Gå til innhold
Hundesonen.no

NÅR kan man uttale seg om en rase?


Siri
 Share

Recommended Posts

Det var en veldig bra test for noen år siden, tror det var på Canis. Kanskje den finnes enda. Man fyller ut en det spørsmål og etter at alt var besvart sto jeg igjen med en eneste rase, som jeg på det tidspunktet ikke kunne tenke meg. Men nå etter å ha vært ivrig engasjert i hundesport og trening et par år til, så har jeg faktisk bestilt valp av denne rasen :-)

For noen år siden så la jeg inn alle kriteriene men rase er kjent for og da kom den ikke opp i det heletatt. Nå kommer den opp da. Så ja en må sjekke vidt før en kan skrenke inn til den rasen som blir min og neste gan en skal ha hund så kan det ofte være lurt å sjekke en gang til

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så lenge man er tydelig på grunnlaget en uttaler seg på tenker jeg nå det må være greit å fortelle om sine raseerfaringer, gode som dårlige :)

Jeg uttaler meg om raser jeg selv har eller har hatt, og om raser som jeg kjenner flere individer av gjennom hundeluftingen.

Føler jeg blir veldig godt kjente med hundene via samtaler med eier, å se de i hjemmesituasjon + det å bli hentet av en i starten ganske fremmed + gå turer flere ganger i uka med alle de utfordringene det innebærer for hunden.

(Måtte forholde seg sosialt til en gruppe av hunder, ting vi opplever på turen som skudd, en plutselig jogger, hundemøte, folk som vil hilse ect.)

Når man ser flere individer blir det også lett å se raselikheter kontra individuelle forskjeller.

Quota feil sitat du? :lol: (SEC-sitatet er vel fra en annen diskusjon :P )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes ikke den testen på canis er særlig bra jeg. Er veldig mye rart som dukker opp. Men klart, den er fin til å sortere ut det man ikke vil ha mtp. størrelse og hårlag da.

Eneste som passer for meg er berner og shiba, i følge den testen :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man trenger ikke nødvendigvis ha eid så mange eksemplarer eller hatt en rase så lenge for å vite litt. Det spørs hvor mye man setter seg inn i rasen. Jeg vet mer om Bedlington som jeg hadde i 6 mnd enn om Jrt.

Før jeg fikk Loke hadde jeg til sammen 5 års erfaring med belger , men jeg kunne mer om toller siden det var en rase jeg satte meg skikkelig inn i på forhånd. Belgerne var mer tilfeldig blitt kastet på meg og de to individene jeg hadde personlig erfaring med var så ytterpunkter på hver sin måte at det var vanskelig å se på de som samme rase eller som representative for rasen.

Når jeg fikk Loke satte jeg meg mer inn i ting , men før det hadde jeg altså 5 års erfaring med 2 forskjellige individer av samme rase og visste egentlig mindre om rasens egenskaper enn jeg visste om bedlington før jeg fikk en i hus. Man lærer mye av en oppriktig interesse og ved å høre på andres erfaringer.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var en veldig bra test for noen år siden, tror det var på Canis. Kanskje den finnes enda. Man fyller ut en det spørsmål og etter at alt var besvart sto jeg igjen med en eneste rase, som jeg på det tidspunktet ikke kunne tenke meg. Men nå etter å ha vært ivrig engasjert i hundesport og trening et par år til, så har jeg faktisk bestilt valp av denne rasen :-)

Det finnes mange slike tester på nett (de beste er stort sett engelske, google breed selector), og de kan fungere fint til å gi en pekepinn, men man kan også få opp mye rart. Canis sin er ikke spesielt bra, for eksempel er kategoriseringene på aktiviteter veldig dårlig. Om man søker etter en hund for tur, aktivisering og lydighet eller noe sånt, så utelukker man veldig mange raser som kan være aktuelle. Men klart, det kan være ok å ta en slik test eller tre for å få ideer til hva som kan passe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes ikke at det behøver å være noe spesiell grense for hvor mye kunnskap man må ha om en rase før man skal kunne uttale seg om denne. Hvordan man uttaler seg har derimot meget å si. Ja, jeg synes fint at man kan uttale seg om en blodhund selv om man aldri har møtt en blodhund, men man må da fortelle hva man baserer sine uttalelser på. Så får den som spør om råd behandle opplysningene deretter.

