Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3


Zitka
 Share

Recommended Posts

Vi har bodd på Grua i 8 år nå. Grua har EN turisstattraksjon, tata ta: Gruene /Hadeland bergverksmuseum. Og her har vi ALDRI vært! Hva er det med at man er "turist" og blir kjent alle andre steder enn i ditt eget nærområde? Det skal vi gjøre noe med i dag. Vi skal møte Sindres bestevenn (m foreldre) der, og bli med på "barnas dag" der nede. De lover både skattejakt, toving, tegning med mineralervulkanutbrudd og barnevennlig omvisning med disse vognene inn i gruva. Skal bli epennende :)

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 9.9k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Fineste Tuva Marie ligger på brystet. Hun kom 21.29. Fin fødsel og alt står bra til. Lungene virker eksemplarisk!

Gratulerer masse til Marie og Øyvind med lille Johanne :D :banana: Hun kom 17:42 og alle 3 har det bra!!! *være flink og oppdatere sonen*

Verdens fineste lille jente kom til verden 00.04 i natt etter en stri tørn på fødestua. Hadde verdens beste jordmor siste økt og ung assistentlege som var fabelaktig, begge to bidro til at opplevelse

Posted Images

På den andre siden i diskusjonen...

[\b]I stor grad født sånn

Vår evne til å klare oss gjennom livets opp- og nedturer er i svært stor grad genetisk betinget. Over 70 prosent av de effektene som fører til forskjeller i vår motstandsdyktighet skyldes arv.[\]

Faktisk er prosenten 70 for jenter og så høy som 77 for gutter, viser en studie utført av forsker Trine Waaktaar og professor Svenn Torgersen ved Regionssentrene for barn og unges psykiske helse (RBUP) Øst og Sør.

Studien omfatter 2638 tvillinger mellom 12 og 18 år både eneggede og toeggede som har vurdert seg selv i forhold til fem temaområder. Også foreldrene har vurdert tvillingene.

204 av tvillingparene har dessuten gitt DNA-prøver.

Familiemiljøet du vokser opp i har ingen effekt på variasjonen i evne til å gjenvinne sitt vanlige funksjonsnivå etter belastninger. Individuelle miljøfaktorer hendelser som er unike for den enkelte står for 23 til 30 prosent av påvirkningen for henholdsvis gutter og jenter.

http://www.forskning.no/artikler/2011/desember/306427

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jo selvsagt Hanna, men det blir som du sier på den andre enden av diskusjonen. Hvordan barn takler det som møter dem på deres vei blir jo noe annet igjen :)
Men dette er et følsomt tema å diskutere, og jeg føler nok at det er best å la den ligge nå (selvom jeg synes det er superinteressant).

De aller aller fleste foreldre vil heldigvis deres barns beste, og gjør så godt de kan. Barn flest tåler også at vi gjør feil og utslitte m.m. både en og 50 ganger uten at de tar større skade av det :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jo selvsagt Hanna, men det blir som du sier på den andre enden av diskusjonen. Hvordan barn takler det som møter dem på deres vei blir jo noe annet igjen :)

Men dette er et følsomt tema å diskutere, og jeg føler nok at det er best å la den ligge nå (selvom jeg synes det er superinteressant).

De aller aller fleste foreldre vil heldigvis deres barns beste, og gjør så godt de kan. Barn flest tåler også at vi gjør feil og utslitte m.m. både en og 50 ganger uten at de tar større skade av det :)

Enig. (finleste ikke alle innleggene før jeg postet)

Det meste handler vel om å stokke de kortene man har fått utdelt og prøve å spille ette det man kan :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På den andre siden i diskusjonen...

[\b]I stor grad født sånn

Vår evne til å klare oss gjennom livets opp- og nedturer er i svært stor grad genetisk betinget. Over 70 prosent av de effektene som fører til forskjeller i vår motstandsdyktighet skyldes arv.[\]

Faktisk er prosenten 70 for jenter og så høy som 77 for gutter, viser en studie utført av forsker Trine Waaktaar og professor Svenn Torgersen ved Regionssentrene for barn og unges psykiske helse (RBUP) Øst og Sør.

Studien omfatter 2638 tvillinger mellom 12 og 18 år både eneggede og toeggede som har vurdert seg selv i forhold til fem temaområder. Også foreldrene har vurdert tvillingene.

204 av tvillingparene har dessuten gitt DNA-prøver.

