Gå til innhold
Hundesonen.no

Avlivning - Hvor langt skal det gå, før det er "greit"?


Annik
 Share

Recommended Posts

Jeg tror, uten å tråkke noen på tærne, at nordmenn generelt har et mer konservativt syn på amputering enn feks briter. I løpet av de siste månedene jeg har bodd her i UK har jeg sett flere hunder med 3 ben, og de ser ikke berørt ut i det hele tatt. Den siste jeg så forrige helg la jeg ikke merke til det en gang før etter en god stund, den løp så raskt og smidig at jeg kunne ikke forestille meg at den manglet et ben før jeg så det. Selvfølgelig kommer det an på hunden, men er den ung og frisk ellers så hvorfor ikke.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 118
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Avlivet. Så jeg er nok kaldhjertet, lite følsom og alt det der. Grunnlaget er bl.a. belastningsproblemer ellers i kroppen, og at hunder ikke kan fortelle om fantomsmerter som garantert kan være plagso

For en rar måte å bruke et slippery slope-argument på. Vi har alle en grense. Selv om man tillater en ting betyr det ikke at man blir helt revet med og aldri vil stoppe, eller at man driter i hundens

Tja, kommer kanskje litt an på hunden? Det vil jo koste en del av både muskler og balanse til å ta seg fram på tre bein tenker jeg. Er den ellers frisk, og mentalt sterk nok til å takle en slik utford

Aiko hadde blitt avliva, hun sliter nok med å holde seg på beina med de fire hun har nå.

Med Imouto har jeg faktisk tenkt litt på saken, fordi det er full rulle hele tida og null tanke for å skåne seg sjøl. Jeg har tenkt at hun definitivt hadde blitt avlivet fordi en hund som henne ikke ville hatt et fullt og rikt liv uten alle lemmer intakte. Samtidig trur jeg virkelig at om det er EN hund som fint kan leve videre med et bein for lite, så er det henne, nettopp fordi hun er så sterk og atletisk. I vinter så jeg henne balansere på venstre frambein og høyre frambein mens hun gikk på do og det var så skrekkelig kaldt på potene, så balansen er det heller ikke så mye å si på. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ingen av Aldri om jeg hadde orket å se på en trebeint hund hver dagmime hunder skal noensinne påføres et så alvorlig handicap som å humpe rundt på tre bein. Det er ikke så fryktelig lenge siden vi måtte avlive en ung hann pga skader som ikke kunne repareres (bakbein). Det var fryktelig tungt, men jeg har ikke angret på det en eneste dag. Vær glad for at vi i Norge er resrrtiktive med slike inngrep. Jeg blir kvalm og dårlig hver gang jeg ser hva folk tvinger dyrene sine gjennom fordi de "elsker dem så høyt", of "se hvor glad og lykkelig den er".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner det stritter litt imot å la en hund leve med tre bein. Selv om jeg hører mange eksempler på at de kan ha et fint liv. Og jeg tror ikke jeg stritter i mot for at mine ikke hadde kunne klart seg fint. For kanskje hadde de det. Det er mer noe inni meg som sier at det ikke er etisk rett på et vis. Så grensen min går nok ved amputasjon tenker jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er veldig usikker. Før jeg så masse videoer på youtube ville jeg nok vært tilbøyelig til å sagt at avliving var det eneste riktige. Men de ser da vitterlig ut til klare seg helt utmerket, mange av de? Det er et brutalt inngrep, men samtidig enkelt, og rekonvalesensen er jo tilnærmet null sammenlignet med f.eks. den etter et inngrep for å fikse korsbånd (og det gjøres da både smått og stadig, også her til lands).

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenker også at i motsetning til veldig mye annet vi gjør, så er det kort eller ingen rekonvalesens på amputering. Så kan nok hende jeg hadde prøvd det om alternativet var avlivning. Belastningsskader vil jo komme, men hunden kan jo ha et år eller 5 før de blir problemer.

