Gå til innhold
Hundesonen.no

Har du og din partner felles eller delt økonomi?


KarpeSkrotum
 Share

Recommended Posts

  • Svar 72
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Du spør sånn i forhold til om min partner hadde hatt barn før vi ble sammen? Isåfall, ja.

Men hvis man er sammen og forhåpentligvis ønsker å være det resten av livet, da må man jo ha et visst ønske om å hjelpe partneren med deep shit gamle lån sånn at man kan ha det bedre SAMMEN?

Det er jo en del måter å gjøre dette på, og tror det har vært en tråd om det før. Vi har delvis delt økonomi fordi mannen kom inn i ekteskapet med substansielt mere penger enn meg og det virket litt

Godt gift, og felles alt. Felles konto, nettbank, jeg jobber og kjerringa naver. Hus og biler eier vi en halvpart av hver.

Da vi ble sammen hadde jeg en del tullegjeld, og fikk hjelp til å betale det ned. Nå finansierer min jobb mye av hennes liv. Sånn er det, og det fungerer helt utmerket for oss.

Og det bør vel også være poenget - å finne ei ordning som fungerer for det enkelte par. Jeg skal i alle fall ikke ta på meg å ha fasiten på dette ..

Sent from my iPhone using Tapatalk

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat når det kommer til økonomisk ansvar for ikke-felles barn er jeg litt avventende kjenner jeg. Det er ikke naturlig for meg å se sambo som en forsørger eller omsorgsperson for A enda. Kanskje fordi han har en veldig tilstedeværende far fra før? Han har jo en Pappa liksom.

Vi er jo nye på det her og veldig i prøve ut fasen, og for meg så føles det naturlig å skille på mine og dine barn enn så lenge.

Nå blir situasjonen vår anderledes siden hans datter er såpass pleietrengende at vi må "dele oss opp" når vi har barna samtidig nå som A er liten. Det er ikke gjennomførbart at en tar seg av ungene imens den andre handler feks, og vi er avhengige av å ha hvert vårt soverom. Da tar det nok lengre tid å få familie-følelsen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men er det noen som har flyttet inn sammen med folk med tullete gjeld fra tidligere av, og hvordan har dere løst det? Typ forbrukslån og kredittkortgjeld fra "gammel moro" (med tidligere partner) og en del inkassokrav. Er dere med på å fikse opp i partnerens økonomi da, selv om det går utover deres egne interesser og slikt?

Ja og han fikset opp i det så og si selv.

Når jeg og eksen flyttet sammen så leide vi en leilighet og her var alt inkludert i leien. Jeg hadde det meste av møbler så nesten alt i leiligheten var mitt og det vi ikke hadde kjøpte jeg inn.

Vi overføret halvparten av leien inn på en felles konto + et likt beløp som gikk til mat. I starten så betalte jeg så og si alt av mat før vi bestemte oss for å overføre et likt beløp i mnd til den kontoen. Der hadde vi et felles kort som den som handler kunne bruke(så og si alltid jeg som tok meg av den biten). Vi overførte en ganske lite beløp til denne kontoen så det ble til at jeg betalte en god del mer enn han på mat og andre ting vi trengte.

Jeg hadde lån på bilen min og han hadde en god del gammel gjeld så for oss var det aldri snakk om felles økonomi. Hundene var også mine. Jeg er glad for at vi gjorde det på dette viset når det ble slutt noen år senere. Nå hadde verken jeg eller han veldig mye penger til overs så jeg hadde ikke kunnet hjelpe han uansett og ei heller motsatt vei. Vi var aldri vanskelig på det så derfor betalte jeg stort sett mesteparten av maten som ble handlet inn men han betalte hvis jeg ikke hadde penger. Var vi ute på noe med venner, kino, spiste el. så betalte somregel han men det hendte jeg også betalte for oss begge :) Jeg synes det var greit sånn som vi hadde det. Eneste gangene jeg betalt tilbake penger til han eller han til meg var hvis en av oss hadde bedt den andre kjøpe inn noe "undøvendig" eller til den andres hobby som kostet litt penger.

