Gå til innhold
Hundesonen.no

Skal du avle?


Sbtlita
 Share

Recommended Posts

Etter mange år med Cairn kjøpte vi vår første stafford i 2008, XX for de som kjenner til oss. Etter at vi fikk XX har vi vært forholdsvis aktiv innenfor staffemiljøet og vært engasjert i mye av det som har skjedd. Vi har også greid å bygge oss et vidtspennende nettverk som strekker seg i fra Spania i sør, via England til Tromsø i Nord. Vi har daglig kontakt med anerkjente oppdrettere av rasen som har holdt på i titalls av år og noen av dem har tatt oss i lære, de bruker mye tid og energi på å lære oss det de vet om rasen, linjer og oppdrett. I løpet av disse årene jeg har hatt staff har vi opplevd en skikkelig nedtur for rasen. Den har vokst helt ut av proporsjoner og antallet oppdrettere er langt over 100 bare i lille Norge. Folk kjøper hunder i fra inn og utland med kun et mål for øyet – OPPDRETT. Ofte opplever jeg at folk går beinhardt ut med sine sterke overbevisninger om hvordan oppdrett burde gjennomføres, men etter hvert som helsestatus til den dyrtinnkjøpte tispen avdekkes senkes også avlskravene. Folk som i grove trekk har liten og ingen kunnskaper om rasen begynner å produsere valper – ja, jeg vil gå så langt at jeg kaller det for produksjon, spesielt siden mange har oppdrettet som en “heltidsjobb” der de har inntektene av oppdrettet med i budsjettet sitt. Først kommer det ei tispe inn i huset, før hun er fylt 1år er hannhunden på vei og rett etter at tispen er fylt 18 måneder er spranget gjort. Noen har faktisk ikke tid å vente til tispen er 18 måneder engang før de setter valper på henne. Noen igjen strekker den så langt at de bruker 1års gamle hannhunder i avl under unnskyldningen om at linjene er så gode. Jeg forstår at folk er ivrige etter å kunne kalle seg en oppdretter og få den anerkjennelsen de tror hører med. Men i mine øyne blir slike folk aldri å få tittelen oppdrettere, de er parasitter som lever av og ikke for rasen, slik ekte entusiaster gjør. Det jeg lurer på er hvorfor folk går til anskaffelse av en rase kun for oppdrett, det er vel ikke det hundehold egentlig handler om. Men det å eie en hund, bli glad i rasen, bli kjent med rasen også kan man, dersom man har noe å bidra med, eventuelt begynne å avle. Jeg tror folk er så besatte av tanken å avle at de i grove trekk ikke bryr seg om hvordan hunden utvikler seg. Det eneste som for de kan oppleves negativt er at en del oppegående hannhundeiere takker nei til forespørslene deres på grunn av tispen de har. Men den nye trenden er blitt at hannhunder i fra utlandet kommer på avlsturnè til Norge, de bor hos en oppdretter over en gitt periode med formål om å blir brukt på mest mulig tisper, ukritisk til hvordan tispe, før de vender tilbake til hjemlandet – det er jo gull for mange da får de Ch.hunder i linjene som de kan lokke fremtidige valpekjøpere med. Ja, vi har søkt og fått innvilget kennelnavn, ja vi går med avlsplaner. Men, i motsetning til mange andre må vi ikke avle – det er ikke det overordnede målet for vårt hundehold. Dersom noen av våre hunder viser seg å være avlbare er det mulig vi setter et kull til verden om 3-4år, men dersom det ikke går er det heller ingen krise. Et kennelnavn kan stå lenge før det får status inaktiv (10år +10år på vent). Derfor har vi ingen stress, vi avventer og ser om hundene faktisk har noe å tilføre rasen, om ikke har vi fortsatt verdens beste turkompiser, treningspartnere og gledesspredere - det hundehold egentlig handler om ;) Jeg lever for rasen, ikke av den… gjør du? Skrevet av XXX

Endret av Raksha
Annonymisert innlegget etter ønske fra skriver.
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har lest det ute på FB også. Vet ikke om det er TS her som har skrevet det eller bare kopierer en annens innlegg.