Men det hadde kommet veldig an på hunden, situasjonen og alt egentlig.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunder er så tilpasningsdyktige og det finnes massevis av eksemper på hunder som lever helt fine liv på 3 ben... de løper, de leker, de logrer, de spiser godt.... det er glade hunder som er fornøyd med livet.

Likevel er det mange som hadde valgt å avlive...pga etiske grunner? Er det ikke mer etisk uforsvarlig å ikke gi det en sjanse?

her tar jeg forbehold om at hunden er frisk, rask og har mange år foran seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eldstemann ville jeg ikke gjort det med :-) han har en del sykdomsplager i tilegg. Yngstemann kunne jeg vurdert det...

Jeg tenker at man må se an hunden som individ, alderen, generell helse, mentaliteten, kroppsbygning osv. og hvilken fot også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt en trebeint hund, en som bodde her noen måneder før hun fant sitt for alltid hjem. Man kunne ikke merke noe til det, hun løp som en vind, hoppet og spratt så man glemte helt hun manglet ene bakbeinet, var ganske kult å se henne i fullt firsprang. Hun var ikke store tispa da, kanskje en 13-15 kg, så tror det har litt å si da. Verre om feks Oscar som er en sankt bernhard skulle miste et bein, da tror jeg ikke han ville klart seg så godt som henne. Så kommer an på hunden, jeg har sett med egne øyne at det kan gå superbra så jeg hadde nok vurdert det om det var en av de små her.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 3/17/2013 at 9:48 PM, Castella skrev:
Hunder er så tilpasningsdyktige og det finnes massevis av eksemper på hunder som lever helt fine liv på 3 ben... de løper, de leker, de logrer, de spiser godt.... det er glade hunder som er fornøyd med livet.

Likevel er det mange som hadde valgt å avlive...pga etiske grunner? Er det ikke mer etisk uforsvarlig å ikke gi det en sjanse?

her tar jeg forbehold om at hunden er frisk, rask og har mange år foran seg.

Enig så enig!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 3/18/2013 at 6:55 AM, 2ne skrev:
Men hva hvis hunden blir blind da? Hvis de må ta ut et øye pga skade eller sykdom, f.eks?

Jeg tror egentlig min hund ville klart seg bedre på tre bein enn ved å bli blind? men vanskelig å si.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vanskelig spørsmål.

Og som mange andre har skrevet, det kommer an på hunden.

Men jeg ville nok også spurt veterinæren rett ut, er dette etisk riktig?

Vil hunden kunne få et bra liv, elller et dette kun for min del?

Og jeg håper og regner med at veterinæren min er mer opptatt av å verne om dyr, og hjelpe de enn å tjene penger på dyre operasjoner.

Har på en måte vært der allerede med en katt som kom hjem med et ødelagt øye for noen år sidne.

Jeg ville jo selvsagt operere katten, men syntes det var viktig å vite at dette var riktig mot katten.

Så jeg spurte veterinæren rett ut.

Er dette riktig mot katten.

Lang historie kort, katten ble operert, jeg ble mange tusen kroner fattigere, noe folk rundt meg syntes var helt vanvittig.

Katten levde i mange år, og han hadde ikke noen problemer med dette.

Så det var verdt det.

Men katt og hund er forskjellige, og øyne og føtter er også veeeeeldig forskjelllig.

Jeg synes feks ikke at det ser ut til at alle hunder med bakbeina i rullestol man finner på feks youtube ser så happpy ut.

Mine hunder er ikke veldig store og tunge, men de har forskjellig styrke og elastisitet i kroppen.

Jeg er langt ifra sikkert på at de ikke blir avlivet om noe skulle skje slik at de mista en fot.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Primærsansene til hunden er jo ører og lukt. Jeg tror en blind hund greier seg helt fint, og utrolig mye bedre enn en døv hund. Også ift. kommunikasjon med både folk og andre dyr.

