Gå til innhold
Hundesonen.no

Ufølsomt å sende hunden til felles kremering?


Djervekvinnen
 Share

Recommended Posts

Jeg sitter i en diskusjon på facebook om hva folk gjør med hundene sine når de er døde. De fleste sier at de har begravet hunden sin i hagen eller at de har den kremert og i urne eller strødd asken ett eller annet sted.

Til nå er jeg den eneste som har latt hunden være igjen hos veterinæren etter avlivning, og har følelsen av at folk syns dette er ufølsomt og kaldt. Men i mine øyne er ikke hunder mer uansett, bare en tom kropp, og alene- kremasjon kostet endel og å ta med seg den døde hunden igjen bydde meg helt imot (var også store, tunge hunder).

Hva har dere gjort?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 58
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg har ingen relasjon til hundens kropp når den er død, derfor ser jeg heller ikke på det som ufølsomt. Det som gjorde -den- hunden så spesiell og gjorde at jeg var glad i den er borte, så hva som

Det som er ufølsomt er å fortelle andre hvordan de skal sørge eller hva som er "riktig" når det kommer til før, under eller etter man lar sin gode venn få sovne inn. Jeg personlig har valgt separat

Her blir alle hundene sendt til felles kremering. Nirm var eneste jeg vurderte i et lite sekund å ta med hjem igjen før han ble syk og avlivet, men da den dagen kom, så var det ikke snakk om noe annet

Jeg har ingen relasjon til hundens kropp når den er død, derfor ser jeg heller ikke på det som ufølsomt.

Det som gjorde -den- hunden så spesiell og gjorde at jeg var glad i den er borte, så hva som skjer med kroppen etterpå er ikke et særlig tema for meg. Jeg har ikke noe behov for å ha en urne eller gravsted for å sørge over hunden og vil heller holde på de gode minnene jeg selv har oppe i hodet.

  • Like 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke mistet en hund enda, heldigvis, men tidligere dyr jeg har mistet er begravd i hagen. Men det er jo mest for min del da. Det gir meg en litt bedre følelse og gi en 'fin' avslutning heller enn og hive de i bosset eller gå fra de hos veterinæren. For dyra sin del har det ingen ting og si.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har litt ambivalente følelser for dette temaet. Den første boxeren min ble begravd i hagen. Kun for at ungene som da var små gråt og ville ha henne i nærheten. De andre har jeg forlatt på klinikken. Jeg har vært med på såpass mange avlivinger og i det øyeblikket hunden dør så ser jeg det, og vips så er det plutselig ikke min hund lengre. Det er liksom "noe" som forlater hunden i det øyeblikket den dør og så er det bare en kropp. Og jeg har ikke hatt problemer med at de er sendt på fyllinga (slik gjorde de før) eller som nå, til felles kremering et sted.

Men, jeg må også få si at det er litt "koselig" å tenke på at jeg vet hvor Zerlina ligger. Tenker alltid på henne når jeg kjører forbi eksens hus der hun ligger. Er litt trygt på et vis.

Syns verken det ene eller det andre er riktig eller galt. Folk må få gjøre slik de syns. Det ene er ikke mer ufølsomt enn det andre. Det kan og være en fare med at sorgprosessen tar mye lengre tid ved at hunden ligger i hagen. Jeg vil gjerne komme fortest mulig over en hunds død.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, døde hunder forblir døde. Hva som skjer med dem etterpå, har jeg ikke brydd meg med. Da vi avlivde Fibi var jeg heller ikke i noen mental tilstand til å ta hånd om noen "begravelse". Uansett blir det litt søkt i mitt hode. Andre får gjøre som de vil.

Men da vi var der i en annen sammenheng, sa dyrlegen at det faktisk ikke var lov å grave ned kjæledyr selv, hvis man ikke hadde et seks meter dypt hull å puttet dem i .Dette er ikke noe jeg har undersøkt nærmere, men det var nå det hun sa.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi mistet hunden vår for noen uker siden og vi valgte separat kremering. Jeg har kanskje ikke det helt store behovet for å få henne hjem i en urne, men for mannen min var dette viktig. Jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet for at du har tatt et annet valg enn majoriteten. Vi mennesker har et stort behov for å trøste oss selv i tunge stunder, finne utveier for å gjøre det lettest mulig. Om man får hunden kremert eller ikke har ingen verdens ting å gjøre med om man er kald og kynisk eller ikke. Sent from my iPad using Tapatalk HD

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes ikke det er ufølsomt, og tanken slo meg ikke en eneste gang da den gamle hunden min, Casper, måtte avlives. Jeg synes det er ufølsomt å kalle meg ufølsom der jeg hadde grått i to dager i strekk og hadde hodet hans i fanget mitt da han sovnet inn. Ikke hadde jeg noe sted å begrave han siden jeg leide et sted å bo, og jeg synes det er rart å ha asken til hunden.

