Gå til innhold
Hundesonen.no

Klon bikkja di for 550 000 kr


Journalist
 Share

Recommended Posts

Kjære Hundesonen,

Jeg jobber som journalist og holder på med en sak for A-magasinet, om hundekloning. Dette er mulig i Sør-Korea - hvem som helst kan klone hunden sin, og prisen er for tiden 100 000 USD, eller ca. 550 000 kroner.

Selv om det kun er én forskningsklinikk i verden som offisielt holder på med dette, har de faktisk en del kunder.

Jeg er svært interessert i å høre hva dere syntes. Hadde dere slått til hvis prisen var lavere? Hvorfor/hvorfor ikke?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 67
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Ingen må nevne dette til mannen min dagen Lyra forsvinner

To eneggede tvillinger er identiske genetisk, men de har ofte helt vidt forskjellige egenskaper, hobbyer, holdninger og verdier. De kan til og med ha forskjellig legning og kjønnsidentitet. Ergo det e

Men det hadde jo ikke vært den samme hunden. Tenk å skulle fortelle historier om henne, og så må du huske på om det var Aiko nummer fem eller sju som gjorde det. For meg hadde det i alle fall vær

Heh, personlig kunne jeg ikke tenke meg noe slik, det blir for uekte for min del. Så lenge ingen dyr blir skadet har jeg ikke noe imot att andre kunne gjort det, men jeg liker spenningen ved å oppdra en valp fra første stund og følge med på utviklingen og se forskjeller fra forrige hunder osv. Tror det hadde vært kjedelig å hatt den samme bikkja om og om igjen ;)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

To eneggede tvillinger er identiske genetisk, men de har ofte helt vidt forskjellige egenskaper, hobbyer, holdninger og verdier. De kan til og med ha forskjellig legning og kjønnsidentitet. Ergo det er mye mer som utgjør et menneske enn selve genetikken.

Selv om hunder er enklere skapninger på mange områder, så trur jeg ikke de er så veldig forskjellig enn oss der. De utstyres med en viss genpakke, og så er det oss som mennesker som utformer den. Og selv om genpakken er lik, så er det et annet individ man får uansett.

Jeg hadde gjerne tatt Nirm tilbake, men ikke noen kloning av han. Det ville ikke vært han, med bare en klone, som kunne blitt ganske så forskjellig.

Så nei takk. Selv om jeg hadde fått det gratis, så hadde ingen av mine hunder skulle klones.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ettersom jeg har lest og sett på dokumentarer om dette fra tidligere så er det jo akkurat som Nirm sier, det blir en ny hund. Den ser riktignok identisk ut som den forrige, men man vil sannsynligvis ikke klare å forme den på nøyaktig samme måte og dermed vil personligheten bli unik.

Da foretrekker jeg heller å få en valp etter den hunden jeg liker egenskapene til, forutsatt at den har noe å gi videre til rasen da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ettersom jeg har lest og sett på dokumentarer om dette fra tidligere så er det jo akkurat som Nirm sier, det blir en ny hund. Den ser riktignok identisk ut som den forrige, men man vil sannsynligvis ikke klare å forme den på nøyaktig samme måte og dermed vil personligheten bli unik.

Da foretrekker jeg heller å få en valp etter den hunden jeg liker egenskapene til, forutsatt at den har noe å gi videre til rasen da.

Signerer. Heller en valp etter hunden hvis hunden er bra nok til å gå i avl.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei,

Takk for svar!

Det stemmer at klonen ikke får den samme personligheten -- som det blir nevnt ovenfor er eneggede tvillinger et godt eksempel på hvordan to 'kopier' med identisk genetikk kan bli ulike og helt klart har forskjellige personligheter.

Men det blir nok mange likheter også, utover hvordan hundene ser ut, og det kan godt hende at klonen blir en hel del likere originalen, sammenlignet med en tilfeldig utvalgt valp.

