Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet
Om den ble akutt blind på ett øye så ville jeg nok sett an hvordan hunden hadde klart seg før jeg tok en avgjørelse. Blir den gradvis blind og har psyken til å takle det så ser jeg ikke problemet. Men igjen - dette handler om hvordan hunden takler det.

Men tre-beint hund hadde vært uaktuelt i heimen hos meg - og det er ikke mest fordi jeg ikke tror hunden ville fikset det på sikt - det er pga. perioden frem til hunden fikser det jeg sliter med. For meg er det uaktuelt å la hunden gå gjennom det.

Jeg forstår ikke dette. Forklar gjerne nærmere :)

Du mener at den begrensede perioden hunden bruker på å tilpasse sin nye tilværelse er så grusomt for hunden, at det er bedre for den å dø enn å gå igjennom en begrenset kjip periode for å så kunne leve et fint liv på sikt?

Selv om vi snakker om en ung, frisk hund? som kan ha mange gode år foran seg? så er det ikke verdt å leve pga en kort periode med ubehag?

jeg forstår bare ikke det.

  • Svar 118
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Avlivet. Så jeg er nok kaldhjertet, lite følsom og alt det der. Grunnlaget er bl.a. belastningsproblemer ellers i kroppen, og at hunder ikke kan fortelle om fantomsmerter som garantert kan være plagso

For en rar måte å bruke et slippery slope-argument på. Vi har alle en grense. Selv om man tillater en ting betyr det ikke at man blir helt revet med og aldri vil stoppe, eller at man driter i hundens

Tja, kommer kanskje litt an på hunden? Det vil jo koste en del av både muskler og balanse til å ta seg fram på tre bein tenker jeg. Er den ellers frisk, og mentalt sterk nok til å takle en slik utford

Skrevet

I forhold til amputering av bein så er det vanskelig å si. Mest sannsynlig hadde det blitt avliving her, selv om det er helt forferdelig å tenke på. Bikkja er jo jakthund, og har utrolig stor glede av jakten. Med tre bein kunne vi ikke brukt ham til jakt, og det hadde i og for seg vært helt greit, men jeg synes ikke det blir rettferdig for bikkja å ikke brukes til det han liker aller best. Spesielt hvis vi skal ut om morgenen med full jaktmundur og en annen hund, mens han blir sittende igjen hjemme. Han forstår jo så godt hva vi skal, liksom. Belastningsskader i resten av kroppen og fantomsmerter, som tidligere nevnt i tråden, spiller også mye inn for meg. Rehabiliteringstiden kan også bli lang og smertefull, og hunden har jo ingen forståelse for at det vil gå over. Jeg er kanskje "hjerteløs og kald", men hvis livskvaliteten hans står i fare for å reduseres betraktelig pga amputasjon, så blir valget enkelt for min del.

I forhold til å fjerne et øye - det hadde nok gått greit. Moren til vår hund mistet et øye etter et uhell på jakt, og fungerer helt fint med bare det ene. Ser ikke ut som at hun merker noe forskjell, hehe :) To derimot, da hadde vi nok vurdert avliving. Tror ikke det ville fungert for min hund å plutselig bli helt blind.

  • Like 1
Skrevet

Når det gjelder dvergpinscher, så hadde jeg ikke hatt noen problemer med å la dem leve med bare ett bakbein. Frøkna vi har i hus nå går bare på forlabbene når hun skal ut å tisse i hagen og det er snø ute. Ingen problemer. Jeg er helt sikker på at hun ville hatt et fullverdig liv med bare et bakbein.

Forbeina er det anderledes med, ligger mer vekt over dem. Antageligvis ville jeg latt henne slippe.

Skrevet

Dette med forbein og bakbein: Jeg er ikke så sikker på at det er verre for hunden å miste et forbein. Hvis man søker på "three legged whippet" på youtube, så får man sett videoer av hunder med begge deler. For å være helt ærlig så synes jeg den som har amputert forbeinet ser ut til å fungere bedre enn den som har mistet bakbeinet.

Edit: Skriveleif

Skrevet

Jeg har vurdert amputasjon. Det var dritvanskelig, men jeg husker jeg syntes diskusjonen ble god.

