Den store baby(og barne)tråden <3

[Mari]

Nja. Ikke sånn veldig romslig tror jeg? A har brukt ribbesydd ull under uten problemer da. A har en ganske så tykk kulemage ( seriøst, fortsatt) og det har ikke vært noe problem selv i våres og med bomull og tykk ull under. Men de er ikke sånn posete som mange andre parkdresser.

Hmf. Drawback. H har også god mage, men jeg trenger romslig dress om den også skal fungere på vinteren.

[Baby]

Noen som har hatt barn som har vært litt trege med å gå?

Maya krabbet tidlig og reiste seg tidlig, men å gå er visst ikke så viktig ser det ut som...

Si at jeg ikke trenger å bekymre meg?

Hun er snart 15 mnd..

Sent from my GT-I9505 using Tapatalk 2

[Symra&Pippin]

Noen som har hatt barn som har vært litt trege med å gå?

Maya krabbet tidlig og reiste seg tidlig, men å gå er visst ikke så viktig ser det ut som...

Si at jeg ikke trenger å bekymre meg?

Hun er snart 15 mnd..

Sent from my GT-I9505 using Tapatalk 2

Jeg vet i alle fall om flere barn som har vært enda senere ute, og som har utviklet seg helt normalt etterpå. Det er vel noe med at hvis hun synes hun kommer seg omkring greit nok med å krabbe så stresser hun ikke med å slippe seg?

Vi ser gjerne et bilde av henne altså, det er jaggu lenge siden!

[Kristine&Scott]

Jeg anbefaler Polarn O Pyret sine parkdresser, de er romslige og utrolig god kvalitet

Datteren min på 16 kg har plass til flere lag med klær under sin, den er str 98. Hun er rundt 93-94 cm.

http://www.polarnopyret.no/barneklaer-unisex-2-12/yttertoy/parkdresser/parkdress-skall-barn-str-98-128.html

[Mud]

Noen som har hatt barn som har vært litt trege med å gå?

Maya krabbet tidlig og reiste seg tidlig, men å gå er visst ikke så viktig ser det ut som...

Si at jeg ikke trenger å bekymre meg?

Hun er snart 15 mnd..

Sent from my GT-I9505 using Tapatalk 2

15 mnd er faktisk den beste alderen å begynne å gå på pga skjelettet iflg hun som tok UL av hoftene til A når han var baby. Han var forøvrig fryktelig tidlig ute med alt annet enn å gå. Han var 14 mnd. Ingenting i veien med han. Han bare stoppet seg selv opp grovmotorisk for han var for opptatt av andre ting. 5 mnd senere sluttet han med bleier forøvrig

Jeg var 18 mnd. Overhodet ingenting i veien med fysikken min heller. Jeg kunne gått jorden rundt tror jeg. Ikke bare det , men jeg har en veldig rask gange og blir omtrent aldri sliten av å gå.

Slapp heeeeelt av.

[Mud]

Hmf. Drawback. H har også god mage, men jeg trenger romslig dress om den også skal fungere på vinteren.

Så ikke denne før nå. A hadde bomull og tykk ull under i våres som sagt. Uten problemer. Fordi han ikke kan ha ull mot huden må han ha flere lag med tøy.

[Mari]

Så ikke denne før nå. A hadde bomull og tykk ull under i våres som sagt. Uten problemer. Fordi han ikke kan ha ull mot huden må han ha flere lag med tøy.

Ok, håper de har den i butikken hos XXL, virker som den er vanskelig å finne. På nettbutikken har de bare en farge og i feil størrelse, ellers finner jeg den bare på HHs egen sider og der er den mye dyrere.

[Martine]

Noen som har hatt barn som har vært litt trege med å gå?

Maya krabbet tidlig og reiste seg tidlig, men å gå er visst ikke så viktig ser det ut som...

Si at jeg ikke trenger å bekymre meg?

Hun er snart 15 mnd..

Sent from my GT-I9505 using Tapatalk 2

E begynte å gå rett før hun var 15 mnd.

[Tricolor]

Noen som har hatt barn som har vært litt trege med å gå?

Maya krabbet tidlig og reiste seg tidlig, men å gå er visst ikke så viktig ser det ut som...

Si at jeg ikke trenger å bekymre meg?

Hun er snart 15 mnd..

Sent from my GT-I9505 using Tapatalk 2

Mine har ikke gått før 15-16 mndr. Og det er helt normalt. Den ene krabbet da han var 5 mndr, men han gikk ikke før over 15. Kom mye fortere frem med kranning, så å gå var ikke vits i. Jeg var veldig komfortabel med det, de er mer modne for å passe seg enn de som går 9-10 mnd. gamle.

Har riktignok en som ikke gikk før nesten 2 års-alder, men han var sen i det meste og har en utviklingsforstyrrelse.

Min konklusjon er at du ikke behøver å bekymre deg.