Jeg vet ikke om jeg syns det er så fantastisk innlegg jeg. Den som har skrevet innlegget er etter min mening svært fersk på rasen og kommer slik jeg forstår det til å avle på si første tispe om resultatene helsemessig osv blir bra. Ikke ulikt det andre som har rasen gjør. Personlig mener jeg at å starte oppdrett med kun en hund eller to som erfaring er lite. Og særlig kanskje på en rase som har eksplodert i antall de siste 10 år. Da skal man virkelig ha noe fabelaktig om man skal kunne tilføre rasen noe positivt.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor? Fordi menneskerasen er en egoistisk rase, opptatt av det som ganger oss mest, ofte penger eller berømmelse.. Og ofte så mangler vi både intelligens og empati og da blir det slik... Se nå bare på alle rasene som finnes, med div deformiteter som både er tunge og vonde i dyrets hverdag, og alt det har vi skapt.. Dessverre.

Jeg vil bare si en ting jeg, kred til oppdrettere som går sin egen vei og fremmer sunne, friske og godt konstruerte hunder uansett hva andre måtte mene!

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men er det ikke et problem at folk avler på stadig yngre hunder og ikke har "tid" til å vente? Det står jo heller ikke i innlegget at ALLE som avler staffer gjør det av feil grunn, men at det er mye dårlig som skjer som er negativt for rasen?

Kanskje jeg som leser med veldig positive briller idag :P .

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men er det ikke et problem at folk avler på stadig yngre hunder og ikke har "tid" til å vente?

Blant shibaoppdrettere er det veldig utbredt å smelle på første kull idet bikkja blir 2 år. Noen sier det er fordi at da er de jo klarert for avl, og da er det ikke mer å vente på. Shibaer trenger bare å ha kjent HD-status, de trenger ikke engang være fri. Andre hevder at grunnen til å få det gjort tidlig, er at de kan bli så vanskelige å få parret når de blir eldre. Andre igjen hevder at det å få de tilbake i kondisjon er vanskelig om de er godt voksne da de har sitt første kull.

Iogm at jeg har en rase med lang modningstid og lang levetid, er det helt ubegripelig for meg at det anses som "for seint" å avle på en hund som er 4 år. Jeg har ikke hund for å drive oppdrett, men hvis jeg skal ha kull på den intakte tispa mi, så skal det være fordi hun er bedre enn majoriteten av de andre hundene i rasen. For å vise at hun er bedre holder det ikke at JEG synes hun er fantastisk, så da trenger vi noen år på oss til å samle litt meritter og vurdere hva som er viktigst iht avlsmål osv. I tillegg mener jeg at som oppdretter av en rase som ikke er for hvermannsen (men gjerne for førstegangskjøpere), så holder det ikke å ha hatt en shiba i et par år, og deretter hatt kull. Du bør ha god kjennskap til rasen, driftene, gemyttet og historien før du er egna til å veilede andre i det å eie en sånn hund.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hos oss så er det "vanlig" å sette valper på tispa første løpetid etter 18 mnd (noen er så "heldige" å klarer å parre på 18 mnd dagen) for så å ha et kull i året etter det. Fikk seinest høre for et par timer siden at det var gunstigst at dem hadde alle kull før de var 4-5 år gamle, for da var de for gamle (snakker ikke om 1 kullet)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner ikke at 4 år er gammelt på en rase som kan bli 12-14 år! Aïda er i sin beste alder nå, og det er først etter 2,5-3 år at hun ble ferdigutviklet, både mentalt og fysisk!

Det er kun en veldig dårlig unnskyldning for å ha tette kull og begynne tidlig. Jeg hadde ikke vært komfortabel med at Tuva skulle hatt noe kull tidligere, hun ble 3 år når valpene var 2 uker.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke skrevet dette men syns det var ett bra innlegg. Jeg fikk tillatelse av de som står bak dette. Men jeg posta dette for flere synspunkter, personlig er jeg enig i mye her.

Jeg har lest det ute på FB også. Vet ikke om det er TS her som har skrevet det eller bare kopierer en annens innlegg. Jeg vet ikke om jeg syns det er så fantastisk innlegg jeg. Den som har skrevet innlegget er etter min mening svært fersk på rasen og kommer slik jeg forstår det til å avle på si første tispe om resultatene helsemessig osv blir bra. Ikke ulikt det andre som har rasen gjør. Personlig mener jeg at å starte oppdrett med kun en hund eller to som erfaring er lite. Og særlig kanskje på en rase som har eksplodert i antall de siste 10 år. Da skal man virkelig ha noe fabelaktig om man skal kunne tilføre rasen noe positivt.

