Gå til innhold
Hundesonen.no

Fryktaggresjon - en utbredt diagnose?


julnil
 Share

Recommended Posts

Jeg hører ofte om fryktaggressive hunder, og har selv hatt en som nok lett kunne fått dette stempelet.

Jeg har mange ganger tenkt på dette med fryktaggressjon...hvorfor har så mange hunder dette stemplet på seg?

Er det ikke rart at så mange individer innenfor en art er så redde for hverandre, særlig med tanke på at de er flokkdyr?

Er de fryktaggressive, eller er de kanskje usikre men dominante, og dermed så slår den lave selvtilliten ut i en "overkill" av en væremåte?

Men igjen: hvorfor har vi så mange usikre hunder? Avler vi på dårlige individer, eller er det vi mennesker som er problemet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 98
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

I min verden så er fryktaggressiv nettopp det. En hund som blir aggressiv pga frykt.. Rart, nei det synes jeg ikke. Alle vi møter på tur er ikke flokk. Dessuten så er jo vi mennesker med og legger oss

Redsel og sinne er ikke to atferden, men to følelser. Og det går helt fint å være redd og sloss samtidig, men det går ikke an å flykte og sloss samtidig.

Adferd er det hunden gjør, og følelse er det hunden føler(sove er noe man gjør, ikke noe man føler, ergo er det selvfølgelig en adferd). Dvs at utagering er en adferd og redsel er en følelse. Hverken

Forskjellen på usikker/dominant og frykt/redd/aggressiv vil jeg si er en gradsforskjell, ikke noe mer.

Når det gjelder hvorfor vi har så mange med det stempelet... en del tror jeg bruker det som en unnskyldning. Alle hunder som blir angrepet trenger ikke å bli fryktaggressive, selv om de utagerer etterpå. Men fryktaggresjon er blitt en legitim årsak for dårlig oppførsel for en del.

For de reelle tilfellene så er det en god del av dem. Jeg tror ikke det er enten eller, men en kombinasjon av kultur rundt hundehold og avl, avl på dårlige individer, og oss mennesker. Hundehold har økt i popularitet og dermed tettheten mellom hundene, mens det finnes altfor mange meninger om hvordan man skal eller ikke skal gjøre ting, og altfor mange som skaffer seg hund uten å ha forutsetningene for det.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

MYE av det er avl, hundene er ikke lenger stødige nok til sinns til å klare å avreagere etter uheldige episoder. Valpis har feks hatt en dachstispe hengende i leppa når hun var rundt 10 uker, men hun er gullegod med småttiser, og leker pent og forsiktig med dem, hun legger seg ofte i dekk for å ikke være truende stor. Dvs stødig mentalitet med god avreagering, de gode opplevelsene teller mer enn de negative.

Gubben derimot, han var livredd andre hunder han, uansett kjønn og str. For han var en eneste episode nok, i voksen alder der han vi trodde han var en stødig sak som kunne leke med andre hanner uten problemer, men når det virkelig gjaldt klarte han ikke å avreagere, rett og slett. Det viser seg at hele kullet flippa, endel i voksen alder faktisk, og jeg tror det kun er ei tispe som fortsatt lever, hun har bodd i hundegård i minst fem år.

Hvordan vet vi at han var redd, og at det ikke var andre ting? Han snudde om han lukta andre hunder han, og ville hjem. Han snudde om han hørte andre hunder på avstand, og iallefall om han så de. Kom det hund bak oss på veien/stien, økte han tempoet for å komme seg vekk. Når han da ble pressa til å passere, da uttaggerte han for å være sikker på at de ikke kom bort til ham. Kom de bort til han alikevel, da var det kamp på liv og død rett og slett! Det tok mye og lang trening på å få han sånn noenlunde ok, jeg utviklet radar for å unngå andre hunder, og idet jeg ikke orket mer, så kom Valpis inn i livet hans og ble hans beskytterinne og buffer mot verden.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel somregel oss eiere som setter diagnosen på det. Jeg tar meg i å si at ene min har et snev av fryktaggresjon, går det an å bare ha et snev av det? Ser det veldig tydelig på at han vil faktisk ikke ha kontakt med fremmede hunder - ikke litt engang, gjør alt han kan for å unngå dem, men blir han presset så går han på fremfor å vente på å få bank. På trygge områder er han bare teit. :lol: Da er det nok ikke mest frykt som gjør det, mer terrotoriale tendenser om at fremmede hunder faktisk ikke har en skit inne på hans omårde å gjøre og han vet ikke hvordan han skal fortelle det på andre måter enn å gå på. Og så mangler han avreageringen. Han bruker evig lang tid på å komme over kjipe hendelser. Rasetypisk, javel - men ikke ønskelig i dagens samfunn - og heldigvis ting som jobbes med i avlsarbeidet.

