Gå til innhold
Hundesonen.no

Gaver med mening / veldedighetsjulegaver


Mirai
 Share

Recommended Posts

Jeg synes faktisk det er litt teit! La gjerne være å gi gaver til overmette nordmenn, eller gi noe abstrakt (besøk, rundvask ...), og for all del, gi til de som trenger det, men ikke gi en gave til noen som er en gave til noen andre! Hva er nå det for et påfunn. Jeg hadde faktisk blitt sur hvis jeg satt på juleaften og pakket opp noe som viste seg å være til noen andre. Ikke fordi jeg ble skuffa, men fordi jeg synes ideen er teit.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er vel så uenig som det går an å få blitt tror jeg :lol: . Hvert eneste år hører jeg så mange som klager over "jeg vet ikke hva jeg skal kjøpe til X og Y" eller ender med å kjøpe noe helt tilfeldig.

Hvor mange nordmenn gidder å gi en gave til hverandre som involverer husvask hos andre i familien eller annet hjelpsomt? Kanskje et ytterst fåtall, men ikke noe store prosenter å snakke om vil jeg tro?

Tanta mi har siden alle tantebarna ble myndige sagt at vi kan velge mellom sengesett eller veldedighetsgaver, og det syns jeg er helt topp.

PS: Jeg har ikke mye penger eller ting så jeg kunne absolutt "trengt" f. eks mer klær eller annet nyttig til meg selv, men jeg klarer fortsatt å sette pris på at det blir gitt bort en veldedighetsgave i mitt navn. Det er ikke sjelden når jeg ser på tv eller leser i avisa at jeg ønsker jeg hadde flere midler til å hjelpe til i verden, og da er det jo en ypperlig anledning.

PS2: Jeg mener ikke at man skal gi veldedighetsgaver istedet for alle mulige gaver. Julegaver er veldig koselig og jeg syns det er hyggelig å pakke opp fra mamma og pappa. Er bare litt overrasket over hvor mange som blir faktisk sure eller skuffet om de får kanskje en eller to gaver som er veldedighetsgave.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må bare presisere at jeg har forbrukersamfunnet og den skjeve fordelingen av goder i verden så langt opp i halsen at jeg nesten kveles. Det er bare konseptet jeg synes er dumt, jeg gjør det heller på en annen måte.

Tanken bak er gull, for all del.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gjorde venninnen min til regnskogvokter i et år; http://www.regnskog.no/redd-regnskog-du-ogsaa/gaver-med-mening/gj%C3%B8r-en-venn-til-regnskogvokter

Da fikk hun en bok med flotte fotografier og fikk redde så så mye dekar med regnskog.

Dette var veldig i hennes gate, så hun ble superglad. Det er også en av gavene det har føltes best å gi noengang. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var innslag på God Morgen Norge om dette nå i dag - og fyren fra Grønn Hverdag mente at slike gaver var en dårlig idè å gi til hvem som helst, men var flott dersom man visste at mottakeren av gaven var interessert i veldedighet og brant litt for målet med gaven.

Jeg har både fått og gitt slik gave, men jeg må vel innrømme at jeg ikke hadde så sterke følelser for det. Jeg ga bort bidrag til utdanning av minehunder i Afghanistand til ei venninne som er hundeinteressert men ikke hundegal :lol:. Jeg har fått et moskitonett...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg lurer på hvor mye folk setter seg inn i den veldedige organisasjonen de gir til på egne av andre. Og også hvor mye de forsikrer seg i at vedkommende kan gå god for akkurat den organisasjonen.

Jeg er ikke imot veldedighet, men jeg stiller krav til de organisasjonene jeg ønsker å støtte. Det er utrolig mye ymse der ute. Om folk begynner å gi til organisasjoner jeg ikke synes bidrar på en god måte, og i tillegg gjør det i mitt navn, så bli jeg litt irritert ja. Ikke fordi jeg heller ville hatt en gave, det har ikke noe med det å gjøre.