edit: når vi gikk i fra hverandre så fikk han kjøpe alt av møbler av meg siden jeg flyttet hjem til mine foreldre og han ble boende. Det var den enkleste løsningen for oss siden han trengte møbler, jeg hadde ikke lager til å lagre de på og jeg visste ikke når jeg ville bli frisk og i stand til å flytte for meg selv igjen. Han fikk de til en veldig god pris noe jeg synes var helt greit :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er student og min samboer tjener nesten 10 ganger så mye som meg i mnd, så han betaler alt av husleie, strøm, ja alle huslige utgifter + nesten all mat. Han kjøper også hundemat og ting til hundene hvis jeg har dårlig råd en mnd.

Men vi har delt økonomi. Når vi kjøper hus sammen og jeg får jobb (neste år) så skal vi ha delt økonomi selv om jeg ikke kommer til å tjene det samme som han.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel ikke noe fasit på slike ting, men hva en selv er komfortabel med. Og det kan vel være at det man er komfortabel med sammen med en person, ikke gjelder for en annen en.

Men selv om jeg ville følt meg best med delt økonomi, så handler det jo ikke om å sitte og telle på kroner og ører. Og om bikkja til dama mi var syk og hun hadde ikke penger, så hadde jeg jo betalt veterinær for den eksempel.

Men "gammelt" økonomisk rot hadde jeg ikke tatt del i å rydde opp i. Samme med barnebidrag, det hadde jeg ikke tatt av min konto for å betale, men hadde jo bidrat økonomisk om jeg hadde bodd sammen med ei som hadde et barn (for da blir det jo en del av det fellese, selv om det ikke er mitt barn).

Men kanskje det henger litt sammen med hvordan økonomi man har opplevd å ha? Om man har hatt virkelig trange tider (utenom studenttiden) i fortiden, blir man litt mer bevisst på det? Og er det forskjell om man er den parten som tjener mest eller minst?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror du har helt rett i at det handler om den enkeltes komfortnivå og også preferanser, Nirm. Jeg ønsker å ha det slik vi har det, så enkelt er det. Det er et slikt type forhold jeg ønsker å ha, at vi er sammen om ting. For for meg handler det om en helhet, ikke bare om økonomi. Jeg føler meg hverken veldedig eller naiv. Jeg bare ser ikke på penger annerledes enn andre type bidrag til forholdet, der vi tross alt bidrar forskjellig enten periodevis eller bare rent personlighetsmessig gjennom hele forholdet.

Og igjen, slik vi gjør det er hverken bedre eller dårligere enn hvordan du ville gjort det. Det er kanskje litt annerledes, men der stopper det om du skjønner?

Men kanskje det henger litt sammen med hvordan økonomi man har opplevd å ha? Om man har hatt virkelig trange tider (utenom studenttiden) i fortiden, blir man litt mer bevisst på det? Og er det forskjell om man er den parten som tjener mest eller minst?

Jeg har som sagt levd fra hånd til munn over lengre perioder, jeg vet hvordan det er å være fattig. Jeg kjenner alt om økonomisk angst, om den konstante utryggheten det fører med seg, og frykten for de uforutsette utgiftene. Det er helt ****** å leve sånn, og siden jeg gjorde det over så lang tid så har det absolutt gjort noe med mitt forhold til penger. Ikke bare positivt heller bare så det er sagt, noe blir faktisk ødelagt av å leve så trangt. Men nå kjenner jeg at jeg beveger meg mot min min grense for utlevering, så jeg stopper der. :)

Og i dette forholdet har jeg både vært den som tjener minst og den som tjener mest. Så nei, i mitt tillfelle er det iallfall ikke slik. I andre kan det helt sikkert stemme. :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