Jeg er også enig i at det er forskjell på å nevne en rase som kanskje kan passe kriteriene som listes opp, og det å anbefale en rase på det sterkeste.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, jeg uttaler meg om bullehunder hele tiden. Det føles iallfall slik i perioder. :P

Men det er jo aldri noe mer enn personlig synsing. Nå har jeg rukket å få endel år med hands on erfaring med noen av bullerasene, jeg har lest sikkert tusenvis av sider om de, og møtt minst hundrevis av individer. Men uansett, jeg er sikker på at om du finner en med ca lik erfaring og interesse som meg, så vil de definere og male rasene helt annerledes enn meg alikevel.

Erfaringene våre, historien vår, læringshistorien, personligheten vår, alt det er med på å forme våre inntrykk, og alt det før vi i det hele tatt begynner å se på hundene.

Vi liker å tro at det finnes en objektivitet, men det gjør det jo ikke. Nå etterhvert som årene går finner jeg med selv i å undre litt over hvor utrolig mye vi (hundenerder og folk flest) legger i begrepet rase. Som om det er noe håndfast eller statisk, men det er det jo heller ikke. Begrepet rase er iallfall mye mer ullent enn det vi (meg selv inkludert her!) liker å tro. Det er egentlig litt fint synes jeg, for jeg tror at de generelle sannhetene vi kommer med - også når det kommer til rase - ikke alltid er like mye hold i. Jeg vet iallfall at jeg er et offer for confirmation bias når det kommer til dette. Jeg liker å oppdage sånt. :P

Neste gang jeg velger hund så tror jeg ikke at jeg gidder å gjøre så innmari mye research. Jeg får ikke drømmerasen min uansett, og når den romantikken er borte, så forsvinner litt av piffen min også kjenner jeg. Det er mye jobb å gjøre jobben ordentlig, det er mulig jeg tar et informert valg om å skippe hele prosessen og bare skaffe meg en hund. Vi får se.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skravler i vei, jeg. Sier jeg noe dumt får jeg stort sett høre det ganske fort og gjerne mange ganger :D Det gjelder sikkert hvis jeg anbefaler noen en teit rase, også :angel: Toller er vel den rasen jeg kanskje kan mest om, men det betyr slett ikke at jeg anbefaler den så ofte :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, jeg uttaler meg om bullehunder hele tiden. Det føles iallfall slik i perioder. :P

Men det er jo aldri noe mer enn personlig synsing. Nå har jeg rukket å få endel år med hands on erfaring med noen av bullerasene, jeg har lest sikkert tusenvis av sider om de, og møtt minst hundrevis av individer. Men uansett, jeg er sikker på at om du finner en med ca lik erfaring og interesse som meg, så vil de definere og male rasene helt annerledes enn meg alikevel.

Erfaringene våre, historien vår, læringshistorien, personligheten vår, alt det er med på å forme våre inntrykk, og alt det før vi i det hele tatt begynner å se på hundene.

Vi liker å tro at det finnes en objektivitet, men det gjør det jo ikke. Nå etterhvert som årene går finner jeg med selv i å undre litt over hvor utrolig mye vi (hundenerder og folk flest) legger i begrepet rase. Som om det er noe håndfast eller statisk, men det er det jo heller ikke. Begrepet rase er iallfall mye mer ullent enn det vi (meg selv inkludert her!) liker å tro. Det er egentlig litt fint synes jeg, for jeg tror at de generelle sannhetene vi kommer med - også når det kommer til rase - ikke alltid er like mye hold i. Jeg vet iallfall at jeg er et offer for confirmation bias når det kommer til dette. Jeg liker å oppdage sånt. :P

Neste gang jeg velger hund så tror jeg ikke at jeg gidder å gjøre så innmari mye research. Jeg får ikke drømmerasen min uansett, og når den romantikken er borte, så forsvinner litt av piffen min også kjenner jeg. Det er mye jobb å gjøre jobben ordentlig, det er mulig jeg tar et informert valg om å skippe hele prosessen og bare skaffe meg en hund. Vi får se.