Og å kalle det "gaver med mening"? Det er ganske pretensiøst.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde noen gitt en gave til noe jeg støtter - i mitt navn, så hadde jeg blitt veldig glad. Men enig med mari, det må være noe jeg støtter. Hadde noen gitt en gave til kreftforskning i mitt navn så hadde jeg blitt veldig glad, men ikke om noen hadde gitt til en organisasjon jeg ikke kjenner, eller liker måten jobber på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg jobba i konsulentbransjen utgjorde jeg et fargerikt og radikalt innslag, hehe. Feks fikk jeg innført at vi i stedet for å kjøpe dyre profilgaver til kunder, heller brukte pengene på såkalte "gaver med mening". Jeg satt derfor i flere møter med veldedige organisasjoner for å virkelig vite hva slags filosofi og verdigrunnlag de opererer med (dette visste jeg på forhånd, som rutinert "redde verden"-dame, men for å kunne selge inn dette for kollegaer måtte jeg ha komparativ data i bunnen), og endte opp med å velge en jeg tidligere hadde kjøpt geiter gjennom. Første året jeg gjorde dette hadde jeg på forhånd sagt at til familien at jeg skulle ønske vi kunne droppe julegavene og heller bare fokusere på den tida vi hadde sammen, så de var godt forberedt på at noe alternativt skulle skje.

Nagypapa snakker fortsatt om den geita, søtingen. :) I år kjøper jeg til og fra lapper som betaler for en middag for noen, og legger ved en liten ting.

Jeg kommer nok aldri til å slutte med alternative julegaver, men er helt enig i at mottaker bør vite å sette pris på den.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er kjempekoselig å gi og å få "gaver med mening". Gaven får en ekstra dimensjon og for min del så kan jeg kan ramse opp alle gavene med mening jeg har fått, men jeg husker ikke alt jeg fikk til jul i fjor..

De siste årene har det blitt mer til at vi som familie finner et prosjekt og jobber med det i stedet for å gi en donasjon på nett. Så i år blir det innsamling til det lokale krisesenteret. Det begynte vi med i fjor, men dette året er det venner av familien som har tatt ballen videre. Kjempekoselig!

Når det gjelder å gi donasjoner i andres navn er det et poeng å gi til noe som gir gjenklang hos mottakeren absolutt.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes faktisk det er litt teit! La gjerne være å gi gaver til overmette nordmenn, eller gi noe abstrakt (besøk, rundvask ...), og for all del, gi til de som trenger det, men ikke gi en gave til noen som er en gave til noen andre! Hva er nå det for et påfunn. Jeg hadde faktisk blitt sur hvis jeg satt på juleaften og pakket opp noe som viste seg å være til noen andre. Ikke fordi jeg ble skuffa, men fordi jeg synes ideen er teit.
Netteleseren her er helt teit, får ikke markert så jeg kopierer ut ønsket tekst:

"og for all del, gi til de som trenger det, men ikke gi en gave til noen som er en gave til noen andre! "

Det er dette jeg også reagerer på! Jeg synes det er en fin ting å gi til andre som virkelig trenger det, men jeg synes at den som vil gi, gir direkte og ikke via en tredjepart som får en innpakket beskjed under juletreet at gaven din er hos noen andre. Det synes jeg ikke noe om personlig.

Når det kommer til å heller sette pris på hverandre så må jeg snakke for min del. Når vår familie samles til jul, storkoser vi oss sammen. Med god mat som vi er så heldig å ha råd til, varmt hjem og alt som typisk norske tradisjoner innebærer. Samtidig liker vi å gi en oppmerksomhet til hverandre slik tradisjonen er, og vi gir aldri for noen stor sum fordi det er helt unødvendig synes vi. For oss er det en måte å ta det litt lenger på,gi noe ekstra, vi liker å gi til hverandre og derfor gjør vi det. Vi utveksler ønskelister, for det er alltid noe vi trenger og fordi vi synes det er bortkastet å måtte kjøpe noe uten å ha peiling på hva den andre ønsker seg. Det er stor sannsynelighet for at man kjøper noe som ikke blir brukt og det vil vi ikke. Da setter vi opp ønsker vi selvsagt fint kunne ha kjøpt selv, men fordi man alltid trenger ting og man må prioritere i hverdagen, så blir ofte listene ganske lange allikevel. Ullundertøy, morgenkåpe, pysj, klær til minstemann osv. Eller det kan være at søstern har sett etter et koselig syskrin lenge, og så fant jeg det på et loppemarked til 50 kr. Hun ville sette umåtelig stor pris på det faktisk. Ofte spleiser vi også sånn at man får kjøpt litt "ordentlige" ting som vi synes koster for mye pr person. Men det dreier seg aldri om tusenvis av kroner. Jeg synes det kan bli litt negativt syn på å gi gaver til hverandre fordi alle har alt, og jeg må bare si at jeg ikke ser det sånn i det hele tatt. Det er mulig at folk flest svømmer i penger, men det gjøre ikke familien min og vi setter stor pris på det vi får. Alltid! Vi er måteholden med hva vi kjøper oss ihverdagen og det er faktisk en del forbruksvarer eller mindre investeringer som kjøkkenmaskin til baking eller osv. som kan være greit å ønske seg i gave fordi man ikke prioriterer å bruke pengene på det og heller blir gående å drømme om det. Eller for all del, ikke føler man kan ta seg råd til det.