*random*

Jeg håper at denne tråden har vist deg at man kan ha felles økonomi, selv etter flere år som samboere og med ulik "bagasje" og inntekt. Jeg fortalte jo i en annen tråd om hvordan min eldste datter og hennes samboer har ordnet seg økonomisk fra dag èn i samboerskapet sitt og da kom det vel en litt usympatsik kommentar fra deg. Jeg valgte da å ikke fortsette diskusjonen, fordi jeg ikke er komfortabel med å diskutere på vegne av mine voksne barn, men det er veldig hyggelig å lese at det er flere som mestrer å ha et felles økonomisk ansvar :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For min del - og nå snakker jeg bare for meg selv - så handler det om at alt havner i den samme potten uansett. For meg hadde det blitt kunstig om jeg skulle passe på å betale "mine" regninger fra hans konto og "hans" regninger fra hans konto. Uansett hvem som betaler hva og hvor mye penger det er igjen på kontoene, så går det i samme potten til slutt uansett.

I en periode var vi begge studenter. Så var jeg student og han jobbet fulltid. Nå jobber vi begge og jeg tjener mer enn ham. Gjennom alt dette har vi alltid hatt felles økonomi. Vi ser på det som "våre penger", ikke "mine" eller "dine" penger. Jeg tror jeg har arvet den holdningen fra mine foreldre. Når jeg vokste opp så var vi èn familie, èn enhet og pengene var felles for mine foreldre. Jeg tror jeg har tatt det med meg. Samboer og jeg har ikke barn, men vi er fortsatt en enhet og en familie. På samme måte som vi har felles økonomi så har vi f.eks alltid feiret jul sammen også.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har aldri regnet på hvem som betaler hva, denne mnd betalte jeg absolutt alt av regninger og hans konto ble til bilen og mat og alt sånt. Vi har tilgang til begges kontoer, og sparekontoer og alt vi har og gjør er felles. Nå har vi vært sammen i 5 år og det var sånn fra dag 1. En periode var han student og jeg jobbet, og en periode var jeg på nav og han jobbet. Så skeivfordelt har vi hatt det hele tiden ca, men vi har alltid gjort det vi kan så alt blir betalt og vi har råd til alt vi trenger. aldri noe dine penger og mine penger.

nå tjener vi nesten helt likt og vi har budsjett og regnskap men vi bryr oss ikke hvem som betaler hva av alt som skal betales. Jeg ser ikke helt poenget, og han var enig. For oss fungerer det å ha en fri flyt og alt er felles, men sånn har vi alltid vært og ingen av oss har store økonomiske problemer eller hadde med oss bagasje.

Når jeg går ut med folk som sier du får betale idag, din tur, så blir jeg litt :blink: for for meg er det helt rart.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg går ut med folk som sier du får betale idag, din tur, så blir jeg litt :blink: for for meg er det helt rart.

Vi tuller litt med det der når vi handler mat, siden vi har felles mat/husholdningskonto med hvert vårt kort til :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg går ut med folk som sier du får betale idag, din tur, så blir jeg litt :blink: for for meg er det helt rart.

Vi tuller litt med det der når vi handler mat, siden vi har felles mat/husholdningskonto med hvert vårt kort til :lol:

De tullet ikke. :-P hun kverulerte på hva hun hadde kjøpt i går til huset så nå måtte han betale.

Tulling er helt lov :-P jeg og Nirm har et ganske rart økonomisk system også :-P mye tull der :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De tullet ikke. :-P hun kverulerte på hva hun hadde kjøpt i går til huset så nå måtte han betale.

Tulling er helt lov :-P jeg og Nirm har et ganske rart økonomisk system også :-P mye tull der :lol:

Haha ja :lol: Nei før vi fikk felleskonto var det jo litt sånn at vi betalte ca annenhver gang. Eller den med mest penger der og da tok det. Men aldri sånn at vi telte kroner eller "ganger" :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har vært sammen i 13 år. De første 6 årene var samboeren min først sykemeldt i lange perioder, deretter student i fire år. Da hadde jeg en fast helgestilling i tillegg til min fulle stilling som lærer for at vi skulle klare oss økonomisk. For meg var det helt naturlig at vi hadde en felles økonomi der vi bidro begge så godt vi kunne. Jeg hadde mye høyere inntekt enn han disse årene, men det kunne ikke falle meg inn å kreve han for det i ettertid.

