Den store baby(og barne)tråden <3

[Mud]

Selvfølgelig har trygghet og nærhet de første årene mye å si. Det er det ingen som protester på.

Jeg er veldig bevisst på å prøve å "veie opp" all stresset A ble utsatt for sine første levemåneder og stresset han fortsatt opplever ved å stadig måtte løsrives ved å alltid møte hans behov for nærhet og alltid vise og utrykke forståelse for hans følelser, selv når han er urimelig.

MEN! At problematferd uten unntak kan spores tilbake til en type omsorgsvikt de første årene går jeg fortsatt ikke med på.

Noen barn er født mer følsomme og kan utvikle problematferd i møte med skole , barnehage osv helt uten at foreldrene kan lastes. Du skal ha en absurd god trygghet hjemmefra hvis ikke feks mobbing fra elever og lærere ( lærere mobber også ) eller manglende individuell forståelse fra såkalte fagpersoner ikke skal være ødeleggende. Det ER traumatisk for et barn å ikke bli møtt på en skikkelig måte når man skal ut på den plattformen. Å si at det uten unntak skyldes foreldre blir da altfor enkelt.

Det finnes flust av eksempler på barn som har hatt store problemer med aggresjon , skolevegring etc som har endret seg drastisk ved skifte av skole.

Hva med dem? De første leveårene har ikke forandret seg. Det er måten de blir møtt som har forandret seg.

[Yodel]

Flotte og interessant artikler 2ne, takk

Loke, jeg er helt på nett jeg, og forstår hva du mener. Som sagt refererte jeg til det denne psykologen adferdsterapauten som jobber med denne typen barn sa.

Og jeg skjønner han også. Ta eksempelet du beskriver. Et ungt barn møtes ikke på korrekt måte, og utvikler adfersproblemer som ikke var der tidligere. Det kan enkelt ordnes med et miljøstkifte fordi den følelsesmessige grunnbagasjen ligger der. Hadde ikke den ligget til grunn hadde ikke et miljøskifte vært nok. Da må man tilbake og arbeide på det følelsesmessige aspektet, og ikke kun det sosiale. Man må alltid møte barnet på den utviklingen det er og arbeide derfra.

[Mud]

Flotte og interessant artikler 2ne, takk

Loke, jeg er helt på nett jeg, og forstår hva du mener. Som sagt refererte jeg til det denne psykologen adferdsterapauten som jobber med denne typen barn sa.

Og jeg skjønner han også. Ta eksempelet du beskriver. Et ungt barn møtes ikke på korrekt måte, og utvikler adfersproblemer som ikke var der tidligere. Det kan enkelt ordnes med et miljøstkifte fordi den følelsesmessige grunnbagasjen ligger der. Hadde ikke den ligget til grunn hadde ikke et miljøskifte vært nok. Da må man tilbake og arbeide på det følelsesmessige aspektet, og ikke kun det sosiale. Man må alltid møte barnet på den utviklingen det er og arbeide derfra.

Men da blir det allikevel for enkelt å si at det er foreldrene, sant? All den tid ikke alle barn blir møtt på riktig måte ute i samfunnet. Ikke alle barn er så heldige at de får byttet skole, mange barn møter i tillegg de samme problemene på ny skole pga tillært atferdsmønstre og nye ukompetente lærere.

Mye mulig jeg er farget av inkompetansen min lille ( i utgangspunktet) trygge nevø møtte på sin skole og deres manglende evne og vilje til å ta psykologens tilbakemeldinger på alvor. Men jeg har begynt å grue meg oppriktig til sønnen min skal møte skoleverket. Når jeg ser hvor maktesløs selv lillesøster ( som har jobbet på samme skole og nå jobber på en annen med akkurat barn som faller utenfor) blir i møte med skolens arroganse og sønnens økende skolevegring blir jeg helt skremt.

