Gå til innhold
Hundesonen.no

Jeg har en knurrer


Recommended Posts

Skrevet

Jeg har to hunder, og de er to vidt forskjellige personligheter. Den eldste, en tispe, kunne det aldri falle inn å knurre til "mor" :-) Hun er rett og slett for ydmyk i sin væremåte.

Den yngste derimot, en hannhund, er en helt annen type som går freidig på og ikke er redd for noe. Han sier i fra hvis det er noe som ikke passer, selv om hans happy go lucky-sinn stort sett er smørblid. Når jeg f.eks. skal klippe klørne hans og tar han på fanget, så kommer det et par knurr. Det driter jeg i, for å si det sånn, og ber han kort og litt småmorskt om å kutte ut tullet. Det pleier ikke komme noe mer da.

Ved et annet tilfelle kom det et knurr en gang, da han lå i sofaen med et lekkert tyggebein og jeg kom og satte meg ned ved siden av. Jeg overså knurret og satte meg der likevel, og sa kort "Slutt å tulle!". Han tok beinet og la seg et annet sted, og det var greit for meg :-)

Så man kan si at jeg "svarer" hunden når den kommer med knurr til meg, men jeg reagerer ikke veldig. Kort og greit og litt småmorsk i stemmen som for å fortelle hunden at "det der finner jeg meg ikke i, så kutt ut". Det ser ut til at hunden skjønner det utmerket godt, hva jeg mener, om den ikke akkurat forstår det ord for ord, for som regel kutter han ut knurrelyden med en gang og vi får gjennomført kloklippinga uten mere tull.

Har ikke opplevd knurring fra han ellers. Men de gangene han har gjort det, betyr det ganske enkelt "La meg være i fred", uten noen direkte aggressjon tilknyttet det. En beskjed hva han ønsker bare. Selv om det ikke alltid blir etterfulgt :D

  • Svar 58
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Ja, det er det jeg tenker litt også. Jeg hadde faktisk blitt bekymret om dyret knurra til meg i slike situasjoner, men det er det vel ingen grunn til, egentlig . Kanskje du BURDE tatt en sjekk ?

Jeg kjenner jeg blir litt overrasket over at det er så mange hunder som er "mugne" og sure når de sover? Jeg har aldri opplevd dette med mine briarder, og jeg tror jeg hadde blitt litt paff faktisk, o

Glefsing er ikke OK. Jeg ville gjort som Anniken skriver, nekte han adgang til sofa/seng etc. for å unngå slike situasjoner. Dersom han skulle gjøre det likevel, bør han få noen klare meldinger på at

Skrevet

Altså. Når Leja knurrer er det KUN lyd. Dessuten gjør hun det ikke når man kommer borti henne, kun hvis man flytter henne fordi hun ligger i veien (noe hun gjør til stadighet, siden hun får være i møblene). Såååh, nei. Synes ikke det er rart eller feil på noen måte. Mine hunder er begge generelt veldig vokale, og jeg tror murringa fra fjortisen er en del av det. Chessea kan man henge opp etter beina uten at hun lager noe lyd, så på det området er hun helt stille. Men hun høres ut som hun skal drepe noen når vi leker. Ulike såvisst! :)

Skrevet

Mye hundeeiere i denne tråden som burde bruke noen tusen hos veterinæren skjønner jeg.

Les hele tråden så vil du se at det ikke er så unormalt og slettes ikke behøver å bety at noe er feil. Om hunden ellers virker frisk og i form så er det jo bare direkte tull å dra til veterinæren. Bortkasta penger.

Det har aldri slått meg engang å dra til vetten for å sjekke min - han gjør det samme, han er mugg når han sover og ferdig med det. Og det er faktisk jeg også - dritasur om jeg blir vekka i tide og utide - og jeg glefser villt rundt meg uten at jeg føler trang til å dra til legen for en sjekk av den grunn.

Nei men kanskje de som bor sammen med deg synes du burde gjøre det hvis du har for vane med slik oppførsel!? :D

Knurring er et avstandsøkende signal, og bør bli tatt på alvor, men det er mange lyder som kan minne om knurring som har en helt annen betydning!

Når det gjelder veterinær, så er det bedre å dra dit en gang for mye enn en gang for lite, hvis du bryr deg om hunden vel og merke! Jeg er litt overrasket over at så mange tar så lett på dette med knurring og når hunden viser så tydelig at dette er ubehagelig at den bare løper sin vei. Når det gjelder belger generelt, så ville jeg absolutt ha vært mer oppmerksom på hunden. Så fort som det går oppi hode på den rasen og reaksjoner der etter.