For eksempel.

Jeg gir til vedledighet når jeg vil, du når du vil. Jeg trenger ikke å blandes inn i det du skal gi til andre trengende.

Det mener jeg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke så viktig for meg med gaver hverken til bursdag eller jul, men om jeg synes en slik gave er grei kommer jo litt an på hva den støtter (hva er formålet, hvilken organisasjon er det, hvor mye av det man gir går faktisk til formålet osv.). Jeg synes kanskje det er en bedre ide og kutte ut de dyre julegavene og kanskje heller gi et beløp til en bra organisasjon selv. Enten det er ute i verden eller her hjemme. Men skuffa, nei det hadde jeg ikke blitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har de siste årene ønsket oss penger til veldedighet heller enn ting til oss selv. Vi har altfor mye, og det lille vi ønsker oss/trenger har vi råd til å kjøpe selv, ofte vil vi helst det fordi det er ting man har meninger om (farge, stil, størrelse, whatever). Det gjelder også de fleste rundt oss, vi har per i dag kun ett barn i familien, resten er over 25 og godt etablerte.

Selv gir vi hvert år en større pengegave til en veldedighetsorganisasjon, og nevner dette i julebrev/julekort til venner og familie. Vi er begge opptatte å sette oss litt inn i organisasjonen som får penger, og direkte hva pengene går til, og enkelte organisasjoner er ikke aktuelle for oss.

Vi håper og ønsker at folk som gir oss veldedighetsgaver gjør det samme, men er selvfølgelig ikke noe vi kan styre. Jeg setter stor pris på det uansett fordi folk får litt mer øynene opp for hvilke organisasjoner som finnes der ute. Det gleder meg utrolig å vite at i stedet for at jeg må sette fram en stygg lysestake hver jul, eller levere en dyr, fancy duppeditt vi ikke bruker til loppemarked til våren, så kan et barn få mat og et sted å være, eller kanskje utdannelse, eller kanskje vi kan bevare et mål regnskog til. I tillegg får vi selv tips og innsikt i ulike organisasjoner vi kanskje ellers ikke hadde visst om.

Dette er ikke noe som passer for alle, og selvfølgelig er det folk som har en mindre materialistisk hverdag og kanskje både ønsker seg og trenger mer. Men gi oss for all del ikke flere grytekluter, nips, duppeditter som er morsomme de første to minuttene (kanskje), eller, enda en pysj!? (hadde en i familien som ga meg og søsteren min pysj eller nattskjorte hvert år en periode, jeg har flere av dem enda...).

Så for vår del går det igrunn stort sett i veldedighetsgaver både fra og til.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var ett år jeg ga slike gaver til tanter og onkler som har alt de trenger og som ikke ville gi slipp på julegavehysteriet. De fikk geiter og kyllinger og slikt. De sa det var en fin gave for de hadde jo alt de trengte selv, men året etter var de enige om at vi kunne droppe gaver til hverandre. Så da var de kanskje ikke helt med på tanken alikevel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis hovedproblemet med julegaver er at "man kjøper noe bare for å kjøpe noe, og det egentlig ikke er noe den andre personen ønsker seg" - så hvorfor ikke gi penger? Da kan man faktisk kjøpe seg nøyaktig det man vil ha, eller gi til akkurat den saken man vil. Det er ikke materialistisk, det er kun en økonomisk støtte for å gjøre den andre personens drømmer/ønsker enklere å oppnå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan bare svare for meg selv, men siden jeg "bare" er 24 og de jeg gir gaver til er som regel kun nærmeste familie som mamma, pappa, et par tanter og onkler, eventuelt barnet til en kusine, så blir det litt rart å gi dem penger. Hvis jeg ikke kan finne noe jeg har LYST til å gi bort ELLER har råd til å gi veldedighetsgave så gir jeg heller ingenting enn å gi penger. Jeg liker ikke å få gaver som noen har kjøpt bare for å kjøpe noe til meg (fikk en gang en dødsbillig kokebok med prislappen fremdeles på for eksempel..).

