Gå til innhold
Hundesonen.no

Avlivning - Hvor langt skal det gå, før det er "greit"?


Annik
 Share

Recommended Posts

Jeg tror, uten å tråkke noen på tærne, at nordmenn generelt har et mer konservativt syn på amputering enn feks briter. I løpet av de siste månedene jeg har bodd her i UK har jeg sett flere hunder med 3 ben, og de ser ikke berørt ut i det hele tatt. Den siste jeg så forrige helg la jeg ikke merke til det en gang før etter en god stund, den løp så raskt og smidig at jeg kunne ikke forestille meg at den manglet et ben før jeg så det. Selvfølgelig kommer det an på hunden, men er den ung og frisk ellers så hvorfor ikke.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 118
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Avlivet. Så jeg er nok kaldhjertet, lite følsom og alt det der. Grunnlaget er bl.a. belastningsproblemer ellers i kroppen, og at hunder ikke kan fortelle om fantomsmerter som garantert kan være plagso

For en rar måte å bruke et slippery slope-argument på. Vi har alle en grense. Selv om man tillater en ting betyr det ikke at man blir helt revet med og aldri vil stoppe, eller at man driter i hundens

Tja, kommer kanskje litt an på hunden? Det vil jo koste en del av både muskler og balanse til å ta seg fram på tre bein tenker jeg. Er den ellers frisk, og mentalt sterk nok til å takle en slik utford

Aiko hadde blitt avliva, hun sliter nok med å holde seg på beina med de fire hun har nå.

Med Imouto har jeg faktisk tenkt litt på saken, fordi det er full rulle hele tida og null tanke for å skåne seg sjøl. Jeg har tenkt at hun definitivt hadde blitt avlivet fordi en hund som henne ikke ville hatt et fullt og rikt liv uten alle lemmer intakte. Samtidig trur jeg virkelig at om det er EN hund som fint kan leve videre med et bein for lite, så er det henne, nettopp fordi hun er så sterk og atletisk. I vinter så jeg henne balansere på venstre frambein og høyre frambein mens hun gikk på do og det var så skrekkelig kaldt på potene, så balansen er det heller ikke så mye å si på. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ingen av Aldri om jeg hadde orket å se på en trebeint hund hver dagmime hunder skal noensinne påføres et så alvorlig handicap som å humpe rundt på tre bein. Det er ikke så fryktelig lenge siden vi måtte avlive en ung hann pga skader som ikke kunne repareres (bakbein). Det var fryktelig tungt, men jeg har ikke angret på det en eneste dag. Vær glad for at vi i Norge er resrrtiktive med slike inngrep. Jeg blir kvalm og dårlig hver gang jeg ser hva folk tvinger dyrene sine gjennom fordi de "elsker dem så høyt", of "se hvor glad og lykkelig den er".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner det stritter litt imot å la en hund leve med tre bein. Selv om jeg hører mange eksempler på at de kan ha et fint liv. Og jeg tror ikke jeg stritter i mot for at mine ikke hadde kunne klart seg fint. For kanskje hadde de det. Det er mer noe inni meg som sier at det ikke er etisk rett på et vis. Så grensen min går nok ved amputasjon tenker jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er veldig usikker. Før jeg så masse videoer på youtube ville jeg nok vært tilbøyelig til å sagt at avliving var det eneste riktige. Men de ser da vitterlig ut til klare seg helt utmerket, mange av de? Det er et brutalt inngrep, men samtidig enkelt, og rekonvalesensen er jo tilnærmet null sammenlignet med f.eks. den etter et inngrep for å fikse korsbånd (og det gjøres da både smått og stadig, også her til lands).

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenker også at i motsetning til veldig mye annet vi gjør, så er det kort eller ingen rekonvalesens på amputering. Så kan nok hende jeg hadde prøvd det om alternativet var avlivning. Belastningsskader vil jo komme, men hunden kan jo ha et år eller 5 før de blir problemer.

Men det hadde kommet veldig an på hunden, situasjonen og alt egentlig.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunder er så tilpasningsdyktige og det finnes massevis av eksemper på hunder som lever helt fine liv på 3 ben... de løper, de leker, de logrer, de spiser godt.... det er glade hunder som er fornøyd med livet.

Likevel er det mange som hadde valgt å avlive...pga etiske grunner? Er det ikke mer etisk uforsvarlig å ikke gi det en sjanse?

her tar jeg forbehold om at hunden er frisk, rask og har mange år foran seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eldstemann ville jeg ikke gjort det med :-) han har en del sykdomsplager i tilegg. Yngstemann kunne jeg vurdert det...