Skrevet

Bikkja mi knurrer ikke fordi jeg er borti den, men når den hører lyder, ser noe rart osv.

Men jeg kan garantere at jeg verken trenger dyrlege eller atferdsterapaut for å fortelle meg at det er bare puberteten..

Dessuten, jeg er også sur hvis noen vekker meg unødig :-P og enda værre blir det hvis jeg ikke får spise frokosten min i fred :-P

Sent from my GT-I9100

Skrevet

Valpen min på snart ti uker er en knurrer, knurrer når han leker heftig med lekene sine, av og til springer han etter beina og knurrer, og når han leker med andre valper knurrer han avogtil. Ser ikke på det som noe problem, det er han som er en stor hund inni hodet sitt og vil tøffe seg. Han er en vokal valp da det er en vakthund.

Skrevet

Valpen min på snart ti uker er en knurrer, knurrer når han leker heftig med lekene sine, av og til springer han etter beina og knurrer, og når han leker med andre valper knurrer han avogtil. Ser ikke på det som noe problem, det er han som er en stor hund inni hodet sitt og vil tøffe seg. Han er en vokal valp da det er en vakthund.

Nå er det en forskjell på lekeknurring og dets om TS her beskriver, at hunden knurrer når de kommer borti den.
Guest Michellus
Skrevet

Bare for å avklare noe, så blir han ikke sur om jeg koser med han altså. Da legger han som regel på øra, løfter beinet eller vrir seg på ryggen. Det er som regel når vi kommer borti han på en "ikke-kosete" måte.. If that makes sense..

Skrevet

Bikkja mi knurrer ikke fordi jeg er borti den, men når den hører lyder, ser noe rart osv.

Nei, og det er vel en himla stor forskjell på det og problemstillingen trådstarteren har eller?

Skrevet

Nei, og det er vel en himla stor forskjell på det og problemstillingen trådstarteren har eller?

Så en morragretten belger er en sjuk belger, mener du?

Skrevet

Nei, og det er vel en himla stor forskjell på det og problemstillingen trådstarteren har eller?

Nei, men så vel det også snakk om senere i tråden at noen synes det var så rart at så mange hunder varslet såpass osv. Derfor ville jeg bare fremheve at min hvorfor min bråket..

  • 1 month later...
Guest Michellus
Skrevet

Så har det eskalert...

Vel, ikke med meg hvert fall. Men med sambis. A glefsebiter veldig gjerne på han om han irriterer A. Sambis synes ikke det er noe gøy (obviously) og tenker A ikke er glad i han.

Jeg aner ikke hva vi bør gjøre her. Bare han kommer borti han på en måte A ikke liker så setter han i gang.. Jeg tror fortsatt ikke det er smerter, da han ikke gjør det på meg :hmm:

Skal vi fortsatt takle det på samme måte, altså bare drite i det?

Skrevet

Så har det eskalert...

Vel, ikke med meg hvert fall. Men med sambis. A glefsebiter veldig gjerne på han om han irriterer A. Sambis synes ikke det er noe gøy (obviously) og tenker A ikke er glad i han.

Jeg aner ikke hva vi bør gjøre her. Bare han kommer borti han på en måte A ikke liker så setter han i gang.. Jeg tror fortsatt ikke det er smerter, da han ikke gjør det på meg :hmm:

Skal vi fortsatt takle det på samme måte, altså bare drite i det?

Når man faktisk glefser så er man over på noe litt annet, da er det ikke bare en lyd eller mumling i barten lengre.

Skrevet

En ting som ofte fungerer er å le av hunden og vise at "herregud, så teit du er" eller be bikkja om å gå vekk.

Jeg hadde aldri tolerert at bikkja knurret til meg. Hvis bikkja er sliten så får den heller fjerne seg, så det lærer jeg bikkjene ved å be de om å gå vekk/gå i senga si hvis de er gretne.

  • Like 1
Skrevet

A glefsebiter veldig gjerne på han om han irriterer A.

Hva gjør han som irriterer A da?

Det første jeg ville gjort, var og nekte han tilgang til sofa og seng. Ikke for det jeg tror Angus skjønner at han blir nektet tilgang fordi han oppfører seg dårlig, men for ikke å havne i situasjoner som fremprovoserer knurring og glefsing.

Ellers er det kanskje en ide å la samboer trene litt ro med Angus. Var det ikke sånn at han drev og lekeslåss med han tideligere? Jeg vet ikke. Ikke er jeg noe ekspert på område og det er jo vanskelig å si noe konkret når man ikke har observert dem sammen.

