Gå til innhold
Hundesonen.no

Har hunder egentlig følelser?


Karina&Chica

Recommended Posts

Har hunder følelser?

Det var et innlegg her da det var en som spurte om hunden din ble sjalu. Og da var det noen som mente at hunden ikke kunne bli det. Men kan ikke hunden være glad, trist, stresset, agressiv(sint) eller redd heller da? Det blir jo sagt at når hunden logrer er den glad, og når den legger halen mellom beina er den redd... Er følelsene bare ord for å beskrive hva vi tror hunden driver med i ulike sistuasjoner?

Hva slags følelser har hunden? Og hvilke har den ikke, hvis den ikke kan ha alle sammen?

Jeg håper dere forstår hva jeg mener her, men jeg har sittet og fundert litt på det der. Hva mener dere?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mener hunden har følelser. Den adferden hunden viser, forteller meg hvordan humør hunden min er i, og hvilke følelser den har.

Alle hunde-eiere skjønner vel at hunden er glad, når vi kommer hjem, og hunden hopper og spretter, logrer så halen nesten faller av, og rundslikker deg? Nå er vel slikking et dempet signal om jeg ikke har forstått feil, men hunder kan også dempe sin egen glede, ikke bare frykt, eller for å dempe eieren.

hunden min virker "lei seg" når jeg drar på skolen, han hopper opp på glass-døra og piper. hunden er et flokk dyr, som liker at flokken er samlet. i mine øyne er det derfor denne reaksjonen kommer når jeg drar fra ask. ikke bare er jeg et flokkmedlemm, jeg er også lederen i flokken. :lol:

så jeg trur både på lederskap, at dette har noe med føleleser hos hund og gjøre, og at hunden faktisk har følelser :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klart hunder har følelser. Hundene mine viser følelser de. Glede, sorg, frykt, aggresjon, sjalusi, forventning, ensomhet, kjærlighet, engstelse, misunnelse osv.

For deg som vil lese litt om følelser hos dyr, så kan dere ta en titt her :

http://human-nature.com/nibbs/02/bekoff.html

http://www.petplace.com/article-printer-fr...ly.aspx?id=1702

http://animalliberty.com/animalliberty/art...ff/marc-14.html

Lurifaks

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sjalu tror jeg godt de kan bli, om du ser hvordan noen hunder reagerer når eieren får barn f.eks. En gris jeg hørte om jagde eieren sin kjæreste rundt i stua :lol:

Men jeg er ganske sikker på at de ike har evne til å planlegge eller tenke på hevn f.eks.

Men jeg tror de har evne til å være glad, sørge, være usikker, aselvsikker, sjalu, redd, osv.

Sint er jeg litt usikker på

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei

hunder har jo føleser men, det kan ikke samenlignes med menneskers føleser.

Jeg tror også de kan bli sjalu, det har jeg sett i flere tilfeller.

Vennina mi har en boxer hann, han var omplassert til henne. Han har blitt så utrolig avhengi av henne. Hun fikk seg kjæreste her får en stund tilbake. Han plukka faktisk ut jakka hans, og der hang det mange jakker allså, den rev han i filler, og etter det, fant han mobilen hans, som lå vedsiden av venninen min sin, han spise opp den også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oi, hehe.. Den hunden må ha vært skikkelig sjalu :lol:

Ja, jeg mener også at hunder har følelser. Kanskje ikke like mange følelser som oss mennesker.. Hunder kan være glad, trist, redd, sint, og muligens sjalu. hmmm.. men hva med skuffet? lykkelig?

Hvilke følelser har ikke hunden, tror dere??

Men takk for svarene altså, ville bare vite hva dere syntes om dette emnet. Hehe, følte meg nesten litt dum når jeg leste svarene. Det var akkurat som at jeg ikke skjønte at dyrene hadde følelser ;)

For det kunne jo vært som noen skrev i et annet innlegg, at det vi mennekser trodde var hundens sjalusi, egentlig var hundens dempende signal, men at vi bare hadde lagt et menneskelig ord som passet over det.. Men utifra dere skrev, gjelder ikke det når hunden er glad, trist, redd, sint, og det var vel egentlig det jeg ville frem til :wink:

Men gjelder det når hunden er sjalu? Og hva med andre følelser? Hunden har flere følelser enn å være glad, trist, redd, sint...?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvfølgelig har hunder følelser hadde jeg nær sagt, dvs jeg vet jo ikke helt sikkert det men jeg tror det.

Hva slags følselser og om de tilsvarer våre menneskefølelser er jeg dog litt mer usikker på. Om de føler glede, redsel etc på samme måte som oss tror jeg vel egentlig ikke.

Ser på min lille basenji-hurpe (joda, hun er min lille øyesten men jeg forsøker å se henne for det hun "er"). Hun er voldsomt hunde-aggressiv. Jeg er 99.9999 % sikker på at det er frykt som trigger agresjonen hennes, men ser man på henne ser man kun raseri (eller det vi kaller raseri). Jeg tror hun opplever voldsomt sinne men at det er frykt som har gitt henne det der "adrenalin-kicket" som gjør henne sint og istand til å "forsvare" seg - akkurat som når noen man er glad i, ikke kommer hjem til avtalt tid og som først kommer hjem etter man virkelig har begynt å bekymre seg - det første man føler er et voldsomt raseri fremfor lettelse! (De som har barn som ikke har kommet hjem fra skole til avtalt tid, vet hva jeg mener!) Det er jo noradrenalin eller noe slikt som gir raseriet!

