Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3


Zitka
 Share

Recommended Posts

  • Svar 9.9k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Fineste Tuva Marie ligger på brystet. Hun kom 21.29. Fin fødsel og alt står bra til. Lungene virker eksemplarisk!

Gratulerer masse til Marie og Øyvind med lille Johanne :D :banana: Hun kom 17:42 og alle 3 har det bra!!! *være flink og oppdatere sonen*

Verdens fineste lille jente kom til verden 00.04 i natt etter en stri tørn på fødestua. Hadde verdens beste jordmor siste økt og ung assistentlege som var fabelaktig, begge to bidro til at opplevelse

Posted Images

Tvillinger kan være dritslitsomt (og det er ikke bare fordeler uansett hvor gammal de blir :P ) greit å være litt realist - selv om man ikke trenger å være føkkings uhøflig heller :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tvillinger kan være dritslitsomt (og det er ikke bare fordeler uansett hvor gammal de blir :P ) greit å være litt realist - selv om man ikke trenger å være føkkings uhøflig heller :P

Eh ja. Tror ikke noen tvilte på det. Men det går an å holde kjeft om man ikke har noe positivt å si. Det er liksom ikke stort jeg får gjort med at vi skal ha to uansett, liksom. Må jo bare prøve å tenke positivt og ta det som det kommer. Og nei, jeg gruer meg ikke. Det blir for dumt.

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eh ja. Tror ikke noen tvilte på det. Men det går an å holde kjeft om man ikke har noe positivt å si. Det er liksom ikke stort jeg får gjort med at vi skal ha to uansett, liksom. Må jo bare prøve å tenke positivt og ta det som det kommer. Og nei, jeg gruer meg ikke. Det blir for dumt.

Heier på deg, jeg, Wed. Tror du har en veldig god innstilling til dette, hvor du både er forberedt på at det blir mye jobb, men også masse masse kos. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heier på deg, jeg, Wed. Tror du har en veldig god innstilling til dette, hvor du både er forberedt på at det blir mye jobb, men også masse masse kos. :)

Takk :) Jeg er veldig forberedt på at det blir mye jobb og utfordringer. Har meldt meg på tvillingforberedende kurs til og med :lol: Mannen er også positivt innstilt nå, selv om det tok litt tid å vende seg til tanken :P Hva har vi for valg? ;)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk :) Jeg er veldig forberedt på at det blir mye jobb og utfordringer. Har meldt meg på tvillingforberedende kurs til og med :lol: Mannen er også positivt innstilt nå, selv om det tok litt tid å vende seg til tanken :P Hva har vi for valg? ;)

Klart dere fikser. :aww:

Jeg har derimot vært dum og sett fødsel på tv. Og jeg har ombestemt meg - vi venter på storken. :aww:

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tvillinger kan være dritslitsomt (og det er ikke bare fordeler uansett hvor gammal de blir :P ) greit å være litt realist - selv om man ikke trenger å være føkkings uhøflig heller :P

Jeg føler jo at hvis jeg hadde vært mer forberedt på hvor slitsomt de første ukene skulle bli så hadde jeg taklet det bedre og kanskje sett mer positivt på det. For da hadde jeg kanskje tenkt at det ikke var så galt som jeg var redd for? Aner ikke, men jeg er typen til å heller ville bli positivt overrasket. Men jeg hadde altså ikke klart å forestille meg noe i den retningen. Selv om folk absolutt fortalte ting jeg kunne tatt til meg, så trengte det ikke helt gjennom lykkeboblen og jeg tenkte at siden jeg sov så mye som liten så kom sikkert min unge til å gjøre det også.

Jeg syntes jeg skriver så mye om dette nå at jeg virker negativ, men jeg tror det er viktig å være mer åpen om at det er tøft i starten, det er helt normalt. Det er en grunn til at helsesøster rutinemessig gav meg et skjema med spørsmål som kunne avsløre fødselsdepresjon liksom.

Dette i quoten har jeg lest på et annet forum men det traff meg og jeg føler at det er et viktig budskap:

Man blir ikke nødvendigvis "forelska" i babyen og lever i en lykkelig rosa boble den første tida.