[Mud]

Ask får ikke eget rom til bursdagen. Sorry ass.

Nå har jeg fjernet 3 lag med gulv og begynt med varmluftspistol.

Forhåpentligvis ferdig til jul.

[Yodel]

Disse skrikekurene er fra mitt ståsted- som pedagog- så totalt feil.

Alle barn gråter, og særlig med kolikkbarn o.a. er det umulig å unngå (Magnus var selv et kolikkbarn, jeg har grått mine frustrasjonstårer sammen med han). Men man hjelper dem. Man kan kanskje ikke ta bort magevondten, men man kan være der sammen med dem. Det betyr alt. (ref. Bjørn Eidsvåg)
Jeg kan ikke presisere hvor mye de to første årene i et barns liv betyr i et barns utvikling. Det er her grunnlaget legges for at barna skal forstå sine følelser (bekret deres følelser, navngi dem, uansett hva det er. "Jeg ser du er lei deg, jeg ser du er sinna, er du glad o.s.v.) "
Det er her det lærer seg å kommunisere, og hvordan vi responderer på det de prøver å formidle.
My lord, hvordan ville du ha reagent dersom du var så dårlig/ hadde det så vondt at du ikke klarte den minste ting, og de som stod deg nærmest ikke gjorde noe, fordi "du har godt av å gråte litt".

De forstår seg selv igjennom deg, og lærer kommuniskasjon, å tolke ansiksuttrykk, stemmeleier og følelser.
Til dette trengs kjærlighet, oppmerksomhet og en-til-en øyekontakt, alt slikt som kommer ganske naturlig egentlig.

På barn (her snakker jeg skolealder) med stor problemadferd kan man- ifølge en meget dyktig og erfaren psykolog som jobber med nettop denne gruppen barn- uten unntak spore problemadferden tilbake til mangelfull oppmerksomhet /neglisjon eller overkjøring i småbarnperioden.
Den følelsesmessige utviklgen er viktigst fra 0-2 år, om denne blir etablert korrekt fortsetter denne naturlig inn i den sosiale utviklingen som varer fram til skolealder (5-6 år).
Først når både den følelsesmessige og sosiale utviklingen er godt etablert har barnet sjams til å ta tak i den kognitive utviklingen.

Ok, jeg pleier ikke å snakke så mye fag her inne, men noen puttet 2 cent på meg, og dette med å la barna ligge og skrike "fordi de har godt av det" er laget av mødre som ikke orker mer. Ikke av eller for barna.

[Aslan]

Noen som har hatt barn som har vært litt trege med å gå?

Maya krabbet tidlig og reiste seg tidlig, men å gå er visst ikke så viktig ser det ut som...

Si at jeg ikke trenger å bekymre meg?

Hun er snart 15 mnd..

Sent from my GT-I9505 using Tapatalk 2

Jeg var relativt treg med å begynne å gå (husker ikke akkurat hvor gammel da), men utviklet meg normalt lell Jeg hadde knallbra balanse da, jeg kunne feks sitte på huk og leke, men ville liksom ikke gå før jeg kunne gå perfekt

Broren min løp før han gikk, hadde null balanse, og løp til han kræsjet i noe

Så det trenger ikke være noe problem

[Aslan]

Disse skrikekurene er fra mitt ståsted- som pedagog- så totalt feil.

Alle barn gråter, og særlig med kolikkbarn o.a. er det umulig å unngå (Magnus var selv et kolikkbarn, jeg har grått mine frustrasjonstårer sammen med han). Men man hjelper dem. Man kan kanskje ikke ta bort magevondten, men man kan være der sammen med dem. Det betyr alt. (ref. Bjørn Eidsvåg)

Jeg kan ikke presisere hvor mye de to første årene i et barns liv betyr i et barns utvikling. Det er her grunnlaget legges for at barna skal forstå sine følelser (bekret deres følelser, navngi dem, uansett hva det er. "Jeg ser du er lei deg, jeg ser du er sinna, er du glad o.s.v.) "

Det er her det lærer seg å kommunisere, og hvordan vi responderer på det de prøver å formidle.

My lord, hvordan ville du ha reagent dersom du var så dårlig/ hadde det så vondt at du ikke klarte den minste ting, og de som stod deg nærmest ikke gjorde noe, fordi "du har godt av å gråte litt".

De forstår seg selv igjennom deg, og lærer kommuniskasjon, å tolke ansiksuttrykk, stemmeleier og følelser.

Til dette trengs kjærlighet, oppmerksomhet og en-til-en øyekontakt, alt slikt som kommer ganske naturlig egentlig.

På barn med stor problemadferd kan man- ifølge en meget dyktig og erfaren psykolog som jobber med nettop denne gruppen barn- uten unntak spore problemadferden tilbake til mangelfull oppmerksomhet /neglisjon eller overkjøring i småbarnperioden.