Jeg tror det er en case to case greie som så mange har påpekt. Noen hunder er sterkere enn andre, i hodet rett og slett. Mer tilpasningsdyktige også.

Jeg er veldig fan av å tenke gjennom vanskelige valg før man står i dem, da er det så mye lettere å holde hodet kaldt, men noen valg må man nesten bare ta på skjønn. Jeg tror dette er en av dem.

  • Like 1
Guest Gråtass
Skrevet

Jeg har sett en stor hannschäfer som aputerte et bakbein og fungerte aldeles utmerket etterpå, det gjorde at jeg revurderte min første reaksjon om avliving. Jeg hadde nok vurdert mentalitet, alder og generell helse opp mot rekovalesens tid også. Men min umiddelbare reaksjon er ikke nødvendigvis avliving.

Når det gjelder blinde hunder, så er det en situasjon jeg sannsynligvis kommer i med ene hunden jeg har nå. Om hun blir blind på ett øye, så får jeg se det an hvordan hun takler det, de fleste hunder klarer det greit ifølge ekspertisen, men blir hun blind på begge så avliver jeg henne. Det er min vurdering pr i dag.

Skrevet

Jeg hadde nok også avlivet ved blindhet. En av hundene mine ble stokk døv som gammel, og klarte seg helt greit. Han var jakttrenet og lot seg styre med håndtegn. I fremmede ogivelser ble han usikker og gikk i bånd, men i kjengte ogivelser klarte han seg helt fint. Vi kommuniserte greitmed ham, han hadde jo studert oss og våre signaler og vaner et helt liv.

En døvfødt valp derimot, hadde blitt avlivet tvert.

Skrevet

Vannskelig å si. Jeg satt i en situasjon hvor det måtte vurderes for noen år siden, og da ville jeg avlivet. Tror jeg, slapp å ta valget likevel så er vannskelig å si hva jeg ville gjort til syvende og sist, jeg var jo frem og tilbake mellom avliving og operasjon flere ganger. Hadde jeg fått valget i dag ville jeg avlivet, men det går mye på helsa til Ozzy, og på hva han har vært igjenom før.

(Ja, veldig fornuftig svar fra meg idag..)

Guest Belgerpia
Skrevet
Jeg forstår ikke dette. Forklar gjerne nærmere :)

Du mener at den begrensede perioden hunden bruker på å tilpasse sin nye tilværelse er så grusomt for hunden, at det er bedre for den å dø enn å gå igjennom en begrenset kjip periode for å så kunne leve et fint liv på sikt?

Selv om vi snakker om en ung, frisk hund? som kan ha mange gode år foran seg? så er det ikke verdt å leve pga en kort periode med ubehag?

jeg forstår bare ikke det.

Ja - det mener jeg, og det baserer jeg på det å ha sett hund sitte i bur i mange timer hver dag (og natt) i flere uker etter en operasjon.

Det kommer ikke til å skje hos meg noen gang igjen. Selv om JEG vet at det bare er en periode.

En død hund lider ikke - og helt ærlig, vi VET ikke hvordan det å mangle bein påvirker en hund - vi kan se at den logrer, spiser og leker - men det gjør jo enkelte hunder selv om de har sinnsyke smerter og er døden nær så det er jo ikke en målestokk.

(jeg mener, man hører jo stadig folk si "den har livskvalitet, den spiser og logrer" ).

Nei - må man kappe av kroppsdeler som bein eller avlive - så velger jeg avlivning. Jeg ville forøvrig gjort det samme ved korsbåndskade og andre ting som fordrer lang og smertefull rekonvalenstid.

Trøsten for meg da er at en død hund ikke lider.

Skrevet

Vanskelig å si egentlig. Tenker det kommer helt an på hvordan hundens helse er ellers.

Eldste hunden min hadde nok ikke hatt det bra med tre bein, han har allerede vondt i ryggen, så jeg tror det hadde blitt mye feilbelastning om han skulle ha mistet ett bein.

Yngste tror jeg nok hadde klart det helt fint.. Men det er vanskelig å si.

Kjenner en hund som bare går på tre bein (sliter med det ene bakbeinet) og på han merker man det ikke en gang!