Er det ingen her som kan tenke seg å klone hunden sin, i et hypotetisk scenario hvor prisen er overkommelig?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kunne helt hatt en klonet verson av Amira. Hun har noen helseplager, men dette kan også komme av fysisk overbelastning. Amira er en hund som passer meg perfekt og øskenene er også også hundetyper jeg liker veldig godt. Bare klonen hadde blitt ganske lik så hadde det vært mer enn godt nok om den var ganske lik! Det er ikke det at et annet individ kunne erstattet Amira, men en liknende hund hadde vært fantastisk fordi hun er fantastisk å jobbe med og en veldig grei hund. Jeg hadde aldri sett på det som å få Amira igjen/få en erstatter - jeg hadde følt det hadde blitt som å fått et avkom eller søsken av Amira. Dog er jeg som biolog skeptisk til å tukle så ekstremt med naturlige prosesser...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt enig med det Nirm sier. Men sett at jeg kunne fått klonet eldstemann og gjort en del ting annerledes fra begynnelsen for å få vekk en del ting vi sliter med i dag så kunne det jo fristet. Men det er slikt jeg egentlig misliker at vi tukler med. Og vil anta at få hunder har et så spesielt utseende at det er "verdt" det?

(Forresten veldig morsomt at du bruker dette forumet for å få innspill om temaet, ny vri :) )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kunne jeg aldri gjort! Når mine skatter går i graven skal de få bli der og jeg skal heller huske tiden vi hadde sammen enn å klone frem en ny som allikavel ikke vil være samme hunden, bare ser likens ut. Den sjelen ( hvis jeg kan kalle det for det) Lita har kan ikke klones.. Ikke Lorrie sin heller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jo, det er to av alle hundene vi har hatt opp igjennom -som jeg hadde sagt ja takk til å kunnet fått igjen en kloning av. Men jeg må si at jeg hadde slitt med å takle det- det vrenger seg litt i magen ved tanken på kloning. Det kjennes galt, galt, galt. Men hadde jeg kunnet gjort det... Nei huff, jeg vet ikke jeg.

Forøvrig vil jeg oppfordre deg til å poste problemstillingen på Canis sitt forum også. Aktiviteten der er mye større enn her, og en litt annen sammensetning av hundeinteresserte. Om du ser etter mange innspill :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei takk, hunden ville jo ikke bli helt lik den andre uansett. Individer blir jo formet av miljø også, ikke bare arv.

Dessuten ville vel den nye hunden sannsynligvis levd kortere også, hvis celler fra en godt voksen hund ble brukt i kloningen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, altså... Nei.. Jeg vet ikke helt. Det er enkelte ting som bare ikke skal tukles med, er det en del av meg som sier. Men samtidig så er det ingenting jeg heller ønsker meg, en den lille vakre rare pelsfrøkna mi tilbake igjen. Men, nei. Jo. Nei. Åh, jeg veit ikke. Det er så veldig, veldig, veldig feil, men samtidig, så.. Ja. Nei.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg undrer på om disse som faktisk benytter seg av dette, eier en topp utstillingshund av noe slag?

Jeg ville heller ikke gjort det. Det finnes bare en Blondie, og hun er her med meg nå. Hun har heller ingen topp genetisk pakke, så jeg ville ikke akkurat kopiert den og puttet den inn i en hund med likt utseende som henne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei,

Takk for svar!

Det stemmer at klonen ikke får den samme personligheten -- som det blir nevnt ovenfor er eneggede tvillinger et godt eksempel på hvordan to 'kopier' med identisk genetikk kan bli ulike og helt klart har forskjellige personligheter.

Men det blir nok mange likheter også, utover hvordan hundene ser ut, og det kan godt hende at klonen blir en hel del likere originalen, sammenlignet med en tilfeldig utvalgt valp.

Er det ingen her som kan tenke seg å klone hunden sin, i et hypotetisk scenario hvor prisen er overkommelig?