Familiemiljøet du vokser opp i har ingen effekt på variasjonen i evne til å gjenvinne sitt vanlige funksjonsnivå etter belastninger. Individuelle miljøfaktorer hendelser som er unike for den enkelte står for 23 til 30 prosent av påvirkningen for henholdsvis gutter og jenter.

http://www.forskning.no/artikler/2011/desember/306427

Jeg kjenner at jeg har litt mer tro på den påstanden. Vi er alle født forskjellige og med forskjellige gaver og byrder.

Med den tanken er det lettere å akseptere at vi faktisk er født individer og har forskjellige mentale ressurser til rådighet uten å fordele "skyld". Noen er født sterke, andre er mer følsomme og vi har like mye behov for de alle i samfunnet, utfordringen står i å møte de på riktig måte uten å forvente at alle skal passe i riktig mal og takle de samme utfordringene.

Reform 94 står for meg som et fatalt tilbakesteg på utdanningsfronten ( ikke meg personlig, jeg slapp unna med et nødskrik og er som sagt stort sett sterkest teoretisk) fordi den bygger på en slags merkelig holdning om at alle skal være like og ha et likt utgangspunkt. Vi er ikke sånn. Vi er født forskjellige.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Reform 94 står for meg som et fatalt tilbakesteg på utdanningsfronten ( ikke meg personlig, jeg slapp unna med et nødskrik og er som sagt stort sett sterkest teoretisk) fordi den bygger på en slags merkelig holdning om at alle skal være like og ha et likt utgangspunkt. Vi er ikke sånn. Vi er født forskjellige.

Heldigvis er K 06 bygget på prinsippet om at barn er forskjellige med forskjellige evner og forutsetninger, og alle barn har KRAV på en utdannelse og oppfølging tilpasset deres ståsted og behov.

Viktigheten av tilpasset opplæring understrekes også i den såkalte læringsplakaten, hvor det heter at skolen og lærebedriften skal:

«fremme tilpasset opplæring og varierte arbeidsmåter»

Dette utdypes videre i læreplanverkets generelle del:«Undervisningen må tilpasses ikke bare fag og stoff, men også alderstrinn og utviklingsnivå, den enkelte elev og den sammensatte klasse.»

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Leser jeg rett :ahappy: ? Skal du ha ny bebi? Gratulerer isåfall :D 

Hehe, ja, takk. :) Er ikke veldig langt på vei enda da så har ikke offentliggjort det på fb. :)

Har på følelsen at det er gutt denne gangen, men det gjenstår å se. :)

Sent from my GT-I9505 using Tapatalk 2

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heldigvis er K 06 bygget på prinsippet om at barn er forskjellige med forskjellige evner og forutsetninger, og alle barn har KRAV på en utdannelse og oppfølging tilpasset deres ståsted og behov.

Viktigheten av tilpasset opplæring understrekes også i den såkalte læringsplakaten, hvor det heter at skolen og lærebedriften skal:

«fremme tilpasset opplæring og varierte arbeidsmåter»

Dette utdypes videre i læreplanverkets generelle del:«Undervisningen må tilpasses ikke bare fag og stoff, men også alderstrinn og utviklingsnivå, den enkelte elev og den sammensatte klasse.»

Men hva med i praksis? For meg ser det ut som det stilles stadig større Krav til prestasjoner i teoretiske fag allerede i tidlig barneskolen. Jeg er ikke lærer, men har en del lærere rundt meg og de uttrykker frustrasjon over et stadig større skjemavelde som tar fokuset bort fra elevene og den praktiske læringen.

Det samme ser jeg jo i barnehagen. A går i en såkalt reggio amilia barnehage. Mange fine tanker. Men hva barna får gjøre er lagt opp etter alder, ikke individ. A må vente et år før han er "gammel nok" til å lære ting han allerede kan...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hva med i praksis? For meg ser det ut som det stilles stadig større Krav til prestasjoner i teoretiske fag allerede i tidlig barneskolen. Jeg er ikke lærer, men har en del lærere rundt meg og de uttrykker frustrasjon over et stadig større skjemavelde som tar fokuset bort fra elevene og den praktiske læringen.

Det samme ser jeg jo i barnehagen. A går i en såkalt reggio amilia barnehage. Mange fine tanker. Men hva barna får gjøre er lagt opp etter alder, ikke individ. A må vente et år før han er "gammel nok" til å lære ting han allerede kan...

