Gå til innhold
Hundesonen.no

De store vokterhundene - noe for oss vanlige dødelige?


Navnløs
 Share

Recommended Posts

Guest Snusmumrikk

OT, men jeg kan ikke fatte at hoffen blir sett på som stor og tung? Det er da vel minimale forskjeller på den og riesen, riesen er faktisk større i de fleste tilfeller?

Stor er veldig relativt. Bernern til foreldrene mine er ihvertfall 10 cm lavere i skulderhøyde enn terven min, men veier over 10 kg mer (i idealvekt, enda mer nå som hun er litt feit :P ). Allikevel oppfatter de fleste berner sennen som en mye større rase enn belgisk fårehund...

Men nei, en hoffe er ikke en veldig stor og tung rase nei. En del riesenhanner er faktisk svære, selv om kanskje ikke rasestandarden sier at de skal være det, men de er allikevel svære på en helt annen måte enn en newfoundlander, selv om de reelt kanskje er like store.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 90
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hvis du vil trene redning anbefaler jeg deg å få en hund som egner seg til det. Ikke bare for din egen del, men også for lagets del. De må legge ned MYE arbeid i deg og din hund ved å være figuranter

Jeg lever et aktivt hundeliv med mine to shibaer, og sympatiserer med ditt ønske om en hund som både innehar en del spesielle og rasetypiske trekk, men som også har lyst til å jobbe med deg. Jeg får d

Så vidt jeg vet er det flere som trener rundering med sine Bernere :berner: . Når det gjelder KO,så kjenner jeg bare en , og det er ingen "byggefelt" hund.De fortjener et brukbart område som bør

Om målet ditt ikke er godkjent redningshund, så blir saken en helt annen og alle hunder kan egne seg til å trene litt både felt, lydighet, rundering og spor uten ambisjoner om å gjøre det bra i konkurranser eller utdanne redningshund. Men da bør du nok heller melde deg inn i en hundeklubb :) Jeg trener rundering med flere som ikke har noe realistisk mål om noen gang å konkurrere, men det er helt greit så lenge de er interessert i å lære og utvikle seg, møter opp regelmessig på trening og gjør en god jobb som figurant for min hund. Men innen redningshund, så er målet den godkjente redningshunden som kan brukes i reelle søk, det blir litt annerledes.

Du har ingen grunn til å bli gretten, for folk svarer bare ut i fra hvilken informasjon du gir.

Jeg sa at jeg ønsket meg en hund som kunne egne seg for rundering og eventuell redning. Jeg kjenner ikke miljøet, og ville forhøre meg om hvilket potensiale en KO eller annen molosser kunne hatt på dette feltet. Derfor ble jeg litt oppgitt når det antydes at jeg kommer til å sabotere NRH sitt arbeid med en hund som uansett aldri vil kunne bli godkjent. Hensikten min var virkelig ikke å påstå at jeg skulle gjøre godkjent ettersøkshund av en vokter.

Dagens dose kverulering, der ;) Setter stor pris på ditt og alle andres svar, i alle fall!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner ikke til rasen du har forelsket deg i, men har et lite obs når det gjelder sosialisering. Nå vet jeg ikke hva du legger i landlige omgivelser, men bor selv på en gård. To av hundene er oppvokst i by, men minstemann er oppdratt på gården. Vi tenkte da nøye på at vi skulle sosialisere henne, og drar ut på kurs, treninger osv, men det er ikke så ofte det kommer folk til oss med hund. Resultatet blir at når vi drar vekk så er hun en engel, legger seg på rygg for enhver og leker fint med de fleste som takler en energisk tullehund. Men når det går hunder forbi hjemme er det mye leven. Og dette er en fuglehund som i utgangspunktet ikke skal ha så mye vokteinnstinkter.

Ble kanskje litt rotete her, men poenget mitt er at om man bor litt landlig, så får man ofte mye vokt med som et resultat av lite hundebesøk i utgangspunktet, så trenger kanskje ikke å oppsøke de ekstreme variantene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg lever et aktivt hundeliv med mine to shibaer, og sympatiserer med ditt ønske om en hund som både innehar en del spesielle og rasetypiske trekk, men som også har lyst til å jobbe med deg. Jeg får dessverre ikke alt det i de røde farer, altså. :P

Min eldste hadde muligens vært ganske fremragende på rundering, og ikke minst hatt stor glede av det, men fordi vi aldri kommer til å kunne konkurrere, har jeg lagt den drømmen på is. Ikke alle treningsgrupper er så inkluderende som Therese sin. ;)