Jeg tenker at man må se an hunden som individ, alderen, generell helse, mentaliteten, kroppsbygning osv. og hvilken fot også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt en trebeint hund, en som bodde her noen måneder før hun fant sitt for alltid hjem. Man kunne ikke merke noe til det, hun løp som en vind, hoppet og spratt så man glemte helt hun manglet ene bakbeinet, var ganske kult å se henne i fullt firsprang. Hun var ikke store tispa da, kanskje en 13-15 kg, så tror det har litt å si da. Verre om feks Oscar som er en sankt bernhard skulle miste et bein, da tror jeg ikke han ville klart seg så godt som henne. Så kommer an på hunden, jeg har sett med egne øyne at det kan gå superbra så jeg hadde nok vurdert det om det var en av de små her.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunder er så tilpasningsdyktige og det finnes massevis av eksemper på hunder som lever helt fine liv på 3 ben... de løper, de leker, de logrer, de spiser godt.... det er glade hunder som er fornøyd med livet.

Likevel er det mange som hadde valgt å avlive...pga etiske grunner? Er det ikke mer etisk uforsvarlig å ikke gi det en sjanse?

her tar jeg forbehold om at hunden er frisk, rask og har mange år foran seg.

Enig så enig!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vanskelig spørsmål.

Og som mange andre har skrevet, det kommer an på hunden.

Men jeg ville nok også spurt veterinæren rett ut, er dette etisk riktig?

Vil hunden kunne få et bra liv, elller et dette kun for min del?

Og jeg håper og regner med at veterinæren min er mer opptatt av å verne om dyr, og hjelpe de enn å tjene penger på dyre operasjoner.

Har på en måte vært der allerede med en katt som kom hjem med et ødelagt øye for noen år sidne.

Jeg ville jo selvsagt operere katten, men syntes det var viktig å vite at dette var riktig mot katten.

Så jeg spurte veterinæren rett ut.

Er dette riktig mot katten.

Lang historie kort, katten ble operert, jeg ble mange tusen kroner fattigere, noe folk rundt meg syntes var helt vanvittig.

Katten levde i mange år, og han hadde ikke noen problemer med dette.

Så det var verdt det.

Men katt og hund er forskjellige, og øyne og føtter er også veeeeeldig forskjelllig.

Jeg synes feks ikke at det ser ut til at alle hunder med bakbeina i rullestol man finner på feks youtube ser så happpy ut.

Mine hunder er ikke veldig store og tunge, men de har forskjellig styrke og elastisitet i kroppen.

Jeg er langt ifra sikkert på at de ikke blir avlivet om noe skulle skje slik at de mista en fot.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Primærsansene til hunden er jo ører og lukt. Jeg tror en blind hund greier seg helt fint, og utrolig mye bedre enn en døv hund. Også ift. kommunikasjon med både folk og andre dyr.

Som de fleste er vel er enige om, det et vanskelig å si bastand ja eller nei. Det kommer an på individet, alvorligheten og utsiktene for livskvalitet fremover. Og eier, selvfølgelig har vi, selv om vi i utgangspunktet er enige i dette, forskjellige verdier for hva som er god livskvalitet. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aiko trur jeg kunne hatt det helt fint uten syn, så lenge hun blei forskåna for fremmede hunder og jeg ikke ommøblerte. :teehe: Hun er allerede vaktsom overfor andre fordi hun ikke vil at de skal herje med henne, men hjemme i sin flokk trur jeg det hadde gått helt fint.

Imouto hadde blitt avliva. Hun ser, observerer og får med seg alt, og spiller på hele registeret hva gjelder sanseinntrykk. Hun hadde fått et meget begrensa liv uten å kunne se.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna
Jeg har hatt blind hund. Hun ble blind gradvis og til slutt kunne hun ikke se i det hele tatt. Det var relativt uproblematisk. Og jeg så overhodet ingen grunn til å avlive henne.

Gradvis blindhet har jeg hatt en hund som hadde også, det gikk helt fint.

Men har hørt om de som blir "brå blind". Hunder med sykdom på ett øye så blir det andre skadet og må sys igjen eller taes bort. Det har jeg enda ikke hørt at har fungert bra. Hundene har blitt redde, engstelige o.l.

Har selv en hund nå med meget nedsatt hørsel, det har gått gradvis. Litt mer reaksjon har hun når hun blir "snikt" innpå. Men helt ok reaksjoner, hun skvetter mer og sjekker mye med syn & lukt, og bruker mye språk når hun reagerer. Men ikke aggresjon.

Men jeg kan levende se for meg at en hund med svaksyke hadde slitt med så nedsatt hørsel og ta del i min hverdag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia
Men hva hvis hunden blir blind da? Hvis de må ta ut et øye pga skade eller sykdom, f.eks?

Om den ble akutt blind på ett øye så ville jeg nok sett an hvordan hunden hadde klart seg før jeg tok en avgjørelse. Blir den gradvis blind og har psyken til å takle det så ser jeg ikke problemet. Men igjen - dette handler om hvordan hunden takler det.

Men tre-beint hund hadde vært uaktuelt i heimen hos meg - og det er ikke mest fordi jeg ikke tror hunden ville fikset det på sikt - det er pga. perioden frem til hunden fikser det jeg sliter med. For meg er det uaktuelt å la hunden gå gjennom det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...