Mener du meg nå?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner ikke at folk vil ha så mange kull på tispa si heller jeg, syns 2-3 er mer enn nok!

Enig, jeg ser ikke poenget med å trøkke ut flest mulig kull. Hva skal man med så mange valper etter en tispe?

Men hvorfor setter ikke klubben opp noen flere avlskrav da? Det skulle vel ikke være så vanskelig? For det virker jo som de fleste synes det er for små krav.

Fordi Norsk Terrier Klubb driter i det, og Rasegruppa synes ikke det er så nøye. Tro meg, det er prøvd å få til krav! De fleste vil ikke ha krav desverre...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fordi Norsk Terrier Klubb driter i det, og Rasegruppa synes ikke det er så nøye. Tro meg, det er prøvd å få til krav! De fleste vil ikke ha krav desverre...

Tragisk, er det! Men det er bare å fortsette å pushe og etterspørre krav, jo flere jo bedre :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er jo egentlig et ganske interessant og aktuelt tema. Spesielt med tanke på NKKs statistikk over de ulike rasenes popularitet som nylig ble offentliggjort med tall fra 2012.

Her er en graf jeg laget kjapt i microsoft excel basert på tallene fra NKK.

sbtregaarliginorge2_zps1aec5d95.jpg

Staffordshire bull terrier har eksplodert i popularitet i Norge. 1987 var første året hvor denne rasen var med i NKKs statistikk.

Det er jo ikke gunstig for en rase å være for liten i antall. Avlsmaterialet blir jo veldig begrenset, og man må gjerne langt avgårde for å finne "nytt blod". Samtidig er det den gjengse oppfatning at det er negativt for en rase å bli veldig populær. Litt morsomt er det jo, at mange av de som klager over at rasen har blitt altfor populær, selv fikk sin første staffordshire bull terrier for få år siden.

Hva er årsaken til at akkurat denne rasen har blitt så fryktelig populær? Hva er det som gjør at den tiltaler såpass mange?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er selv en av de som fikk staff i senere tid (2008). Det er ikke det at den er populær som er trist, det er det at mange som avler er så ukritiske. At det vandrer rundt renrasede staffer som ser helt utypiske ut. At folk driter i helse og mentalitet. Fordi jeg er glad i rasen som den skal være!

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er jo egentlig et ganske interessant og aktuelt tema. Spesielt med tanke på NKKs statistikk over de ulike rasenes popularitet som nylig ble offentliggjort med tall fra 2012.

Her er en graf jeg laget kjapt i microsoft excel basert på tallene fra NKK.

sbtregaarliginorge2_zps1aec5d95.jpg

Staffordshire bull terrier har eksplodert i popularitet i Norge. 1987 var første året hvor denne rasen var med i NKKs statistikk.

Det er jo ikke gunstig for en rase å være for liten i antall. Avlsmaterialet blir jo veldig begrenset, og man må gjerne langt avgårde for å finne "nytt blod". Samtidig er det den gjengse oppfatning at det er negativt for en rase å bli veldig populær. Litt morsomt er det jo, at mange av de som klager over at rasen har blitt altfor populær, selv fikk sin første staffordshire bull terrier for få år siden.

Hva er årsaken til at akkurat denne rasen har blitt så fryktelig populær? Hva er det som gjør at den tiltaler såpass mange?

Se på årstallet der linja går oppover, og sjekk historikken på raseforbudene. Det heter jo noe med "staff", så da er det nesten det samme, og de er jo ganske muskuløse og tøffe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er fint at den er populær (kanskje ikke så populær som den er nå?) for det er en fantastisk rase! Det som bekymrer meg mest om dagen er mentaliteten dens, Staffen skal være bold and fearless og er den eneste rasen som har fullstendig pålitelig skrevet i standarden. Ikke mye bold and fearless å se om dagen, jeg ser så mange veike bikkjer, bikkjer som biter folk i angst, bikkjer som bryter MH, bikkjer som kryper i ringen og legger seg ned for dommeren, men så lenge dem gjør det ok med å løpe venstresvinger så blir dem brukt i avl! Og jeg ser for meg rasen om 10 år som angstbitende drittbikkjer som er redde for høye lyder og postmannen. Det skremmer meg! Det og all hudsykdoms dritten som blir skjult.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Se på årstallet der linja går oppover, og sjekk historikken på raseforbudene. Det heter jo noe med "staff", så da er det nesten det samme, og de er jo ganske muskuløse og tøffe.