Mtp de aktivitetene du lister opp, så vil jeg påstå at å kjøpe seg en KO vil være å skyte seg sjøl i leggen mtp motivasjon, samarbeid og ønska egenskaper. En KO passer til å lunte rundt på sitt område og passe på, og er spesialisert til dette formålet. Jeg "kjenner" en KO gjennom forumet her, og han er helt fantastisk, og kan også en del lp-øvelser, men det er jo ikke noe å holde på med utover triksetrening for å holde bikkja litt i mental aktivitet. Uansett om du bare skal bruke bikkja til hobby-aktiviteter (noe de aller fleste av oss gjør), så er det jo ålreit at den har et minimum av samarbeidsvilje og førerorientering, og ikke bare går på rein instinktdrift. (Herunder teller jeg feks blodspor). Mine hunder er kvikke, lettlærte og ekstremt atletiske, men likevel krever det så absurd mye av meg som fører å trene med dem at jeg nesten ikke skjønner at jeg orker. Under lydighetstreninga med den eldste blir jeg helt utmatta fordi jeg må holde henne i et mentalt jerngrep hele veien, og ALDRI kan bli kjedelig eller forutsigbar. Den yngste er mer førerorientert i tradisjonell forstand, men er samtidig sånn en slave av jaktinstinktet sitt (ekte urhund) at det er umulig å nå gjennom når hun får ånden over seg.

Dette er håndterbart fordi de veier 22 kg tilsammen og er glade og sosiale hunder. Hadde bikkja hatt 4 ganger størrelsen, vært skeptisk til fremmede og hatt tilsvarende behov for å se på utsikten som det mine har, hadde jeg rett og slett latt den drive med nettopp det, og kjøpt en annen hund å gjøre ting med, av hensyn til egen mental helbred og antall hår på hodet. :P

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner ikke til rasen du har forelsket deg i, men har et lite obs når det gjelder sosialisering. Nå vet jeg ikke hva du legger i landlige omgivelser, men bor selv på en gård. To av hundene er oppvokst i by, men minstemann er oppdratt på gården. Vi tenkte da nøye på at vi skulle sosialisere henne, og drar ut på kurs, treninger osv, men det er ikke så ofte det kommer folk til oss med hund. Resultatet blir at når vi drar vekk så er hun en engel, legger seg på rygg for enhver og leker fint med de fleste som takler en energisk tullehund. Men når det går hunder forbi hjemme er det mye leven. Og dette er en fuglehund som i utgangspunktet ikke skal ha så mye vokteinnstinkter.

Ble kanskje litt rotete her, men poenget mitt er at om man bor litt landlig, så får man ofte mye vokt med som et resultat av lite hundebesøk i utgangspunktet, så trenger kanskje ikke å oppsøke de ekstreme variantene.

Hunden din høres usikker ut, men tør å tøffe seg litt på hjemmebane hvor hun er trygg. Det må på ingen måte sammenlignes eller forveksles med vokting. (og atpåtil tildels skarp vokting som en KO gjør).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Jeg lever et aktivt hundeliv med mine to shibaer, og sympatiserer med ditt ønske om en hund som både innehar en del spesielle og rasetypiske trekk, men som også har lyst til å jobbe med deg. Jeg får dessverre ikke alt det i de røde farer, altså. :P

Min eldste hadde muligens vært ganske fremragende på rundering, og ikke minst hatt stor glede av det, men fordi vi aldri kommer til å kunne konkurrere, har jeg lagt den drømmen på is. Ikke alle treningsgrupper er så inkluderende som Therese sin. ;)

Myp de aktivitetene du lister opp, så vil jeg påstå at å kjøpe seg en KO vil være å skyte seg sjøl i leggen mtp motivasjon, samarbeid og ønska egenskaper. En KO passer til å lunte rundt på sitt område og passe på, og er spesialisert til dette formålet. Jeg "kjenner" en KO gjennom forumet her, og han er helt fantastisk, og kan også en del lp-øvelser, men det er jo ikke noe å holde på med utover triksetrening for å holde bikkja litt i mental aktivitet. Uansett om du bare skal bruke bikkja til hobby-aktiviteter (noe de aller fleste av oss gjør), så er det jo ålreit at den har et minimum av samarbeidsvilje og førerorientering, og ikke bare går på rein instinktdrift. (Herunder teller jeg feks blodspor). Mine hunder er kvikke, lettlærte og ekstremt atletiske, men likevel krever det så absurd mye av meg som fører å trene med dem at jeg nesten ikke skjønner at jeg orker. Under lydighetstreninga med den eldste blir jeg helt utmatta fordi jeg må holde henne i et mentalt jerngrep hele veien, og ALDRI kan bli kjedelig eller forutsigbar. Den yngste er mer førerorientert i tradisjonell forstand, men er samtidig sånn en slave av jaktinstinktet sitt (ekte urhund) at det er umulig å nå gjennom når hun får ånden over seg.