Selv ikke en flere siders rapport om hvordan man konkret og enkelt kan møte hans behov for andre utfordringer ( iflg psykolog er han begavet, ikke tilbakestående som skolen mener) har blitt tatt til etterretning. Og det verste er at det er et såpass gjennomgående problem i det norske skoleverket at selv psykolologen uttalte "får håpe det hjelper, desverre kan jeg ikke gi lyve på han en diagnose som gjør at han har lovmessig krav på tilrettelagt undervisning".

Han er bare ett av tusenvis av barn som faller utenfor av forskjellige årsaker som foreldrene strengt tatt ikke kan lastes for.

[Angilja]

På tur ut døra til gjeterhundprøve her nå, så en smuule travelt, men her er en interessant artikkel, synes jeg, omkring tilknyttning, da særlig hos fosterbarn/adoptivbarn: http://www.haarklou.no/media.php?file=81

Flere her: http://www.haarklou.no/?parent_text=15&page=15&sub=15#ARTIKLER

[ida]

Hvorfor går du ut fra at Ask vil falle utenfor i skolesystemet, Loke?

[Mud]

Hvorfor går du ut fra at Ask vil falle utenfor i skolesystemet, Loke?

Jeg går ikke ut i fra det. På ingen måte. Men jeg har mistet troen på at han får det han trenger HVIS han skulle falle utenfor.

"Faresignalene" han viser er jo at han sannsynligvis kan både lese , skrive og regne i god tid innen skolen hvis han ikke snart stopper opp. Noe som er mye mulig han gjør. Og at han sliter sosialt med barn på hans egen alder.

Men dette kan rette seg opp, det er 3 år igjen. Når man ser hvor mye han har endret seg på de 3 første årene så blir jeg veldig overrasket hvis han ikke endrer seg de 3 neste.

HVIS han skulle vise seg å ligge langt fremme når skolen starter er han allikevel ikke like utsatt som nevø, siden A allerede har fått et lite varselflagg fra fagfolk som går på at han ligger over gjennomsnittet på det meste, der nevø fikk varselflagg på at han lå tilbake pga hørselsproblemer. Det følger faktisk ungen, fra 2 års kontrollen til barnehagetester til skolen. Det er skremmende. ..

[Enits]

Kvilhaug (2005) har på en meget overbevisende måte dokumentert dette faktum. Tap av nære omsorgspersoner er for barn en av de verste former for tap et barn kan oppleve. Mange forskere har dokumentert at ”effekten av tap ved varig atskillelse på annen måte enn ved død er mer traumatiserende enn tap ved død”, (Agid (1999), Canetti & al.(2001), Wethington (2001), Bron & al. (1991), Roy (1985), Kendler & al. (19992 og 2002) og Furukawa & al. (1999))

Det blir da forståelig at barn som mister kontakt med, eller fjernes fra en eller begge sine foreldre blir utsatt for noe av de verste traumer man kan utsette barn for.

Hadde jeg visst dette for noen år siden så hadde jeg kanskje valgt annerledes enn jeg gjorde i situasjonen. Men jeg mente oppriktig det ville være best for henne å bli skjermet for meg og sykdom fremfor å måtte leve i det da hun var redd og utrygg. Men ser nå at jeg muligens har gjort det verre for henne ved å ikke være i hennes liv en stund, enn det kanskje ville vært om hun stod i det med meg isteden.

Egentlig en ganske kjip tanke, at jeg kan være årsaken til hennes problemer i hverdagen og på skolen

[Yodel]

Loke, jeg har aldri sagt at "skylden" alltid ligger hos foreldrene.
Jeg sier at barnas første leveår er utrolig viktige, og at foreldrene er (skal iallefall være) de viktigste omsorgspersonene.
Barnet vil i alle tilfeller bli eksponert for veldig mange andre personer -både barn og voksne-som også bidrar til deres utvikling. Både positivt og negativt.
Ting er aldri sort /hvitt

[Mari]

Det 2ne skriver er jeg helt på linje med, men det er et enormt hopp derfra og prate om problematferd og spedbarn som innimellom bli liggende å gråte. Det siste betyr ikke det første! Det siste er det mange utslitte og overveldete foreldre som befinner seg i å gjøre, kun for sin egen tilregnelighet. Det betyr ikke at barna utsettes for omsorgssvikt eller at de ikke fpr en trygg tilknytning til sine foreldre.