Jo, den teorien har jeg hørt mange ganger. Jeg sier ikke at den er feil, men det må vel være andre årsaker enn bare raseforbud? Hvis det var eneste årsak så burde det vel være haugevis med saarloos ulvehunder? Staffordshire bull terrier er jo kjempepopulær i Storbritannia også. Har det smittet derfra og over hit?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Til dere som leser start-innlegget som bare negativt - finnes det noen som er "bra" nok for dere?

Jeg er veldig glad for at flere som er nye innenfor raser ser dette jeg. Ok, så er det bare halvparten som blir "den perfekte oppdretter", men jo flere som er opplyst jo bedre?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tar gjerne i mot deres beste tips/erfaringer med å forebygge varsling/vokting! Da tenker jeg på det å bjeffe om fulle folk roper i gaten om natten, om det smeller i bildører utfor huset, om naboen går nært husveggen og liknende. Har lest litt om temaet, men finner ulike teknikker og vet ikke helt hva som er best. Begrense hunden/valpens muligheter til å se og høre det som skjer utenfor? Eller tvert i mot, la vindu stå på gløtt så den blir vant med at det er masse lyder utenfor? La den se hva som skjer ute? Belønne når den ikke varsler, eller belønne når den varsler kort, så den forstår at jobben er gjort og det holder med ett bjeff? HVordan reagerer man om hunden bjeffer masse på en lyd utenfor? Skal man si ting som "hysj" "gå og legg deg", avlede og liknende når den varsler, eller vil det forsterke hundens oppfattelse av at det er viktig å varsle?  Mange tanker her - åpen for alle innspill! Vil være konsekvent fra valpen er liten, så jeg vet hvordan jeg skal løse problemet når det kommer.
    • Støtdempende innleggssåler i potesko er et alternativ for å redusere belastningen på leddene. Om du finner sokker eller sko som sitter godt og får til å feste sålene så de ikke sklir inni. Ulike materialer har ulik komfort å løpe på. Noen typer materialer absorberer all energi uten å gi noen bounce back. Gir en bedre treningsøkt, men er sikkert vanskeligere å få hunden til å akseptere fordi det føles rart og er mye tyngre å løpe med. Jeg kan lage såler av det beste som er av shock absorption per måleenhet, men for egen business vil jeg ikke si hva materialet er. Yttersålene fra to par gode maraton racingsko kan også forvandles til gode løpesko for hund, med litt kreativitet og fingernemhet. Lunar Lite såler fra Nike var en personlig favoritt å løpe på. Tynne, passe harde, perfekt balanse mellom støtdemping og feedback energi. ..for meg med min kroppsvekt. En må sikkert ta hensyn til at hunden legger mindre vekt i hvert steg. Racingsko for barn er kanskje et bedre alternativ for et upcycling prosjekt. 
    • Vi har hatt noen fine dager. Av bra ting kan nevnes flere lykketreff i sosialisering og miljøtrening, bl.a. en slags flashmob av studenter med ski og snowboard og bager i former og farger, med ulike språklyder, som plutselig rundet hjørnet og befolket bussholdeplassen med et tett kaos. Det var helt kewlt, men å entre støyete rushtidsbuss med sterke lukter av parfymer fra kælvete unge voksne i en læringsfase, det var han mer skeptisk til, og måtte bæres ombord for logistic flow. Der inne, mellom føtter og ski og bager og skrålete skrål av både lyd og lukt og visuelle inntrykk - en intens stank - der tok det nesten et halvt minutt før han ville ha mat igjen, etter å ha forsøkt redde oss to ut derfra da døren åpnet seg på neste holdeplass. Et whiff av frisk luft var den forsikringen han trengte for å slappe av med viten om at denne situasjonen ikke var evig, og snack tray åpnet seg for påfyll. Mange røy ut på en holdeplass et par minutter senere og vi benyttet anledningen til å bevege oss gjennom midtgangen til en annen dør med mer kaos. Avslappet og ok med det da, etter å ha blitt desensitivert for den sterke multi sensory stanken av unge homo sapiens i den mest intenste delen av parringssesongen. Hva de homoene ruller seg i for å frastøte potensielle partnere så de får studere i fred, det er en effektiv repellant ikke bare mot unge sapiens hunkjønn, men også mot Canis lupus familiaris. Den initielle