De som kjenner meg vet at jeg er ikke veldig hysterisk med f. eks bursdagskort eller gaver uansett :P .

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Netteleseren her er helt teit, får ikke markert så jeg kopierer ut ønsket tekst:

"og for all del, gi til de som trenger det, men ikke gi en gave til noen som er en gave til noen andre! "

Det er dette jeg også reagerer på! Jeg synes det er en fin ting å gi til andre som virkelig trenger det, men jeg synes at den som vil gi, gir direkte og ikke via en tredjepart som får en innpakket beskjed under juletreet at gaven din er hos noen andre. Det synes jeg ikke noe om personlig.

Jeg gir til vedledighet når jeg vil, du når du vil. Jeg trenger ikke å blandes inn i det du skal gi til andre trengende.

Det mener jeg :)

Nemlig!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det blir kanskje litt på sidelinjen. Men i min familie er den gylde regel at man får gaver frem til man er 18. Deretter er det kun gaver mellom foreldre/barn og søsken. Vi er også opptatt av forbrukssamfunnet, så vi gir ikke nips som mottageren kanskje ikke liker eller ikke kommer til å bruke. Vi veksler ønskelister og prøver å kjøpe utifra dem, ellers blir det penger til å spare til noe større man ønsker seg. Og ofte er det ting man trenger på ønskelisten som dyrere ytterklær, kjøkkenutstyr etc. Jeg syns det er en fin ting. Jeg er vokst opp med at man skal prøve å unngå bruk og kast, kan det repareres gjør man det. Og dette speiles også i innkjøp av julegaver.

En gang fikk jeg et kort med at vedkommende hadde donert penger på mine vegne. Hm, fint for deg, men jeg følte ikke at det var en gave til meg. Da syns jeg heller de kunne skrevet et fint julekort med at i år velger vi å donere penger istedet for å kjøpe julegaver, istedet for at vi har gjort det på dine vegne. Tenk om jeg ikke støtter organisasjonen da?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har både gitt og fått slike gaver. Jeg trur ikke deler av familien satte pris på det, men akkurat det gav jeg blaffen i. Han ene som fikk bare en "gave med mening" (de andre fikk en gave ved siden av), er en person som ALDRI takker for julegaver uansett, ingenting er nok bra for hans snobbete vesen. Så det var siste året jeg kjøpte noe til han.

Ellers avtalte vi i vennegjengen et år, at vi i stede for gaver til hverandre, valgte et formål vi ønsket å støtte selv. Ei venninne kjøpte inn en del mat og klær til en organisasjon i sitt hjemland, som gir ut til de fattige. Jeg gav til Fattighuset det året, og i år er tredje jula jeg gir noe til de. Det er ting som kommer brukeren direkte til gode. Jeg ønsker å støtte de, fordi jeg føler meg bedre av å støtte noen i Norge (superegoistisk faktisk). Det er mer personlig for meg rett og slett, selv om jeg ikke vet hvem som mottar de. I hvert fall vet jeg at noen blir glade fordi jeg setter av litt penger til det. Jeg er enig i at man kanskje skal vite hvilken organiasjon vedkommende støtter (evt ikke støtter), og synes ikke at et julekort med at man i år har gitt til veldedig formål er så dumt. Fordi man har forskjellige meninger om organiasjonene.

Mange sier at de har det materalistiske i jula langt oppi halsen, men likevel så støtter de kjøpehysteriet fult ut. Å lage julegaver er veldig av moten, og mange folk blir sure om de får det. De blir sure også om gaver er for billige, for få, om de ikke får riktig farge på Iphonen sin og gudene veit hva annet de ikke sutrer om. Min første jul på jobb, så opplevde jeg at noen døde rett foran nesa på meg (så jeg kan se Thestrals nå), og den episoden gjorde en vending i min julefeiring faktisk. Mens han døde, så tenkte jeg på alle disse bortskjemte drittungene i alle aldre som sutrer over at de ikke får nok, mens andre får beskjeden om at sønnen deres døde med buksene rundt anklene. Alene.