Den følelsesmessige utviklgen er viktigst fra 0-2 år, om denne blir etablert korrekt fortsetter denne naturlig inn i den sosiale utviklingen som varer fram til skolealder (5-6 år).

Først når både den følelsesmessige og sosiale utviklingen er godt etablert har barnet sjams til å ta tak i den kognitive utviklingen.

Ok, jeg pleier ikke å snakke så mye fag her inne, men noen puttet 2 cent på meg, og dette med å la barna ligge og skrike "fordi de har godt av det" er laget av mødre som ikke orker mer. Ikke av eller for barna.

Takk!

For meg som helsepersonell får jeg magevondt og blir kvalm av slike råd.

[Gjest]

Så bra skrevet Yodel.

Hadde du skrevet det i en blogg eller i en artikkel hadde jeg delt det videre...

[Mud]

Disse skrikekurene er fra mitt ståsted- som pedagog- så totalt feil.

Alle barn gråter, og særlig med kolikkbarn o.a. er det umulig å unngå (Magnus var selv et kolikkbarn, jeg har grått mine frustrasjonstårer sammen med han). Men man hjelper dem. Man kan kanskje ikke ta bort magevondten, men man kan være der sammen med dem. Det betyr alt. (ref. Bjørn Eidsvåg)

Jeg kan ikke presisere hvor mye de to første årene i et barns liv betyr i et barns utvikling. Det er her grunnlaget legges for at barna skal forstå sine følelser (bekret deres følelser, navngi dem, uansett hva det er. "Jeg ser du er lei deg, jeg ser du er sinna, er du glad o.s.v.) "

Det er her det lærer seg å kommunisere, og hvordan vi responderer på det de prøver å formidle.

My lord, hvordan ville du ha reagent dersom du var så dårlig/ hadde det så vondt at du ikke klarte den minste ting, og de som stod deg nærmest ikke gjorde noe, fordi "du har godt av å gråte litt".

De forstår seg selv igjennom deg, og lærer kommuniskasjon, å tolke ansiksuttrykk, stemmeleier og følelser.

Til dette trengs kjærlighet, oppmerksomhet og en-til-en øyekontakt, alt slikt som kommer ganske naturlig egentlig.

På barn (her snakker jeg skolealder) med stor problemadferd kan man- ifølge en meget dyktig og erfaren psykolog som jobber med nettop denne gruppen barn- uten unntak spore problemadferden tilbake til mangelfull oppmerksomhet /neglisjon eller overkjøring i småbarnperioden.

Den følelsesmessige utviklgen er viktigst fra 0-2 år, om denne blir etablert korrekt fortsetter denne naturlig inn i den sosiale utviklingen som varer fram til skolealder (5-6 år).

Først når både den følelsesmessige og sosiale utviklingen er godt etablert har barnet sjams til å ta tak i den kognitive utviklingen.

Ok, jeg pleier ikke å snakke så mye fag her inne, men noen puttet 2 cent på meg, og dette med å la barna ligge og skrike "fordi de har godt av det" er laget av mødre som ikke orker mer. Ikke av eller for barna.

Jeg er helt på nett, frem til den biten om at alle barn med store problemer har mammaer og pappaer som har gjort noe feil. Sorry, men det blir for lettvint for meg.

Det minner meg om den tiden når mødre alltid hadde skylden når barna hadde problemer, bare at da sa man at de var blitt bortskjemte og dullet med.

Jeg er langt i fra fagfolk, men det blir for lettvint altså. Jeg er overbevist om at fantastiske foreldre også får barn med problemer.

[tm100021]

Jeg er helt på nett, frem til den biten om at alle barn med store problemer har mammaer og pappaer som har gjort noe feil. Sorry, men det blir for lettvint for meg.

Det minner meg om den tiden når mødre alltid hadde skylden når barna hadde problemer, bare at da sa man at de var blitt bortskjemte og dullet med.

Jeg er langt i fra fagfolk, men det blir for lettvint altså. Jeg er overbevist om at fantastiske foreldre også får barn med problemer.

Jeg er nok enig med deg der, og man ser jo eksempler på barneflokker der en faller utenfor men har mer eller mindre identisk oppvekst som søsken som klarer seg sterkt i samfunnet.

[Yodel]

Jeg er helt på nett, frem til den biten om at alle barn med store problemer har mammaer og pappaer som har gjort noe feil. Sorry, men det blir for lettvint for meg.

Det minner meg om den tiden når mødre alltid hadde skylden når barna hadde problemer, bare at da sa man at de var blitt bortskjemte og dullet med.

Jeg er langt i fra fagfolk, men det blir for lettvint altså. Jeg er overbevist om at fantastiske foreldre også får barn med problemer.

Selvsagt får også fantastiske foreldre barn med problemer, men ifølge denne psykologen får de ikke barn med såpass store adferdsproblemer at forskjellige institusjoner er nødvendig.