Salukien min derimot er bare usikker, han redd, men ikke sinna, og det er det som er forskjellen på han og basenjien. Salukien er

pinglete, og backer unna, og kunne aldri i sine villeste fantasier funnet på å gå på bare fordi han er redd for å få bank, da tar han beina fatt heller. Han kan også "overtales" til at ting ikke er skummelt, der basenjien trenger og krever avstand, så kan salukien presses.

Så har man jo hunder som min første hund, som enkelt og greit bare hatet alt og alle som var nogenlunde fornuftig størrelse - ble ting for stort så turte hun ikke bruke kjeften, da hyla hun og stakk i stedenfor. Det var en ekte drittbikkje, ikke "ekte" fryktagresjon, i mitt hode.

Om jeg resonerer riktig, er jo en helt annen diskusjon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, kanskje noe av grunnen til fryktaggressjon er nettopp fordi de er flokkdyr? At de er sosiale med flokken sin og trives med dem, betyr vel ikke at de må like alle andre hunder de møter? Og skal man dra denne flokkdyr fordi de stammer fra ulven-greia, så er det vel naturlig at de er territorielle, og derfor forventer konflikt når de møter hunder utenfor flokken?

Har det mye å si om det ikke er reell fryktaggressjon, forresten? Det utgjør vel ingen større forskjell, annet enn i hodet til oss folkene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så en hund som ikke vil stikke av, men er klar til å angripe alt annet som sier voff, er ikke fryktaggresiv men xxxxx?

Hvis det var mitt innlegg du lurte på det på - så var det ikke det jeg mente, bare at min gærning, som hatet alt på to og fire ikke var fryktagressiv mot hunder som var større enn henne, da var hun bare redd. :lol: Banke dem som er på samme størrelse og mindre, men de man ikke kan vinne mot de hyler man og stikker fra, da er det mer enn frykt som ligger bak aggresjonen mot de andre hundene - tenker jeg. Til sammenligning så ser ikke basenjien min på størrelse - blir han presset på feil måte så smeller det uansett størrelse. Nå er jeg bortskjemt nok til å bo slik at det ikke er et problem, og kan gå med han løs siden han aldri oppsøker hunder eller mennesker på tur. Selv om han elsker mennesker.

Sånn for å ha sagt det, hun hadde så mange nevroser at man kunne fyllt et helt bibliotek. Hun var rett og slett mentalt dårlig. Og hadde aldri blitt 12,5 år om jeg hadde fått henne i dag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så da er det dette kroppsspråket som folk feildefinerer når de kaller en hund fryktaggressiv, og den ikke er det?

Lurer på hvordan hundene var på 70-tallet...var det er like stort tema da?

Sent from my iPhone using Tapatalk

Du kan overhode ikke sammenlikne hundeholdet i 70-tallet med det vi har nå. Det var laaangt færre hunder den gangen, hundeholdet var helt annerledes - folk brydde seg simpelthen mindre - og kunnskapen var mindre. Der jeg bodde var det feks de færreste som gikk tur med hunden sin, det var flere som bare slapp ut hundene sine så de kunne tusle rundt i omegn og lufte seg selv. Bråket hunden med andre, ble den stengt inne i hagen - så enkelt var det med det. Jeg gikk tur med bikkja m' og det var da noen "sinte" hunder blant de få jeg møtte på tur - men de var alltid i bånd. Nå i ettertid tenker jeg at disse "sinte" hundene kanskje var nettopp fryktaggressive?

