Gå til innhold
Hundesonen.no

Borte, men ikke glemt


Mirai
 Share

Recommended Posts

Sitter og mimrer litt og tenkte en minnetråd kunne være hyggelig :) For de hundene som ikke er hos oss lengre...

Mona! Jeg savner henne ofte! Ett og et halvt år siden er det nå siden hun døde, og det er fortsatt vanskelig å se på videoer av henne. Bilder går bedre og bedre og det er enklere å smile når jeg ser på dem :) .

Jeg tror hun alltid kommer til å være "DEN" hunden for meg :heart::wub: .

mona2011.jpg

mona11.jpg

IMG_5976.jpg

  • Like 16
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 56
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Sitter og mimrer litt og tenkte en minnetråd kunne være hyggelig For de hundene som ikke er hos oss lengre... Mona! Jeg savner henne ofte! Ett og et halvt år siden er det nå siden hun døde, og det

2.5 år siden du fikk slippe. Frøya gullet mitt

Så flott hun var Kan du fortelle mer om hvorfor hun var "DEN" hunden for deg, eller orker du kanskje ikke? Min Casper, 10 år gammel på første bildet, frisk og i god form helt til han plutselig fik

Posted Images

Så flott hun var :D Kan du fortelle mer om hvorfor hun var "DEN" hunden for deg, eller orker du kanskje ikke?

Min Casper, 10 år gammel på første bildet, frisk og i god form helt til han plutselig fikk beinkreft og hoftekulen var spist opp av kreft :( Bare på noen uker gikk jeg fra å ha en frisk venn til å miste han :(

Han har vært med meg fra jeg var tenåring, til jeg flyttet i kollektiv og til jeg flyttet sammen med min første samboer.

Han var litt Gandalf, en veldig klok type. De to siste dagene jeg hadde med han gråt jeg i pelsen hans over det som skulle skje :(

129.jpg

IMG_3247.jpg

Et par mnd før han ble borte :(

376copy.jpg

296copy.jpg

  • Like 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm, jeg vet ikke! Jeg tror kanskje fordi hun var min første hund og utviklet seg til å være akkurat sånn jeg hadde sett for meg at hun skulle være. Hun var ikke overdrevent hengiven med alt og alle, men det var små ting man så når man kjente henne. At hun logret kun med haletippen hvis hun ble litt glad, eller når hun stod med nesa på kjøkkenbenken og ville ha ost rett fra ostehøvlen.

Hun var aldri slem eller aggressiv, ikke engang når hun var redd eller i ekle situasjoner. Pga. beinet hun brakk da hun var liten måtte vi jo litt ekstra til veterinær og ta røntgen osv. Er ikke så kjekt å bli løftet på bord når man er en diger ulvehund, og hun prøvde alltid å kjempe imot, men aldri med munnen eller knurring. Tvers gjennom god! Hun var uhøflig og busete med andre hunder før hun ble "gammel", men aldri noe slemt ment.

Hun fikk aldri nok kos, og da hun ble voksen og vi begynte å slakke litt på reglene fikk hun lov til å ligge i senga mi. Dele enkeltseng med ulvehund var interessant! Hun fikk også komme inn på stua fra kjøkkenet...og tigge ved bordet...og ligge i sofaen....og og og :lol::) .

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

rusken19-3.gif

Rusken

Han kommer aldri til å bli glemt, hverken av meg eller familien. Han kom til familien da jeg var 12 år. Han ble 13 år og var med meg på mye rart, samboerskap, flyttinger og tok alt med stor ro. Snill "storebror" for Toya.

Han hadde sine greier, men en uforglemmelig hund.

Hele familien snakker fortsatt ofte om han. Han fikk sove inn i 2005.

Kunne skrevet en hel bok om den hunden.

:wub:

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff :cry: Fine hundene... :wub:

Har noen å bidra med jeg og...

Rikkemor, min "once in a lifetime" hund, hun var med på mye rart hun, søteste lille Rikke. Den første jeg måtte ta farvel med, og den desidert verste.

385717440_4b98bf7a02.jpg

385408466_829e15ceb8.jpg

Og så Aro da, min lille løvetannhund. Hunden som klarte seg mot alle odds. Rare, fine, milde, autistiske Aro.

430202098_1c1dda0fd6.jpg

414725427_34dcbc38ab.jpg

Rexie, min barndoms bestevenn. Du fulgte meg gjennom tykt og tynnt i mange år. Det var bittersøtt å ta farvel med deg. Du hadde levd lenge, var sliten, og i det heletatt. Men samtidig, hvordan sier man farvel til en venn gjennom 12 år? Vi minnes dine nevroser og særheter med smil og latter nå, men savnet forsvinner aldri helt.

860273483_64e2a5eceb.jpg

860061911_1057ac9924.jpg

Og sist, og minst i størrelse, men ikke i kjærlighet, Knøttisen min, min lille lykkepille. Vår tid ble så altfor kort. Jeg var så lykkelig da jeg henta deg, og så innmari knust da jeg måtte ta farvel med deg bare et år etter.

480098607_4940e9ede0.jpg

2062772915_2ab5a9ef54.jpg

443959712_774a8911e3_z.jpg

Heldigvis har det gått såpass med tid at jeg kan minnes dem uten tårer, men savnet er der enda. :wub:

  • Like 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bonnie, min "lille" prøvekanin på eget hundehold. Ble bare 5 pga voksende hjerte. Hunden som ble med på alt, og som fant seg i alle mine påfunn. Kunne ikke fått en bedre førstehund.

001+(2).JPG

Ailo, mitt store håp. Ble bare tre år gammel pga HD. Lærte vannvittig mye av den hunden.