Skrevet

Når det kommer til blindhet, så vet jeg ikke om det er riktig å la den fortsette eller ei.

Er de født blind, så blir det noe annet. Har en nabo med blind hund. Utrolig å se på hvor godt den fungerer. Den bruker de andre sansene for å kompensere. Bruker endel lyd for å orientere seg med refleksjon av lyden på hinder blant annet. Løper lett etter ball som blir kastet og kommer rett tilbake osv ..

Skrevet

Hmm... Jeg vet ikke. Tror aldri jeg kan svare på det før jeg faktisk står i situasjonen og har konfrontert med flere forskjellige veterinærer, folk som har hunder som har amputert osv. Jeg tipper egentlig at hvertfall Shensi hadde tålt det helt fint. Ikke hadde hun trengt å sitte i bur i ukesvis heller, for hun er dønn rolig inne, ei skikkelig sofapute til tider :) Smerte tåler hun også veldig godt... Bamse derimot, som peip og hyla i tre dager etter kastrering... Hmmm, vet ikke hvor godt han hadde taklet det nei.. Men han hadde klart seg fint med bare tre ben da tror jeg!

Blindhet.. Njæh, Bamse har hvertfall kraftig nedsatt syn på det ene øyet etter møte med en pinne, men merker ikke noen forskjell i hverdagen etter det. Han hadde nok slitt mer om synet forsvant hundre prosent på begge øyne da, det tror jeg nok.. Shensi hadde nok taklet det greit, tror jeg. Men det er jo ikke godt å si før man er i situasjonen. Jeg hadde gitt det hele tid hos begge hvertfall, for å se om de klarte omstille seg :)

Skrevet

Men til dere som sier ja til avlivning over amputasjon - ville dere også avlivd fremfor feks korsbåndoperasjon da? Det er som nevnt tidligere et inngrep som krever mye lengre rekonvalenstid enn amputasjon.

Jeg synes feks ikke at det ser ut til at alle hunder med bakbeina i rullestol man finner på feks youtube ser så happpy ut.

Mine hunder er ikke veldig store og tunge, men de har forskjellig styrke og elastisitet i kroppen.

Jeg er langt ifra sikkert på at de ikke blir avlivet om noe skulle skje slik at de mista en fot.

Jeg syns det er stor forskjell på amputasjon og "rullestol" for hunder. Amputasjon - helt greit (gitt de andre faktorene jeg nevnte i forrige innlegg), hunden kan fungere tilnærmet normalt og vil ha sitt kroppspråk. Rullestol derimot hemmer språket mye mer, og hvis man kan sette menneskelige følelser på hunder tror jeg det er svært ydmykende for en hund. Jeg har sett det selv, og jeg ble så lei meg, jeg kunne ikke skjønne at eierne ville utsette hunden sin for noe så grusomt for sin egen del. Hunden var lam i bakbena, og hadde ikke kontroll på noe baki der, dvs de måtte tørke opp overalt. DET er ikke noe jeg ville utsatt hunden min for!

Ja - det mener jeg, og det baserer jeg på det å ha sett hund sitte i bur i mange timer hver dag (og natt) i flere uker etter en operasjon.

Det kommer ikke til å skje hos meg noen gang igjen. Selv om JEG vet at det bare er en periode.

En død hund lider ikke - og helt ærlig, vi VET ikke hvordan det å mangle bein påvirker en hund - vi kan se at den logrer, spiser og leker - men det gjør jo enkelte hunder selv om de har sinnsyke smerter og er døden nær så det er jo ikke en målestokk.

(jeg mener, man hører jo stadig folk si "den har livskvalitet, den spiser og logrer" ).

Nei - må man kappe av kroppsdeler som bein eller avlive - så velger jeg avlivning. Jeg ville forøvrig gjort det samme ved korsbåndskade og andre ting som fordrer lang og smertefull rekonvalenstid.
Trøsten for meg da er at en død hund ikke lider.

Men som andre nevner, det er ikke så lang rekonvalenstid for amputasjon? Det er jo ikke snakk om å sette i bur i lang periode, det er snakk om å holde i ro et par dager fot sårets del.

  • Like 1
Skrevet

Vil bare presisere at det at jeg sier avliving framfor amputasjon, har ikke noe med rekonvalesens å gjøre, men at jeg rett og slett ikke tror noen av mine ville hatt gode nok liv med bare tre ben.

