Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg sitter i en diskusjon på facebook om hva folk gjør med hundene sine når de er døde. De fleste sier at de har begravet hunden sin i hagen eller at de har den kremert og i urne eller strødd asken ett eller annet sted.

Til nå er jeg den eneste som har latt hunden være igjen hos veterinæren etter avlivning, og har følelsen av at folk syns dette er ufølsomt og kaldt. Men i mine øyne er ikke hunder mer uansett, bare en tom kropp, og alene- kremasjon kostet endel og å ta med seg den døde hunden igjen bydde meg helt imot (var også store, tunge hunder).

Hva har dere gjort?

  • Svar 58
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg har ingen relasjon til hundens kropp når den er død, derfor ser jeg heller ikke på det som ufølsomt. Det som gjorde -den- hunden så spesiell og gjorde at jeg var glad i den er borte, så hva som

Det som er ufølsomt er å fortelle andre hvordan de skal sørge eller hva som er "riktig" når det kommer til før, under eller etter man lar sin gode venn få sovne inn. Jeg personlig har valgt separat

Her blir alle hundene sendt til felles kremering. Nirm var eneste jeg vurderte i et lite sekund å ta med hjem igjen før han ble syk og avlivet, men da den dagen kom, så var det ikke snakk om noe annet

Skrevet

Jeg har ingen relasjon til hundens kropp når den er død, derfor ser jeg heller ikke på det som ufølsomt.

Det som gjorde -den- hunden så spesiell og gjorde at jeg var glad i den er borte, så hva som skjer med kroppen etterpå er ikke et særlig tema for meg. Jeg har ikke noe behov for å ha en urne eller gravsted for å sørge over hunden og vil heller holde på de gode minnene jeg selv har oppe i hodet.

  • Like 10
Skrevet

Jeg har ikke mistet en hund enda, heldigvis, men tidligere dyr jeg har mistet er begravd i hagen. Men det er jo mest for min del da. Det gir meg en litt bedre følelse og gi en 'fin' avslutning heller enn og hive de i bosset eller gå fra de hos veterinæren. For dyra sin del har det ingen ting og si.

Skrevet

Jeg har litt ambivalente følelser for dette temaet. Den første boxeren min ble begravd i hagen. Kun for at ungene som da var små gråt og ville ha henne i nærheten. De andre har jeg forlatt på klinikken. Jeg har vært med på såpass mange avlivinger og i det øyeblikket hunden dør så ser jeg det, og vips så er det plutselig ikke min hund lengre. Det er liksom "noe" som forlater hunden i det øyeblikket den dør og så er det bare en kropp. Og jeg har ikke hatt problemer med at de er sendt på fyllinga (slik gjorde de før) eller som nå, til felles kremering et sted.

Men, jeg må også få si at det er litt "koselig" å tenke på at jeg vet hvor Zerlina ligger. Tenker alltid på henne når jeg kjører forbi eksens hus der hun ligger. Er litt trygt på et vis.

Syns verken det ene eller det andre er riktig eller galt. Folk må få gjøre slik de syns. Det ene er ikke mer ufølsomt enn det andre. Det kan og være en fare med at sorgprosessen tar mye lengre tid ved at hunden ligger i hagen. Jeg vil gjerne komme fortest mulig over en hunds død.

  • Like 1
Skrevet

Nei, døde hunder forblir døde. Hva som skjer med dem etterpå, har jeg ikke brydd meg med. Da vi avlivde Fibi var jeg heller ikke i noen mental tilstand til å ta hånd om noen "begravelse". Uansett blir det litt søkt i mitt hode. Andre får gjøre som de vil.

Men da vi var der i en annen sammenheng, sa dyrlegen at det faktisk ikke var lov å grave ned kjæledyr selv, hvis man ikke hadde et seks meter dypt hull å puttet dem i .Dette er ikke noe jeg har undersøkt nærmere, men det var nå det hun sa.