Da samboeren min arvet noen penger så ble de pengene brukt på felles gleder (ferietur) og delvis på nedbetaling av gjeld. Gjeld han hadde før vi traff hverandre og gjeld jeg hadde fra før.

Jeg har voksne barn, en av de bor delvis hjemme uten inntekt. Samboeren min bidrar like mye økonomisk der som jeg, selv om han ikke er faren hans. Jeg bruker nok mer penger enn han, blant annet på hundene. Vi setter av en fast sum på en regningskonto. Så bruker jeg mitt kort til det er tomt, deretter hans ;)

Skulle det bli slutt en gang så ville jeg ikke tenke tanken engang på å se på hvem som har bidratt med hva. Selvsagt må alle bare ha det slik de fungerer, men inni mitt hode så er felles økonomi en del av det å være en familie og det høres rart ut med ditt og mitt.

Ja, og forresten, da vi traff hverandre hadde jeg en skakkjørt økonomi som han hjalp meg med uten å mukke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg håper at denne tråden har vist deg at man kan ha felles økonomi, selv etter flere år som samboere og med ulik "bagasje" og inntekt. Jeg fortalte jo i en annen tråd om hvordan min eldste datter og hennes samboer har ordnet seg økonomisk fra dag èn i samboerskapet sitt og da kom det vel en litt usympatsik kommentar fra deg. Jeg valgte da å ikke fortsette diskusjonen, fordi jeg ikke er komfortabel med å diskutere på vegne av mine voksne barn, men det er veldig hyggelig å lese at det er flere som mestrer å ha et felles økonomisk ansvar :)
Jeg er bare realist, ikke "usympatisk". Hva er usympatisk med hva jeg skriver? Det er jo fint og flott at det går an å leve i symbiose og det gjør jeg og min kjære og. Men uansett hvor greit ting fungerer for meg og andre, så skjønner jeg at det ikke går an for alle. Ergo er jeg sympatisk i min uttalelse for de som er really shit deep in debt. Jeg har opplevd nært på meg hva det vil si å ha gjeld fra gammel moro. Vi snakker over millionen i ren kredittgjeld, inkassosaker som vokser raskere på renta enn man har sjans å betale ned, tvangssalg, namnsmann og ingen egene verdier..... Du vil deg selv vondt om du begynner å betale ned på slik idiot-gjeld, og tar på deg disse lånene.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har hatt delt økonomi, men den blir mer og mer felles. Og det er ikke noe vits i å ha delt lenger heller, for vi får snart barn og skal gifte oss :) I går spurte han om jeg kunne ha ansvar for begges økonomi, fordi jeg er flinkest av oss med sånt, og da blir den vel helt felles, tenker jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har delt økonomi. Vi setter inn fast beløp hver mnd for lån og forsikringer og regninger til en felleskonto. Jeg betaler for mitt eget lån og han for sine egne lån ( lånekassen, kredittkort etc.) Ellers bruker vi pengene våre på hva vil vil.

Vi deler sånn ca likt på når vi handler mat, og vi kjører hver vår bil som vi fyller bensin på hver for oss.

Men hvis den ene tjener mye mindre enn den andre, spytter den som har mest, mer på fellekontoen for regninger og kjøper mer mat. VI er jo to om dette og lever sammen, så vi hjelper selvfølgelig hverandre når det trengs :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel...