En fryktaggressiv hund kan godt være territoriell og ha ressursforsvar - spesielt hvis ressursen er av en slik karakterr at det gir den redde hunden trygghet i en eller annen form. Imidlertid er det typiske for en fryktaggressiv hund i forhold til andre hudner/mennesker at det hjelper den å bli simpelthen oversett/ignorert. En slik hund handler ofte ut fra "angrep er det beste forsvar" og "jeg må ta den før den tar meg", om fryktaggresjon begynner med den "holdningen" er jeg ikke sikker på. Kanskje de begynner ut engstelige men siden de ikke har oppnådd å bli ignorert med de første "engstelsessignalene", så har de eskalert til aggresjon fordi det funker i hundens hode. Vi kan faktisk trekke inn litt Millan her også - den redde/engstelige hunden er svak og blir derfor lett angrepet av andre pga hunder angriper svakhet (Millans ord, men det er faktisk litt/mye i det tror jeg).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hører ofte om fryktaggressive hunder, og har selv hatt en som nok lett kunne fått dette stempelet.

Jeg har mange ganger tenkt på dette med fryktaggressjon...hvorfor har så mange hunder dette stemplet på seg?

Er det ikke rart at så mange individer innenfor en art er så redde for hverandre, særlig med tanke på at de er flokkdyr?

Er de fryktaggressive, eller er de kanskje usikre men dominante, og dermed så slår den lave selvtilliten ut i en "overkill" av en væremåte?

Men igjen: hvorfor har vi så mange usikre hunder? Avler vi på dårlige individer, eller er det vi mennesker som er problemet?

I min verden så er fryktaggressiv nettopp det. En hund som blir aggressiv pga frykt.. Rart, nei det synes jeg ikke. Alle vi møter på tur er ikke flokk. Dessuten så er jo vi mennesker med og legger oss borti alt, de går i bånd, vi gjør rare ting, blir usikre osv, ikke noe av dette er naturlig for hunden. Om alle bare hadde sluppet ut hundene fra de var små, slik mange gjorde i 'gamle dager', så hadde de sikkert oppført seg helt annerledes også. Og selvfølgelig vil dårlig avl spille inn, noe jeg ikke betviler at det finnes mye av.
  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I følge Roger Abrantes er det ikke noe som heter fryktaggresjon. Dette fordi en hund ikke kan utføre to atferder samtidig. Altså han mener at en hund kan ikke være både redd og sint samtidig.

Men ikke vet jeg..

Redsel og sinne er ikke to atferden, men to følelser. Og det går helt fint å være redd og sloss samtidig, men det går ikke an å flykte og sloss samtidig.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Redsel og sinne er ikke to atferden, men to følelser. Og det går helt fint å være redd og sloss samtidig, men det går ikke an å flykte og sloss samtidig.

Det er mulig det. men hva som regnes som atferd er mye mer enn det vi tenker til daglig. Det å sove regnes også som en atferd.

Forøvrig refererte jeg bare til hva Roger Abrantes sier. Han er en veldig godt anerkjent etolog på hund.

Men det er jo mulig at personer på et hundeforum kan mer om dette enn Abrantes?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er mulig det. men hva som regnes som atferd er mye mer enn det vi tenker til daglig. Det å sove regnes også som en atferd.

Forøvrig refererte jeg bare til hva Roger Abrantes sier. Han er en veldig godt anerkjent etolog på hund.

Men det er jo mulig at personer på et hundeforum kan mer om dette enn Abrantes?

Adferd er det hunden gjør, og følelse er det hunden føler(sove er noe man gjør, ikke noe man føler, ergo er det selvfølgelig en adferd). Dvs at utagering er en adferd og redsel er en følelse. Hverken Utagering eller redsel trenger og ha noe med sinne og gjøre, selv om vi kanskje tolker det slik. Forøvrig så er sinne mer en forsvarsreaksjon/'bivirkning' enn en følelse. Følelsen er jo oftest redsel, usikkerhet, irritasjon, frustrasjon som kommer ut som sinne, og jeg tror også at dette er mer en menneske ting. Jeg tror ikke hunder går rundt og er sinte, ikke slik vi tolker sinne ivertfall.

Jeg tror vi kan like mye jeg for det du refererer til stemmer jo, det er vanskelig/umulig og utføre to adferder samtidig, men adferd og følelse samtidig blir noe annet. De to går jo gjerne hånd i hånd. Jeg tror det er sjeldent at noen av oss utøver en adferd uten og at det ligger en følelse bak. ;)

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er mulig det. men hva som regnes som atferd er mye mer enn det vi tenker til daglig. Det å sove regnes også som en atferd.

Forøvrig refererte jeg bare til hva Roger Abrantes sier. Han er en veldig godt anerkjent etolog på hund.

Men det er jo mulig at personer på et hundeforum kan mer om dette enn Abrantes?

