Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg tror, uten å tråkke noen på tærne, at nordmenn generelt har et mer konservativt syn på amputering enn feks briter. I løpet av de siste månedene jeg har bodd her i UK har jeg sett flere hunder med 3 ben, og de ser ikke berørt ut i det hele tatt. Den siste jeg så forrige helg la jeg ikke merke til det en gang før etter en god stund, den løp så raskt og smidig at jeg kunne ikke forestille meg at den manglet et ben før jeg så det. Selvfølgelig kommer det an på hunden, men er den ung og frisk ellers så hvorfor ikke.

  • Like 3
  • Svar 118
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Avlivet. Så jeg er nok kaldhjertet, lite følsom og alt det der. Grunnlaget er bl.a. belastningsproblemer ellers i kroppen, og at hunder ikke kan fortelle om fantomsmerter som garantert kan være plagso

For en rar måte å bruke et slippery slope-argument på. Vi har alle en grense. Selv om man tillater en ting betyr det ikke at man blir helt revet med og aldri vil stoppe, eller at man driter i hundens

Tja, kommer kanskje litt an på hunden? Det vil jo koste en del av både muskler og balanse til å ta seg fram på tre bein tenker jeg. Er den ellers frisk, og mentalt sterk nok til å takle en slik utford

Skrevet

Aiko hadde blitt avliva, hun sliter nok med å holde seg på beina med de fire hun har nå.

Med Imouto har jeg faktisk tenkt litt på saken, fordi det er full rulle hele tida og null tanke for å skåne seg sjøl. Jeg har tenkt at hun definitivt hadde blitt avlivet fordi en hund som henne ikke ville hatt et fullt og rikt liv uten alle lemmer intakte. Samtidig trur jeg virkelig at om det er EN hund som fint kan leve videre med et bein for lite, så er det henne, nettopp fordi hun er så sterk og atletisk. I vinter så jeg henne balansere på venstre frambein og høyre frambein mens hun gikk på do og det var så skrekkelig kaldt på potene, så balansen er det heller ikke så mye å si på. :P

Skrevet

Ingen av Aldri om jeg hadde orket å se på en trebeint hund hver dagmime hunder skal noensinne påføres et så alvorlig handicap som å humpe rundt på tre bein. Det er ikke så fryktelig lenge siden vi måtte avlive en ung hann pga skader som ikke kunne repareres (bakbein). Det var fryktelig tungt, men jeg har ikke angret på det en eneste dag. Vær glad for at vi i Norge er resrrtiktive med slike inngrep. Jeg blir kvalm og dårlig hver gang jeg ser hva folk tvinger dyrene sine gjennom fordi de "elsker dem så høyt", of "se hvor glad og lykkelig den er".

Skrevet

Jeg kjenner det stritter litt imot å la en hund leve med tre bein. Selv om jeg hører mange eksempler på at de kan ha et fint liv. Og jeg tror ikke jeg stritter i mot for at mine ikke hadde kunne klart seg fint. For kanskje hadde de det. Det er mer noe inni meg som sier at det ikke er etisk rett på et vis. Så grensen min går nok ved amputasjon tenker jeg.

Skrevet

Jeg er veldig usikker. Før jeg så masse videoer på youtube ville jeg nok vært tilbøyelig til å sagt at avliving var det eneste riktige. Men de ser da vitterlig ut til klare seg helt utmerket, mange av de? Det er et brutalt inngrep, men samtidig enkelt, og rekonvalesensen er jo tilnærmet null sammenlignet med f.eks. den etter et inngrep for å fikse korsbånd (og det gjøres da både smått og stadig, også her til lands).

  • Like 3
Skrevet

Tenker også at i motsetning til veldig mye annet vi gjør, så er det kort eller ingen rekonvalesens på amputering. Så kan nok hende jeg hadde prøvd det om alternativet var avlivning. Belastningsskader vil jo komme, men hunden kan jo ha et år eller 5 før de blir problemer.

Men det hadde kommet veldig an på hunden, situasjonen og alt egentlig.

  • Like 3
Skrevet

Hunder er så tilpasningsdyktige og det finnes massevis av eksemper på hunder som lever helt fine liv på 3 ben... de løper, de leker, de logrer, de spiser godt.... det er glade hunder som er fornøyd med livet.

Likevel er det mange som hadde valgt å avlive...pga etiske grunner? Er det ikke mer etisk uforsvarlig å ikke gi det en sjanse?

her tar jeg forbehold om at hunden er frisk, rask og har mange år foran seg.

Skrevet

Jeg ville snakket lenge med Carro (?) her inne. Hun med den bretonen (?) som var født med tre bein. Jeg har rett og slett ikke peiling.

  • Like 1
Skrevet

Venus og Cujo skulle fått slippe, men det er et spørsmål om helse, alder og fysikk. En annen hund hadde gjerne fått en sjanse hos meg, men som sagt, ikke de to jeg har nå.

Skrevet

Eldstemann ville jeg ikke gjort det med :-) han har en del sykdomsplager i tilegg. Yngstemann kunne jeg vurdert det...

Jeg tenker at man må se an hunden som individ, alderen, generell helse, mentaliteten, kroppsbygning osv. og hvilken fot også.

Skrevet

Jeg har hatt en trebeint hund, en som bodde her noen måneder før hun fant sitt for alltid hjem. Man kunne ikke merke noe til det, hun løp som en vind, hoppet og spratt så man glemte helt hun manglet ene bakbeinet, var ganske kult å se henne i fullt firsprang. Hun var ikke store tispa da, kanskje en 13-15 kg, så tror det har litt å si da. Verre om feks Oscar som er en sankt bernhard skulle miste et bein, da tror jeg ikke han ville klart seg så godt som henne. Så kommer an på hunden, jeg har sett med egne øyne at det kan gå superbra så jeg hadde nok vurdert det om det var en av de små her.