Jeg styrer økonomien, fullstendig. Jeg krever en ørlite større sum enn hva jeg selv har hver mnd. pga inntekstforskjell inn på min konto- og ordner absolutt alt. Det er utmattende, men jeg må ta det- om vi skal ha håp i ******* om å greie oss økonomisk. Og foranledningen til denne tvangsdelte økonomien er gammal "moro" (personlig konk- med alt det innebærer), og vi (han) har nå igjen ett år av sin tvungne gjeldsordning. Til nå har vi hatt 6 år med økonomisk ******* sammen.

Så her er det ingen tillit (og den er han med på- fordi han ikke greier å styre økonomien fornuftig, det har vi fått bevist jevnt og trutt)- og hans eneste ansvar er å disponere de pengene han har igjen etter overføringen til meg- så de holder til hans bensin, og det han måtte ønske utenom hver måned.

Og grunnet gjeldsordningen kan han ikke kjøpe "noe" (forsikring, abbonementer osv.), og han kan ikke jobbe overtid så vi får bedre råd (for overskuddet over 100% stilling kommer staten og tar), så absolutt alt er på meg.

3 bleiebarn har vi også.

Det høres kynisk, kaldt og jævelig ut- men vi har begge endelig fred- med denne ordningen. For nå slipper jeg å prøve å ha kontrollen, og han slipper å føle seg overvåket. Og om et stakkars år kan vi puste ut.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hvis man er sammen og forhåpentligvis ønsker å være det resten av livet, da må man jo ha et visst ønske om å hjelpe partneren med deep shit gamle lån sånn at man kan ha det bedre SAMMEN?

Tja, hvis man vinner i lotto kan man jo alltids ha hjulpet, men det hjelper virkelig ingen ting om du dras inn i samboerens/mannen/kjærestens crap. Om en innblandes i lån med betalingsanmerkninger er man "scarred for life". Det er fint med romantiske romeo og juliet "through fire and ice"-historier, men virkeligheten avskriver seg litt annerledes... :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg og sambo tenker å kjøpe leilighet etterhvert. Jeg har ingen egenkapital, han har litt og får mest sannsynlig litt tilskudd fra sine foreldre. Vi tar allikevel opp et felles lån som vi begge skal betale på, mest sannsynlig lik andel, litt avhengig av inntekt. Utover dette vil vi nok ha mer og mer felles økonomi etterhvert. Spesielt når vi begge er i full jobb og har kjøpt leilighet sammen. Men for meg er det viktig å ha noe som er mitt. Noe jeg kan bruke på mine interesser og det jeg liker. Derfor føles det feil for meg å skulle sette alle penger inn på en og samme konto, eller på kontoer begge disponerer. En viss del av økonomien vil jeg at skal være "min" og "hans". Alt av huslige ting, regninger, bilkostnader osv. splitter vi nok og betaler etter evne etterhvert. Får man barn blir det kanskje ennå mer felles. Målet er i alle fall at DERSOM det skulle bli slutt, sitter vi igjen med omtrent det utgangspunktet vi hadde til å begynne med, slik at ingen av oss havner i noe gjeldskrise eller at den ene kommer dårligere ut enn den andre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er bare realist, ikke "usympatisk". Hva er usympatisk med hva jeg skriver? Det er jo fint og flott at det går an å leve i symbiose og det gjør jeg og min kjære og. Men uansett hvor greit ting fungerer for meg og andre, så skjønner jeg at det ikke går an for alle. Ergo er jeg sympatisk i min uttalelse for de som er really shit deep in debt. Jeg har opplevd nært på meg hva det vil si å ha gjeld fra gammel moro. Vi snakker over millionen i ren kredittgjeld, inkassosaker som vokser raskere på renta enn man har sjans å betale ned, tvangssalg, namnsmann og ingen egene verdier..... Du vil deg selv vondt om du begynner å betale ned på slik idiot-gjeld, og tar på deg disse lånene.

Du svarte meg direkte og det var ikke snakk om noen i noe deep dept. Det var før denne tråden kom og jeg fortalte om min datter og hennes samboer. Skal se om jeg finner det igjen, men nå husker jeg jo ikke engang hvilken tråd det var.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...