Her snakket han om barn med STOR adferdsproblematikk, men også når det gjelder adferdsproblematikk i mindre skala kunne det nesten alltid spoles tilbake til brister og mangler i den følelsesmessige / og eller sosiale utviklingen (men da er gjerne også disse manglene i mindre skala).

INGEN foreldre er helt "feilfrie", og noen fasit i barneoppdragelse finnes ikke, for alle er vi unike, både foreldre og barn, heldigvis.

Selvsagt kan også andre ting inntreffe, for eksempel kan store traumer (post-traumatisk stress o.a)også utløse adferdsvansker som ikke eksisterte tidligere, men dersom du har en solid grunnmur å falle tilbake på vil en også kunne takle traumer på en helt annen måte. Er grunnen derimot litt skjør fra før skal det ikke mye til før det brister helt.

Jeg sier ikke at å la barnet ligge å skrike en gang eller fem vil utløse adferdsvansker dersom du ellers er raus med kjærlighet, øyekontakt, oppmerksomhet og omsorg. Bare ikke prøv å si setningen "barnet har godt av å gråte", det strider i mine ører mot all fornuft.

[Mud]

Selvsagt får også fantastiske foreldre barn med problemer, men ifølge denne psykologen får de ikke barn med såpass store adferdsproblemer at forskjellige institusjoner er nødvendig.

Her snakker jeg om barn med STOR adferdsproblematikk, men også når det gjelder adferdsproblematikk i mindre skala kunne det nesten alltid spoles tilbake til brister og mangler i den følelsesmessige / og eller sosiale utviklingen.

INGEN foreldre er helt "feilfrie", og noen fasit i barneoppdragelse finnes ikke, for alle er vi unike, både foreldre og barn, heldigvis.

Selvsagt kan også andre ting inntreffe, for eksempel kan store traumer (post-traumatisk stress o.a)også utløse adferdsvansker, men dersom du har en solid grunnmur å falle tilbake på vil en også kunne takle traumer på en helt annen måte. Er grunnen derimot litt skjør fra før skal det ikke mye til før det brister helt.

Så mennesker er da altså fritatt fra genetikken og alt er miljø? Hva da med feks bioplare lidelser, Add, AdHd etc?

Jeg tror like lite på at det alltid er foreldrenes feil at barna sliter som at det alltid er hundeeiers feil at bikkja er skrall. Sorry.

Nei, ingen foreldre er perfekte. Nettopp! Så hvis man leter godt nok etter feil som har blitt gjort kan man selvfølgelig finne det. Men det betyr ikke automatisk at den feilen er årsaken til noe som helst. Det er rett og slett for enkelt. Og utrolig provoserende for de foreldrene som sikkert allerede lurer på hva de har gjort feil.

[Yodel]

Så mennesker er da altså fritatt fra genetikken og alt er miljø? Hva da med feks bioplare lidelser, Add, AdHd etc?

Jeg tror like lite på at det alltid er foreldrenes feil at barna sliter som at det alltid er hundeeiers feil at bikkja er skrall. Sorry.

Nei, ingen foreldre er perfekte. Nettopp! Så hvis man leter godt nok etter feil som har blitt gjort kan man selvfølgelig finne det. Men det betyr ikke automatisk at den feilen er årsaken til noe som helst. Det er rett og slett for enkelt. Og utrolig provoserende for de foreldrene som sikkert allerede lurer på hva de har gjort feil.

Jeg skjønner absolutt skepsisen din, og det er vel grunnen til at jeg spurte denne psykologen / adferssterapeuten det samme som du spør om nå. Jeg refererte i mitt forrige innlegg til svaret jeg da fikk.

Selvsagt kommer det også et biologisk perspektiv til det hele, og til barn med forskjellige diagnoser er vel de to første årenes følelsesmessige læring og omsorg om mulig enda viktigere.

Sammenlign det med en valp som mister all kjærlighet, sosialisering og omsorg de første 2 mnd.

Uansett hvilke biologiske / genetiske forutsetninger den måtte ha er ikke framtidsutsiktene de beste?

Adferdsprobemer kan selvsagt oppstå uansett om valpeoppdragelsen "gikk på skinner", men ikke på samme ekstreme måte.

Igjen må jeg presisere at jeg her snakket om barn som i kortere eller lengere perioder faller utenom den offentlige skolen. Det skyldes sjelden fullt og helt genetiske faktorer, selvom det selvsagt også skal tillegges stor vekt.

Tfølge denne psykologen kunne såpass store vansker omtrent alltid, uansett hvilke diagnoser eller bioligiske utfordrigner som var tilstede også føres tilbake til brister i utviklingen de første leveårene.

[tm100021]

"Hmm, du må nok vaskes litt her ja."

Lyra legger seg alltid for å passe på han, flytter seg aldri og pleier å krype forsiktig så hun kommer så nærme at han kan ta tak i henne, men så hun ikke legger seg på han

[Enits]

Interessant diskusjon dere har ang oppvekst og adferdsproblemer.