Jeg kan jo bare snakke om min opplevelse av skolen og hvordan reformen fungerer. Og vel, den fungerer ikke i praksis. Skolen har overhode ingen ressurser til å hjelpe min datter, som da ligger etter i fagene i så stor skala at det er bekymringsverdig. Hun skal begynne i 3. klasse imorgen, men oppfyller ikke kravene til de nasjonale prøvene for 1. klasse. Når hun gikk i første klasse hadde hun en lærer som var utrolig dyktig og flink til å tilrettelegge for henne. Men så flyttet barnefar med henne og hun begynte på ny skole. Betraktelig mindre skole og i en annen kommune. Det året har ødelagt mye for henne. De har brukt ene pedagogen som var tildelt en annen i klassen for å prøve å tilrettelegge med små grupper, men det har ikke vært nok. Så i mine øyne fungerer det overhode ikke. Ser også at de som kan mer går å kjeder seg i timene, og blir brukt som hjelpelærere for å hjelpe de barna som ikke forstår.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det samme ser jeg jo i barnehagen. A går i en såkalt reggio amilia barnehage. Mange fine tanker. Men hva barna får gjøre er lagt opp etter alder, ikke individ. A må vente et år før han er "gammel nok" til å lære ting han allerede kan...

Høres ut som de har misforstått litt da. I barnehagen jeg jobbet i, var det egne "baser" så barna kunne velge selv.

Reggio Emilia:

Den grunnleggende filosofien er at barn lærer gjennom å konstruere sin egen kunnskap i samhandling med andre barn, omgivelsene sine, og kompetente, nysgjerrige voksne. Barnet har alle muligheter for utvikling boende i seg. Pedagogens rolle er å legge til rette for mest mulig utvikling, la barnet få mulighet til å utforske og tolke omgivelsene.

Det er viktig å holde barnets spørsmål, hypoteser og teorier levende, samtidig som man studerer måten barnet leter etter svar og skaper mening i verden på. Et verktøy i denne sammenheng er pedagogisk dokumentasjon. Dokumentasjon bidrar til å synliggjøre arbeidet til barna og den pedagogiske praksisen.

20px-Sitat1m-no.png Gjennom pedagogisk dokumentasjon har vi mulighet til å se barnet på nytt – om og om igjen – og vi gjør oss synlige for oss selv 20px-Sitat2m-no.png – Hillevi Lenz Taguchi

I barnehagene i Reggio Emilia jobber barna med ulike prosjekter. Dette er en arbeidsmåte der den overordnede pedagogiske tanken er å la barnas ideer, interesser, tanker og nysgjerrighet vise vei for læring. Fremdriften i prosjektet blir til i en vekselvirkning mellom barnets spor og den voksnes blikk for barnet.

20px-Sitat1m-no.png Det man hører glemmer man, det man ser husker man, det man gjør forstår man 20px-Sitat2m-no.png – Loris Malaguzzi

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så nydelig datter du har Enits. Håper hun er heldig med lærerne heretter så hun får lære det hun skal i sitt eget tempo!

Har endelig fått far med på å flytte henne tilbake til skolen hun gikk på i første klasse. Vi krysser fingrene for at hun kommer i samme klassen som hun gikk i! Da får hun samme læreren, og mange av vennene sine der. Inkludert bestevenninen som hun gikk i barnehage med, som også ble plassert i samme klasse som henne for å trygge overgangen mellom barnehage og skole. Så jeg tror dette blir bra jeg!

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan jo bare snakke om min opplevelse av skolen og hvordan reformen fungerer. Og vel, den fungerer ikke i praksis. Skolen har overhode ingen ressurser til å hjelpe min datter, som da ligger etter i fagene i så stor skala at det er bekymringsverdig. Hun skal begynne i 3. klasse imorgen, men oppfyller ikke kravene til de nasjonale prøvene for 1. klasse. Når hun gikk i første klasse hadde hun en lærer som var utrolig dyktig og flink til å tilrettelegge for henne. Men så flyttet barnefar med henne og hun begynte på ny skole. Betraktelig mindre skole og i en annen kommune. Det året har ødelagt mye for henne. De har brukt ene pedagogen som var tildelt en annen i klassen for å prøve å tilrettelegge med små grupper, men det har ikke vært nok. Så i mine øyne fungerer det overhode ikke. Ser også at de som kan mer går å kjeder seg i timene, og blir brukt som hjelpelærere for å hjelpe de barna som ikke forstår.

Det er mitt inntrykk av skolen også. Jeg ser jo at mye av det handler om ressurser, og det er ikke lett å drive en bedrift hvor de ansatte som ikke fungerer omtrent må gjøre en innsats for å miste jobben sin. Det er MANGE gode lærere, men de dårlige får bli og legger en ekstra arbeidsbyrde på resten og ødelegger for elevene.

Når de gode lærerne i tillegg må bedrive en stor del av dagen med papirarbeid blir det fort ressursmangel.

Marie: A går i en avdelingsbarnehage, noe som er helt riktig for han som trenger en god og trygg voksenkontakt. De har primærkontakter på tvers av aldersgruppene, og det er kjempebra synes jeg.