Men hvis man vet hva man gjør når man velger en valp, altså kjenner godt til linjene den kommer fra mtp på egenskaper og helse, så vil man kunne få en hund med mange av de samme egenskapene som tidligere hund, tilogmed med lignende genetikk om dét er viktig. Svært få med klare ønsker om egenskapene de ønsker i hunden vil velge en tilfeldig valp, så det blir en litt dum sammenligning (altså kloning vs tilfeldig). Garantier har man aldri, selvsagt, men man kan få det ganske likt uten kloning, om man ønsker det.

Så nei, ville uansett pris heller valgt slekt eller avkom hvis jeg skulle ønske noe lignende nåværende hund :) Sannsynligheten for likhet blir nok større når genene er 100% like, men det kan bli temmelig likt uten også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sier jo alltid at hadde jeg kunnet velge, så hadde jeg valgt Aiko igjen og igjen for resten av livet mitt, med alle hennes eksteriørfeil, skjelettdefekt og lunefulle temperament.

Jeg antar at en i en kloning tar ut defektene en kan påvise genetisk, så jeg ville klona Aiko. Igjen og igjen. Tenk å ha resten av min levetid sammen med mitt livs lys! :wub:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selv om jeg hadde hatt den mest perfekte hunden i verden for meg ville jeg aldri overveie å klone, selv om det ikke kostet mer enn en vanlig valp. Det er nok fordi jeg har en instilling om selv om jeg hadde hatt en perfekt kjøreste som døde, et barn som jeg elsker over alt på denne jord, eller en "perfekt" hund genetisk ville jeg aldri ha akkurat det samme igjen selv om "orginalen" har gått bort. Dessuten føler jeg at ikke jeg vil ønske å være herre over genene og bestemme/lage min hund på den måten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei jeg ville ikke det. Den hunden som har vært "perfekt" for meg, er han jeg har nå, men å ha to av han, nei, jeg vil jo veldig gjerne bli kjent med nye individer! Kanskje neste hund blir mer perfekt enn den forrige, kanskje neste hund vil passe meg enda bedre. man vet ikke, men jeg vil gjerne finne det ut. Jeg kan godt forstå at mennesker som blir svært knyttet til en hund og opplever en "once in a lifetime" hund, vil føle seg fristet. Men 500 000 kr å legge ut for en hund er uoverkommelig for hvermannsen, så det vil nok kun være for de velstående.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg antar at en i en kloning tar ut defektene en kan påvise genetisk, så jeg ville klona Aiko. Igjen og igjen. Tenk å ha resten av min levetid sammen med mitt livs lys! :wub:

Men det hadde jo ikke vært den samme hunden. Tenk å skulle fortelle historier om henne, og så må du huske på om det var Aiko nummer fem eller sju som gjorde det.

For meg hadde det i alle fall vært veldig merkelig å skulle klone hunden min. Noen hunder oppleves nok som mer fantastiske for eieren enn andre hunder (jeg trenger ikke legge skjul på at Geo gir meg mer enn hva Tinka noen gang har gjort liksom). Men ingen hunder er hundreogti prosent perfekte, så perfekte i både personlighet, mentalitet, bruksegenskaper, utseende og helse at kloning burde være nødvendig. Ikke slik jeg opplever det i alle fall. For meg er hver enkelt hund unik med sine egenskaper og kvaliteter. Når "hunden i ditt liv" dør, vil det selvfølgelig være trist. Men da tror jeg at jeg mye heller ville hatt en ny hund med sin egen personlighet, enn en hund med nøyaktig samme genetiske pakke som min forrige. Den klonede hunden ville hatt store sko å fylle, for å si det slik. Hva om miljøpåvirkninger og slikt gjør at den klonede hunden ikke blir nøyaktig som den forrige? Ville ikke det ført med seg enorme skuffelser og sårhet som man fint kunne unngått om man i stedet hadde kjøpt en hund som var bare seg selv og ingen andre?