Tanken jeg sitter igjen men da er om det da er min feil at min datter sliter i og med at jeg ble syk etter fødselen og ikke kom meg på beina før for noen år siden?

[Gjest]

Selvsagt får også fantastiske foreldre barn med problemer, men ifølge denne psykologen får de ikke barn med såpass store adferdsproblemer at forskjellige institusjoner er nødvendig.

Her snakket han om barn med STOR adferdsproblematikk, men også når det gjelder adferdsproblematikk i mindre skala kunne det nesten alltid spoles tilbake til brister og mangler i den følelsesmessige / og eller sosiale utviklingen (men da er gjerne også disse manglene i mindre skala).

INGEN foreldre er helt "feilfrie", og noen fasit i barneoppdragelse finnes ikke, for alle er vi unike, både foreldre og barn, heldigvis.

Selvsagt kan også andre ting inntreffe, for eksempel kan store traumer (post-traumatisk stress o.a)også utløse adferdsvansker som ikke eksisterte tidligere, men dersom du har en solid grunnmur å falle tilbake på vil en også kunne takle traumer på en helt annen måte. Er grunnen derimot litt skjør fra før skal det ikke mye til før det brister helt.

Jeg sier ikke at å la barnet ligge å skrike en gang eller fem vil utløse adferdsvansker dersom du ellers er raus med kjærlighet, øyekontakt, oppmerksomhet og omsorg. Bare ikke prøv å si setningen "barnet har godt av å gråte", det strider i mine ører mot all fornuft.

Jeg har ingen formening om denne saken, men jeg undres: hvordan har man egentlig utført denne studien? Altså, hvordan har man kommet til denne konklusjonen (atferdsproblematikk = mangler i barndommen), rent tallmessig? Hvordan vet man at et barn på 1-2 år har hatt manglende følelsesmessig utvikling? Har man film av det liksom? Altså, jeg håper du forstår hvor jeg vil. Det er jo veldig logisk, på ett vis. Et enkelt svar på problemer. Men selve bevistyngden virker litt tynn, for jeg skjønner ikke helt hvordan man kontrollerer sine påstander når det kan ligge 40 år tilbake i tid, foreldre være avdøde og barnet ikke ha noen hukommelse fra den tiden. Personlig har jeg få minner jeg kan tenke meg tilbake til her og nå, pre 5-6årsalderen.

Et annet aspekt er jo å ha en kontrollgruppe. Altså barn som får "en bra nok" oppvekst - hvor mange av disse får "uansett" atferdsproblemer? Hva med de som har hatt foreldre som ikke har gjort en god nok jobb men som aldri får atferdsproblemer? Hvordan skal disse få plass i dataene?

Mulig jeg tenker for "forskningsmessig" på dette?

[Yodel]

Enits og kanger, jeg er ingen psykolog, så akkurat det har jeg ikke noe svar på. Jeg fikk heller ikke nøyere innføring i bakgrunnen til disse utsagnene eller innblikk i studiene som lå til grunn, men det vekket absolutt interessen min, så jeg skulle gjerne ha sett det.

Det jeg ville fram med var at de første årene er utrolig viktige, og at skriketokter i mine øyne er helt feil.

[Baby]

Takk, skal prøve å slappe av litt nå.

Har ikke så mange bilder på mobilen nå. Har akkurat tømt sensor bilder, men har dette fra i går. Full av bringebær.

Sent from my GT-I9505 using Tapatalk 2

[Guest 2ne]

Jeg googlet "psykologi barnehjemsbarn romania tilknytning" (Romania fordi jeg veit at jeg har hørt om psykiske lidelser og manglende utvikling i forbindelse med barnehjemsbarn i Romania), og kom opp med bl.a. dette:

Traumer i tidlig barndom (klipper og limer noen avsnitt)

Traumer oppstår når barn utsettes for psykisk og fysisk vold, manglende omsorg, psykologisk, mentalt og fysisk. Tap av ulik karakter, enten det gjelder ved dødsfall, venner, nære familie-medlemmer eller tap av egen selvfølelse og selvbilde så påvirker dette oss på ulike negative måter.

Kvilhaug (2005) har på en meget overbevisende måte dokumentert dette faktum. Tap av nære omsorgspersoner er for barn en av de verste former for tap et barn kan oppleve. Mange forskere har dokumentert at ”effekten av tap ved varig atskillelse på annen måte enn ved død er mer traumatiserende enn tap ved død”, (Agid (1999), Canetti & al.(2001), Wethington (2001), Bron & al. (1991), Roy (1985), Kendler & al. (19992 og 2002) og Furukawa & al. (1999))