Dette er håndterbart fordi de veier 22 kg tilsammen og er glade og sosiale hunder. Hadde bikkja hatt 4 ganger størrelsen, vært skeptisk til fremmede og hatt tilsvarende behov for å se på utsikten som det mine har, hadde jeg rett og slett latt den drive med nettopp det, og kjøpt en annen hund å gjøre ting med, av hensyn til egen mental helbred og antall hår på hodet. :P

Nå er det ikke sånn at man får en god treningsgruppe, man lager den :hmm: Man går sammen med andre trivelige mennesker som ønsker å trene rundering, og så legger man selv premissene for hvordan gruppa skal fungere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er det ikke sånn at man får en god treningsgruppe, man lager den :hmm: Man går sammen med andre trivelige mennesker som ønsker å trene rundering, og så legger man selv premissene for hvordan gruppa skal fungere.

Nå trener jeg ikke rundering, men jeg antar du mener samme prinsippet gjelder uansett type trening. Jeg sliter stadig med å finne disse trivelige menneskene som har både tid, hund, mulighet og samme interesse som meg... det lengste jeg har greid å få til trening på fast basis er vel 3 mnd. Men om du vet hvor man finner disse menneskene så si gjerne fra! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Nå trener jeg ikke rundering, men jeg antar du mener samme prinsippet gjelder uansett type trening. Jeg sliter stadig med å finne disse trivelige menneskene som har både tid, hund, mulighet og samme interesse som meg... det lengste jeg har greid å få til trening på fast basis er vel 3 mnd. Men om du vet hvor man finner disse menneskene så si gjerne fra! :)

OT, men:

I den lokale brukshundklubben? Når det gjelder lydighet, så arrangeres det jo gjerne fellestreninger flere dager i uka. Møt opp og snakk med folk! Når du blir kjent med folk kan du spørre om de vil være med å trene utenom de faste treningene også? Min lokale hundeklubb har prøvd å sette opp treningsgrupper i spor og rundering med litt variabelt resultat. Det er tydelig at folk må ha litt kjemi og passe sammen som personer også når sånne treningsgrupper skal fungere over tid :) Men vi har jo ihvertfall faste brukslydighetstreninger, der møter man jo andre som trener spor og/eller rundering, så kan man jo ta initiativ til å gå sammen og trene i skogen. Kanskje klarer man å komme frem til en litt mere fast ordning på sikt? Og for å få, så må man gi :)

Kurs kan jo også være et fint sted å møte folk man kan fortsette å trene med, men ihvertfall rundering er det nok en fordel å ha med noen som er mer erfarne også. Spør på FB-gruppa til din lokale hundeklubb om noen vil være med å trene?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, en gang i en fjern fortid drev jeg med redningshund og var borti mange ymse raser der på "nybegynner" kursene. Der var det både leonbergere og st bernharder faktisk. La meg si det sånn - de veldig store, tunge, langsomme hundene duger ikke til annet enn slow motion rundering. De finner jo frem til figurant (hvis de er interesserte nok) men det går mye langsommere, mye tregere - å være figurant for disse hundetypene var litt spesielt. Enten ble man ikke funnet i det hele tatt, eller det kunne gå både vinter og vår før bikkja hadde tuslet seg gjennom skauen til en. Husker å bli funnet av leonberger som ganske spesielt - de kom jo som rene solformørkelsene - først kom skyggen så kom bikkja :lol:

Men på øvre nivåer, fantes ikke store tunge hunder i det hele tatt. Riesenschnauzere var det noen av, og særlig tispene syntes jeg var flotte hunder altså.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

OT, men:

I den lokale brukshundklubben? Når det gjelder lydighet, så arrangeres det jo gjerne fellestreninger flere dager i uka. Møt opp og snakk med folk! Når du blir kjent med folk kan du spørre om de vil være med å trene utenom de faste treningene også? Min lokale hundeklubb har prøvd å sette opp treningsgrupper i spor og rundering med litt variabelt resultat. Det er tydelig at folk må ha litt kjemi og passe sammen som personer også når sånne treningsgrupper skal fungere over tid :) Men vi har jo ihvertfall faste brukslydighetstreninger, der møter man jo andre som trener spor og/eller rundering, så kan man jo ta initiativ til å gå sammen og trene i skogen. Kanskje klarer man å komme frem til en litt mere fast ordning på sikt? Og for å få, så må man gi :)

Kurs kan jo også være et fint sted å møte folk man kan fortsette å trene med, men ihvertfall rundering er det nok en fordel å ha med noen som er mer erfarne også. Spør på FB-gruppa til din lokale hundeklubb om noen vil være med å trene?