Skrevet

Vi mistet hunden vår for noen uker siden og vi valgte separat kremering. Jeg har kanskje ikke det helt store behovet for å få henne hjem i en urne, men for mannen min var dette viktig. Jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet for at du har tatt et annet valg enn majoriteten. Vi mennesker har et stort behov for å trøste oss selv i tunge stunder, finne utveier for å gjøre det lettest mulig. Om man får hunden kremert eller ikke har ingen verdens ting å gjøre med om man er kald og kynisk eller ikke. Sent from my iPad using Tapatalk HD

Skrevet

Hva som er riktig for hver enkelt er ett eget valg. Alle våre 4 hunder har gått til felleskremering. Like lite som eg ønsker å ha slektninger på peishylla, så ønsker eg heller ikke å ha avdøde kjæledyr der. Vi har masse bilder og historier til minner :)

Skrevet

Jeg er sånn raring som vil ha separat kremering. Hunden min skal hjem igjen. Det er endel av sorgprosessen for meg. Men hva andre syns er riktig det er meg totalt revnende likegyldig.

  • Like 2
Skrevet

Jeg synes ikke det er ufølsomt, og tanken slo meg ikke en eneste gang da den gamle hunden min, Casper, måtte avlives. Jeg synes det er ufølsomt å kalle meg ufølsom der jeg hadde grått i to dager i strekk og hadde hodet hans i fanget mitt da han sovnet inn. Ikke hadde jeg noe sted å begrave han siden jeg leide et sted å bo, og jeg synes det er rart å ha asken til hunden.

Nei, man gjør det som føles rett for en. Jeg har ikke noe forhold til kroppen til hunden etter den er borte, og for meg er det ikke viktig å få asken på urne.

Skrevet

Cosmo ble kremert separat og står på peishylla, han var veldig spesiell for meg og måtte hjem igjen. De andre vet jeg ikke hva som skjer med det når den dagen kommer.

Det er noe alle må velge selv :)

Skrevet
Men da vi var der i en annen sammenheng, sa dyrlegen at det faktisk ikke var lov å grave ned kjæledyr selv, hvis man ikke hadde et seks meter dypt hull å puttet dem i .Dette er ikke noe jeg har undersøkt nærmere, men det var nå det hun sa.

Det stemmer det, jeg trodde ikke det var lov uansett, men det kan godt hende det er lov med et dypt nok hull.

Skrevet

Det som er ufølsomt er å fortelle andre hvordan de skal sørge eller hva som er "riktig" når det kommer til før, under eller etter man lar sin gode venn få sovne inn.

Jeg personlig har valgt separat kremering, kunne ikke falt med inn å tenke at de som velger annerledes er noe dårligere. For noe tull.

  • Like 10
Skrevet

Her får vi tilbudet om å ta med dyret hjem igjen etter avlivning. Hadde Kahlo blitt avlivet på en tid av året der det hadde gått an, så hadde jeg nok gått for det.

Skrevet

Jeg mista ei veldig brått i fjor sommer, og hun ble kremert separat.

Jeg sa da at jeg neppe kom til å gjøre dette igjen.

Men nå har jeg dessverre enda ei urne her hjemme.

Og jeg synes det er godt.

Jeg vil ha det sånn.

Det gir meg en lettere sorgprossess.

Hadde det ikke føltes riktig for meg, så hadde jeg ikke valgt det.

Og det aller aller viktigste er at man får sørge som man selv har behov for,

uten innblanding fra "noen" som mener man skal gjøre det på den ene eller andre måten.

Skrevet

Jeg er veldig delt på akkurat dette kjenner jeg. Jeg har gått i fra flere hunder på klinikken uten problem, men den dagen det er Ivo sin tur så skal han hjem igjen. Han skal få være med meg i den urnen så lenge jeg trenger det. Jeg kommer nok aldri til å få en hund som Ivo igjen så hva som skjer med de andre i fremtiden det vet jeg ikke. Kanskje det dukker opp en hund som betyr så mye for meg at jeg vil ha asken hjem i en urne, kanskje ikke. Uansett hva jeg velger eller andre velger så er det helt greit så lenge det er rett for den som faktisk mister dyret sitt. Jeg synes ikke noen andre har noen ting med hva folk velger når de avliver hunden sin.