Om du gir meg quoten på engelsk, så skal jeg oversette den korrekt for deg. For det stemmer, to motstridende atferder kan ikke utføres samtidig, det er jo derfor vi motbetinger en uvane med feks kommandoen sitt. Men å føle to ting på en gang går helt fint det, samt ha en el flere følelser samtidig som man utfører en atferd.

Og om vi ikke vet mer en Abrantes, så kan vi iallefall utrykke oss korrekt på norsk.

EDIT: søvn er en dårlig atferd å sammenligne med, da folk både danser, prater, går og pisser i do søvne. Søvn er en atferd som ikke automatisk overstyrer annen atferd, da det er ubeviss atferd, i motsetning til atferd i våken tilstand.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I følge Roger Abrantes er det ikke noe som heter fryktaggresjon. Dette fordi en hund ikke kan utføre to atferder samtidig. Altså han mener at en hund kan ikke være både redd og sint samtidig.

Må aggresjon være "sinne" da? Aggresjon er en atferd, frykt er en følelse. Klart atferden kan utløses av en følelse.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Frykt kan jo resultere i aggressjon. Feks så er det utallige eksempler på folk som feks hopper fram fra bak döra og skremmer noen og får en på tygga som takk :P Personen blir redd og slår.

Hvorfor skal det väre annerledes for hunder?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Frykt hos hunder virker som er mer og mer vanlig, men det kan hende jeg tar feil der. Irrasjonell frykt er aldri bra, om hunden løser redselen sin med å reagere aggresivt, så har man et problem. Et problem man før i tiden løste ved å eliminere bikkja? I dag analyserer man dem i stedenfor i huet og ræva, og velger avliving som absolutt siste utvei, uansett hva, later det til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I min verden så er fryktaggressiv nettopp det. En hund som blir aggressiv pga frykt.. Rart, nei det synes jeg ikke. Alle vi møter på tur er ikke flokk. Dessuten så er jo vi mennesker med og legger oss borti alt, de går i bånd, vi gjør rare ting, blir usikre osv, ikke noe av dette er naturlig for hunden. Om alle bare hadde sluppet ut hundene fra de var små, slik mange gjorde i 'gamle dager', så hadde de sikkert oppført seg helt annerledes også. Og selvfølgelig vil dårlig avl spille inn, noe jeg ikke betviler at det finnes mye av.

Her sier du noe som jeg har lurt på: er båndtvangen en del av problemet? Får ikke hunder møtt hverandre på en god måte? Var en eldre mann som kommenterte dette for flere år siden: hadde hunder fått gått løse, hadde det ikke vært så mye utagering som det vi ser i bånd..

Ikke reellt at båndtvang oppheves da, men kan det tyde på at det er vi å andre enden i båndet som ofte er utslagsgivende?

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her sier du noe som jeg har lurt på: er båndtvangen en del av problemet? Får ikke hunder møtt hverandre på en god måte? Var en eldre mann som kommenterte dette for flere år siden: hadde hunder fått gått løse, hadde det ikke vært så mye utagering som det vi ser i bånd..

Ikke reellt at båndtvang oppheves da, men kan det tyde på at det er vi å andre enden i båndet som ofte er utslagsgivende?

Sent from my iPhone using Tapatalk

Det kan godt være en faktor, men båndtvang eller ikke, jeg hadde ikke sluppet bikkja mi ut på egenhånd uansett, og hadde jeg vært med så hadde jeg uansett ikke ville latt den hilse på/leke med alt og alle, men mulig jeg er litt farget av negative opplevelser.

Edit: Ja, eiere vil jo uansett spille en stor rolle i hundens liv, som emilie sier, før ble 'drittbikkjer' avlivet nå blir de analysert(og i verste fall satt i avl), og i tilegg avles det på mye rart samt at i noen grupper i hundemiljøet kan man ikke engang si nei til bikkja. Sier seg selv at det ligger godt til rette for negativ utvikling hva adferd gjelder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I følge Roger Abrantes er det ikke noe som heter fryktaggresjon. Dette fordi en hund ikke kan utføre to atferder samtidig. Altså han mener at en hund kan ikke være både redd og sint samtidig.

Men ikke vet jeg..

skulle gjerne hatt referansen der han sier dette?
Lenke til kommentar
Del på andre sider

skulle gjerne hatt referansen der han sier dette?