Om man skal gå til klubbene så "får" man da disse potensielt hyggelige gruppene (og potensielt ikke...) man lager dem ikke. Jeg er ikke på fb, men går jevnlig på kurs, treff og treninger, men har til dags dato ikke truffet noen som jeg har endt med å trene med over tid. Noen har vært hyggelige mennesker jeg går overens med, men det skal funke med tid, sted og mulighet også.

Poenget mitt var i hovedsak at det er ingen selvfølge at man bare kan "ha" en gruppe med trivelige mennesker å trene fast sammen med, selv om man gjør en god innsats selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner ikke til rasen du har forelsket deg i, men har et lite obs når det gjelder sosialisering. Nå vet jeg ikke hva du legger i landlige omgivelser, men bor selv på en gård. To av hundene er oppvokst i by, men minstemann er oppdratt på gården. Vi tenkte da nøye på at vi skulle sosialisere henne, og drar ut på kurs, treninger osv, men det er ikke så ofte det kommer folk til oss med hund. Resultatet blir at når vi drar vekk så er hun en engel, legger seg på rygg for enhver og leker fint med de fleste som takler en energisk tullehund. Men når det går hunder forbi hjemme er det mye leven. Og dette er en fuglehund som i utgangspunktet ikke skal ha så mye vokteinnstinkter.

Ble kanskje litt rotete her, men poenget mitt er at om man bor litt landlig, så får man ofte mye vokt med som et resultat av lite hundebesøk i utgangspunktet, så trenger kanskje ikke å oppsøke de ekstreme variantene.

Jeg kjenner godt til det du nevner her, og det er også noe vi har erfart med vår nåværende hund. Vokt i seg selv er likevel ikke noe jeg anser som problematisk. Vi har som innstilling at vokt er naturlig for hunden, og at det er noe vi må jobbe med, ikke mot. Det høres kanskje kryptisk ut, men det er i alle fall en fremgangsmåte som har fungert for oss :)

Jeg lever et aktivt hundeliv med mine to shibaer, og sympatiserer med ditt ønske om en hund som både innehar en del spesielle og rasetypiske trekk, men som også har lyst til å jobbe med deg. Jeg får dessverre ikke alt det i de røde farer, altså. :P

Min eldste hadde muligens vært ganske fremragende på rundering, og ikke minst hatt stor glede av det, men fordi vi aldri kommer til å kunne konkurrere, har jeg lagt den drømmen på is. Ikke alle treningsgrupper er så inkluderende som Therese sin. ;)

Myp de aktivitetene du lister opp, så vil jeg påstå at å kjøpe seg en KO vil være å skyte seg sjøl i leggen mtp motivasjon, samarbeid og ønska egenskaper. En KO passer til å lunte rundt på sitt område og passe på, og er spesialisert til dette formålet. Jeg "kjenner" en KO gjennom forumet her, og han er helt fantastisk, og kan også en del lp-øvelser, men det er jo ikke noe å holde på med utover triksetrening for å holde bikkja litt i mental aktivitet. Uansett om du bare skal bruke bikkja til hobby-aktiviteter (noe de aller fleste av oss gjør), så er det jo ålreit at den har et minimum av samarbeidsvilje og førerorientering, og ikke bare går på rein instinktdrift. (Herunder teller jeg feks blodspor). Mine hunder er kvikke, lettlærte og ekstremt atletiske, men likevel krever det så absurd mye av meg som fører å trene med dem at jeg nesten ikke skjønner at jeg orker. Under lydighetstreninga med den eldste blir jeg helt utmatta fordi jeg må holde henne i et mentalt jerngrep hele veien, og ALDRI kan bli kjedelig eller forutsigbar. Den yngste er mer førerorientert i tradisjonell forstand, men er samtidig sånn en slave av jaktinstinktet sitt (ekte urhund) at det er umulig å nå gjennom når hun får ånden over seg.

Dette er håndterbart fordi de veier 22 kg tilsammen og er glade og sosiale hunder. Hadde bikkja hatt 4 ganger størrelsen, vært skeptisk til fremmede og hatt tilsvarende behov for å se på utsikten som det mine har, hadde jeg rett og slett latt den drive med nettopp det, og kjøpt en annen hund å gjøre ting med, av hensyn til egen mental helbred og antall hår på hodet. :P