  • Like 4
Skrevet
Hunder er så tilpasningsdyktige og det finnes massevis av eksemper på hunder som lever helt fine liv på 3 ben... de løper, de leker, de logrer, de spiser godt.... det er glade hunder som er fornøyd med livet.

Likevel er det mange som hadde valgt å avlive...pga etiske grunner? Er det ikke mer etisk uforsvarlig å ikke gi det en sjanse?

her tar jeg forbehold om at hunden er frisk, rask og har mange år foran seg.

Enig så enig!

  • Like 1
Skrevet

Men hva hvis hunden blir blind da? Hvis de må ta ut et øye pga skade eller sykdom, f.eks?

Skrevet
Men hva hvis hunden blir blind da? Hvis de må ta ut et øye pga skade eller sykdom, f.eks?

Jeg tror egentlig min hund ville klart seg bedre på tre bein enn ved å bli blind? men vanskelig å si.

  • Like 1
Skrevet

Vanskelig spørsmål.

Og som mange andre har skrevet, det kommer an på hunden.

Men jeg ville nok også spurt veterinæren rett ut, er dette etisk riktig?

Vil hunden kunne få et bra liv, elller et dette kun for min del?

Og jeg håper og regner med at veterinæren min er mer opptatt av å verne om dyr, og hjelpe de enn å tjene penger på dyre operasjoner.

Har på en måte vært der allerede med en katt som kom hjem med et ødelagt øye for noen år sidne.

Jeg ville jo selvsagt operere katten, men syntes det var viktig å vite at dette var riktig mot katten.

Så jeg spurte veterinæren rett ut.

Er dette riktig mot katten.

Lang historie kort, katten ble operert, jeg ble mange tusen kroner fattigere, noe folk rundt meg syntes var helt vanvittig.

Katten levde i mange år, og han hadde ikke noen problemer med dette.

Så det var verdt det.

Men katt og hund er forskjellige, og øyne og føtter er også veeeeeldig forskjelllig.

Jeg synes feks ikke at det ser ut til at alle hunder med bakbeina i rullestol man finner på feks youtube ser så happpy ut.

Mine hunder er ikke veldig store og tunge, men de har forskjellig styrke og elastisitet i kroppen.

Jeg er langt ifra sikkert på at de ikke blir avlivet om noe skulle skje slik at de mista en fot.

  • Like 1
Skrevet

Primærsansene til hunden er jo ører og lukt. Jeg tror en blind hund greier seg helt fint, og utrolig mye bedre enn en døv hund. Også ift. kommunikasjon med både folk og andre dyr.

Som de fleste er vel er enige om, det et vanskelig å si bastand ja eller nei. Det kommer an på individet, alvorligheten og utsiktene for livskvalitet fremover. Og eier, selvfølgelig har vi, selv om vi i utgangspunktet er enige i dette, forskjellige verdier for hva som er god livskvalitet. :)

Skrevet

Jeg har bare møtt en blind hund i mitt liv, og den var helt og fullstendig avhengig av en av de andre hundene den bodde med. Det fungerte det - men tviler på at jeg hadde gjort det selv.

Skrevet

Aiko trur jeg kunne hatt det helt fint uten syn, så lenge hun blei forskåna for fremmede hunder og jeg ikke ommøblerte. :teehe: Hun er allerede vaktsom overfor andre fordi hun ikke vil at de skal herje med henne, men hjemme i sin flokk trur jeg det hadde gått helt fint.

Imouto hadde blitt avliva. Hun ser, observerer og får med seg alt, og spiller på hele registeret hva gjelder sanseinntrykk. Hun hadde fått et meget begrensa liv uten å kunne se.

Skrevet

Jeg har hatt blind hund. Hun ble blind gradvis og til slutt kunne hun ikke se i det hele tatt. Det var relativt uproblematisk. Og jeg så overhodet ingen grunn til å avlive henne.

  • Like 1
Guest Jonna
Skrevet
Jeg har hatt blind hund. Hun ble blind gradvis og til slutt kunne hun ikke se i det hele tatt. Det var relativt uproblematisk. Og jeg så overhodet ingen grunn til å avlive henne.

Gradvis blindhet har jeg hatt en hund som hadde også, det gikk helt fint.

Men har hørt om de som blir "brå blind". Hunder med sykdom på ett øye så blir det andre skadet og må sys igjen eller taes bort. Det har jeg enda ikke hørt at har fungert bra. Hundene har blitt redde, engstelige o.l.

Har selv en hund nå med meget nedsatt hørsel, det har gått gradvis. Litt mer reaksjon har hun når hun blir "snikt" innpå. Men helt ok reaksjoner, hun skvetter mer og sjekker mye med syn & lukt, og bruker mye språk når hun reagerer. Men ikke aggresjon.

Men jeg kan levende se for meg at en hund med svaksyke hadde slitt med så nedsatt hørsel og ta del i min hverdag.

Guest Belgerpia
Skrevet
Men hva hvis hunden blir blind da? Hvis de må ta ut et øye pga skade eller sykdom, f.eks?

Om den ble akutt blind på ett øye så ville jeg nok sett an hvordan hunden hadde klart seg før jeg tok en avgjørelse. Blir den gradvis blind og har psyken til å takle det så ser jeg ikke problemet. Men igjen - dette handler om hvordan hunden takler det.

Men tre-beint hund hadde vært uaktuelt i heimen hos meg - og det er ikke mest fordi jeg ikke tror hunden ville fikset det på sikt - det er pga. perioden frem til hunden fikser det jeg sliter med. For meg er det uaktuelt å la hunden gå gjennom det.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...