  • Like 1
Skrevet

Glefsing er ikke OK. Jeg ville gjort som Anniken skriver, nekte han adgang til sofa/seng etc. for å unngå slike situasjoner.

Dersom han skulle gjøre det likevel, bør han få noen klare meldinger på at det han driver med der ikke er greit.

Jeg mener ikke at han skal bankes, men han trenger tydelige beskjeder og klare grenser på hva som er greit og ikke greit. For glefsing kan fort bikke over på noe annet... :S

  • Like 2
Skrevet
En ting som ofte fungerer er å le av hunden og vise at "herregud, så teit du er" eller be bikkja om å gå vekk.

Den teknikken har jeg også brukt dersom Willy har gått i vranglås - jeg har slutta med det jeg skulle og heller jazzet ham opp og tullet og begynt å leke.

men for ikke å havne i situasjoner som fremprovoserer knurring og glefsing.

Akkurat det der tror jeg er veldig viktig faktisk - enten må man forsøke å unngå og framprovosere at han knurrer - eller man må gå så hardt til verks å si så klart i fra at han skjønner tegninga (men det tror jeg egentlig er en veldig dårlig taktikk siden det krever at man timer helt riktig og går inn med riktig tyngde, hvilket er mye vanskeligere enn å unngå provokasjon i utgangspunktet).

Skrevet

Ja, jag håller med ovanstående och "Roma" skrev väl det jag menar.

Att gläffsa efter en är inte okej och han bör få klar besked om det.

Tillgång till soffa och säng är godor han inte bör få när han uppför sig så.

Kämpa på Michelle!

  • Like 1
Guest Belgerpia
Skrevet

Nei, glefsing er ikke ok.

Jeg ville imidlertid ikke laget noe korrigeringsdrama ut av det, men jeg tror jeg ville bedt sambo om å geleide hunden f.eks. ut i gangen og bedt han legge seg der, helt rolig og helt uten drama - en liten "timeout". Bare for å poengtere at det der ikke er ok.

Han er i rette alderen for å være pjuk, litt "klatresjuk" kanskje - og skal jeg gjette så gjør han det mer fordi han kan og ikke fordi han nødvendigvis mener noe vondt med det. Bare litt sånn "feel good" når sambo blir usikker.

Jeg ville poengtert at det er uønsket ved å gi han timeout, ikke si noe, ikke korrigere, bare rolig få han unna å be han legge seg og så gå å sette seg igjen. Deretter invitere han inn i det gode selskap etter ett par minutter.

Skrevet

Nei, glefsing er ikke ok.

Jeg ville imidlertid ikke laget noe korrigeringsdrama ut av det, men jeg tror jeg ville bedt sambo om å geleide hunden f.eks. ut i gangen og bedt han legge seg der, helt rolig og helt uten drama - en liten "timeout". Bare for å poengtere at det der ikke er ok.

Han er i rette alderen for å være pjuk, litt "klatresjuk" kanskje - og skal jeg gjette så gjør han det mer fordi han kan og ikke fordi han nødvendigvis mener noe vondt med det. Bare litt sånn "feel good" når sambo blir usikker.

Jeg ville poengtert at det er uønsket ved å gi han timeout, ikke si noe, ikke korrigere, bare rolig få han unna å be han legge seg og så gå å sette seg igjen. Deretter invitere han inn i det gode selskap etter ett par minutter.

Jag ser poängen men att korrigera bör inte nödvändigtvis vara dramatiskt av den grund.

När hunden har haft de samma tendenser som valp så är det ju tydligt att han inte förstått vad som är okej och inte. Därmed menar jag att han bör få klar besked om vad som är tillåtet och inte. Eftersom han inte förstått det än.

Och igen, att ge en klar besked bör heller inte vara varken dramatiskt eller brutalt.

  • Like 1
Skrevet

Vi har litt samme greia gående, selv om han er yngre, men vil anta at det føles likt pga. størrelsen :whistle: . Det er ikke om vi f. eks setter oss inntil eller "irriterer" (for det opplever jeg ikke at vi gjør eller at han syns), men er mer når han får det for seg at han skal sjefe eller blir heit i toppen (og noen ganger ut av det blå).

Vi har begynt med "nazi"-regime som involverer sitt og dekk. Først var det vanskelig å få gjennom en eneste sitt fordi hjernen koker og han ville heller prøver å slåss mot oss og brøle som en løve. Så det tar litt tid å jobbe med, men vi gjør det samme begge to og er konsekvente. Han får ikke lov til å prøve å snike seg vekk for å leke før han får et frisignal. Det er heller ikke lov til å hoppe frem og prøve å jafse tak i en arm når han får frisignal, da er det tilbake og start på nytt.