Nei, man gjør det som føles rett for en. Jeg har ikke noe forhold til kroppen til hunden etter den er borte, og for meg er det ikke viktig å få asken på urne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men da vi var der i en annen sammenheng, sa dyrlegen at det faktisk ikke var lov å grave ned kjæledyr selv, hvis man ikke hadde et seks meter dypt hull å puttet dem i .Dette er ikke noe jeg har undersøkt nærmere, men det var nå det hun sa.

Det stemmer det, jeg trodde ikke det var lov uansett, men det kan godt hende det er lov med et dypt nok hull.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det som er ufølsomt er å fortelle andre hvordan de skal sørge eller hva som er "riktig" når det kommer til før, under eller etter man lar sin gode venn få sovne inn.

Jeg personlig har valgt separat kremering, kunne ikke falt med inn å tenke at de som velger annerledes er noe dårligere. For noe tull.

  • Like 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mista ei veldig brått i fjor sommer, og hun ble kremert separat.

Jeg sa da at jeg neppe kom til å gjøre dette igjen.

Men nå har jeg dessverre enda ei urne her hjemme.

Og jeg synes det er godt.

Jeg vil ha det sånn.

Det gir meg en lettere sorgprossess.

Hadde det ikke føltes riktig for meg, så hadde jeg ikke valgt det.

Og det aller aller viktigste er at man får sørge som man selv har behov for,

uten innblanding fra "noen" som mener man skal gjøre det på den ene eller andre måten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er veldig delt på akkurat dette kjenner jeg. Jeg har gått i fra flere hunder på klinikken uten problem, men den dagen det er Ivo sin tur så skal han hjem igjen. Han skal få være med meg i den urnen så lenge jeg trenger det. Jeg kommer nok aldri til å få en hund som Ivo igjen så hva som skjer med de andre i fremtiden det vet jeg ikke. Kanskje det dukker opp en hund som betyr så mye for meg at jeg vil ha asken hjem i en urne, kanskje ikke. Uansett hva jeg velger eller andre velger så er det helt greit så lenge det er rett for den som faktisk mister dyret sitt. Jeg synes ikke noen andre har noen ting med hva folk velger når de avliver hunden sin.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da gamle hunden ble avlivet, så valgte jeg og min far og la henne bli igjen der, og bli sendt til felles kremering.
Det var trist, men vi hadde minnene, bilder, halsbåndet, det holdt.


Når min unge hund ble avlivet i høst pga sydom, så orket jeg ikke tanken på å kremere henne. Jeg vet ikke hvorfor, for det var planen på forhånd, men der og da føltes det helt feil. Både separat og felles kremering.
Jeg tok henne med tilbake, og så kjørte mine foreldre over fjellet og hentet henne, sånn at hun kunne bli begravd i hagen. :cry: :cry: :cry:


For meg var det veldig anderledes å miste en ung hund pga sykdom, enn en gammel hund som har levd hele livet sitt.
Klarer ikke å snakke om den siste hunden enda, tenke på henne, eller se bilder av henne uten å bli helt ødelagt. :icon_cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk hjem igjen min første hund, hun døde mens foreldrene mine passet henne, og det føltes riktig at jeg skulle få henne tilbake. De andre hundene jeg dessverre har måttet avlive (både før og etter) er sendt til felles kremering. Jeg har fått flere reaksjoner på at Vega står på hylla enn at de andre hundene er sendt til felles kremering...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her blir alle hundene sendt til felles kremering. Nirm var eneste jeg vurderte i et lite sekund å ta med hjem igjen før han ble syk og avlivet, men da den dagen kom, så var det ikke snakk om noe annet.

Som Mari sier, så er det ufølsomt å si hvordan andre skal sørge. Jeg går eksempel aldri på grava til min mormor, enda hun ligger begravet her i Oslo. Jeg minnes henne på andre steder, og en gravplass for meg minner meg bare om sorgen. Aldri gledene. Og det er de jeg vil huske.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da Engelsk Settern min Vanja måtte avlives etter 12 år og 3 mnd (min første hund) likte jeg ikke helt tanken på felles kremering så jeg valgte separat.

Har jeg hatt hus eller hytte så har hun nok blitt begravd der. Men,tror nok ikke jeg kommer til velge det gjenn. For det første måtte urna hentes på posten i butikken. Når jeg og søstrene mine endelig tok mot til oss hentet den og skulle spre den på en fin sommerkveld gikk det ikke skru opp lokket.... Så det ble ikke så særlig egentig.

Har den hjem her nå men,synes det er litt "ubehagelig" egentlig. Så får nå se hva jeg velger neste gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ser at ganske så mange i den andre diskusjonen jeg er i, velger å kremere hundene sine for så å skal begrave dem/strø dem sammen med eieren når h*n dør. Det var litt spesiellt syns jeg. Har aldri hørt at dette er "vanlig" her?

Foreløpig er jeg fortsatt den eneste av de 14 som har svart til nå, som har valgt felleskremering. Er det kanskje mer vanlig å ta vare på dyrene i utlandet, er det dyrere her til lands å kremere enn i utlandet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...