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde jeg hatt en hund uten fysiske og mentale brister - og vært garantert at klonen ble like frisk, så jo da kunne jeg nok gjort det om prisen hadde vært overkommelig. Hvorfor? Ikke fordi jeg vil ha en kopi av akkurat den bestemte hunden, men fordi jeg da kunne fått en garanti om at den var fri for fysiske og mentale brister. Og det er langt mer enn det man kan si om man kjøper en valp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Dagens første økt ble en skikkelig lang og innholdsrik en ifht de veldig korte vi pleier ha. Åpnet med spede leave it's fra sitt og ligg, som fungerte fint. Så trente vi mange sitt-stå overganger for hoftene, med noen ligg innimellom for variasjon. Han gjorde så perfekte sitt-ligg-stå de første øktene, så jeg begynte legge på verbale cues tidlig, og han hadde i går forstått at de betyr rumpa i bakken, dekk og stå på alle fire, som jeg ble super begeistret for og ga uttrykk for med hele meg. Full fest med utilslørt begeistring. Det var dumt, for nå i dag var han så ivrig fra min feedback i går kveld, det likner ikke lenger de superfine, kontrollerte, direkte overgangene han gjorde til perfekte posisjoner. Nå er han skikkelig gira, hopper opp i stå, tar noen skritt her og der, setter seg skjevt, la seg på hofta - jeg ble usikker på om jeg skulle belønne dette nå og fikse det siden. Sluttet være begeistret, han ble frustrert, så måtte avbryte etter en ok sitt og en ok dekk jeg prøvde fake mer entusiasme for, men klarte selvsagt klebbe til mestringsgleden han følte og ble så ivrig av. Det er ikke alltid så lett. Fant frem "kassen" (redusert til en plate fordi han ble sliten av å stå på en 15 cm forhøyning) og hadde noen nydelige øyeblikk med full forståelse av at dette handler om å flytte bakbeina. Vi gikk flere runder motsols, perfectly in tune på hver vår side av platen, men så tenkte muttern at det var på tide å gå tilsvarende medsols. Instant forvirring over at muttern plutselig begynte bevege seg feil vei, vi var jo i en god flyt og godisen haglet. Den plutselige jammingen av fôrautomaten utløste så sterk frustrasjon, da den løsnet igjen fordi han begynte bevege bakparten medsols synes han ikke dette var noe gøy lenger, han var bare frustrert, la seg ned og gnagde på platen, og kasseøkten var over.  Tilbake til leave its fra sitt, for å få ham ned i stress, og så måtte siste bitene av frokosten settes av til tissetur.  I gangen og på tur ut døren fikk fikk han holde meg i bånd, hengende fra en leke i lommen min, og det synes han var kjenpestas. Fikk han endelig med meg helt bort til gresset for å tisse der istedenfor på den frosne gårdsplassen, fordi han har skjønt at det er ekkelt å bade de digre kjempelabbene sine i tiss som flyter utover isen, mye bedre på gresset. 10 poeng fra muttern for den innsikten der.  Vel inne fikk vi den perfekte slutten på økten da jeg byttet til meg den leken han fikk fra lommen min med en bitepute. Fristet og herjet ham litt opp med den før han fikk gripe og endelig ville han kampe! Dype og fulle grep, trakk og rykket og ristet til og med på hodet. Ikke voldsomt, veldig forsiktig, bare spede baby gentleman forsøk, men endelig tegn til at han kan utvikle kampeglede. Han har nemlig ikke villet kampe i det hele tatt denne første uken, noe som har bekymret meg fordi jeg synes det er en knallfin belønning, og han er jo en Fluffmaster K9 4071b. Beskrivelsen utenpå esken sa den skulle like dette. Etter en uke uten noen vilje til å kampe kom det altså endelig en vilje og glede på en skikkelig munnfull bitepute, og jeg fikk også hans første brum. Like stor begivenhet for meg som første ord fra en menneskebaby. Super avslutning på en ellers variererende morgenøkt.  Et bilde hører vel med:  