Det er normalt med mange rare følelser når man har født barn. Og at de aller fleste slike følelser er helt normale. Det er ikke bare "forelska-følelsen" som er normal. Det er også normalt å føle tristhet, tomhet, sinne, anger osv. Uten at det er noe som helt galt. Man har ikke fødselsdepresjon fordi man ikke er overlykkelig når man har født. Det er utrolig viktig å vite. Hvis det er noe som vedvarer, og skaper problemer i hverdagen, ja. Men vonde, rare, irrasjonelle følelser etter fødsel, er hundre prosent normalt. Det får vi likevel vite lite om - hverken mødre eller helsepersonell sier noe særlig om dette. Det er tabubelagt. Ironisk nok skaper dette bare større problemer på området - folk føler seg unormale og mislykkede når de ikke er overlykkelige. Skummelt...

Det som nevnes var mine følelser i starten. Jeg syntes hun var verdens vakreste, men også en slistom liten alien jeg ikke helt forstod hvor kom fra og hvorfor hun krevde så mye av meg.

Nå er jeg i den rosa boblen til gangs, og jeg kjenner på den sterke kjærligheten mange mange ganger i løpet av døgnet. Men det tok tid å bli kjent, og å bli vant til den nye situasjonen.

Og jeg tenker at sånne ting er ekstra viktig å tenke over når man venter tvillinger.

MEN! Selv om jeg er enig i at åpenhet rundt dette er viktig, så er det Wednesday forteller ikke det første man sier til noen som venter barn! Tvert imot har all gleden jeg har fått fra omgivelsene vært det som har gitt meg styrke. Alle lykkeønskningen, meldinger om hvordan det går, gaver osv osv. Jeg har aldri følt meg så viktig, 'sett' og omgitt av kjærlighet (herlighet for da være måte på Lolauvennlighet her :P ) før som da jeg ventet barn og i tiden etter. :) Og det trenger man!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig med deg, Marie! Er selvsagt helt med på den :) Er forberedt på det også. I tillegg har vi faktisk ordna det sånn at vi skal i parterapi bare sånn for sikkerhets skyld, i tiden før og etter fødsel. Vi VET jo at det blir mye jobb, og at det blir lite tid til hverandre, så da vil vi være litt føre var...

Jeg har derimot vært dum og sett fødsel på tv. Og jeg har ombestemt meg - vi venter på storken. :aww:

Ikke se på sånt! :lol:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig med deg, Marie! Er selvsagt helt med på den :) Er forberedt på det også. I tillegg har vi faktisk ordna det sånn at vi skal i parterapi bare sånn for sikkerhets skyld, i tiden før og etter fødsel. Vi VET jo at det blir mye jobb, og at det blir lite tid til hverandre, så da vil vi være litt føre var...

Høres veldig lurt ut!

Ikke se på sånt! :lol:

:lol: Neei, vet! Men den var helt udramatisk altså - jeg bare freaker likevel. *grøss*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dere kommer til å gjøre en kjempejobb det er jeg sikker på. :flowers:

Edit: Rak:

Jeg ble anbefalt å se fødsler på TV, men det skremte meg egentlig litt, særlig i starten. Etter den første 'jordmødrene' ville jeg ikke se en eneste episode til.
Men etterhvert så jeg alle og da gikk det bedre. Klarte å se forbi det vanskelige, og så det fine.

Men evt. vil jeg heller anbefale deg å søke på 'gode fødselsopplevelser' e.l. på nettet og ignorere de dårlige.

Også kan jeg legge til at jeg ikke syntes det var vondt å føde! Heftig og slitsomt og ulikt noe annet, men ikke vondt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klart dere fikser. :aww:

Jeg har derimot vært dum og sett fødsel på tv. Og jeg har ombestemt meg - vi venter på storken. :aww:

Danske unge mødre? Hun syns jo alt var vondt og skummelt og ville ha keisersnitt fordi hun gruet sånn for fødselen . Ikke en gjennomsnittsfødende, altså. Selve fødselen var jo ganske grei :)

Jeg tror jeg er litt pervers, eller hva det heter, for jeg elsker å se fødsler på TV. Kanskje fordi jeg vet at jeg er ferdig med sånt :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Danske unge mødre? Hun syns jo alt var vondt og skummelt og ville ha keisersnitt fordi hun gruet sånn for fødselen . Ikke en gjennomsnittsfødende, altså. Selve fødselen var jo ganske grei :)

Jeg tror jeg er litt pervers, eller hva det heter, for jeg elsker å se fødsler på TV. Kanskje fordi jeg vet at jeg er ferdig med sånt :)

Ja, var den jeg så. Pleier å sky sånt som pesten, etter at jeg ble gravid. Var jo ikke noe problemer under fødselen i det heletatt, men tanken på å miste kontrollen på den måten gir meg fullstendig noia.