Skrevet
Ja - det mener jeg, og det baserer jeg på det å ha sett hund sitte i bur i mange timer hver dag (og natt) i flere uker etter en operasjon.

Det kommer ikke til å skje hos meg noen gang igjen. Selv om JEG vet at det bare er en periode.

En død hund lider ikke - og helt ærlig, vi VET ikke hvordan det å mangle bein påvirker en hund - vi kan se at den logrer, spiser og leker - men det gjør jo enkelte hunder selv om de har sinnsyke smerter og er døden nær så det er jo ikke en målestokk.

(jeg mener, man hører jo stadig folk si "den har livskvalitet, den spiser og logrer" ).

Nei - må man kappe av kroppsdeler som bein eller avlive - så velger jeg avlivning. Jeg ville forøvrig gjort det samme ved korsbåndskade og andre ting som fordrer lang og smertefull rekonvalenstid.

Trøsten for meg da er at en død hund ikke lider.

nei døde hunder, mennesker eller hva det skulle være lider ikke.

Men har ikke livet i seg selv verdi da? De fleste levende dyr VIL jo leve, selv om ikke alt er 100% perfekt til enhver tid!. Overlevelses innstinktet er enormt sterkt! De fleste VIL leve.

Skal man ta livet av noen fordi det KAN hende den har smerter, selv om dyret løper rundt og er glad og spiser godt og viser alle tegn til å være et en glad skapning.

Jeg forstår det ikke

Skrevet
Ja - det mener jeg, og det baserer jeg på det å ha sett hund sitte i bur i mange timer hver dag (og natt) i flere uker etter en operasjon.

Det kommer ikke til å skje hos meg noen gang igjen. Selv om JEG vet at det bare er en periode.

En død hund lider ikke - og helt ærlig, vi VET ikke hvordan det å mangle bein påvirker en hund - vi kan se at den logrer, spiser og leker - men det gjør jo enkelte hunder selv om de har sinnsyke smerter og er døden nær så det er jo ikke en målestokk.

(jeg mener, man hører jo stadig folk si "den har livskvalitet, den spiser og logrer" ).

Nei - må man kappe av kroppsdeler som bein eller avlive - så velger jeg avlivning. Jeg ville forøvrig gjort det samme ved korsbåndskade og andre ting som fordrer lang og smertefull rekonvalenstid.

Trøsten for meg da er at en død hund ikke lider.

Synes du er fryketlig bastant her - det kommer helt an på hunden, som i alle andre saker...

Bikkja mi har takla rekovalisens på nesten 1 år helt problemfritt.

Det du sier "provoserer meg litt" for du får det til å høres ut som at min hund i ditt hjem hadde blitt avlivet fordi DU har en overbevisning som på ingen som helst måte hadde stemt overens med MIN hund. Og min hund er ikke skapt av meg eller mine valg, hun er et individ som jeg leser.

Hun er en lykkelig hund som blir over seg av glede som før, som kan løpe, leke og gå turer akkurat som før. Hun sprer glede og LYSER lykke til verden rundt seg i dag. Selv om hun har hatt krevende perioder med lite aktivitet. Jeg får alvorlig vondt i meg av å tenke på at om hun hadde havnet i ditt hus så hadde du bare tatt livet av henne uten å ta høyde for at det faktisk er hunder som uten problemer går gjennom rekovalisenser og får et liv med kvalitet i opptil mange, mange år etterpå.

For meg er dette lite interessant å diskutere, for meg er det åpenbart at hver hundeeier må ta et valg basert på hvordan man kjenner hundens behov og interesser. Det er ikke noe forhåndsprogrammert svar, hverken i favør av det ene eller andre ytterpunkt. En hund er ikke en forhåndsprogrammert tese satt i stein, den er et levende individ med ca. 20,000 variabler.