Men når det kommer til prosjekter er gruppen plutselig delt inn i alder, og jeg er enig i at jeg ikke får det helt til å stemme med filosofien. Kanskje for å skape arbeidsro? Jeg vet ikke. Men i en ideell verden ville gruppene vært fordelt på interesse og evne, med mulighet for å skifte gruppe etterhvert som interressene endrer seg. A ville hatt mye mer utbytte av å være på gruppe med 4-5 åringene, men igjen: Det ville aldri falt meg inn å høre om det var en mulighet en gang .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde jeg visst dette for noen år siden så hadde jeg kanskje valgt annerledes enn jeg gjorde i situasjonen. Men jeg mente oppriktig det ville være best for henne å bli skjermet for meg og sykdom fremfor å måtte leve i det da hun var redd og utrygg. Men ser nå at jeg muligens har gjort det verre for henne ved å ikke være i hennes liv en stund, enn det kanskje ville vært om hun stod i det med meg isteden.

Egentlig en ganske kjip tanke, at jeg kan være årsaken til hennes problemer i hverdagen og på skolen :(

Det er ikke det det står, Enits. Du overlot datteren din til faren hennes. Fedre kan også være omsorgspersoner. Du gjorde ikke noe galt, det er riktig av oss å skjerme barna våre, selv om det betyr at vi må gi over primæromsorgen for de en stund :hug:

Kan dere holde opp? Enits sitter nå og tror at hun er skyld i sin datters problemer, fordi hun selv var syk mens datteren var liten!

Nei, Enits, det er ikke din skyld. Du gjorde det rette og sørget for at din datter fikk den nærhet og omsorg du selv ikke var i stand til å gi henne mens du var syk. Det skal utrolig styrke til å klare å gi fra seg sitt barn for barnets beste. All ære til deg :heart:

Nei veit du hva, du må holde opp. Det må være lov å diskutere litt sensetive ting uten å ta hensyn til enhver sår mammas følelse - og jo, jeg føler jeg har belegg for å si det, jeg har også tatt det valget Entis har måtte tatt, og har en datter som har problemer. Jeg føler ikke at det er en ok tanke selv at kanskje jeg har vært med å ødelagt for mitt avkom, men at det ikke skal være lov å nevne at f.eks barnehjemsbarna i Romania ikke utvikler seg fra spedbarnstadiet fordi de får for lite stimuli, og at sånt er skadelig, er ikke det samme som å overlate sitt barn i enn annen primæromsorgstakers hender.

Hadde jeg vært pappa, så hadde jeg blitt dritforbanna av utvikling i diskusjonen som dette. Enits og jeg har overlatt våre barn til fedrene dems. Fedre er også foreldre. Å overlate primæromsorgen til far er ikke det samme som å la et barn vokse opp på institusjon der de ikke får det stellet de trenger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke det det står, Enits. Du overlot datteren din til faren hennes. Fedre kan også være omsorgspersoner. Du gjorde ikke noe galt, det er riktig av oss å skjerme barna våre, selv om det betyr at vi må gi over primæromsorgen for de en stund :hug:

Nei veit du hva, du må holde opp. Det må være lov å diskutere litt sensetive ting uten å ta hensyn til enhver sår mammas følelse - og jo, jeg føler jeg har belegg for å si det, jeg har også tatt det valget Entis har måtte tatt, og har en datter som har problemer. Jeg føler ikke at det er en ok tanke selv at kanskje jeg har vært med å ødelagt for mitt avkom, men at det ikke skal være lov å nevne at f.eks barnehjemsbarna i Romania ikke utvikler seg fra spedbarnstadiet fordi de får for lite stimuli, og at sånt er skadelig, er ikke det samme som å overlate sitt barn i enn annen primæromsorgstakers hender.

Hadde jeg vært pappa, så hadde jeg blitt dritforbanna av utvikling i diskusjonen som dette. Enits og jeg har overlatt våre barn til fedrene dems. Fedre er også foreldre. Å overlate primæromsorgen til far er ikke det samme som å la et barn vokse opp på institusjon der de ikke får det stellet de trenger.

Faren hennes var ingen god omsorgsperson på den tiden heller, så jeg overlot ansvaret/min omsorgsandel til et fosterhjem. Men det var en familie hun kjente da de var besøkshjemmet hennes. Og hun elsker de for alt i verden og vi har enda kontakt. Hun er som den lille datteren de aldri fikk (de har 2 gutter). Så hun har fått flere omsorgspersoner og en større familie enn mange andre. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...