Er inneforstått med at vondt kommer det til å gjøre - men jeg klarer liksom ikke forestille meg HVOR vondt...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, var den jeg så. Pleier å sky sånt som pesten, etter at jeg ble gravid. Var jo ikke noe problemer under fødselen i det heletatt, men tanken på å miste kontrollen på den måten gir meg fullstendig noia.

Er inneforstått med at vondt kommer det til å gjøre - men jeg klarer liksom ikke forestille meg HVOR vondt...

Det viktigste er å tenke på at dette er en jobb du skal gjøre. Den første biten ordner kroppen selv, så når veene er på det mest inntense, kommer utdrivningsfasen og da skal du jobbe i takt med kroppen. Den forteller jo hva som skjer. Jeg husker at med Ia tenkte jeg på et tidspunkt at neste ve blir en pressve og det ble det :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler jo at hvis jeg hadde vært mer forberedt på hvor slitsomt de første ukene skulle bli så hadde jeg taklet det bedre og kanskje sett mer positivt på det.

Jeg tror ingenting kan forberede en på å få barn. Jeg trodde det kom til å blir kjempeslitsomt, jeg visste at man ikke nødvendigvis følte greia med en gang, jeg var helt klar over at det kom til å bli endel gråt. Men det må oppleves for å synke inn uansett.

Jeg så ikke positivt på det selv om jeg hadde lest og snakket om alt fra a til å rundt følelsene. Jeg har sagt det tidligere, men det var beintøft det året med så mye gråt.

Jeg syntes jeg skriver så mye om dette nå at jeg virker negativ, men jeg tror det er viktig å være mer åpen om at det er tøft i starten, det er helt normalt. Det er en grunn til at helsesøster rutinemessig gav meg et skjema med spørsmål som kunne avsløre fødselsdepresjon liksom.

Jeg synes ikke du er negativ i det hele tatt, jeg har sldri oppfattet deg sånn. Jeg har aldri opplevd noen i denne tråden som negative. Det er lov til å være ærlig og dele sine opplevelser, det er derfor tråden eksisterer. Vi deler tonnevis mer gleder enn vi deler sorger, nettopp fordi begge er en del av å bli forelder.

Dette i quoten har jeg lest på et annet forum men det traff meg og jeg føler at det er et viktig budskap:

Jeg kunne skrevet det der. Tror jeg har gjort noe tilnærmet det også. :D

Det aller viktigste jeg kan komme på å fortelle en nybakt og utmattet forelder er, "det blir så mye bedre. Det blir så utrolig, utrolig mye bedre!! Det kan du tørre å tro på." For det er helt sant, om man har en eller to eller tre.

Alt går i perioder. De slitsomme kommer og går. De gledesfylte kommer og går. Når det står på som verst, husk at det kommer til å gå over. Det blir bedre. Og når du kjenner at hjertet banker som hardest og stoltheten nesten brister gjennom brystet, nyt det for alt det er verdt, for det kommer tøffe døgn igjen. Jeg tror at det er slik det er. Fra første dag med barnet, til den dagen man går i graven.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og om du er redd, Rak, så kan det jo være en ide å spørre om å få en samtale om det på sykehuset e.l? De har jo folk som jobber med fødselsangst og vil sikkert kunne ha mye lurt å si.

Jeg var på en slik samtale forrige uke, jeg har jo søkt om keisersnitt. Og da fikk jeg masse info om begge forløsningsmetodene. Kunnskap er fint å ha! :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, var den jeg så. Pleier å sky sånt som pesten, etter at jeg ble gravid. Var jo ikke noe problemer under fødselen i det heletatt, men tanken på å miste kontrollen på den måten gir meg fullstendig noia.

Er inneforstått med at vondt kommer det til å gjøre - men jeg klarer liksom ikke forestille meg HVOR vondt...

Det gjør veldig vondt. Men det kommer til å gå bra. :)

Jeg følte aldri at jeg mistet kontroll over kroppen min. Vi var sammen om dette, noe vi skulle gjennom. Jeg husker dog at jeg spurte om jeg kunne få en pause. :D

Du har god tid igjen enda. Det er mitt inntrykk at de fleste kvinner begynner å se fram til fødselen etterhvert, det er en naturlig prosess i graviditeten. Jeg synes ikke at min fødsel var noe vakkert eller berikende. Men helt seriøst, om jeg skulle hatt en til så er det ikke fødselen som hadde stoppet meg.

Jeg synes det er fint at du snakker om bekymringene dine. :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det aller viktigste jeg kan komme på å fortelle en nybakt og utmattet forelder er, "det blir så mye bedre. Det blir så utrolig, utrolig mye bedre!! Det kan du tørre å tro på." For det er helt sant, om man har en eller to eller tre.

