett dårlig kroppsspråk. Jeg synes ikke hun har det, hverken ovenfor folk eller hunder men jeg er jo vondt med hun og kjenner hun ut og inn :)
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg merker godt dette med fordommer mot schäferhunder. Tidligere hadde vi vanlige svart/brune schäferhunder og selv om ingen av de var utagerende, de var hyggelige med andre hunder og oppførte seg pent...ble vi fort vant med at folk snudde når de møtte oss, krysset gaten eller kjeftet om de så oss ha hundene løse. Da vi byttet til brukslinjer og i all hovedsak har svarte hunder, møter jeg ikke de samme fordommene. Folk vil hilse og spør hvordan blanding det er. Når jeg sier det er schäfer ler og smiler mange akkurat som at de tror jeg har blitt lurt til å tro at min blanding er renraset ;)

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg merker godt dette med fordommer mot schäferhunder. Tidligere hadde vi vanlige svart/brune schäferhunder og selv om ingen av de var utagerende, de var hyggelige med andre hunder og oppførte seg pent...ble vi fort vant med at folk snudde når de møtte oss, krysset gaten eller kjeftet om de så oss ha hundene løse. Da vi byttet til brukslinjer og i all hovedsak har svarte hunder, møter jeg ikke de samme fordommene. Folk vil hilse og spør hvordan blanding det er. Når jeg sier det er schäfer ler og smiler mange akkurat som at de tror jeg har blitt lurt til å tro at min blanding er renraset ;)

:lol: Folk er fantastiske noen ganger altså .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare lurer på hva du mener med at de er vanskelige å lese. Har hørt en person si det til meg før, at de er usikker på Lita pga hun har ett dårlig kroppsspråk. Jeg synes ikke hun har det, hverken ovenfor folk eller hunder men jeg er jo vondt med hun og kjenner hun ut og inn :)

Jeg kjenner ikke så mange individer av rasen, så jeg har ikke klart å bli kjent med språket dems. De er så stramme i kropp og ansikt at jeg sliter med å se små endringer som jeg kan se hos andre raser.

Jeg vil ikke si rasen har dårlig kroppsspråk, så godt på nabobikkja der jeg bodde før om han var (for å menneskeliggjøre litt) deppa, snurt eller segf selv (super happy), men han kjente jeg, men merker jo at jeg er usikker på staffer jeg treffer. Så det er nok heller det at jeg ikke kjenner rasen godt nok til å klare lese den, enn at den har dårlig kroppsspråk. Noen raser er tydligere enn andre synes jeg, men det kan jo også ligge i at jeg kjenner de rasene bedre.

Men jeg har ikke noe fordommer mot rasen, jeg er bare usikker på den, eller, usikker på meg selv siden jeg ikke helt har lært meg å lese den. Så, det ligger på meg og min usikkerhet. Men jeg går ikke over gata for det altså.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo vanskelig og si, men jeg har iallefall opplevd negative kommentarer fra folk som har gått på rase, uavhengig av hvor mye hensyn jeg har tatt. Med malamutene fordi mange fortsatt har fordommer som går på at de er så nære ulv osv, og noen bare fordi den er stor og ser skummel ut, mens med varga nå fordi hun er sch (tror de), i bånd, uten og være i nerheten av folk eller hundene deres. Og det er jo egentlig ikke så merkelig da, viss folk hører mye dritt om feks sch så er det jo naturlig at de er mer redd for den rasen enn andre eller at de har meninger om at rasen er så aggresiv og derfor må påpeke det når de møter en som bjeffer, for det har de hørt nemlig, så da må det være sant.. Det er bare fordommer, men så lenge folk tror på dem og ikke har interesse og kunnskap på området så er det jo naturlig at de reagerer mer på enkelte raser. Naturlig, men synd.

Jeg er enig at det ofte går på rase.

Sjeldent fordommer mot rasen min in real life, men på nettet derimot :P

Det er jeg ikke enig i, jeg møtte masse fordommer de første årene jeg hadde Aïda, og det er det fremdeles, jeg er kanskje bare flinkere til å ignorere det. Jeg husker tilogmed en gang noen satte seg ned for å klappe henne, spurte hvilken rase det var, og spratt vettskremte opp da jeg sa det. Det var jo sånn en farlig kamphund det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En rasende schäfer løp etter venninna mi en gang da vi var barn. Eieren måtte kaste seg fram for å forhindre en ulykke. Det bildet sitter igjen i meg og vil alltid være der. Men hadde bildet sittet igjen hvis det var en storpuddel som hadde gjort akkurat det samme? Et sammensatt spørsmål med mange variabler, men jeg lurer på om schäferen har utseendet mot seg når det gjelder det å virke skremmende? Svart i ansiktet, med store synlige tenner etc?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ikke vært særlig plaget med fordommer egentlig, når jeg hadde dobermann. Har ikke fått mange reaksjoner fra folk, bare noen humoristiske kommentarer om " er ikke de livsfarlige og spiser barn til luch??", noe jeg pleier å svare: neida hunden har fått mat idag, så det går bra . :)

Jeg ser jo også ganske uskyldig og snill ut, så godt mulig det hjalp på helhetsinntrykket hehe. :P (fikk jo den kommentaren en gang om at de hadde aaaaaaldri sett for seg at jeg skulle eie dobermann)

Og jeg brukte heller ikke pigghalsbånd på dem og tok ekstra hensyn med en slik hund med å ha bånd på og kontroll.