Skrevet

Men hvis det er greit at den mangler ett bein. Er det greit at den mangler to da? Særlig bakbein, for da kan man jo få rullestol til den. Hunden kommer sikkert ikke ha mer smerter ved å mangle to bein, særlig ikke om den bare er lam. Den vil sikkert bevege seg rundt, logre og spise, og da oppfyller den vel kravene til et bra liv? Når man tenker hvor lite enkelte folk ser av plager til hunder, og hvor langt det må gå før de oppdager at de har fysiske problemer, er da eier istand til å kunne avgjøre om en hund har det bra på tre bein og ikke plages av smerter?

Hvor går egentlig grensa for når vi behandler hunden for å gi den et bra liv videre, og når vi behandler den for vår egen skyld fordi vi ikke vil miste de?

Er man en bedre hundeeier fordi man vil beholde en trebeint elle blind hund? Siden vi andre er så kalde og kyniske?

Skrevet
Hvor går egentlig grensa for når vi behandler hunden for å gi den et bra liv videre, og når vi behandler den for vår egen skyld fordi vi ikke vil miste de?

Hadde det vært en klar fast grense, så hadde hundelivet mitt vært mye enklere. :hmm:

  • Like 3
Skrevet

Det er helt klar veldig individuellt hva folk tenker, føler og hvilke hund det gjelder, hvilken situasjon det er i osv. Det er helt umulig å si at det ene er rett og det andre feil. Jeg er generellt sett veldig opptatt av at hunden skal leve et godt og smertefritt liv. Heller et kortere bra liv, enn et langt ubehagelig ett. Men jeg er samtidig også villig til å prøve ting innen rimelighetens grenser, hvis det kan helbrede. Men det kan være veldig vanskelig å vurdere til tider. Jeg har selv prøvd leeeenge med en hund som plagdes, mange operasjoner og lang tid med plager. Jeg så på hunden hvor fælt hun hadde det. Veldig vondt å være vitne til. Det var håpet om at hun skulle bli bra igjen som holdt det i gang, men tilslutt måtte man innse at dette gikk ikke. Jeg har også valgt å la en hund slippe. Det var veldig vanskelig det også. Men det er viktig at man tenker på seg selv og ikke hva alle andre mener.

  • Like 1
Skrevet

Jeg er veldig redd for at folk skal tro jeg har en veldig lav grense for å avlive, jeg sliter jo veldig med Bodil og allergien hennes, det er veldig tidlig å si om hun kan leve et smertefritt liv eller ikke. Men noe som jeg veit med meg selv er at jeg ikke vil prøve 10 forskjellige ting for at hun skal bli bra, for det første så må man prøve en og en ting over en periode, funker det ikke så lider hun jo, og det vil jeg ikke. for jeg ser hvor dårlig hun er på det værste, både fysisk og psykisk.

Så nei, jeg er ikke villig til å prøve "alt" for at en hund skal kunne ha et normalt liv. Men jeg veit om dem som vil det, og de ser nok ned på meg. Rotete, men nå er jeg så oppgitt og lei siden hun har hatt et tilbakefall...

Skrevet

Du må huske på at Bodil er påkjent pga kasteringa, og det er straks vår, ergo slår både utendørs og innendørsallergier ekstra hardt ut på henne nå. jeg hadde blitt forundra om hun IKKE fikk et tilbakefall.

Skrevet
Du må huske på at Bodil er påkjent pga kasteringa, og det er straks vår, ergo slår både utendørs og innendørsallergier ekstra hardt ut på henne nå. jeg hadde blitt forundra om hun IKKE fikk et tilbakefall.

Huff ja, du har selvsagt helt rett. Er bare så vondt å se hun så nede :(

Guest Jonna
Skrevet

Helt personlig så mener jeg at alt for mange venter for lenge med å avlive hundene. I ettertid syns jeg selv at jeg dro den for langt med hunden som knekte kneet sitt i to.

Personlig syns jeg det er ett større problem. Når man står i det så klarer man ikke ha det kliniske blikket til å SE hunden og om den lider ikke er glad. En hund er alltid glad..og alle instinkter sier at den skal overleve og spille "frisk" tiltross for ekstremt store smerter.

Skrevet
Huff ja, du har selvsagt helt rett. Er bare så vondt å se hun så nede :(

Jepp, DET skjønner jeg! Men kasteringa og matomlegginga gjør henne ikke frisk på sekundet, dere vil ha tilbakefall til dere får justert tingene optimalt.

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...