Alt går i perioder. De slitsomme kommer og går. De gledesfylte kommer og går. Når det står på som verst, husk at det kommer til å gå over. Det blir bedre. Og når du kjenner at hjertet banker som hardest og stoltheten nesten brister gjennom brystet, nyt det for alt det er verdt, for det kommer tøffe døgn igjen. Jeg tror at det er slik det er. Fra første dag med barnet, til den dagen man går i graven.

Dette trengte jeg skikkelig ikveld, selv om lille er snill som dagen er lang så skjer det så mye annet nå... Takk :flowers:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan jeg komme med en liten innrømmelse? Gjør det, jeg. Da Ane var et par uker og hadde spist, sprutspydd, hylt, spist, sprutspydd i timesvis, la jeg henne i armene på sin far, tok med meg bikkja og rømte. Gikk og gikk og gikk. Det var vakkert vintervær og masse snø. Jeg skrev Ane :heart: i snøen sikkert tjue ganger bortover, men jeg orket ikke å gå tilbake. Verdens mest mislykka mor orka ikke mer. Da jeg endelig kom tilbake, lå hun og sov i armene til pappaen sin og hadde gjort det hele tiden :lol: Det var ganske tøft å ha ansvaret for en liten slukhals som spøy opp igjen alt hun spiste og dermed ble sulten igjen og ikke vite hva jeg skulle gjøre. Vet enda ikke om det var normalt, jeg :) Men jeg ser ingen motsetning mellom å elske babyen sin og å bli redd, sliten, usikker og desperat fortvilet innimellom :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Blæ. Noen ganger suger det så utrolig å ikke ha noe nærme familie å ringe. Ingen å ringe å spørre om råd, ingen jeg kan ringe og fortelle om helt tullete ting jeg blir stolt over som ungen gjorde for første gang, ingen jeg kan klage til eller spørre om hjelp noen gang. Bare å kunne fortelle og dele med. Jeg er ufattelig glad for at jeg har mannen min.. Men det hadde vært så innmari godt å hatt noen å kunne dele med, som jeg har hatt der hele livet. Som jeg var oppvokst med, som alltid har kjent meg.. Som kunne sagt at ungene lignet på meg på noe måte, fordi sånn var jeg også når jeg var liten. Noen å delt alt sånt med. Noen som følte det samme for meg, som jeg føler for ungene mine.

Jeg er veldig glad for at jeg har sonen. For at jeg har et sted å dele... Men til syvende og sist, selv om det er så flott støtte her inne- Så er det bare et forum...

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Blæ. Noen ganger suger det så utrolig å ikke ha noe nærme familie å ringe. Ingen å ringe å spørre om råd, ingen jeg kan ringe og fortelle om helt tullete ting jeg blir stolt over som ungen gjorde for første gang, ingen jeg kan klage til eller spørre om hjelp noen gang. Bare å kunne fortelle og dele med. Jeg er ufattelig glad for at jeg har mannen min.. Men det hadde vært så innmari godt å hatt noen å kunne dele med, som jeg har hatt der hele livet. Som jeg var oppvokst med, som alltid har kjent meg.. Som kunne sagt at ungene lignet på meg på noe måte, fordi sånn var jeg også når jeg var liten. Noen å delt alt sånt med. Noen som følte det samme for meg, som jeg føler for ungene mine.

Jeg er veldig glad for at jeg har sonen. For at jeg har et sted å dele... Men til syvende og sist, selv om det er så flott støtte her inne- Så er det bare et forum...