Som de fleste er vel er enige om, det et vanskelig å si bastand ja eller nei. Det kommer an på individet, alvorligheten og utsiktene for livskvalitet fremover. Og eier, selvfølgelig har vi, selv om vi i utgangspunktet er enige i dette, forskjellige verdier for hva som er god livskvalitet. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aiko trur jeg kunne hatt det helt fint uten syn, så lenge hun blei forskåna for fremmede hunder og jeg ikke ommøblerte. :teehe: Hun er allerede vaktsom overfor andre fordi hun ikke vil at de skal herje med henne, men hjemme i sin flokk trur jeg det hadde gått helt fint.

Imouto hadde blitt avliva. Hun ser, observerer og får med seg alt, og spiller på hele registeret hva gjelder sanseinntrykk. Hun hadde fått et meget begrensa liv uten å kunne se.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna
  På 3/18/2013 at 10:55 AM, Emilie skrev:
Jeg har hatt blind hund. Hun ble blind gradvis og til slutt kunne hun ikke se i det hele tatt. Det var relativt uproblematisk. Og jeg så overhodet ingen grunn til å avlive henne.

Gradvis blindhet har jeg hatt en hund som hadde også, det gikk helt fint.

Men har hørt om de som blir "brå blind". Hunder med sykdom på ett øye så blir det andre skadet og må sys igjen eller taes bort. Det har jeg enda ikke hørt at har fungert bra. Hundene har blitt redde, engstelige o.l.

Har selv en hund nå med meget nedsatt hørsel, det har gått gradvis. Litt mer reaksjon har hun når hun blir "snikt" innpå. Men helt ok reaksjoner, hun skvetter mer og sjekker mye med syn & lukt, og bruker mye språk når hun reagerer. Men ikke aggresjon.

Men jeg kan levende se for meg at en hund med svaksyke hadde slitt med så nedsatt hørsel og ta del i min hverdag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia
  På 3/18/2013 at 6:55 AM, 2ne skrev:
Men hva hvis hunden blir blind da? Hvis de må ta ut et øye pga skade eller sykdom, f.eks?

Om den ble akutt blind på ett øye så ville jeg nok sett an hvordan hunden hadde klart seg før jeg tok en avgjørelse. Blir den gradvis blind og har psyken til å takle det så ser jeg ikke problemet. Men igjen - dette handler om hvordan hunden takler det.