Der peker du på veldig mye av det jeg selv sitter og tenker på, Mari (men du formulerer det så mye bedre enn jeg får til - her blir det bare våsete tanker liksom :lol:). Men jeg sliter altså med dette: HVA ER "sannheten" liksom? Hvem har rett? Jeg ser jo at jeg har en helt annen oppfatning og erfaring med min rase enn en annen raseentusiast som har holdt på med rasen i 30 år - men hvem av oss har rett liksom? Og jeg ser jo at de to siste briardene mine var to vidt forskjellige individer - men med et sett fellesnevnere også, men akk så ulike likevel. Hvordan skal jeg da kunne si at rasen er si eller så - når de kan være så forskjellige også?

Altså - jeg synes det er fryktelig vanskelig jeg, å uttale meg om raser, faktisk, men jeg har jo mange meninger om mange raser som jeg har truffet i ulike sammenhenger opp gjennom årene, men jeg synes liksom grunnlaget er for tynt til å uttale meg så veldig mye om dem. Joda, man kan si at det sikkert er langt bedre å kjøpe seg en golden retriever enn en pointer dersom man bare skal ha seg en enkel familiehund og gå på tur to ganger i uka liksom, men... ja...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mulig andre har ulik oppfatning enn meg på dette, men jeg tenker at man poster vel på dette (eller andre) forum for å høre litt hva "folk flest" oppfatter om et tema? Og ikke at dette skal være noe ekspert-forum forbeholdt noen få eminente personer?

Godt poeng. Jeg tror ikke noen forventer å få noe fasit når man spør på forum.

Der peker du på veldig mye av det jeg selv sitter og tenker på, Mari (men du formulerer det så mye bedre enn jeg får til - her blir det bare våsete tanker liksom :lol:). Men jeg sliter altså med dette: HVA ER "sannheten" liksom? Hvem har rett? Jeg ser jo at jeg har en helt annen oppfatning og erfaring med min rase enn en annen raseentusiast som har holdt på med rasen i 30 år - men hvem av oss har rett liksom? Og jeg ser jo at de to siste briardene mine var to vidt forskjellige individer - men med et sett fellesnevnere også, men akk så ulike likevel. Hvordan skal jeg da kunne si at rasen er si eller så - når de kan være så forskjellige også?

Synes Gidske har et godt poeng. "Min" sannhet er at majoriteten av settere jeg møter er sure og vimsete, og det forbeholder jeg meg retten til å uttale i feks en tråd hvor setter foreslås. Det fins jo ingen fasit på hunder, man kan velge rase med en viss forventning om gitte ting, men man har jo aldri noen garanti. Og det er kanskje like viktig at de som gir råd om raser ikke setter krav til seg selv om å måtte komme med den eneste riktige sannhet, men heller forteller sin oppfatning, og forklarer på hvilket grunnlag man uttaler seg.

Jeg for min del svarer forøvrig ikke så mye i sånne tråder, for jeg synes ikke jeg selv har inngående kunnskap om noe som helst rase. Men oppfatninger, og "subjektiv sannhet", har jeg om ganske mange.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I lys av alle disse rasevalgstrådene som tid om annen dukker opp, så kommer det jo anbefalinger av litt ymse raser fra folket her inne - både av raser de selv har - og GJERNE raser som INGEN noen sinne har truffet, men som de finner fascinerende ut fra utseende eller beskrivelser i en eller annen hundebok.

Jeg må vel si at selv om jeg kjenner noen individer av enkelte raser, så kan jeg da overhodet ikke uttale meg om rasen generelt og kunne gi en anbefaling på bakgrunn av det? Jeg kan kanskje fange opp enkelte trekk hos flere individer som kanskje er en fellesnevner (da tenker jeg adferd og egenskaper - ikke utseende), men derfra til å kunne generalisere en hel rase synes jeg det er veldig langt?

Når kan man egentlig si at man kjenner en rase så godt at man faktisk kan uttale seg om rasen og anbefale den til noen som er interessert?

Jeg vil si det er et godt tema du lufter. Jeg startet selv en sånn rasetråd her for ikke så lenge siden og syns jeg fikk en del gode råd og innsikt. Men jeg følte også at det var en del som sa hva som slett ikke passte meg på kanskje et litt tynt grunnlag, følte jeg selv.