Skrevet

Da gamle hunden ble avlivet, så valgte jeg og min far og la henne bli igjen der, og bli sendt til felles kremering.
Det var trist, men vi hadde minnene, bilder, halsbåndet, det holdt.


Når min unge hund ble avlivet i høst pga sydom, så orket jeg ikke tanken på å kremere henne. Jeg vet ikke hvorfor, for det var planen på forhånd, men der og da føltes det helt feil. Både separat og felles kremering.
Jeg tok henne med tilbake, og så kjørte mine foreldre over fjellet og hentet henne, sånn at hun kunne bli begravd i hagen. :cry: :cry: :cry:


For meg var det veldig anderledes å miste en ung hund pga sykdom, enn en gammel hund som har levd hele livet sitt.
Klarer ikke å snakke om den siste hunden enda, tenke på henne, eller se bilder av henne uten å bli helt ødelagt. :icon_cry:

Skrevet

Amiga var det riktig der og da å få hun hjem igjen, jeg har ikke noe forhold til urna nå eller noe sånt men det var en del av prosessen.

Er ikke sikkert det blir det med andre hunder.

Skrevet

Jeg fikk hjem igjen min første hund, hun døde mens foreldrene mine passet henne, og det føltes riktig at jeg skulle få henne tilbake. De andre hundene jeg dessverre har måttet avlive (både før og etter) er sendt til felles kremering. Jeg har fått flere reaksjoner på at Vega står på hylla enn at de andre hundene er sendt til felles kremering...

Skrevet

Både katter og hund gikk til felles kremering hos oss. For oss var det riktig.

Andre har andre følelser på dette og det må respekteres(begge veier). For oss er det ufølsomt å 'bestemme' hva som er riktig valg for andre på dette.

  • Like 1
Skrevet

Her blir alle hundene sendt til felles kremering. Nirm var eneste jeg vurderte i et lite sekund å ta med hjem igjen før han ble syk og avlivet, men da den dagen kom, så var det ikke snakk om noe annet.

Som Mari sier, så er det ufølsomt å si hvordan andre skal sørge. Jeg går eksempel aldri på grava til min mormor, enda hun ligger begravet her i Oslo. Jeg minnes henne på andre steder, og en gravplass for meg minner meg bare om sorgen. Aldri gledene. Og det er de jeg vil huske.

  • Like 3
Skrevet

Da Engelsk Settern min Vanja måtte avlives etter 12 år og 3 mnd (min første hund) likte jeg ikke helt tanken på felles kremering så jeg valgte separat.

Har jeg hatt hus eller hytte så har hun nok blitt begravd der. Men,tror nok ikke jeg kommer til velge det gjenn. For det første måtte urna hentes på posten i butikken. Når jeg og søstrene mine endelig tok mot til oss hentet den og skulle spre den på en fin sommerkveld gikk det ikke skru opp lokket.... Så det ble ikke så særlig egentig.

Har den hjem her nå men,synes det er litt "ubehagelig" egentlig. Så får nå se hva jeg velger neste gang.

Skrevet

Ser at ganske så mange i den andre diskusjonen jeg er i, velger å kremere hundene sine for så å skal begrave dem/strø dem sammen med eieren når h*n dør. Det var litt spesiellt syns jeg. Har aldri hørt at dette er "vanlig" her?

Foreløpig er jeg fortsatt den eneste av de 14 som har svart til nå, som har valgt felleskremering. Er det kanskje mer vanlig å ta vare på dyrene i utlandet, er det dyrere her til lands å kremere enn i utlandet?

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...