Takk for utfyllende svar, fint å høre fra noen med "primitiv" rase :) Jeg synes du er i overkant bastant når du avfeier KO som en hund som begrenser seg til å 'lunte rundt og passe på territoriet sitt'. Globalt er rasen representert i flere hundesporter, til og med som terapihund. Jeg skal ikke påberope meg noen videre kunnskap om KO (det er blant annet derfor jeg startet denne tråden), men påstanden om at de totalt mangler samarbeidsvilje og førerorientering har jeg med mine egne øyne sett dementert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, en gang i en fjern fortid drev jeg med redningshund og var borti mange ymse raser der på "nybegynner" kursene. Der var det både leonbergere og st bernharder faktisk. La meg si det sånn - de veldig store, tunge, langsomme hundene duger ikke til annet enn slow motion rundering. De finner jo frem til figurant (hvis de er interesserte nok) men det går mye langsommere, mye tregere - å være figurant for disse hundetypene var litt spesielt. Enten ble man ikke funnet i det hele tatt, eller det kunne gå både vinter og vår før bikkja hadde tuslet seg gjennom skauen til en. Husker å bli funnet av leonberger som ganske spesielt - de kom jo som rene solformørkelsene - først kom skyggen så kom bikkja :lol:

Men på øvre nivåer, fantes ikke store tunge hunder i det hele tatt. Riesenschnauzere var det noen av, og særlig tispene syntes jeg var flotte hunder altså.

Takk for interessant innspill. Hva med cane corso, noen erfaring med dem?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for utfyllende svar, fint å høre fra noen med "primitiv" rase :) Jeg synes du er i overkant bastant når du avfeier KO som en hund som begrenser seg til å 'lunte rundt og passe på territoriet sitt'. Globalt er rasen representert i flere hundesporter, til og med som terapihund. Jeg skal ikke påberope meg noen videre kunnskap om KO (det er blant annet derfor jeg startet denne tråden), men påstanden om at de totalt mangler samarbeidsvilje og førerorientering har jeg med mine egne øyne sett dementert.

Det har du helt sikkert rett i, altså, det er bare det at det alltid er litt problematisk å vise til at det her og der finnes individer som kan gjøre underverker sammen med eieren sin, når det gemene hop slett ikke utviser samme type egenskaper. Det finnes feks en rekke svenske shibaer med lp-titler både innen rallly og vanlig lp, men det betyr ikke at shibaen er en super lydighetshund. :)

Tviler ikke et sekund på at dere kan få det helt supert med en KO, men da trur jeg det er veldig viktig å realitetsorientere hva dere egentlig ønsker i en hund. Dersom du har lyst til å sulle litt med ulike lp-øvelser (sånn jeg forsåvidt gjør med Aiko), så kan det selvsagt hende at en KO er mer enn nok. Men når du skriver i åpningsinnlegget ditt at du ønsker deg en brukshund som kan trenes i rundering og mot redningshund, så virker det jo som ambisjonsnivået er hakket høyere enn hva en KO kan følge med på.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sa at jeg ønsket meg en hund som kunne egne seg for rundering og eventuell redning. Jeg kjenner ikke miljøet, og ville forhøre meg om hvilket potensiale en KO eller annen molosser kunne hatt på dette feltet. Derfor ble jeg litt oppgitt når det antydes at jeg kommer til å sabotere NRH sitt arbeid med en hund som uansett aldri vil kunne bli godkjent. Hensikten min var virkelig ikke å påstå at jeg skulle gjøre godkjent ettersøkshund av en vokter.

Tror virkelig ikke at noen her antydet at du kommer til å sabotere NRH sitt arbeid med å ha en hund som aldri vil kunne bli godkjent. Å trene redning og å trene i hundeklubben er forskjellig. Å jobbe frivillig med å få frem ekvipasjer som kan redde liv krever mye, mye tid og engasjement.

Det i allefall jeg prøvde å formidle var at når man vil trene i NRH så er det forpliktende i en helt annen grad enn å trene på hundeklubben eller å være med på ei runderingsgruppe for morro skyld. Å komme på klubben kan man jo gjøre når man vil, mens i NRH ønskes det gjerne at man faktisk møter opp på alle treningene, at man engasjerer seg i alle ekvipasjene og hjelper dem. Nykommere er velkommen og det er stas med nye figuranter, men det er få som orker å legge ned den tiden som trengs for å arbeide med en ekvipasje som bare skal prøve eller gjøre det fordi det er morsomt. Det betyr ikke at man ødelegger noe med å komme på treningene, bare at man kan gjøre det utrolig mye enklere for seg selv (og andre) med å velge en rase som egner seg til å være redningshund. Man kjøper seg ikke en dachs når man trenger hjelp på gården med å samle sauer. Sant? :)

Ellers spennende å følge med i tråden for å lære mer om molossere!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Dratini

Hvis du vil ha mye hund for å trene redning/rundering, vil jeg helt klart anbefalt riesen.

Leonberger og hovawart er stort sett veldig tunge og treige, men det går jo sikkert an å trene redning med dem likevel.