Det som var litt interessant i denne sammenheng var at jeg tilfeldigvis kom over en en adferdsspesialist rett etterpå som sa noe om at det er mer individet som teller enn rasen spesifikt.

Jeg skrev inn svaret jeg fikk fra dem i min tråd (i tilfelle det er noen som syns det er off topic her i denne tråden..) viss det er noen som skulle ha en interesse for det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dagens første økt ble en skikkelig lang og innholdsrik en ifht de veldig korte vi pleier ha. Åpnet med spede leave it's fra sitt og ligg, som fungerte fint. Så trente vi mange sitt-stå overganger for hoftene, med noen ligg innimellom for variasjon. Han gjorde så perfekte sitt-ligg-stå de første øktene, så jeg begynte legge på verbale cues tidlig, og han hadde i går forstått at de betyr rumpa i bakken, dekk og stå på alle fire, som jeg ble super begeistret for og ga uttrykk for med hele meg. Full fest med utilslørt begeistring. Det var dumt, for nå i dag var han så ivrig fra min feedback i går kveld, det likner ikke lenger de superfine, kontrollerte, direkte overgangene han gjorde til perfekte posisjoner. Nå er han skikkelig gira, hopper opp i stå, tar noen skritt her og der, setter seg skjevt, la seg på hofta - jeg ble usikker på om jeg skulle belønne dette nå og fikse det siden. Sluttet være begeistret, han ble frustrert, så måtte avbryte etter en ok sitt og en ok dekk jeg prøvde fake mer entusiasme for, men klarte selvsagt klebbe til mestringsgleden han følte og ble så ivrig av. Det er ikke alltid så lett. Fant frem "kassen" (redusert til en plate fordi han ble sliten av å stå på en 15 cm forhøyning) og hadde noen nydelige øyeblikk med full forståelse av at dette handler om å flytte bakbeina. Vi gikk flere runder motsols, perfectly in tune på hver vår side av platen, men så tenkte muttern at det var på tide å gå tilsvarende medsols. Instant forvirring over at muttern plutselig begynte bevege seg feil vei, vi var jo i en god flyt og godisen haglet. Den plutselige jammingen av fôrautomaten utløste så sterk frustrasjon, da den løsnet igjen fordi han begynte bevege bakparten medsols synes han ikke dette var noe gøy lenger, han var bare frustrert, la seg ned og gnagde på platen, og kasseøkten var over.  Tilbake til leave its fra sitt, for å få ham ned i stress, og så måtte siste bitene av frokosten settes av til tissetur.  I gangen og på tur ut døren fikk fikk han holde meg i bånd, hengende fra en leke i lommen min, og det synes han var kjenpestas. Fikk han endelig med meg helt bort til gresset for å tisse der istedenfor på den frosne gårdsplassen, fordi han har skjønt at det er ekkelt å bade de digre kjempelabbene sine i tiss som flyter utover isen, mye bedre på gresset. 10 poeng fra muttern for den innsikten der.  Vel inne fikk vi den perfekte slutten på økten da jeg byttet til meg den leken han fikk fra lommen min med en bitepute. Fristet og herjet ham litt opp med den før han fikk gripe og endelig ville han kampe! Dype og fulle grep, trakk og rykket og ristet til og med på hodet. Ikke voldsomt, veldig forsiktig, bare spede baby gentleman forsøk, men endelig tegn til at han kan utvikle kampeglede. Han har nemlig ikke villet kampe i det hele tatt denne første uken, noe som har bekymret meg fordi jeg synes det er en knallfin belønning, og han er jo en Fluffmaster K9 112911-bX-series. Beskrivelsen utenpå esken sa den skulle like dette. Etter en uke uten noen vilje til å kampe kom det altså endelig en vilje og glede på en skikkelig munnfull bitepute, og jeg fikk også hans første brum. Like stor begivenhet for meg som første ord fra en menneskebaby. Super avslutning på en ellers variererende morgenøkt.  Et bilde hører vel med:  