Men tre-beint hund hadde vært uaktuelt i heimen hos meg - og det er ikke mest fordi jeg ikke tror hunden ville fikset det på sikt - det er pga. perioden frem til hunden fikser det jeg sliter med. For meg er det uaktuelt å la hunden gå gjennom det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hadde en utrivelig opplevelse i går. Vi fikk hjemmelekser fra forrige privattime, der målet generelt er godt samspill og lydighet uten godbiter fremme, og vi fikk en spesifikk øvelse å fokusere på: hverdagslig lineføring, uten lokking og luring og bestikkelser. Ede skal ganske enkelt bare holde seg i posisjon fordi han aksepterer mitt lederskap, ikke fordi jeg bestikker ham med godis. Jeg har vært litt sløv og reluctant med de leksene, fordi det blir så dårlig stemning. Ede går skyhøyt i stress når jeg er bestemt og stiller krav. Det er ikke bare testing av lederskap og maktkamp, han blir redd. Som om han får angstanfall og hans verden raser sammen av at hans autonomitet trues. Jeg forstår ham. Samtidig er vi nødt til å få på plass lydighet uten godbiter tilgjengelig. Han MÅ noen ganger bare høre etter, med en eneste gang. Derfor må han ALLTID høre etter med en eneste gang, for han evner ikke skille en alvorlig situasjon fra en øvelse. Han er såpass kunnskapsløs om den naturvitenskapelige verden at han prøver hilse fysisk på mennesker inni forbipasserende biler. Fysikk forstår han seg ikke på. ..så instruktøren har rett og min indre pølsetante har feil. En kan ikke bare dille og dalle og shape og lokke og bestikke absolutt ALT med en så stor hund. Noen ganger må en stille KRAV til hunden som hunden må følge opp uten å stille spørsmål.  Lineføring er mange ganger en sånn situasjon, hvor en må kunne KREVE av hunden at den gjør nøyaktig som den får beskjed om.  ..men jeg er for soft til å være streng nok. Ble instruert til å bruke kroppen som blokkering. Rolig, behersket, men dominant, blokkere og presse ham til å rygge bakover om han passerer skotuppene mine, selvstendig fremoversøkende. Jeg vil gjerne ha resultatet. En hund jeg slipper å hele tiden fokusere på i bekymring for at han kan bryte posisjonen når vi manøvrerer på steder det skjer mye.  ..men metoden er ikke my cup of tea med akkurat denne hunden. Har forsøkt lure meg til å bruke shaping for å oppnå det samme, og det går stadig fremover. Ede kan gå et godt stykke uten noe i hånden, med kontakt, uten utbetalinger nå, men vi er langt fra i mål.  For å få fortgang har jeg blandet litt. Litt mindre godis, aldri i hånden, og høyere krav for å få opp fra lomma, samtidig som jeg har satt grenser ved metoden fra instruktør. Stresser han seg opp og ikke adlyder, men fortsetter bryte fremover, så "legger jeg ham i bakken" (høres så ille ut - det er bare en dekk ved litt press i halsbåndet, ikke så mye at han stritter i mot, bare en veiledning) og så må han ligge til han har stresset ned før vi fortsetter. Dette gikk SÅ fint 4/5 av turen i går. Han har forstått at jeg vil han skal holde hodet ved låret mitt, og han var såååå flink gutt til bare sporadiske godiser. Jeg var SÅ fornøyd med fremgangen. Så gikk vi tom for godis. Ede gikk umiddelbart opp i stress. Vi nærmet oss hjemme. Der er det mer godis.   Han.. Han våknet og må tisse. Kommer tilbake for å fullføre når det behager Herren.  ... Altså, det luktet tomt fra lommene og vi var nær hjemme igjen. Edeward identifies as a labrador når det kommer til mat. Han selger sjelen sin for en tørrforkule. Grønnsaker, blåbær, spaghetti, absolutt alt som ikke smaker direkte vondt er nom nom. Han til og med ser ut som The Cookie Monster.  JEG har kommunisert de spillereglene han nå forholder seg til som om de er naturlover. Vårt forhold er transaksjonelt. Jeg ber ham om noe og han gjør det mot betaling i godis. Det er sånn livet er.  Tomt for godis i lommene er en krisesituasjon, det er en force majeure, og det eneste som betyr noe da er å komme seg fortest mulig til nærmeste godis depot. Ede trodde vi hadde en felles forståelse av det der, men dumme, DUMME muttern sakket farten da han som ansvarsbevisst lagkamerat satte den opp for å hjelpe oss ut av knipa. Hun sakket farten og så forvandlet hun seg til et monster av en syk tyrann som holdt ham igjen og blokkerte og presset ham bakover og "la ham i bakken" og stilte seg til å pause på stedet hvil midt på veien uten mål og mening, med tomme lommer, bare et minutt fra matlageret. Ede gikk i harnisk. Han ble RASENDE. Noen øyeblikk der var jeg sikker på han ville BITE BRUTALT. Det der var på liv og død for ham. Han var så sint. Jeg