Det blir da forståelig at barn som mister kontakt med, eller fjernes fra en eller begge sine foreldre blir utsatt for noe av de verste traumer man kan utsette barn for. Slik barnevernets praksis, gjennom sine ”sakkyndige” psykologer, søker å skille både søsken og barn/foreldre på meget tynne og til dels uforståelige grunner (Holte, 2005), er det all grunn til å anta at mye av årsaken til slike barns alvorlige problemer ligger i det traumet, en slik atskillelse i seg selv utgjør. Dette er også meget godt dokumentert rundt fosterbarn og barn på barneverns-institusjoner, som svært ofte havner på skråplanet som en direkte følge av barnevernets behandling. Barnevern-saken i Bergen er et eksempel i så måte. Stadige avsløringer i pressen om barn som havner på skråplanet i og etter barnevernsinstitusjoner dokumenterer dette. Avsløringen av traumatiske overgrep i Bergen er godt dokumentert og førte til omfattende erstatninger (Hansen, 2004)

Man kan ikke se bort i fra at mange av de problemer en del unge i dag opplever, har sammenheng med deres foreldres omsorgsevne i tidlig alder. En rekke forskere (DeBellis (2002), Whitfield (2003) Perlmutter (2002), Kendler (1995), Kandel (1998), Felitti (2003)) har meget godt vist at voldtekt, psykisk mishandling og omsorgsvikt gir varige skader i barn fra meget tidlig alder. Skader som ikke blir synelige før i sen ungdom, eller voksen alder. Dette er kunnskap vi må ta på alvor. Terskelen for at spedbarn utsettes for stress er langt mindre enn hos eldre barn, ungdom og voksne. De opplevelser spedbarnet opplever i tidlig alder blir via biokjemiske prosesser ”bygget inn i personligheten”. Dette vet vi i dag langt på veg skjer rundt dannelsen av nevronsystemene i det sentrale og perifere nervesystem.

Traumer oppstår når barn utsettes for psykisk og fysisk vold, manglende omsorg, psykologisk, mentalt og fysisk. Tap av ulik karakter, enten det gjelder ved dødsfall, venner, nære familie-medlemmer eller tap av egen selvfølelse og selvbilde så påvirker dette oss på ulike negative måter.

Kvilhaug (2005) har på en meget overbevisende måte dokumentert dette faktum. Tap av nære omsorgspersoner er for barn en av de verste former for tap et barn kan oppleve. Mange forskere har dokumentert at ”effekten av tap ved varig atskillelse på annen måte enn ved død er mer traumatiserende enn tap ved død”, (Agid (1999), Canetti & al.(2001), Wethington (2001), Bron & al. (1991), Roy (1985), Kendler & al. (19992 og 2002) og Furukawa & al. (1999))

Det blir da forståelig at barn som mister kontakt med, eller fjernes fra en eller begge sine foreldre blir utsatt for noe av de verste traumer man kan utsette barn for. Slik barnevernets praksis, gjennom sine ”sakkyndige” psykologer, søker å skille både søsken og barn/foreldre på meget tynne og til dels uforståelige grunner (Holte, 2005), er det all grunn til å anta at mye av årsaken til slike barns alvorlige problemer ligger i det traumet, en slik atskillelse i seg selv utgjør. Dette er også meget godt dokumentert rundt fosterbarn og barn på barneverns-institusjoner, som svært ofte havner på skråplanet som en direkte følge av barnevernets behandling. Barnevern-saken i Bergen er et eksempel i så måte. Stadige avsløringer i pressen om barn som havner på skråplanet i og etter barnevernsinstitusjoner dokumenterer dette. Avsløringen av traumatiske overgrep i Bergen er godt dokumentert og førte til omfattende erstatninger (Hansen, 2004)

Man kan ikke se bort i fra at mange av de problemer en del unge i dag opplever, har sammenheng med deres foreldres omsorgsevne i tidlig alder. En rekke forskere (DeBellis (2002), Whitfield (2003) Perlmutter (2002), Kendler (1995), Kandel (1998), Felitti (2003)) har meget godt vist at voldtekt, psykisk mishandling og omsorgsvikt gir varige skader i barn fra meget tidlig alder. Skader som ikke blir synelige før i sen ungdom, eller voksen alder. Dette er kunnskap vi må ta på alvor. Terskelen for at spedbarn utsettes for stress er langt mindre enn hos eldre barn, ungdom og voksne. De opplevelser spedbarnet opplever i tidlig alder blir via biokjemiske prosesser ”bygget inn i personligheten”. Dette vet vi i dag langt på veg skjer rundt dannelsen av nevronsystemene i det sentrale og perifere nervesystem.