    • Ingen bilder i dag, hvilket er et tegn på en god dag Vi har øvd korte økter av utgangsstilling og lineføring, fiklet med labber og klør, tatt på potesokker og gått litt både inne og ute med dem. Vi har hatt besøk og unintentionally øvd på å sove som en stein under kaffeslabberas, etter at det forsmådde besøket som kom ens ærend for å hilse på valp bare ble tilsett usle 20 minutter med lek og kos før han la seg til en software update, Windows style, hvorpå de ble sittende i to timer og vente på restart og få med seg en tissetur før de måtte dra.  Tissetur er en begivenhet. Baby Einstein forstod allerede på dag 2 her at å tisse er det mest lønnsomme han kan gjøre. Litt prøving og feiling med å tisse inne måtte til for å oppdage at det ikke var lønnsomt sånn som ute. Han var assertive vokal og høylytt om å bli snytt for lønn da jeg ikke betalte han for det de første gangene han tisset inne etter mange vellykkede turer ute, men så skjønte han at å begynne skvette noen dråper foran meg inne var nøkkelen til å komme ut i full fart, uten noen sommel med teit påkledning, for å innkassere deilige kjøttboller(*), og ikke bare en gang. Lille Ede på 10 uker, som tydelig har conscious kontroll på knipemuskulaturen, han fant ut helt av seg selv at om han skvettet bare litt inne og knep igjen for å spare det flytende gullet, så kom vi oss skikkelig fort ut. Ute var det god forretning å tisse LITT, stoppe strålen for å innkassere, tisse en ny minidam på samme sted for å innkassere igjen - og etter flere vellykkede forsøk med den strategien der, med dobbel jackpot på fôrautomaten, så rasjonerte han de neste gangene ut skvetten i tre omganger og forsøkte fortvilet også en fjerde, men da var det tomt, og det var han tydelig skuffet og frustrert av.  Fôrautomaten hans luktet lunta allerede etter noen få turer med to tett påfølgende skvetter, men da han la på de tredje forduftet all tvil og svindelforsøkene hans ble sanksjonert med økt betaling for den første skvetten og ingen ekstra betaling for mer enn en skvett. Tok heldigvis bare noen få repetisjoner av den for å få tømt hele blæra i en skvett igjen. *Puh* Han der kommer så til å ta innersvingen på meg igjen og igjen gjennom trening og utvikling. Ikke dum. Uncanny intelligent til så liten å være.  Han er forøvrig typen som synes det er teit med repetisjoner av samme øvelse. 3-5 ganger og så setter han seg ned og ser på meg med DET blikket, som om han lurer på om jeg er helt nedsnødd, og jeg må finne på nye oppgaver til ham, som han er rett med på med ny iver. Få repetisjoner og variasjon er virkelig nøkkelen til treningsglede med han her, noe som er utfordrende for meg fordi alle steg for steg oppskrifter jeg har basert meg på tidligere er lagt på mange flere repetisjoner av hver, og færre øvelser av gangen før en får cue på dem og går videre. Her må jeg gjøre masse forskjellige øvelser med få repetisjoner av hver, og jeg er veldig usikker på når jeg tør begynne sette cues på noen.  Heldigvis har det løsnet litt med klikkertreningen, da. Han var så passiv med meg i starten, etter å ha fått klekkelig godt betalt for kontakt i begynnelsen, han bare satt der og så på meg og ga meg ingenting å begynne shape fra i to dager. Ble utålmodig og begynte lokke han gjennom øvelser, for så å innse at jeg kan jo ikke den metoden. Helt nytt for meg som er flasket opp på Canis Forlag. Tidligere hunder var mer aktive og kunne klikkes til alt, så jeg har ikke tatt meg bryet med å følge godt med og ta mentale notater om hvordan progresjonen bør gå gjennom lokking, for jeg trengte jo ikke det 🙄 Det å innse hvor hjelpesløs og blank jeg var når klikkertrening ikke var en åpen vei å gå fratok meg selvtillit, som vibbet over på Ede, og vi hadde et par katastrofale økter hvor INGENTING fungerte, før jeg prøvde spille musikk for ham.  