Ellers tør jeg påstå at basenjien "elsker" flattgutten vår - enda hun sender han ut av rommet når det står vafler på bordet (hun elsker også vafler..utvilsomt.. på en annen måte men..) og han får ikke lov å ligge i senga vår. Tilsynelatende lar hun han ikke hilse på gjester heller - hun flyr på han når vi får besøk! Gjestene tror hun er sjalu, men de tar fryktelig feil. Hun er menneskesky og anser mennesker som skumle greier. Når det kommer besøk forsøker hun å jage bort Kark slik at han skal være trygg! Nå lar ikke Kark seg stoppe av en liten illsint basenji, så da går hun over til plan B hvis vi ikke griper inn - og det er å jage bort besøket hvis hun får sjans! Så når vi får besøk, tar vi bort Kark inntil basenjien har fått forvisset seg om at besøket faktisk er ganske så harmløst - og så får Kark lov å hilse. Da er det greit for basenjien. Snodige disse biskene våre!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvfølgelig har hunder følelser hadde jeg nær sagt, dvs jeg vet jo ikke helt sikkert det men jeg tror det.

Hva slags følselser og om de tilsvarer våre menneskefølelser er jeg dog litt mer usikker på. Om de føler glede, redsel etc på samme måte som oss tror jeg vel egentlig ikke.

Ser på min lille basenji-hurpe (joda, hun er min lille øyesten men jeg forsøker å se henne for det hun "er"). Hun er voldsomt hunde-aggressiv. Jeg er 99.9999 % sikker på at det er frykt som trigger agresjonen hennes, men ser man på henne ser man kun raseri (eller det vi kaller raseri). Jeg tror hun opplever voldsomt sinne men at det er frykt som har gitt henne det der "adrenalin-kicket" som gjør henne sint og istand til å "forsvare" seg - akkurat som når noen man er glad i, ikke kommer hjem til avtalt tid og som først kommer hjem etter man virkelig har begynt å bekymre seg - det første man føler er et voldsomt raseri fremfor lettelse! (De som har barn som ikke har kommet hjem fra skole til avtalt tid, vet hva jeg mener!) Det er jo noradrenalin eller noe slikt som gir raseriet!

Ellers tør jeg påstå at basenjien "elsker" flattgutten vår - enda hun sender han ut av rommet når det står vafler på bordet (hun elsker også vafler..utvilsomt.. på en annen måte men..) og han får ikke lov å ligge i senga vår. Tilsynelatende lar hun han ikke hilse på gjester heller - hun flyr på han når vi får besøk! Gjestene tror hun er sjalu, men de tar fryktelig feil. Hun er menneskesky og anser mennesker som skumle greier. Når det kommer besøk forsøker hun å jage bort Kark slik at han skal være trygg! Nå lar ikke Kark seg stoppe av en liten illsint basenji, så da går hun over til plan B hvis vi ikke griper inn - og det er å jage bort besøket hvis hun får sjans! Så når vi får besøk, tar vi bort Kark inntil basenjien har fått forvisset seg om at besøket faktisk er ganske så harmløst - og så får Kark lov å hilse. Da er det greit for basenjien. Snodige disse biskene våre!

He He :D

Jeg liker den Basenjien din kjenner jeg..Minner om galepusen min ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det kan være at strået har forårsaket et sår eller noe som holder på å gro. Hvis du er usikker, ta en telefon til dyrlegen og hør hva de sier. Jeg ville sett det an et par dager til om hunden ikke er plaget ellers.
    • For ca 3 dager siden startet hunden min å nyse noe voldsomt. Plutselig kom det masse neseblod, og mens jeg hastekjørte til vetrinæren kom det plutselig et gress-strå ut av nesa hans… Dro det forsiktig ut, og da stanset både blødning og nysing og lillemann var like kvikk og glad som ellers!  Bare snu bilen å komme seg hjem…  De siste to dagene har han gått rundt å «harket» innimellom. Det virker som om han har noe ubehag i halsen. Ser ingen gress eller noe annet som sitter bak i svelget… Såå kan det være ubehag fra strået som kom ut av nesa?  Eller bør jeg ta han til vetrinær og få sjekket? Føler meg som en hysterisk hundeeier her jeg sitter, så hvor lenge skal jeg se an «harking» før jeg ringer dyrelege?🤣 Han har ingen problemer med pust, og harkingen kommer hvis han blir litt gira 
    • Ede er bra i magen igjen, etter en lang periode på kost bedre egnet for gris enn en hund. He doesn't seem to mind ^^ Jeg uttalte nylig at det som en periode har tedd seg som Sir Edeward nå har begynt gjenoppta mange uvaner han hadde som yngre. Kampen om kjøkkenbenken, motvilje mot utgangsstlling, vil ikke slippe leker på kommando. Han har begynt te seg valpete igjen, på alle måter.  When Dickhead Awakes var en boktittel jeg lekte med da jeg planla hundeholdet. Selv om han fortsatt sitter og tisser som en jente og spiser som en toåring, så blir nok de neste sidene i denne dagboken hetende nettopp det.
    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...