---

Forskning

Charles L. Whitfield (2003) beskriver i The Truth About Depression og The Truth About Mental Illnes, forskning som meget klart viser at det er en årsaksammenheng mellom barns traumer i tidlig alder og påfølgende psykiske lidelser i form av depresjoner og personlighetsforstyrrelser i ettertid. Et overveldende materiale, 300 artikler av ulike forskere verden over, der mer enn 150.000 mennesker deltar, viser denne årsak – virkning sammenhengen. Bare det å vokse opp og leve med en deprimert forelder er for spedbarnet et traume i seg selv, ifølge Whitfield (2003.s.30). Belastningen dette påfører barnet svekker barnets mentale evne til å motstå senere stress. Det er dokumentert ved flere tilfeller at psykologer og barnevern har sendt barn til deprimerte foreldre fremfor ikke-deprimerte. Resultatet har vært tragisk for barna. Slik det er vist (Fardal, 2005) har barna i enkelte tilfeller begynt å vise en narsissistisk sårbarhet langt ut over det normale som en direkte følge av dette.

---

Skader

Winnicot skriver at emosjonelle traumatiseringer av barn ”cata-strophically destroys the illution of omnipotence in children and the illution that their parents would protect them”. Palmer (1999) beskriver den biokjemoske påvirkningen et lite barn utsettes for i kritiske utviklingstadier og hvordan dette kan forårsake permanente anatomiske og funksjonelle skader på hjernen. Freud beskriver ulike utviklingsstadier og skader som er typiske for barn som får forstyrrelser i det enkelte stadiet. Permanent negativ påvirkning fra omgivelsene ved stadig stress medfører permanent negativ utvikling mens hjernen utvikles i de ulike kritiske perioder i tidlig barndom. Hippocampus viktige rolle ved læringsprosessen ”lagrer” da negative opplevelser! Slik det er demonstrert at nerveceller i hippocampus ødelegges ved kronisk stressbelastning og forhøyede stresshormon nivåer. Det er vist at dette fører til manglende intellektuell evne (Raber, 1998). Også for tidlig utviklet pubertet har vist seg ha sammenheng med betydelig høyere nivåer av kortisol og andre stressindikatorer (Dom & al. 1999). Kimberly & al. (2005) viste at kronisk stress eller misbruk og omsorgsvikt i barnehjem førte til mangelfull utvikling av hjerneregioner forbundet med læring og hukommelse (hippocampus). De viser helt klart at det å bli plassert i et barnehjem er en form for ekstremt stress og at det førte til abnormal utvikling og minsket kognitiv fungering. Det viste seg at ikke bare ekstrembarnehjem som ble avslørt i Romania gav dette resultatet, men også mer ”normale” barnehjem. Det er klart at når viktige hormonkjertler blir forstyrret i sin balansering av kroppens funksjoner, får det alvorlige konsekvenser for hele stoffskiftet i kroppen.

---

Hjerneskanning

PET/MRI/fMRI skanninger av hjernen, (fig.3), hos normale (venstre) og mennesker utsatt for kronisk stress (høyre) viser reduksjoner i hjernestørrelse og antall nevroner (fig.3). Ikke bare stress, men også barn med FAS-syndrom har slike forminskede hjerner (fig.6). Bremner & al.(1997) viste at venstre hippocampus hos voksne med post traumatisk stress syndrom som var seksuelt og fysisk misbrukt i barndommen var betydelig redusert i forhold til voksne som ikke hadde opplevd disse traumer. Putnam & Tricet (1997) viste for jenter utsatt for seksuelle overgrep at ikke bare var det vesentlige reduksjoner i hippocampus, men de hadde også endrede nevroendokrine responser til stressorer som kortisol. Dette var helt i tråd med hva Bain & al. (2000) fant der barn utsatt for familievold også viste tydelige tegn på hjerneskade.

Fig.6 FAS-Syndrom

Slike skader kan føre til dissosiative forstyrrelser, der deler av virkeligheten enten fortrenges eller oppleves som svart/hvit, eller fremstår gjennom ulike personligheter. Enten er andre ”forgudet” og blir sett opp til eller så er de ”forhatt” og blir sett ned på! Personer med slike lidelser kan bli emosjonelt fraværende for omgivelsene. Dette er mekanismer man finner hos narsissistisk skadede mennesker.

Ved lidelser som schizofreni, der årsakene synes å ligge i en kombinasjon av gener og omgivelsenes påvirkninger, er også stressfaktoren vist å ha betydning for utfallet og av typen schizofreni (Corcoran, 2003). Hjernens emosjonelle senter, amygdala, som vi finner i enden av hippocampus er også involvert og påvirket ved betydelig økning av stresshormoner som kortisol. Dette får derfor følger for personens emosjonelle intelligens.

Fig.3 Animasjon av hjernen

De fleste personlighetsforstyrrelser gir da også skader som materialiserer seg ved mangler og problemer rundt emosjonalitet. Dette er meget tydelig rundt psykopatiene: psykopati, antisosial personlighetsforstyrrelse, narsissisme, og dyssosial personlighetsforstyrrelse. Ved disse lidelser er evnen til empati, som griper direkte inn i det emosjonelle, tydelig avvikende.

---

Mye interessant i den artikkelen sånn i forhold til dette med forskning på skader traumer kan gjøre på små barn.