Det var helt vanlig tidligere å la spedbarn gråte innimellom uten å plukke de opp, det ble sett på som viktig for lungeutviklingen til og med, det betyr ikke at de alltid lå alene eller at de ikke hadde tigjengelige foreldre mesteparten av tiden.

Å skape en trygg tilknytning handler ikke om å møte barnet på hvert eneste behov de har. For det første er det helt umulig, for de andre så er ikke det en erfaring barn skal ha. Man skal møte de på mange av behovene de uttrykker, men ikke alle.

At man avviser barnet er en sannhet for alle foreldre enten man merker det eller ei, det er ikke en oppskrift for atferdsvansker eller et tegn på mangel på omsorg. Barn er faktisk helt avhengig av å bli avvist for å rustes til livet.

Barnet mitt gråt mye da han var liten, han lå aldri alene og gråt, ikke en eneste gang. Jeg er litt stolt av det, med tanke på hvor skrapa jeg var enkelte dager. Men etter å ha opplevd hvordan en slik situasjon føles i månedsvis i strekk, hvordan det kan tyne deg til det ytterste, så har jeg forståelse for folk som møter sine egne grenser og bare må snu ryggen til noen ganger.

Det betyr ikke at det er normen, og det er når det er normen at Yodels konklusjoner blir aktuelle. Når barnas behov unntaksvis blir møtt, at en tilknytning aldri skjer, eller at tilknytningspersoner blir skilt fra barnet.

Problemet med slike konklusjoner er at man legger skyld. Og hva godt fører det med seg når man ser resultatet i Enits innlegg? Det er skummelt synes jeg, og en ufortjent blytung byrde å skulle måtte bære som forelder.

[Mud]

Sånn for å utdype. Både jeg, pappaen og halvbroren min kunne lese og skrive godt leeeenge før skolestart. Det ødela utdanningen til oss alle.

Alle 3 ble utsatt for mobbing de første skoleårene, men det klarte vi oss i gjennom uten store problemer. ( mulig vi fikk nok nærhet? )

Halvbroren min og pappaen til A utviklet etterhvert skolevegring pga kjedsomhet, jeg var velsignet med en interesse for tegning og god fantasi så jeg tegnet og drømte meg bort i mine 9 år i grunnskolen.

Pappaen til A har etterutdannet seg og tatt opp fag, men har hele tiden slitt med dårlig studieteknikk. Det samme med halvbror. Jeg gikk kreative fag, men har også fått kjenne på det å ikke være vant til å jobbe langsiktig for å oppnå mål.

Det sliter vi alle 3 med enda. Og det er det viktigste man kan lære i skolen, er det ikke? At uansett nivå så skal man jobbe for å utvikle seg og tilegge seg ny lærdom?

Å ikke lære en dritt på skolen i mellom hele barneskolen kan være enormt frustrerende , og når man i tillegg blir møtt med hån fordi man desverre tar teoretisk kunnskap raskere enn klassekameratene kan ødelegge for både videre utdanning og arbeidsliv.

Men i Norge er det ikke lov å lære fortere enn andre, det skaper motvilje hos både lærere, andre barn og ikke minst andre foreldre. Jeg merker allerede nå at jeg prøver å unngå at A skal slumpe til å legge sammen enkle regnestykker, eller prate om bokstaver i barnehagen når det er andre foreldre til stede. Det blir snakk. Og ikke positivt.

Men det blir på siden av den opprinnelige diskusjonen. Det er bare en av utfordringene barn kan møte som ikke all verdens omsorg hjemmefra kan bøtelegge fullt og helt.

[Yodel]

Flott og viktig presisering Mari.