Jeg har selv fordommer (kan de egentlig kalles det når de blir bekreftet gang på gang? ) for noen raser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En rasende schäfer løp etter venninna mi en gang da vi var barn. Eieren måtte kaste seg fram for å forhindre en ulykke. Det bildet sitter igjen i meg og vil alltid være der. Men hadde bildet sittet igjen hvis det var en storpuddel som hadde gjort akkurat det samme? Et sammensatt spørsmål med mange variabler, men jeg lurer på om schäferen har utseendet mot seg når det gjelder det å virke skremmende? Svart i ansiktet, med store synlige tenner etc?

Utseendet taler nok noe i mot rasen ja, og det at den er brukt av politi, man ser den i mange filmer - da sjelden fremstilt som noen snill hund, så er nok mange som har fordommer mot nettopp denne rasen ene og alene basert på utseendet. Noen også basert på erfaring selvsagt. Bestemora mi hata rasen, hun hata også høye lyse menn i lange svarte frakker. Hun forbandt det med Hitler.

Selv har jeg blitt angrepet av dobermann, ble bitt rimelig stygt. Jeg synes dobermenn er vakre hunder, men er skeptisk til dem. Sånn siden du kom innpå utseendet. Jeg er enda mer skeptisk til bearded collie da, og de har jo ikke noe utseende som virker skremmende (tror jeg i de flestes øyne).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig at det ofte går på rase.

Det er jeg ikke enig i, jeg møtte masse fordommer de første årene jeg hadde Aïda, og det er det fremdeles, jeg er kanskje bare flinkere til å ignorere det. Jeg husker tilogmed en gang noen satte seg ned for å klappe henne, spurte hvilken rase det var, og spratt vettskremte opp da jeg sa det. Det var jo sånn en farlig kamphund det.

Bor på bøgda jeg vett, folk veit ikke hva slags rase jeg har :lol: Derfor har de ikke fordommer :lol: Og de som veit hva slags rase det er har alltid et barnebarn eller barn med samme, så de er bare kjempe positive :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet det var ganske drastisk annerledes å ha amstaff før og etter raseforbudene i tiden det stormet som verst, enn det var i f.eks 2010.

Det var ganske heftig der en stund, det er var helt vilt hva folk kunne få seg til å si og gjøre.

Så ja, jeg har opplevd veldig mye fordommer. Ovenfor hundene mine og ovenfor meg som eier, noe av det direkte ondskapsfullt. Sagt og gjort i uvitenhet og frykt selvsagt, men dog. Jeg har valgt den typen hunder som er mest myteoppspunnet av dem alle, og var klar over det hele veien. Det stoppet det ikke fra å svi noen ganger, det skal jeg ærlig innrømme.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fordommer ja, det er det som kan få folk skadet. Schæferen skygger de unna, selv om hun er den søteste snuppen, mens sanktene, hender det at folk bare slenger seg om halsen på. Det skjer faktisk ganske ofte. Fint den dagen noen klemmer til en litt mindre tolerant hund, på nærmere 100 kilo.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fordommer ja, det er det som kan få folk skadet. Schæferen skygger de unna, selv om hun er den søteste snuppen, mens sanktene, hender det at folk bare slenger seg om halsen på. Det skjer faktisk ganske ofte. Fint den dagen noen klemmer til en litt mindre tolerant hund, på nærmere 100 kilo.

Jeg husker da jeg var på seminar om farlige hunder en gang og en av foredragsholderne snakket om hvor stor forskjell det er på hvordan raser blir behandlet. Pit buller blir avlivet uten å ha vist noe tegn på aggresjon, men da en st. bernhard bet og drepte et barn i Belgia så stod folk i kø for å overta den. Hele landet ble engasjert i å redde hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns ikke det er så merkelig at folk får fordommer mot enkelte raser, særlig ikke når det finnes mange som hele tiden bekrefter dem..


Jeg kjenner ikke mange individer av rasen, men har vokst opp med to som var noe av det snilleste jeg har møtt. Derfor har jeg aldri vært redd dem heller, men jeg kan forstå at folk kan bli redde når eieren i enden av båndet til schæferen - som står å brøler som en løve, bare glaner i lufta og later som ingenting. Slik brøling virker truende uansett om hunden bare vil "leke".

I tillegg er det ikke alle som vet mer enn det de ser på tv, og annet enn i tv-serien "Rex" (kan dog virke truende han også..) blir ikke schæfere fremstilt som særlig snille hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...