What! :shocked:

Fra rasestandarden til Riesenschnauserne:

Hannhunder og tisper: 60-70 cm

Vekt: Hannhunder og tisper: 35-47 kg

På hoffene er det 58-70 cm (tisper 58-65, hanner 63-70), men en hoffe som er mye over 40 kg er feit...

Våre to tisper her hjemme er 64/65 cm og ligger på ca 31 kg, hannen er 67 cm og ligger på ca 34 kg.

Hoffene er brukt som redningshunder, både i Norge og i andre land. Bl.a. var en av hundene som søkte gjennom bygningen etter Oklahomabombingen en hoffe. Her er VG-artikkel om Chankos flotte redning (han ble også Årets Hund i 2008 i NRH). Og her er siden til eieren av Chanko (som nå holder på å trene opp en ny hoffe innen NRH). Her er link til ei dame som har to godkjente redningshunder i Nederland (hvor "Zerline" kommer fra mitt oppdrett), hun har vært med på aksjoner i både inn- og utland.

OT, men jeg kan ikke fatte at hoffen blir sett på som stor og tung? Det er da vel minimale forskjeller på den og riesen, riesen er faktisk større i de fleste tilfeller?

De aller fleste Riesen er større enn hoffene (i alle fall større enn de hoffene som ikke er utstillings-avla). ;)

---

Eneste som kan være en utfordring med en hoffe er å finne riktig belønning til hunden. Hjemme har vi tre stk, en er fullstendig tilt på alt av godis+kong/ball etc., en fungerer best med klikker/godis/kong, mens siste spiser ikke godis (jepps, en hoffe som ikke er matvrak!) og synes at mamma er toppen når jeg roser.

Forøvrig blir hoffer brukt innen NRH, NBF, IPO/VPG, LP, Rallylydighet, Agility, trekk (både på snø og barmark) og det er faktisk den 3dje største førerhundrasen i Frankrike.

Jeg bruker å si at Hovawarten er den mest allsidige og atletiske molosseren...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette var litt morsomt bare. :lol:

Hvis du vil ha mye hund for å trene redning/rundering, vil jeg helt klart anbefalt riesen.

Leonberger og hovawart er stort sett veldig tunge og treige, men det går jo sikkert an å trene redning med dem likevel.

What! :shocked:

Fra rasestandarden til Riesenschnauserne:

Hannhunder og tisper: 60-70 cm

Vekt: Hannhunder og tisper: 35-47 kg

På hoffene er det 58-70 cm (tisper 58-65, hanner 63-70), men en hoffe som er mye over 40 kg er feit...

Våre to tisper her hjemme er 64/65 cm og ligger på ca 31 kg, hannen er 67 cm og ligger på ca 34 kg.

Når jeg sier tung, så mener jeg tung å motivere.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for interessant innspill. Hva med cane corso, noen erfaring med dem?

Har lang erfaring med Cane Corso, og anbefaler ikke rasen videre.

Du kan være heldig og få en super hund, men du kan like gjerne få en hund med usikkerhet og mistenksomhet overfor fremmede. Med et så sterkt vaktinstinkt som denne rasen har, faller ikke det særlig godt ut.

Jeg har hatt en av hver type, og har akkurat avlivet hannen min pga slik problematikk. Søsteren har jeg fortsatt, og hun er en velfungerende og trygg hund. Disse to bodde sammen i 3 år, men likevel påvirket de ikke hverandre i væremåten. Tispa tok aldri etter hannen, og omvendt.

Du nevner at vakt/vokt ikke er et problem, og at det er bare å jobbe MED instinktet, ikke mot det. Hvordan har du tenkt å gjøre det? Er hunden stødig og trygg på seg selv, trenger ikke vakt/vokt være noe problem. Men har hunden usikkerhet i seg, så nytter det kanskje ikke med all verdens metoder.

Det er ikke skrevet eller sagt så mye om hvordan vakt/vokter-instinkter er å leve med i hverdagen. Det kan være såpass omfattende at det preger hverdagen i stor grad, og at man også må tilrettelegge livet sitt i forhold til det. Så tenk dere om før dere satser på raser som ikke er velkjente i Norge. Cane Corso har i mange tilfeller et sterkere vaktinstinkt enn det nordmenn er vant til gjennom de rasene vi kjenner godt, som f.eks Rottweiler og Dobermann.

En ser ofte at folk som ikke jakter frarådes å kjøpe en jakthund, nettopp fordi den har egenskaper som gjør at den krever mye og har sterke instinkter. Sånn er det også med vakthunder, men det er sjelden folk frarådes mot å skaffe det.