    • Ingen bilder i dag, hvilket er et tegn på en god dag Vi har øvd korte økter av utgangsstilling og lineføring, fiklet med labber og klør, tatt på potesokker og gått litt både inne og ute med dem. Vi har hatt besøk og unintentionally øvd på å sove som en stein under kaffeslabberas, etter at det forsmådde besøket som kom ens ærend for å hilse på valp bare ble tilsett usle 20 minutter med lek og kos før han la seg til en software update, Windows style, hvorpå de ble sittende i to timer og vente på restart og få med seg en tissetur før de måtte dra.  Tissetur er en begivenhet. Baby Einstein forstod allerede på dag 2 her at å tisse er det mest lønnsomme han kan gjøre. Litt prøving og feiling med å tisse inne måtte til for å oppdage at det ikke var lønnsomt sånn som ute. Han var assertive vokal og høylytt om å bli snytt for lønn da jeg ikke betalte han for det de første gangene han tisset inne etter mange vellykkede turer ute, men så skjønte han at å begynne skvette noen dråper foran meg inne var nøkkelen til å komme ut i full fart, uten noen sommel med teit påkledning, for å innkassere deilige kjøttboller(*), og ikke bare en gang. Lille Ede på 10 uker, som tydelig har conscious kontroll på knipemuskulaturen, han fant ut helt av seg selv at om han skvettet bare litt inne og knep igjen for å spare det flytende gullet, så kom vi oss skikkelig fort ut. Ute var det god forretning å tisse LITT, stoppe strålen for å innkassere, tisse en ny minidam på samme sted for å innkassere igjen - og etter flere vellykkede forsøk med den strategien der, med dobbel jackpot på fôrautomaten, så rasjonerte han de neste gangene ut skvetten i tre omganger og forsøkte fortvilet også en fjerde, men da var det tomt, og det var han tydelig skuffet og frustrert av.  Fôrautomaten hans luktet lunta allerede etter noen få turer med to tett påfølgende skvetter, men da han la på de tredje forduftet all tvil og svindelforsøkene hans ble sanksjonert med økt betaling for den første skvetten og ingen ekstra betaling for mer enn en skvett. Tok heldigvis bare noen få repetisjoner av den for å få tømt hele blæra i en skvett igjen. *Puh* Han der kommer så til å ta innersvingen på meg igjen og igjen gjennom trening og utvikling. Ikke dum. Uncanny intelligent til så liten å være.  Han er forøvrig typen som synes det er teit med repetisjoner av samme øvelse. 3-5 ganger og så setter han seg ned og ser på meg med DET blikket, som om han lurer på om jeg er helt nedsnødd, og jeg må finne på nye oppgaver til ham, som han er rett med på med ny iver. Få repetisjoner og variasjon er virkelig nøkkelen til treningsglede med han her, noe som er utfordrende for meg fordi alle steg for steg oppskrifter jeg har basert meg på tidligere er lagt på mange flere repetisjoner av hver, og færre øvelser av gangen før en får cue på dem og går videre. Her må jeg gjøre masse forskjellige øvelser med få repetisjoner av hver, og jeg er veldig usikker på når jeg tør begynne sette cues på noen.  Heldigvis har det løsnet litt med klikkertreningen, da. Han var så passiv med meg i starten, etter å ha fått klekkelig godt betalt for kontakt i begynnelsen, han bare satt der og så på meg og ga meg ingenting å begynne shape fra i to dager. Ble utålmodig og begynte lokke han gjennom øvelser, for så å innse at jeg kan jo ikke den metoden. Helt nytt for meg som er flasket opp på Canis Forlag. Tidligere hunder var mer aktive og kunne klikkes til alt, så jeg har ikke tatt meg bryet med å følge godt med og ta mentale notater om hvordan progresjonen bør gå gjennom lokking, for jeg trengte jo ikke det 🙄 Det å innse hvor hjelpesløs og blank jeg var når klikkertrening ikke var en åpen vei å gå fratok meg selvtillit, som vibbet over på Ede, og vi hadde et par katastrofale økter hvor INGENTING fungerte, før jeg prøvde spille musikk for ham.  