Edit. Jeg kjenner ikke situasjonen din Enits, men får også vondt inni meg av din skyldfølelse. Vær snill med deg selv, og gjør det beste ut av situasjonen i dag

Loke, så leit at du føler at A ikke kan snakke om bokstaver og slikt i hans alder. Det er jo flott og bør oppmuntres og videreutvikles fra det øyeblikk han viser interesse.
Skolen har- i mine øyne- blitt vesentlig bedre på dette med tilpasset opplæring, men vi har en lang vei igjen og gå, og med ressursene vi har til rådighet er det å møte alle barn nøyaktig der de er en meget vanskelig oppgave.
Særlig når det gjelder de "skoleflinke" har vi en veldig lang vei å gå. Der er f.eks. danskene mye flinkere med egne "eliteskoler".

[ida]

Kan dere holde opp? Enits sitter nå og tror at hun er skyld i sin datters problemer, fordi hun selv var syk mens datteren var liten!

Nei, Enits, det er ikke din skyld. Du gjorde det rette og sørget for at din datter fikk den nærhet og omsorg du selv ikke var i stand til å gi henne mens du var syk. Det skal utrolig styrke til å klare å gi fra seg sitt barn for barnets beste. All ære til deg

[Mud]

Kan dere holde opp? Enits sitter nå og tror at hun er skyld i sin datters problemer, fordi hun selv var syk mens datteren var liten!

Nei, Enits, det er ikke din skyld. Du gjorde det rette og sørget for at din datter fikk den nærhet og omsorg du selv ikke var i stand til å gi henne mens du var syk. Det skal utrolig styrke til å klare å gi fra seg sitt barn for barnets beste. All ære til deg

Signerer. Det er det tøffeste og mest uselviske valget en mor kan ta, og fortjener applaus.

[Enits]

Flott og viktig presisering Mari.

Edit. Jeg kjenner ikke situasjonen din Enits, men får også vondt inni meg av din skyldfølelse. Vær snill med deg selv, og gjør det beste ut av situasjonen i dag.

Loke, så leit at du føler at A ikke kan snakke om bokstaver og slikt i hans alder. Det er jo flott og bør oppmuntres og videreutvikles fra det øyeblikk han viser interesse.

Skolen har- i mine øyne- blitt vesentlig bedre på dette med tilpasset opplæring, men vi har en lang vei igjen og gå, og med ressursene vi har til rådighet er det å møte alle barn nøyaktig der de er en meget vanskelig oppgave.

Særlig når det gjelder de "skoleflinke" har vi en veldig lang vei å gå. Der er f.eks. danskene mye flinkere med egne "eliteskoler".

Jeg gjør så godt jeg kan, på godt og vondt. Men det er utrolig frustrerende å se hvor hardt hun må kjempe så tidlig i livet (hun er bare 7 år). Dessverre har mye sviktet for henne og det er nok et sammensurium av årsaker til hvorfor hun har det som hun har det. Men jeg tror hun ville stått bedre i det hadde jeg ikke blitt syk siden jeg da ville hatt ansvaret og kunne tilrettelagt for henne på et tidlig stadie.

Kan dere holde opp? Enits sitter nå og tror at hun er skyld i sin datters problemer, fordi hun selv var syk mens datteren var liten!

Nei, Enits, det er ikke din skyld. Du gjorde det rette og sørget for at din datter fikk den nærhet og omsorg du selv ikke var i stand til å gi henne mens du var syk. Det skal utrolig styrke til å klare å gi fra seg sitt barn for barnets beste. All ære til deg

Jeg har gjort det jeg mente var best. Når ikke jeg kan så kan noen andre. Gikk tidlig til barnevernet når hun var lite og ba om hjelp,og har fått en utrolig hjelp. Hadde noen år (4 tror jeg) der jeg ikke var i livet hennes. Dvs, jeg stod på sidelinjen og passet på at ting ble gjort og at hun hadde det så bra som hun kunne, men jeg hadde ingen kontakt direkte med henne.