Det er svært få i Norge som driver oppdrett av Cane Corso, og det er enda færre seriøse oppdrettere. Enda en god grunn til å la være å skaffe rasen.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har egentlig bare møtt en KO sånn IRL. Det var en hund jeg dømte på bl.spor (som NEI, ikke kan sammenlignes med ettersøksarbeide)

Men hunden var fysisk og psykisk svært oppegående. Trivelig, tilgjengelig - og med motor! (selv om den ikke gjorde oppgaven den var satt på;-) Fører var tidligere Schäfer-eier, og mente bikkja var mer tung-motivert enn Sch, men ellers grei.

Ellers er den vokteren jeg kjenner best - Canarioen:) Så kan si litt om dem. Det er stor forskjell på individene bruksmessig (og definitivt forskjeller i linjer avlsmessig), men den største forskjellen ligger hos førerene!! Kjenner hund med B-godkjenning redning. Som også var/er fantastisk på alle andre måter. Men her er eier en erfaren hundefører (fra forsvaret)

En annen har gjort det skarpt i rundering i høyere klasser, også her er eier en erfaren person.

Min egen Canario hadde nådd så langt jeg ville, hun gjør alt jeg ber henne om - hadde bare helse/ledd holdt mål i lengden:(

Felles for disse hundene er arbeidslyst, lærevilje og motor- og at de er svært bra sosialt. Så man MÅ ikke se seg blind på rase... Men heller finne rett individ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Godt å høre at det finnes berniser som kan brukes :) Samboer er som sagt veldig forelsket i rasen, og det spørs om vi ikke må tenke litt mer på det. Ellers er leonberger er en av de vakreste rasene jeg vet om (de minner jo tross alt litt om KO), men som brukshund er kanskje ikke det noe reelt alternativ? *Edit, ble skrevet før jeg så Snøfrost sin post. Har du muligens en kilde på det? :)

tja, dette er jo en relativt all right referanse. Skrevet av raseklubben og publisert i Hundesport: http://web2.nkk.no/wp-content/uploads/2012/02/Rasepresentasjon_01_10_Leonberger.pdf

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Dratini

Dette var litt morsomt bare. :lol:

Jeg ble "litt" oppgitt over at hoffen ble betegnet som tung, og sluttet å lese innlegg etter Tulip sitt.

Og veldig dårlig formulert om det var tunglært det var myntet på, for det er det vel bare border-folk som synes :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har lang erfaring med Cane Corso, og anbefaler ikke rasen videre.

Du kan være heldig og få en super hund, men du kan like gjerne få en hund med usikkerhet og mistenksomhet overfor fremmede. Med et så sterkt vaktinstinkt som denne rasen har, faller ikke det særlig godt ut.

Jeg har hatt en av hver type, og har akkurat avlivet hannen min pga slik problematikk. Søsteren har jeg fortsatt, og hun er en velfungerende og trygg hund. Disse to bodde sammen i 3 år, men likevel påvirket de ikke hverandre i væremåten. Tispa tok aldri etter hannen, og omvendt.

Du nevner at vakt/vokt ikke er et problem, og at det er bare å jobbe MED instinktet, ikke mot det. Hvordan har du tenkt å gjøre det? Er hunden stødig og trygg på seg selv, trenger ikke vakt/vokt være noe problem. Men har hunden usikkerhet i seg, så nytter det kanskje ikke med all verdens metoder.

Det er ikke skrevet eller sagt så mye om hvordan vakt/vokter-instinkter er å leve med i hverdagen. Det kan være såpass omfattende at det preger hverdagen i stor grad, og at man også må tilrettelegge livet sitt i forhold til det. Så tenk dere om før dere satser på raser som ikke er velkjente i Norge. Cane Corso har i mange tilfeller et sterkere vaktinstinkt enn det nordmenn er vant til gjennom de rasene vi kjenner godt, som f.eks Rottweiler og Dobermann.

En ser ofte at folk som ikke jakter frarådes å kjøpe en jakthund, nettopp fordi den har egenskaper som gjør at den krever mye og har sterke instinkter. Sånn er det også med vakthunder, men det er sjelden folk frarådes mot å skaffe det.

Det er svært få i Norge som driver oppdrett av Cane Corso, og det er enda færre seriøse oppdrettere. Enda en god grunn til å la være å skaffe rasen.

Trist å høre, siden jeg har fantasert litt om corsoen. En usikker hund med sterkt vaktinstinkt er jo marerittet. Deprimerende at det skal være så mye useriøs avl på 'tøffe' raser.

Jeg har opplevd min dose usikre hunder, og det er det aller siste jeg vil ha. Noe av det som tiltrekker meg med KO er nettopp den urokkelige selvsikkerheten. Jeg vil ikke gi inntrykk av at vokt er noe jeg tar lett på, men jeg vil heller ha en hund som er vaktsom og skarp enn en hund som er nervøs og myk. Forutsetningen, og den aller største prioriteringen, er selvfølgelig at hunden er stødig og trygg. Fint at du poengterer realitetene ved å leve med en vokterhund, her skal ikke finnes naivitet. Det er en stor avgjørelse å ta.