DET var magisk. Han initielle reaksjon ved første musikkopplevelse her var å løfte hele kroppen og ørene mens han stirret mot lydkilden i noen sekunder, og løp så logrende mot høytaleren. Skulle ha filma, men glemmer som regel det fordi jeg har bare to hender og er opptatt med hunden.  Ved neste diskokveld valgte jeg danse selv, for å forsterke inntrykket av rytmen for ham, og belønnet ham ivrig og entusiastisk med en godbiter for hver minste lille bevegelse han gjorde. Resultatet var en super happy valp som kom ut av passiv modus og vi hadde the time of our life so far sammen.    Over helgen nå har vi booket oss inn på treningsrom med balanseputer og diverse, hvor planen med det er økt kroppsbevissthet og motorisk utvikling.  Frem til da har vi utover håndtering og miljøtrening på tapetet: •Gå sideveis, forhåpentligvis med litt mer kreative justeringer etterhvert som vi mestrer •Sitt-stå repetisjoner (begge for utvikling og styrking av hoftemuskulatur, forebyggende) •Få cue på utgangsstilling fordi jeg bestemte meg for å høre på Leslie McDevitt om å ha en default behavior på cue før vi begynner med *leave it*. Hun klasker seg sikkert på panna av meg, fordi det er en teit låst posisjon å trene leave it fra ifht en langt mer fleksibel *sitt*, men jeg har et resonnement bak å velge gjøre det sånn med utgangsstilling først, og heller vente med å få *sitt der du er nå* på cue senere. Innvendiger og innspill er hjertelig velkomne, det er derfor jeg skriver her og ikke bare for meg selv     *)kjøttboller av fullfor med riktig balanse av næringsstoffer, ja. Tar ingen sjanser når det kommer til næringsinntaket gjennom vekstfase. Zero "treats" før han fyller 18 mnd, hvorpå han kan få litt "øl", type reinskav, sardiner og ostebiter. Ingen "sprit" (f.eks. grillpølse) før han er 21. Skjønner ikke hvordan det kan være lovlig å selge junkfood "treats" uten riktig balanse av næringsstoffer til valper. 
    • Haha! Ingen trening nødvendig før problematferd melder seg, for det er bra butikk for trenere?  Vær glad, Simira, du ikke er så mye på sosiale medier. Det kom en mottrend mot positiv trening. Yngre betamales med behov for et utløp for ubevisste mindreverdighetskomplekser har gjenopplivet den gamle skolen av dominansmyter og har skremmende stor suksess med struping og banking og tvang. Ikoner med store fanskarer, som DogDaddy (elller noe i den duren) med horder av unge menn som digger og forsvarer. Du hadde fått så mark og spader og fnatt og ikke klart holde deg fra å gå i dialog med dem, og du hadde bare gått i stykker innvendig etterhvert av hvordan de er fullstendig uimottakelige, ikke bare for etiske prinsipper og dyrevelferd, men beinharde vitenskapelige FÆKTS om treningsmetoder og relasjonsbygging og motivasjon. Den såkalte femininiseringen av samfunnet har trigget en stygg motkultur, og det går utover hunder.    Edit: Vi TRENGER maskuline machomenn som promoterer positive metoder med barske og bøse raser. All verdens kvinnelige trenere når ikke inn til det miljøet der, og det er stort. 
    • Vel, jeg regner med de får motbør i kommentarfeltet. Det er ikke alt jeg er enig med Maren eller Hun om hund med, men de har mye sunn påvirkning på hundemiljøer rundt om. Jeg er ikke mye på sosiale media, og som relativt ny bruker av snapchat er jeg veldig skeptisk til mangelen på åpent kommentarfelt der. På instagram kommer jo kommentarfeltkrigerene fram for hva som helst, og man får ihvertfall flere synsvinkler på ting (på godt og vondt), men på snap er det ingen som kan motsi et innlegg. Er det slik på Tiktok også?
    • Veldig fasinerende med den instagrammen som går rundt, med de fra en hundeskole som sier at det er ikke noe vits å lære eller gå på kurs med valpen før den er 9 mnd.  Det er så trist at slikt figurerer, og folk tror jo på det... sukk Ellers så er valpen drittvalp i dag, hjelper ikke at jeg jobber full dag i tilleggg. Blir gøy å komme hjem
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...