Men den tiden gjorde også at jeg fikk jobbet med meg selv og sykdom, som igjen gjør at jeg nå har kommet opp i 50% samvær som vi startet med nå i august. Som også betyr at hun har en ressurssterk person til å hjelpe henne med alle utfordringene i skolen, som pusher på ppt, barnevern og bup, som gjør det som trengs for at hun til slutt skal få den hjelpen hun trenger. Så noe positivt oppi alt det negative er det jo.

Det bare blir så fryktelig tydelig noen ganger, at hun nok ikke hadde slitt sånn hadde jeg ikke blitt syk av fødselen. Men vi kan ikke gjøre annet enn å gjøre det beste ut av situasjonen sånn den er.

Takk så mye for fine ord og støtte, setter veldig pris på det

[Yodel]

Å kjære Enits, det høres ut som om du virkelig har gjort det beste ut av situasjonen. For et tøfft valg å ta. I mine øyne (uten å ha mer kjennskap til situasjonen enn det jeg har lest her) har du virkelig satt din datters beste foran deg selv, men det er klart at dette har vært tøft for dere begge. Styrkeklem!

[Gjest]

Idag er den store 6 måneders dagen!

Da er det obligatorisk med bildespam. (Så det er bare å lade opp ElZorro!)

Fra i sommer:

Fra besøk hos hestene igår.

Ser ut som dyregalskapen har gått i arv.

Jeg prøver å skrive noe pent og klokt om hvor utrolig glad vi er i henne og hvor fin og morsom og spesiell hun er, men jeg tror jeg må la bildene og denne smileyen si det for meg...

Bare se det smilet på siste bildet som alltid møter oss, så heldige vi er!

[Gjest]

Og det var en veldig interessant diskusjon, og jeg sender en stor klem til deg Enits.

[Yodel]

Så herlige bilder Marie! Gratulerer med 6 mnd dagen Johanne!

Så må jeg helt få takke sonen som gav meg råd om what to do når minsten manglet en liten cm eller to på å komme inn på de fleste "barneaktiviteter" på Tusenfryd. Funket supert!! :

[Mud]

Jeg gjør så godt jeg kan, på godt og vondt. Men det er utrolig frustrerende å se hvor hardt hun må kjempe så tidlig i livet (hun er bare 7 år). Dessverre har mye sviktet for henne og det er nok et sammensurium av årsaker til hvorfor hun har det som hun har det. Men jeg tror hun ville stått bedre i det hadde jeg ikke blitt syk siden jeg da ville hatt ansvaret og kunne tilrettelagt for henne på et tidlig stadie. 

 

 

Jeg har gjort det jeg mente var best. Når ikke jeg kan så kan noen andre. Gikk tidlig til barnevernet når hun var lite og ba om hjelp,og har fått en utrolig hjelp. Hadde noen år (4 tror jeg) der jeg ikke var i livet hennes. Dvs, jeg stod på sidelinjen og passet på at ting ble gjort og at hun hadde det så bra som hun kunne, men jeg hadde ingen kontakt direkte med henne. 

 

Men den tiden gjorde også at jeg fikk jobbet med meg selv og sykdom, som igjen gjør at jeg nå har kommet opp i 50% samvær som vi startet med nå i august. Som også betyr at hun har en ressurssterk person til å hjelpe henne med alle utfordringene i skolen, som pusher på ppt, barnevern og bup, som gjør det som trengs for at hun til slutt skal få den hjelpen hun trenger. Så noe positivt oppi alt det negative er det jo. 

 

Det bare blir så fryktelig tydelig noen ganger, at hun nok ikke hadde slitt sånn hadde jeg ikke blitt syk av fødselen. Men vi kan ikke gjøre annet enn å gjøre det beste ut av situasjonen sånn den er. 

 

Takk så mye for fine ord og støtte, setter veldig pris på det  

Sender deg enda en klem

Ingen her kan sette oss inn i de enormt tøffe valgene du har måttet ta for datteren din. Jeg er sikker på at hun en dag vil se tilbake og være stolt av den sterke moren sin.