Enkelte i vennegjengen får bare kinotur nå. Å kjøpe rusk og rask man ikke aner om folk vil sette pris på, gidder jeg ikke lengre. En person har jeg kuttet ut å gi gaver til, etter at to juler har sett at det overhode ikke ligger noen tanke bak. Helt ærlig, ville jeg heller at de skulle ha gitt penger til noe veldedig formål, enn å finne noe "skrot" til meg jeg ikke har bruk for overhode.

Om folk hadde blitt sure fordi jeg ikke kjøpte noe dyr duppeditt til de et år, så vær sikker på at de strykes av lista mi neste år. Jeg liker å kjøpe julegaver, og tenke ut ting som de forhåpentligvis blir glade for og trenger, men jeg merker at det er færre jeg kjøper til med årene, og at jeg faktisk heller har lyst å bruke penger til å kjøpe til ukjente barn som ikke har så veldig mye fra før av (og jeg er faktisk ikke overvettig begeistret for barn engang...). Den gleden brukerne av Fattighuset viser, er ubeskrivelig. Den rører meg langt inn i sjelen. I fjor traff jeg flere brukere da jeg var der nede, samt daglig leder. Og et par av de kom og tok meg i hånden og takket meg skikkelig. Akkurat det er ekte juleglede for meg...

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har faktisk kjøpt det til min mamma i år. Hun har i alle år ønsket seg snille barn.

Det tok meg 31 år å finne ut hvordan hun skulle få det:

Snille Barn diplom fra Røde Kors, som jeg betalte 200 kr for.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Julegaven til de ansatte var i år en donasjon til kirkens bymisjon og da spesielt til FRI programmet.

Tidligere har det også blitt gitt "gaver med mening " på de ansattes vegne og da har det alltid blitt surmuling blant enkelte.

I år var det trampklamp på julebordet når gaven ble overrakt og alle synes det er en kjempefin ting.

Forskjellen er at i mens få av oss kjenner feks uskyldige folk som blir torturert i fengsler verden rundt , jobber vi med et par som har fått et nytt liv ved hjelp av FRI.

Mange må få ting fryktelig nære for å få opp øynene.

Nå skal jeg ærlig innrømme at jeg er så 'naiv ' at jeg gladelig gir 10 kr fult vitende om at kanskje bare 3 av de går til en virkelig trengende heller enn å ikke gi noe. De 3 kronene ( eller 100 , dere skjønner tegningen ) utgjør gjerne en enorm forskjell der de havner. De 7 andre er verdt det.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig med Marianne, fordi det er sånn i min familie / omgangskrets også - at det alltid er noe å ønske seg som man ikke prioriterer i hverdagen.

Men man ser ann hvem man gir en slik gave til selvfølgelig, for venninnen min kunne ikke fått noe bedre. Hun vil gjerne utgjøre en forskjell her i verden og har nok 'døde ting.'

Jeg tar gjerne en sånn gave selv også, på en måte er det egoistisk å hjelpe andre / støtte noe verdifullt fordi man får en veldig god følelse av å gjøre noe bra. Og den følelsen kan være en en veldig fin ting å gi andre (og seg selv). Kanskje i tillegg til en personlig gave som personen trenger evt. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis hovedproblemet med julegaver er at "man kjøper noe bare for å kjøpe noe, og det egentlig ikke er noe den andre personen ønsker seg" - så hvorfor ikke gi penger? Da kan man faktisk kjøpe seg nøyaktig det man vil ha, eller gi til akkurat den saken man vil. Det er ikke materialistisk, det er kun en økonomisk støtte for å gjøre den andre personens drømmer/ønsker enklere å oppnå.

De fleste som gir julegave får også en tilbake så og gi penger blir jo mer som og bytte penger da, da synes jeg det er mer fornuftig og heller droppe julegavene, send et koselig julekort eller noe og bruk pengene på det man trenger/eller veldedighet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...