var forberedt på en virkelig stygg slosskamp mellom oss to. Emergency situation modus kicked in og jeg holdt meg heldigvis iskald og rolig og var sta og bestemt i møte med en så rasende hund som jeg aldri har sett i levende live før. Han ville heldigvis bare gi uttrykk for hva han synes om å fjase bort tid på å ikke haste hurtigst mulig til matfatet og lot seg legge i bakken igjen, tydelig opprørt, tydelig skuffet, tydelig sjokkert over det elendige lederskapet til det dumme nautet som ikke forsto alvoret i situasjonen, men han tok det. Han aksepterte lederskapet og la seg ned. Ingen bitt. Vi kom oss hjem. Vel innenfor døren gjorde han alt han kunne for å beklage utbruddet sitt og skape god stemning igjen. Hoppet og jukket (jeg har avledet valpejukking uten å være sur og streng, så han tror nå tydeligvis det er en hyggelig gest) og var tydelig lei seg for episoden og ville forsikre seg om at relasjonen mellom oss to var fin igjen. ..for å få åpnet matskapet.  Det er ikke bare bare.  Den matmotivasjonen hans er en medalje med en bakside. Gull verdt, men det kjemiske symbolet for gull er også Au.  ... Prøver på en litt kortere lineføringstur i kveld, uten å tømme lommene. Viktig at det lukter innhold fra dem, tydeligvis.   
    • Uten å ha fått svar på spørsmålene fra Simira, som er høyst relevante, så lurer jeg på om hun kanskje synes det er kjedelig å bare gå? Hva slags aktiv rase er det? Vorsteher og border collie har svært ulike interesser og behov. Om det er vorsteher type aktiv rase har jeg ingen tips, men om det er den andre typen, så synes jeg selv det KAN hjelpe å gi hunden oppgaver mens vi går, som øvelser fra ulike former for (kreativ) lydighet.  Tilskudd av magnesium og omega 3 fettsyrer, samt større mengder fullspektret lys inn i øynene hjelper også mot stress på mer generelt grunnlag. Merker godt forskjell på valpen min, som sank veldig i stress kort tid etter påbegynt lysterapi og mer tid utendørs sammen med disse tilskuddene. Så økte han veldig i stress igjen da jeg begynte sløve og glemme gi ham omega 3 og magnesium. Da mener jeg ikke stressnivå døgnet gjennom, men peaks når han blir stresset. Tilskuddene tar brodden av det. ..på min. 
    • Det høres ut som du har et godt grunnlag, men det er vanskelig å si uten å se hunden. Noen typer, raser og individer er også bare lettgiret. Alder er også relevant. Hvor gammel er hunden? Er hun fulgt opp hos veterinær, og er frisk? Alle signalene på stress kan også være signaler på smerte og ubehag. Og så er spørsmålet hvordan hun får løpt fra seg og hodearbeid. Kanskje hodearbeidet er for mye, for vanskelig, eller for lite? Løper hun i hundegård, løpetur med deg? Hvordan ser dagsrutinen deres ut?
    • Jeg lurer på om det er noen her inne som har tips å gi til å roe ned en veldig giret og stresset hund på tur. Hunden min er en veldig aktiv rase, så vi lar henne alltid få løpt fra seg og brukt hodet litt før vi går tur. Likevel har jeg lagt merke til flere tegn på stress; hun rister seg og piper MYE, gjesper, kaver frem og tilbake, drar mye i båndet og biter i båndet når vi stopper. Jeg ønsker så gjerne å lære henne å gå fint i bånd og få bedre kontakt med henne, men det er utfordrende når hun er så stresset. Så langt har jeg prøvd å ta pauser i løpet av turen, gjøre godbit-søk og belønne henne hver gang hun tar kontakt, men det skjer sjeldent. Har noen av dere erfaring med dette, eller tips som kan hjelpe? Jeg setter stor pris på alle innspill! Takk på forhånd!
    • Hei, altså dette er egentlig ikke noe problem bare et visst familiemedlem holder ham inne om morgenen. Ellers har han program han, masse trim - får han mer så hadde han kunnet risikere belastningsskader så jeg har kuttet litt ned på det, bilturer, lek osv, her er det full rulle nesten til leggetid og utenom en tid på dagen jeg ofte trener. Han har luke og kan gå ut i hundegården som han vil når døra ut er låst (han åpner dører selv), men det er mest for å ligge der og glane eller tisse. Om han ikke har 50-100 meter å løpe på så er det nesten ingen vits med gjerde for den typen hund, en hundegård er bare en startgrop for ham. Men på det nye stedet vi flytter vil han få det sånn, med 1.5 meter høyt gjerde. Og det har vi bestemt uavhengig av dere akuratt pga denne uvanen hans med å stikke av (flytte skulle vi uansett). Før har det gått hunder fritt her i alle år, de har åpnet dørne på huset selv og gått inn og ut som de ville, og det har aldri vært noe problem, men nå har det blitt det.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...