Google er din venn :) Her er linken til artikkelen (pdf-fil), og her er sitatet:

Such behavior patterns are not necessarily motivated by these drives. It is not, for example, possible to be fearful and aggressive and the same time. Fear leads to passivity or flight, and aggression to attack. One cannot be immobile and attack simultaneously, or attack under flight. When people speak of fear-aggression they mean submissive-aggression, which may occur when an aggressor does not accept the animal’s submission and there is no possibility of escape. The initial submission turns into submission and fear, and finally into submission and aggression. When a dog attacks another, it is always aggressive.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Var det ingen som skulle kommentere Robert Abrantes påstand om at det ikke går an å både føle frykt og være aggressiv samtidig? :P

Jeg lurer jo litt på hvorvidt Robert Abrantes har glemt eller valgt å overse en mekanisme som kalles "fight or flight". Dette sier Store medisinske leksikon om den responsen (min utheving):

Flight-fight respons, en reaksjon på plutselige ytre truende eller skremmende hendelser, for eksempel ulykke, kjennetegnet ved angstpreget flukt, som kan være panisk (panikk) eller en reaksjon preget av sinne og aggresjon (fight). Sammen med frysreaksjoner (eng. freeze) utgjør flight og fight fylogenetiske bestemte og dermed nokså automatiserte umiddelbare responser på farer.

Mer om fight or flight-respons (mine uthevinger):

The fight-or-flight response, also known as the acute stress response, refers to a physiological reaction that occurs in the presence of something that is terrifying, either mentally or physically. The fight-or-flight response was first described in the 1920s by American physiologist Walter Cannon. Cannon realized that a chain of rapidly occurring reactions inside the body help mobilize the body's resources to deal with threatening circumstances.

In response to acute stress, the body's sympathetic nervous system is activated due to the sudden release of hormones. The sympathetic nervous systems stimulates the adrenal glandstriggering the release of catecholamines, which include adrenaline and noradrenaline. This results in an increase in heart rate, blood pressure and breathing rate. After the threat is gone, it takes between 20 to 60 minutes for the body to return to its pre-arousal levels.

The fight-or-flight response is also known as the acute stress response. Essentially, the response prepares the body to either fight or flee the threat. It is also important to note that the response can be triggered due to both real and imaginary threats.

The stress response is one of the major topics studied in the rapidly-growing field of health psychology.

Siterer også fra en artikkel om frykt:

Når vi blir redde skjer det en rekke fysiologiske endringer i kroppen. Vi har jo hørt om mødre som har løftet biler for å redde ungen sin, og at de som er redde ikke føler fysisk smerte når de blir skadet. Folk kan ha blitt livstruende knivstukket, men har likevel løpt fra gjerningsmannen. Smertene kommer etterpå. Årsaken er at blodet går fra hjernen til musklene. Vi styres av reflekser og blir sterke. Kroppen blir klar til kamp eller flukt, informerer Åsli til nettstedet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hvorfor vil du bytte hvis hunden fungerer på Vom? Hvis hunden fortsatt har løs avføring etter en uke ville jeg nok droppet det fôret ja.
    • Hei hundesonen! Jeg har en valp på 3-4 mnd som jeg holder på å bytte for på. Jeg bytter gradvis, startet med 4 dager hvor jeg ga 3/4 gammelt for (V&H), 1/4 nytt for, deretter 4 dager med 50/50, og så 3/4 nytt for en dag eller to, før jeg gikk tilbake til 50/50 fordi; Valpen har litt løs avføring. Typisk at det først kommer litt i normal konsistens, og så etterhvert blir det bløtere og bløtere. På ingen måte flytende/diare, men slik at det blir rester igjen i gresset der jeg plukker opp. Noen ganger går valpen to ganger på rad, først en med bra konsistens og så løsere i en tynnere strimle rett etterpå. Ofte er det og små halvfordøyde pinnebiter, små biter av stoff, grus og annet hun har fått i seg i dette løse. (Dette er små biter, prøver så godt jeg kan å forhindre dette men valpen spiser mye rart). Syns det begynner å lukte metallisk fra analen nå, mulig kjertlene ikke får tømt seg når det er litt bløt avføring? Høres dette normalt ut i en overgang til nytt for for en valp, eller bør jeg gi opp det nye foret og finne noe annet?
    • Haff, jeg sliter med de luksusproblemene vi har med casual turgåing. Altså, de er luksusproblemer ifht hvordan den gjennomsnittlige hunden i gata oppfører seg på casual tur - men ikke i gata vår. Våre nærmeste naboer er Midt-Norsk kompetansesenter for hund, så vi har en litt annen standard å måle oss etter, hence min følelse av å slite med hva folk flest synes er luksusproblemer, gitt den gjennomsnittlige hunden i andre sine gater. Med unntak av ved veldig spennende lukter så trekker ikke Ede i det hele tatt. Aldri vært hans greie. Han stopper og snur seg og venter på meg om båndet blir stramt. Foretrekker selv å ha det slakt. Han hører på meg når jeg ber han om noe og er ivrig på vakt etter oppgaver. Går omtrent halvparten av tiden pent ved min side som frivillig adferd. Har noen byks etter løv i vinden og drar LITT etter interessante lukter innimellom, og mister fokus og blir vimsete og tenderer mot raptus mot slutten om vi går for langt, men som energisk 6 mnd gammel (i dag, gratulerer med dagen, Edeward 🐾) er jeg ikke veldig bekymret for at sånt vil vedvare som problem i voksen alder. Han er stort sett flink gutt, MEN han er langt fra så veloppdragen som jeg helst vil ha ham. Han ploger og han går foran meg, han vimser til siden og han krysser foran meg. Det er irritasjonsmomenter. Vil gjerne ha en sånn robothund som bare går pent ved min side og følger med på hver minste bevegelse jeg foretar meg, altså.  Har på råd fra de langt mer kompetente naboene begynt å fase ut godbiter for å få bedre kontakt og kontroll. Belønner nå med lek og godsnakk og tempovekslinger istedenfor godis. Bygge relasjon. Han skal fokusere på meg, ikke på hva jeg har i hendene og lommene. Det er en omstillingsprosess. Gamle damer kan lære nye triks, men det tar tid. Fant ut det å belønne en fin turfot med hurtig gange og jogging fungerer som bare det. Ingen problemer å veksle tempo heller. Ede synes det var spennende med vekslinger mellom jogge, løpe og gå fort eller sakte. Spennende i seg selv, så lenge det er nytt, antakelig. Han er typen som liker variasjon og alt nytt er mer gøy enn det vi har gjort før. Med unntak av å sitte, ligge eller stå for å få kastet en apportleke, så surner han og protesterer om jeg ber om for mange repetisjoner av det samme. Temmelig nøyaktig fire rep av noe synes han er nok og nekter gjerne på den femte fordi han heller vil gjøre noe annet. Ikke Border Collie, m.a.o. Trenger mer variasjon i trening på øvelser.  Vi faser ikke fullstendig ut godisen enda. Mamsen er som en gammel hund med innarbeidede vaner og trenger tid på å finne tillit til at det skal gå an å få til. Har sluttet belønne fin turfot med godis, nå får han godprat, flere øvelser underveis og belønnes med lek for de istedenfor. Øvelsene blir da en sekundær forsterker. ..eller tertiær, for jeg tør ikke la være belønne gode 'slipp' med godis iblant. Han liker IKKE å slippe kampelekene sine  Akkurat på det punktet der har jeg svært lav tillit til fullstendig godisfrie metoder ennå. Vi får se.  