Hvis han ikke mener alvor (altså at han ikke kommer til å bite eller angripe, da har det liksom gått til et nytt nivå) så er det verdt et forsøk å innføre sånt. Altså regler og konsekvenser som viser ham at man ikke får gjøre sånt.

Skrevet

Chico har blitt mer pratsom på sine eldre dager, og brommer gjerne litt om han ligger under sofaen og man dulter borti ham. Men han ligger som regel på bortgjemte steder, som i bunn av klesskapet, på det trangeste under pulten osv.

Det har vært en gang jeg virkelig sa ifra til ham, men det var når han prøvde å stikke av og jeg fikk tatt han på fersken og tok tak i ham i nakkeskinnet som var det eneste jeg kunne holde i på en hund uten halsbånd. Da snappet han etter meg, og det er IKKE lov. Han har ikke turt å prøve seg siden.

Men han har aldri snappet etter min søster og mor, men de lar han være i fred, jeg er litt mer streng på at når jeg har bedt han om å komme så skal han komme.

Guest Michellus
Skrevet

Ting som irriterer A: Litt av det samme som har vært. Hvis han har blitt invitert opp i senga eller sofaen og Sambis kommer borti han på en måte som A synes er unødvendig, hvis Sambis skal forbi A og dytter på han, hvis Sambis ber A gå ned fra seng eller sofa så KAN han gi noen gloser og vise litt av gebisset sitt om han føler for det.

Han gjør dette veldig sjeldent mot meg. Og gjør han det først mot meg så holder det bare å kremte litt fra min side før han gir seg og blir en stor koseball igjen.

A er jo i sin "beste" alder om dagene, det er sikkert og visst. Han skal gjerne tøffe seg for andre hunder, leke stirrekonkurransen med andre hunder og han har rett og slett blitt mye mer tøff i trynet mot ting da. Det er sikkert masse hormoner til grunn for denne atferden. Så var det måten å takle det på. Skal vi gå hardt til verks og virkelig gi han beskjed med store bokstaver om hva vi synes om det? Eller bør vi bare le av han? Strengere regler og frataging av goder blir det uansett.

Uff, jeg synes det er en vanskelig situasjon.. Sambis føler jo at bikkja ikke engang liker han når han holder på sånn. Og blir det til at A biter ordentlig, så er jeg så og si helt sikker på at A ikke vil være hos oss på en eller annen måte :cry: Det vil ingen av oss, så dette må ordnes opp i nå.

Skrevet

Nå er jeg ikke en ekspert på området, men vil ikke det å gå "hardt til verks" gi han enda større grunn til å si til å knurre/glefse etter samboeren din? Altså. Hadde jeg vært hund og vært usikker på grensene mine iforhold til en person og blitt tatt hardt for det slik at det ble ubehagelig ville jeg a. sluttet med adferden, men av redsel for den personen og antageligvis blitt enda mere usikker noe som kan føre til alternativ 2. b. svart grundig opp på konflikten og hoppet glatt over knurringa og glefsinga og bitt han hardt i hånden. (Og sikkert blitt avlivet for dårlig gemytt :lol: )

Når Frøken er sånn kommanderer jeg henne bort bare. Lager ikke noe styr ut av det. Sånn ER hun bare :)

Skrevet

Hvis han bare er ekkel, hormonell og tøffer seg så er det utfordringen å finne en korreksjonsmåte som gjør at han forstår at han ikke kan være ekkel med samboer. Det er jo ikke alltid så enkelt (beklager min ubrukelige og lite hjelpsomme post, men). Har ikke inntrykk ut ifra det hun skriver at han er usikker eller redd, men man vet jo aldri etter bare å ha lest på internett.

Gjør de også ting sammen ellers, som at han gir mat, er med på tur osv?

Skrevet

Ikke noe mer sofa/seng, strengere regler og krav, og bruke timeout som Belgerpia beskrev. Og jeg har ingen tro på at det hjelper å ta han fysisk. Tvert i mot, da vil han få et påskudd for å "ta igjen" - kanskje?

Ingen dilling og dulling, bare tydelige og klare beskjeder om at slik oppførsel er uakseptabelt. Og tren på at han må yte noe, for å oppnå noe.

Jeg er også litt tilhenger av å trene mye kontakt og at man f.eks. har et spesiellt ord eller lyd som gjør at oppmerksomheten endres. Jeg hadde det på Stitch, og selvom vi ikke hadde den type problemer med han, ble han litt mannemann av og til han også. Da var det bare å bruke "ordet" så var han ute av situasjonenen og han glemte hva han egentlig holdt på men (m.a.o en typisk belger :lol: )

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...