DET var magisk. Han initielle reaksjon ved første musikkopplevelse her var å løfte hele kroppen og ørene mens han stirret mot lydkilden i noen sekunder, og løp så logrende mot høytaleren. Skulle ha filma, men glemmer som regel det fordi jeg har bare to hender og er opptatt med hunden.  Ved neste diskokveld valgte jeg danse selv, for å forsterke inntrykket av rytmen for ham, og belønnet ham ivrig og entusiastisk med en godbiter for hver minste lille bevegelse han gjorde. Resultatet var en super happy valp som kom ut av passiv modus og vi hadde the time of our life so far sammen.    Over helgen nå har vi booket oss inn på treningsrom med balanseputer og diverse, hvor planen med det er økt kroppsbevissthet og motorisk utvikling.  Frem til da har vi utover håndtering og miljøtrening på tapetet: •Gå sideveis, forhåpentligvis med litt mer kreative justeringer etterhvert som vi mestrer •Sitt-stå repetisjoner (begge for utvikling og styrking av hoftemuskulatur, forebyggende) •Få cue på utgangsstilling fordi jeg bestemte meg for å høre på Leslie McDevitt om å ha en default behavior på cue før vi begynner med *leave it*. Hun klasker seg sikkert på panna av meg, fordi det er en teit låst posisjon å trene leave it fra ifht en langt mer fleksibel *sitt*, men jeg har et resonnement bak å velge gjøre det sånn med utgangsstilling først, og heller vente med å få *sitt der du er nå* på cue senere. Innvendiger og innspill er hjertelig velkomne, det er derfor jeg skriver her og ikke bare for meg selv     *)kjøttboller av fullfor med riktig balanse av næringsstoffer, ja. Tar ingen sjanser når det kommer til næringsinntaket gjennom vekstfase. Zero "treats" før han fyller 18 mnd, hvorpå han kan få litt "øl", type reinskav, sardiner og ostebiter. Ingen "sprit" (f.eks. grillpølse) før han er 21. Skjønner ikke hvordan det kan være lovlig å selge junkfood "treats" uten riktig balanse av næringsstoffer til valper. 
    • Haha! Ingen trening nødvendig før problematferd melder seg, for det er bra butikk for trenere?  Vær glad, Simira, du ikke er så mye på sosiale medier. Det kom en mottrend mot positiv trening. Yngre betamales med behov for et utløp for ubevisste mindreverdighetskomplekser har gjenopplivet den gamle skolen av dominansmyter og har skremmende stor suksess med struping og banking og tvang. Ikoner med store fanskarer, som DogDaddy (elller noe i den duren) med horder av unge menn som digger og forsvarer. Du hadde fått så mark og spader og fnatt og ikke klart holde deg fra å gå i dialog med dem, og du hadde bare gått i stykker innvendig etterhvert av hvordan de er fullstendig uimottakelige, ikke bare for etiske prinsipper og dyrevelferd, men beinharde vitenskapelige FÆKTS om treningsmetoder og relasjonsbygging og motivasjon. Den såkalte femininiseringen av samfunnet har trigget en stygg motkultur, og det går utover hunder.    Edit: Vi TRENGER maskuline machomenn som promoterer positive metoder med barske og bøse raser. All verdens kvinnelige trenere når ikke inn til det miljøet der, og det er stort. 
    • Vel, jeg regner med de får motbør i kommentarfeltet. Det er ikke alt jeg er enig med Maren eller Hun om hund med, men de har mye sunn påvirkning på hundemiljøer rundt om. Jeg er ikke mye på sosiale media, og som relativt ny bruker av snapchat er jeg veldig skeptisk til mangelen på åpent kommentarfelt der. På instagram kommer jo kommentarfeltkrigerene fram for hva som helst, og man får ihvertfall flere synsvinkler på ting (på godt og vondt), men på snap er det ingen som kan motsi et innlegg. Er det slik på Tiktok også?
    • Veldig fasinerende med den instagrammen som går rundt, med de fra en hundeskole som sier at det er ikke noe vits å lære eller gå på kurs med valpen før den er 9 mnd.  Det er så trist at slikt figurerer, og folk tror jo på det... sukk Ellers så er valpen drittvalp i dag, hjelper ikke at jeg jobber full dag i tilleggg. Blir gøy å komme hjem
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...