[Symra&Pippin]

Takk, skal prøve å slappe av litt nå.

Har ikke så mange bilder på mobilen nå. Har akkurat tømt sensor bilder, men har dette fra i går. Full av bringebær.

uploadfromtaptalk1376782146858.jpg

Sent from my GT-I9505 using Tapatalk 2

Så stor hun har blitt! Søta!

Kan dere holde opp? Enits sitter nå og tror at hun er skyld i sin datters problemer, fordi hun selv var syk mens datteren var liten!

Nei, Enits, det er ikke din skyld. Du gjorde det rette og sørget for at din datter fikk den nærhet og omsorg du selv ikke var i stand til å gi henne mens du var syk. Det skal utrolig styrke til å klare å gi fra seg sitt barn for barnets beste. All ære til deg

Rett ord til rett tid Ida. Klem til både deg og Enits.

[Enits]

Så herlige bilder Marie! Gratulerer med 6 mnd dagen Johanne!

Så må jeg helt få takke sonen som gav meg råd om what to do når minsten manglet en liten cm eller to på å komme inn på de fleste "barneaktiviteter" på Tusenfryd. Funket supert! :

Så herlig!

Takk nok en gang, dere er gode <3

[tm100021]

Sophia sier så mye morsomt om dagen, for en herlig alder dette er Hun har skjønt Lyra kanskje skal ha bebiser, og igår fant hun frem alle små bamsene og forklarte oss at det var leker til "Lyla beibiser." Prøvde å forklare at vi vet ikke enda om det kommer valper, og hvis det kommer blir det enda lenge før de kan leke. Men hun skulle spare dem til beibivalpene

[Yodel]

Vi har bodd på Grua i 8 år nå. Grua har EN turisstattraksjon, tata ta: Gruene /Hadeland bergverksmuseum. Og her har vi ALDRI vært! Hva er det med at man er "turist" og blir kjent alle andre steder enn i ditt eget nærområde? Det skal vi gjøre noe med i dag. Vi skal møte Sindres bestevenn (m foreldre) der, og bli med på "barnas dag" der nede. De lover både skattejakt, toving, tegning med mineralervulkanutbrudd og barnevennlig omvisning med disse vognene inn i gruva. Skal bli epennende

[Hanna]

På den andre siden i diskusjonen...

[\b]I stor grad født sånn

Vår evne til å klare oss gjennom livets opp- og nedturer er i svært stor grad genetisk betinget. Over 70 prosent av de effektene som fører til forskjeller i vår motstandsdyktighet skyldes arv.[\]

Faktisk er prosenten 70 for jenter og så høy som 77 for gutter, viser en studie utført av forsker Trine Waaktaar og professor Svenn Torgersen ved Regionssentrene for barn og unges psykiske helse (RBUP) Øst og Sør.

Studien omfatter 2638 tvillinger mellom 12 og 18 år både eneggede og toeggede som har vurdert seg selv i forhold til fem temaområder. Også foreldrene har vurdert tvillingene.

204 av tvillingparene har dessuten gitt DNA-prøver.

Familiemiljøet du vokser opp i har ingen effekt på variasjonen i evne til å gjenvinne sitt vanlige funksjonsnivå etter belastninger. Individuelle miljøfaktorer hendelser som er unike for den enkelte står for 23 til 30 prosent av påvirkningen for henholdsvis gutter og jenter.

http://www.forskning.no/artikler/2011/desember/306427

[Yodel]

Jo selvsagt Hanna, men det blir som du sier på den andre enden av diskusjonen. Hvordan barn takler det som møter dem på deres vei blir jo noe annet igjen
Men dette er et følsomt tema å diskutere, og jeg føler nok at det er best å la den ligge nå (selvom jeg synes det er superinteressant).

De aller aller fleste foreldre vil heldigvis deres barns beste, og gjør så godt de kan. Barn flest tåler også at vi gjør feil og utslitte m.m. både en og 50 ganger uten at de tar større skade av det