En annen artikkel, Livet setter sine spor (klipper og limer litt herfra også):

SAMMENDRAG

Bakgrunn. I artikkelen belyses hvordan miljømessige forhold tidlig i livet i samspill med genetisk sårbarhet kan påvirke utviklingen og forklare en del av variasjonen i psykisk helse i befolkningen.

Materiale og metode. Vi har gått gjennom et utvalg sentrale artikler fra Medline.

Resultat. Den plastiske barnehjernen er spesielt påvirkelig når det gjelder miljøfaktorer. Plastisiteten innebærer et betydelig potensial for læring og tilpasning, men gir også en sårbarhet for blant annet psykiske lidelser. Det finnes ingen studier der man kan påvise at ett spesifikt traume eller én spesiell belastning i barndommen gir én spesifikk psykisk lidelse senere i livet. Allikevel viser nyere studier at visse miljøfaktorer tidlig i livet kan ha varig effekt på barnets psykososiale fungering. I artikkelen oppsummeres noen av disse funnene.

Konklusjon. Tidlige forebyggende tiltak blir ekstra viktig der det foreligger en biologisk sårbarhet. Like viktig er det å ha realistiske forventninger til resultatet av de ulike tiltakene. Ikke alt kan normaliseres, selv om det alltid er mulighet for å fremme videre utvikling.

---

Hjernens plastisitet

Den grunnleggende oppbyggingen av hjernen er genetisk bestemt og finner sted i løpet av fosterlivet, men det skjer også en betydelig utvikling og vekst etter fødselen. I løpet av de første leveårene skjer det en myelinisering av aksoner, utvikling av dendrittforgreninger og danning og vekst av gliaceller langt raskere enn senere i livet. Det finner også sted en modulering av antall synapser. Dette gjør at hjernens funksjonelle kapasitet øker betraktelig i løpet av de første leveårene (4). Videre er erfaring og bruk av hjernens baner og strukturer avgjørende for dens modning og utvikling. Tidspunktet for når de tas i bruk og på hvilken måte de brukes, er viktig (5). Denne aktiviteten foregår gjennom hele livet, men er spesielt viktig i barneårene. Den høye graden av plastisitet innebærer et betydelig potensial for læring og tilpasning, men gir også en sårbarhet. Uheldig påvirkning eller manglende stimulering kan derfor ha alvorlige konsekvenser for barnets senere fungering.

Effekt av stress på hjernen

Vi vet at stress normalt fører til økt produksjon av glukokortikoider frigjort i hypothalamus-hypofyse-binyrebark-aksen. Det er sterke holdepunkter for å anta at glukokortikoider virker nevrotoksisk og påvirker nevrogenesen (6). Utsettes barn for gjentatt stress tidlig i livet, kan konsekvensene være endring av flere viktige hjernestrukturer, som hippocampus, corpus callosum og amygdala. Trygge barn har lav glukokortikoidrespons på stress, mens barn som tidlig får aktivert stressreaksjonen, har økt responsivitet. Dette kan bli en ond sirkel: Gjentatt stress fører til høyt glukokortikoidnivå, som igjen fører til hemmet nevrogenese. Altså har stress sterkere effekt på barn som på forhånd har vært utsatt for hyppig eller vedvarende stress (6).

Påvirkningen fører til endret kontaktforhold mellom nevroner, noe som kan ha psykopatologiske konsekvenser og kan føre til redusert korttidshukommelse og dårligere romoppfatning (3). Allerede ved ett års alder er det påvist nevroradiologiske endringer hos barn som har vært utsatt for alvorlig omsorgssvikt (6). Endringene kan være forbigående eller permanente. Vi har utilstrekkelig kunnskap om hva som avgjør varigheten av de funksjonelle endringene i hjernen. Caspi og medarbeideres studier (7, 8) viser at genetiske forhold kan være bestemmende for om miljøpåvirkninger har vedvarende effekt på den psykiske helsen.

---

Interessant nok så bruker J.K. Rowling dette bevisst i sine Harry Potter-bøker. Harry Potter og Lord V0ldemort (prøver å unngå sonensensur ) er begge foreldreløse, men Lord V0ldemort blir født på og vokser opp i et barnehjem, han har en mor som gir opp, og dør fordi faren ikke vil ha dem, mens Harry Potter får beholde sine foreldre til han er ett år, elsket av sine foreldre som dør for å beskytte ham. At det er morens kjærlighet som beskytter ham er et gjennomgående tema (og at det er moren til Draco Malfoys kjærlighet til Draco som redder ham i siste boka, er heller ingen tilfeldighet, hun mistet moren sin rett etter at hun begynte å skrive Harry Potter-bøkene, så morskjærlighet er et ganske gjennomgående tema i Harry Potter-serien). Fordi det er bevist at mangel på omsorg allerede fra spedbarnsalder av gjør skader på hjernen fysisk. Fine J.K. Rowling