Har egentlig bare møtt en KO sånn IRL. Det var en hund jeg dømte på bl.spor (som NEI, ikke kan sammenlignes med ettersøksarbeide)

Men hunden var fysisk og psykisk svært oppegående. Trivelig, tilgjengelig - og med motor! (selv om den ikke gjorde oppgaven den var satt på;-) Fører var tidligere Schäfer-eier, og mente bikkja var mer tung-motivert enn Sch, men ellers grei.

Ellers er den vokteren jeg kjenner best - Canarioen:) Så kan si litt om dem. Det er stor forskjell på individene bruksmessig (og definitivt forskjeller i linjer avlsmessig), men den største forskjellen ligger hos førerene! Kjenner hund med B-godkjenning redning. Som også var/er fantastisk på alle andre måter. Men her er eier en erfaren hundefører (fra forsvaret)

En annen har gjort det skarpt i rundering i høyere klasser, også her er eier en erfaren person.

Min egen Canario hadde nådd så langt jeg ville, hun gjør alt jeg ber henne om - hadde bare helse/ledd holdt mål i lengden:(

Felles for disse hundene er arbeidslyst, lærevilje og motor- og at de er svært bra sosialt. Så man MÅ ikke se seg blind på rase... Men heller finne rett individ?

Kjekt å lese, takk for at du tok deg tid :) Canarioer er flotte hunder. Spørsmålet er i hvilken grad de lider av samme problem som cane corso; useriøs avl? Krever det mye tid og energi å finne gode linjer og eksemplarer? Ellers er jeg helt enig i alfa og omega er å finne rett individ, men det er jammen ikke lett!

tja, dette er jo en relativt all right referanse. Skrevet av raseklubben og publisert i Hundesport: http://web2.nkk.no/w..._Leonberger.pdf

Webtjenesten er utilgjengelig pga vedlikehold, hm. Får prøve igjen på et mer kurant tidspunkt :) Takk for link.

Morsomt at det blir litt diskusjon mtp. forskjellene mellom rasene. Fint å få litt perspektiv og sammenligningsgrunnlag. En ting jeg lurer på, er hvor/hvordan jeg skal henvende meg hvis jeg kunne tenke meg å bli bedre kjent med en rase. Hovawart, feks. Raseklubb? Oppdretter? Soniser? Tips mottas med takk :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om man skal gå til klubbene så "får" man da disse potensielt hyggelige gruppene (og potensielt ikke...) man lager dem ikke. Jeg er ikke på fb, men går jevnlig på kurs, treff og treninger, men har til dags dato ikke truffet noen som jeg har endt med å trene med over tid. Noen har vært hyggelige mennesker jeg går overens med, men det skal funke med tid, sted og mulighet også.

Poenget mitt var i hovedsak at det er ingen selvfølge at man bare kan "ha" en gruppe med trivelige mennesker å trene fast sammen med, selv om man gjør en god innsats selv.

Man lager faktisk mange av disse gruppene innad i klubber også. Selv trener jeg i en som går litt på tvers av to klubber, der noen tilhører/starter for en, og andre for en annen en. Da jeg meldte meg inn i SHK, så kjente jeg faktisk ikke så mange, men etter man blir kjent med folk, så dannes det automatisk grupper når man er veldig mange (eller hadde manglende sportreninger via klubben, som var vårt tilfelle).

Men så kommer dette med ambisjoner inn. Samtlige i vår gruppe har ambisjoner, og nesten alle konkurrerer i høyeste klasse. Akkurat nå trur jeg vi ha en hund i C, en hund i B og resten er i A (+ Noomi som er valp enda). Skal man bare trene litt for moroskyld uten ambisjoner, så trur jeg at man må finne en gruppe med litt likesinnende. Vi bruker ufattelig mye tid på hverandres hunder, og jeg trur nok de fleste er da interessert i å legge den tiden ned i andre ekvipasjer som også ønsker å konkurrere da.

Så er det mye hva man gjør det til selv. Vi er to stykker eksempel som har gått sammen om å leie hallen i Drammen en gang i månden i vinter for felles trening, som er åpen for alle uansett nivå og sport (dvs ikke agility da av praktiske årsaker, men vi er ellers hunder fra bruks, lydighet, freestyle og rally LP). Eneste kravet vi har satt, er på treningsmetoder. Rett og slett for å ha likesinnende å trene med. :) I fjor så var vi vel en gang vi ikke var "fulltallig" i forhold til hva det koster å leie hallen, så folk blir ofte med når andre drar i gang noe, men er ikke så flinke til å ta initiativ selv bestandig...

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...