aversjonen mot stanken ble allikevel overdøvet av glupskhet. Minner meg om et gammelt amerikansk visdomsord: — If Hitler had coke, there'd be jews in the bathroom with him. (Dennis Leary) Vi fikk også jackpot mens vi varmet oss litt i gangen på kjøpesenteret etter å ha fryst ute sammen med valpepasser mens muttern handlet mat. Der i den deilige varmen kom det en speedfreak (=amfetamin, med lukten av høyt adrenalin og mye bevegelse) som ville prate (mye og fort) og hilse på fysisk, og som plutselig kom tilbake inn døren med en diger, vilter og enda mer energisk rottweiler i puberteten, som kom rett opp i ansiktet på Ede for å snuse og sniffe og synes han var såååå nuskesnusk. I wow you ører og det 😍 blikket mens han sniffet og sniffet og sniffet seg høy på valpelukten av den lille krabaten som liknet hans tidligere og forsvunnede riesen bestekompis. Rottisen hadde adoptert Ede på flekken om han kunne. Ede var mer skeptisk. Den merkelige og utenfor normalområdet høye energien fra både hund og eier, plutselig inn i intimsonene - en helt ny og sterk opplevelse, den var gull å få for første gang nå, og ikke senere.  Ellers er pelsstell en interessekonflikt. Her må bare trenes og trenes og trenes om han ikke vil se ut som en forvokst labradoodle med samme lengde maskinklipp over det hele. Har ennå ikke vært oppi ansiktet hans med saks. Maskin på kinnet var helt i grenseland for han ville tolerere mens han gomlet. Veien til å kunne bruke begge hender mens han tålmodig står helt stille for å få refill av snacktray, den veien er LANG. Kanskje klarer vi catwalk stylish frisyre for å supporte de terrorutsatte deltakerne i Pride i juni, men til ski-VM-arrangementene som kommer snart får han bare stille som labradoodle imposter.  Ellers tror jeg han har tjuvlyttet til diskusjoner om IGP og ringsport. Muttern mener nemlig at C-arbeidet i IGP er både for kjedelig, for lite omfattende og av feil karakter for sin egen smak. Ring kunne muttern derimot gjerne trent, fordi det er mer omfattende, mer variert og mindre kjedelig, og hunden lærer mer selvkontroll. Jeg har ytret at jeg ikke gidder trene IGP C-arbeid, men er ivrig med dersom ring blir lovlig i Norge. Helgekurs med biting i drakt i Sverige og Danmark er jeg derimot motstander av. Det er farlig om en ikke trener det grundig. Som å lade et våpen uten sikring. Å trene med bitepølse istedenfor drakt eller arm her i Norge er en mulighet. Oppe til vurdering dersom noen byr på en regelmessig treningsgruppe i dugnadsånd. Ede må ha overhørt DELER AV samtalene, for han har begynt trene biting i drakt med determination og stolthet. Ikke har han fått med seg at det er kriminelt. Ikke har han fått med seg at ringtrening i hovedsak handler om å IKKE bite. Han gikk rett på den delen av treningen han oppfattet som essensen i sporten, for å gjøre muttern stolt av ham. Fjällräven-buksene mine i rollen som ring figurant bitedrakt, med muttern inni.. Rumpa, leggene, lårene - og fordi ros uteble ved de dype, gode, fulle grepene som skulle medført anerkjennende nikk og refill av snacktray for pen utførelse  - den tynne huden på baksiden av knærne mellom fortennene. Stakkaren skjønner ikke hvorfor muttern brøler og blir sint på ham og avviser ham når han bare gjør sitt ytterste for å leve opp til forventninger og krav og i tillegg er kreativ og tilbyr nye og innovative adferder for klikkertrening. Oh well. Snart fulladet, så muttern må fylle tanken for å klare nye eventyr. 
    • Å løpe så mye på asfalt er ganske belastende på kroppen til hunden, så ville først av alt prøvd å ha større prosent av turene på mykere underlag.    For å ellers unngå skader og overtrening er det lurt med en hviledag innimellom hvor dere går kortere tur eller gjør noe annet. Også er det viktig med oppvarming, nedtrapping og å gå over kroppen i ny og ne og følge med på at han ikke blir stiv ol.  jeg har ikke så peil på opptrening av trekkhund, men ville kanskje tenkt hviledag hver 4. dag isch? 😊 er sikkert noen her inne som har mer peil på trekkhunder enn meg. 
    • Bunnpris på Lade,Sirkus shopping og Valentinlyst senteret.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...