004.JPG

Begge disse to har sin egen spesielle plass i hjertet mitt, blir aldri glemt. Selv om det er over fire år siden Bonnie ble avlivet, triller fortsatt tårene når eg ser på bilder av henne. Ailo var min egen gullgutt, og måtte få slippe i sommer, da ble livet for tungt for han.

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min fantastiske læremester:

4445_180762720153_21999_n.jpg

Tassa, min "once in a lifetime" hund. Min første hund som jeg fikk som 11 åring, etter mye mas :) En fantastisk hund med en utrolig flott personlighet :heart:

Det nærmer seg 2 år siden hun brått gikk bort. Hun etterlatet seg et enormt tomrom hos familien. Det er vel ingen som klarer å snakke om henne enda, uten at det renner noen tårer :cry:

9428_258900890153_5673285_n.jpg

Gobben, nok en fantastisk hund :heart:

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min første hund gikk vekk i sommer, 16 år gammel. Bastian var en sånn hund som jeg bare håper å få oppleve en gang til i livet; 100% snill og grei, aldri så mye som knurret eller løftet på leppen, og som den gode border collien han var; alltid eager to please! Som 13-åring med null erfaring med hund laerte jeg han kjapt å rulle rundt på kommando, og samme ettermiddagen som vi hadde begynt å øve på trikset, rullet han tvers gjennom stuen i full fart for en liten, tørr godbit. Har jeg noensinne sjangs til å få hendene mine på en så rolig, trygg og enkel border collie som Bastian, så er jeg garantert bc-eier igjen! Har ikke så mange bilder av han her på pc'en, men har et par:

Dette er et gammelt bilde, vil tippe åtte-ti år, da var han jo bare en ungfole :ahappy: Koser seg i sengen min.

bastian.jpg

Tolv år gammel, begynner å bli litt grå

bastian2.jpg

Tretten år gammel, med en ung fjottjypling og en anonym meg :zorro:

bastian4.jpg

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trist men koselig tråd.

Verdens beste Leela valgte jeg å la sovne inn, alt for tidlig, pga alvorlige forkalkninger i ryggen. Hun var min første hund, og en STOR utfordring. Men jeg lærte utrolig mye pga henne. Hun var alltid superglad, arbeidsvillig, hadde masse energi og tok alle utfordringer på strak arm, på tross av smertene hun må ha hatt. Også var hun en skikkelig "mammadalt" <3 <3

Kvelden før hun skulle avlives ga jeg henne litt mer smertestillende enn vanlig, og lot henne løpe løs i snøen (etter at vi oppdaga forkalkningene fikk hun kun lov til å gå rolig tur i bånd). Hun løp som en gaaaaal rundt i den dype snøen, fikk endelig litt utløp for all energien, og kosa seg skikkelig. <3

056.jpg

032-1.jpg

IMG_0482.jpg

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lille Belle som fikk så alt for kort tid her hos oss! Omtrent akkurat rundet året da vi fant ut at hun gikk med kronisk ørebetennelse og sopp i øret som hadde ødelagt hørselen hennes selv om vi hadde hatt henne gjentatte ganger hos veterinæren :(

IMG_2850.jpg

Øyenstenen min Aiko! Verdens beste venn!

018-8.jpg

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff, dette minner meg bare om at jeg har mistet altfor mange hunder. :cry:

Diego, min "once in a lifetime" hund, han var på alle måter en perfekt hund i mine øyne.

Han er hunden jeg aldri glemmer, og aldri slutter å tenke på.

Dessverre fikk han ikke mer enn 3 år og 3 mnd, og det er den helvetes dårlige avlen på rasen som er skylden. :cry:

036Diego_lite.jpg

062_Diego_lite02.jpg

Emma; hun var ikke en enkel hund, men man lærer masse av de som er en utfordring.

Men hun var en herlig hund som jeg savner dypt, hun hadde en personlighet som veide opp for mange av dillene sine.

Hun hadde HD:E, og måtte dessverre få slippe når hun var 3 år og 8 mnd.

348_Emma_lite_2.jpg

Khal, han ble bare 1 år, og jeg føler ikke jeg fikk opplevd han som han, da han store deler av livet sitt hadde smerter. HD'en formet og preget han nok veldig mye, men det fantes ikke en smule vondt i han, han var bare ikke sånn anlagt. Han var en "happy go lucky" hund på alle måter.

IMG_2461_Khal_lite.jpg

IMG_0233_Valpen_lite.jpg

Jeg har mistet flere hunder, men man får ikke samme forholdet til en hund man bare har noen få måneder. Så da tror jeg at jeg velger å ikke nevne de her, selv om de aldri blir glemt de heller.

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Khal, han ble bare 1 år, og jeg føler ikke jeg fikk opplevd han som han, da han store deler av livet sitt hadde smerter. HD'en formet og preget han nok veldig mye, men det fantes ikke en smule vondt i han, han var bare ikke sånn anlagt. Han var en "happy go lucky" hund på alle måter.

IMG_2461_Khal_lite.jpg

IMG_0233_Valpen_lite.jpg

Jeg har mistet flere hunder, men man får ikke samme forholdet til en hund man bare har noen få måneder. Så da tror jeg at jeg velger å ikke nevne de her, selv om de aldri blir glemt de heller.

Wow, hvilken rase (evt blanding) er dette...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det var det første jeg tenkte, men visste ikke de var så kraftige og tettpelsete... Må vaere den flotteste ACD'en jeg har sett, har ikke syntes de var saerlig pene å se på, men Khal var flott!

Takk. :wub:

Savner han. :cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...