Inntil videre lønnes også passeringer med godis. Dette fordi han har sterk byttedrift, spesielt på syklister som kommer bakfra og farer fra oss - de som kommer andre veien er han mer nonchalant om, da de innbyr ikke til jakt fordi de skal feil vei – helt motsatt av border collie, altså – og han har så sterke impulser til å hilse på forbipasserende mennesker, sladretrening med godis av høy verdi må vi bare fortsette med, fordi det fungerer.  I likhet med BC-blandingen jeg hadde, så trigger han her også frykt for å miste ham i en påkjørsel. Han har forstått at det sitter mennesker inni bilene, som han gjerne vil hilse på, og han har ikke NOEN konseptforståelse av mekanisk fysikk. Masse og fart i forbindelse med trafikk er ikke noe det går an å lære ham kløktig på den harde måten, så sladretrening på passerende biler er helt nødvendig med han her.  Strømgjerder derimot, det kan han lære på den vanskelige måten, så minner meg selv på å få det gjort. Trenger få narret ham borti gjerdet på en tom luftegård snarest, fordi en hest ville hilse på ham her om dagen. En vi har vært på nikk med ved passeringer en stund, han kom ivrig løpende til gjerdet for å si hei til oss, og Ede ble henrykt og ville borti for å hilse snute mot mule, som hesten innbød til. Ble en kjip opplevelse, fordi Ede har ingen anelse om hva strømgjerde er, og forstod ikke hvorfor jeg var så teit og holdt ham tilbake fra den nye kompisen sin. Han trenger finne ut hvorfor. Spørsmålet er hvordan narre han borti gjerdet på sitt eget initiativ når det ikke står en hest der. Vil jo ikke at han skal bæde på hester, for det kryr av dem her. Det er viktig å gi ham forståelsen av at det er gjerdet som er farlig og gjør vondt, ikke hestene. Fører opp på listen over to dos. 
    • Nå skal ikke jeg skryte på meg å kunne kjempemasse om hverken Malle eller hollender, men mitt inntrykk og det andre sier er at det er så store variasjoner innenfor begge rasene at du kan få begge type hunder (f.eks. mer skapt vs mer sosial, osv)  i begge rasene.   Men basert på de individene jeg kjenner av begge raser (som stort sett da er avlet for IGP ol) så vil jeg ikke si at hollender er noe mer krevende eller noe skarpere enn malle. Heller ikke mer energiske. Av de jeg har sett har hollendere litt lavere terskel for stress og lyd, men jeg er nok farget av hun jeg har selv 😂 og jeg har jo sett 10x fler maller enn hollendere.   Og hun jeg har er ikke spesielt selvstendig. Eller altså, hun kan fint være selvstendig og der det kreves, men hun henger jo etter meg som en skygge i typ alle situasjoner vi er i 😂 hun vil helst gjøre ting sammen med meg dagen lang 😂    Men den typen du beskriver høres ut som en typisk KNPV hund, hunder avlet mot bruk i politiet i Nederland osv. og de er nok sånn. Men min oppdretter av hollender blander KNPV linjer med sportslinjer, hvor hundene ikke er fult så skarpe, mer sosiale og ikke så selvstendige. De fleste i Norge er mer sportsavla.  Ble  langt svar ja 😄 I og med at det er så mange fler malle oppdrettere enn hollender tror jeg det er lettere å finne en bra malle. Jeg er heldig og kjenner flere som kan masse om både schæfer og malle til IGP bruk, så jeg må spørre og grave litt rundt 🧐😊  
    • Tatt bilder av pliktfølelse i dag. Han pleier være flink til å bli sittende/stående/liggende når jeg står oppreist, ter seg som et skolelys, men somehow har han tolket det at jeg setter meg ned på huk som: "Kom!" Forståelig nok. Et ekstra håndsignal mens jeg setter meg ned var alt som skulle til for å fikse den, men når jeg tar frem mobilen virker det som han er redd den skal fange mamsen, og han klarer ikke holde posisjonen, men haster inn for å redde turen fra den gledesdreperen der.  En real tålmodighetsprøve for begge å få lov til å ta bilder av de flotte sitt/dekk/stå han vanligvis har, da vi ikke snakker samme språk og har vidt forskjellige oppfatninger av hva den der svarte, flate greia er for noe, men vi fikk det da til etterhvert. Tjue bilder av naturskjønne omgivelser forsøplet av en lilla gummisnor, noen av dem også med hale og rumpestump på lagt i søpla, og så presenterer vi oss som om vi har litt fotoskills og hverdagslydighet sånn noenlunde på stell. Å få tatt fine bilder med langlina skjult eller litt penere dandert får være neste mål.    BTW, han har fått seg en praktisk custom klipp. Korrekt riesen frisyre drar nemlig inn sånne MENGDER med sand, en blir tullerusk. Fra å være vant med korthårede hunder på asfalt og gress i bymiljø, ble jeg virkelig smågal av all sanden de nydelige riesenbeina dro inn fra gårdsveiene her. Dessuten er flared jeans silhuett SÅ 90's. Vi gikk for en 2020 women's jeans fashion silhuett istedenfor. Praktisk. Ørene klarer jeg ikke klippe før det blir virkelig varmt, for han er så nuskesnusk kosemose søt med sånn spanielpels på dem. Litt sånn Lady og Landstrykeren hybrid look nå. Gen Z synes sikkert han ser ut som en skikkelig kjekkas hen/them/they. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...