Ååå, Lill :heart::hug:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Støtter Schæfer 😁😁😎😎 Drømmehunden. Hadde aldri orka Malle, sjukt kule hunder men fy for en int3ns rase... 
    • Jeg har bhg barn og har en ungtispe på 9 måneder.  Jeg begynte alene trening hjemme dag 3. Alene mens e går på do, vaskerommet, ut med boss, ect. Noen min i slengen. At en vanlig valp venter i bil i 10 min mens du leverer i bhg kan ikke være noe big deal eller på noe som helst skadelig for valpen.  Ikke alle er uføre og enslige når de skaffer seg valp og kan følge med på alt valpen gjør til enhver stund. De aller fleste er i jobb/skole.  Ta det helt med ro, ikke gjøre noe stor greie utav alene trening. Inn og utav av rom uten valpen, evt valpen i binge/bur og du går å legger ungen/dusjer ect.  Jeg har i hvertfall den holdningen og synes d fungerer fint  
    • Hadde en utrivelig opplevelse i går. Vi fikk hjemmelekser fra forrige privattime, der målet generelt er godt samspill og lydighet uten godbiter fremme, og vi fikk en spesifikk øvelse å fokusere på: hverdagslig lineføring, uten lokking og luring og bestikkelser. Ede skal ganske enkelt bare holde seg i posisjon fordi han aksepterer mitt lederskap, ikke fordi jeg bestikker ham med godis. Jeg har vært litt sløv og reluctant med de leksene, fordi det blir så dårlig stemning. Ede går skyhøyt i stress når jeg er bestemt og stiller krav. Det er ikke bare testing av lederskap og maktkamp, han blir redd. Som om han får angstanfall og hans verden raser sammen av at hans autonomitet trues. Jeg forstår ham. Samtidig er vi nødt til å få på plass lydighet uten godbiter tilgjengelig. Han MÅ noen ganger bare høre etter, med en eneste gang. Derfor må han ALLTID høre etter med en eneste gang, for han evner ikke skille en alvorlig situasjon fra en øvelse. Han er såpass kunnskapsløs om den naturvitenskapelige verden at han prøver hilse fysisk på mennesker inni forbipasserende biler. Fysikk forstår han seg ikke på. ..så instruktøren har rett og min indre pølsetante har feil. En kan ikke bare dille og dalle og shape og lokke og bestikke absolutt ALT med en så stor hund. Noen ganger må en stille KRAV til hunden som hunden må følge opp uten å stille spørsmål.  Lineføring er mange ganger en sånn situasjon, hvor en må kunne KREVE av hunden at den gjør nøyaktig som den får beskjed om.  ..men jeg er for soft til å være streng nok. Ble instruert til å bruke kroppen som blokkering. Rolig, behersket, men dominant, blokkere og presse ham til å rygge bakover om han passerer skotuppene mine, selvstendig fremoversøkende. Jeg vil gjerne ha resultatet. En hund jeg slipper å hele tiden fokusere på i bekymring for at han kan bryte posisjonen når vi manøvrerer på steder det skjer mye.  ..men metoden er ikke my cup of tea med akkurat denne hunden. Har forsøkt lure meg til å bruke shaping for å oppnå det samme, og det går stadig fremover. Ede kan gå et godt stykke uten noe i hånden, med kontakt, uten utbetalinger nå, men vi er langt fra i mål.  For å få fortgang har jeg blandet litt. Litt mindre godis, aldri i hånden, og høyere krav for å få opp fra lomma, samtidig som jeg har satt grenser ved metoden fra instruktør. Stresser han seg opp og ikke adlyder, men fortsetter bryte fremover, så "legger jeg ham i bakken" (høres så ille ut - det er bare en dekk ved litt press i halsbåndet, ikke så mye at han stritter i mot, bare en veiledning) og så må han ligge til han har stresset ned før vi fortsetter. Dette gikk SÅ fint 4/5 av turen i går. Han har forstått at jeg vil han skal holde hodet ved låret mitt, og han var såååå flink gutt til bare sporadiske godiser. Jeg var SÅ fornøyd med fremgangen. Så gikk vi tom for godis. Ede gikk umiddelbart opp i stress. Vi nærmet oss hjemme. Der er det mer godis.   Han.. Han våknet og må tisse. Kommer tilbake for å fullføre når det behager Herren.  ... Altså, det luktet tomt fra lommene og vi var nær hjemme igjen. Edeward identifies as a labrador når det kommer til mat. Han selger sjelen sin for en tørrforkule. Grønnsaker, blåbær, spaghetti, absolutt alt som ikke smaker direkte vondt er nom nom. Han til og med ser ut som The Cookie Monster.  JEG har kommunisert de spillereglene han nå forholder seg til som om de er naturlover. Vårt forhold er transaksjonelt. Jeg ber ham om noe og han gjør det mot betaling i godis. Det er sånn livet er.  Tomt for godis i lommene er en krisesituasjon, det er en force majeure, og det eneste som betyr noe da er å komme seg fortest mulig til nærmeste godis depot. Ede trodde vi hadde en felles forståelse av det der, men dumme, DUMME muttern sakket farten da han som ansvarsbevisst lagkamerat satte den opp for å hjelpe oss ut av knipa. Hun sakket farten og så forvandlet hun seg til et monster av en syk tyrann som holdt ham igjen og blokkerte og presset ham bakover og "la ham i bakken" og stilte seg til å pause på stedet hvil midt på veien uten mål og mening, med tomme lommer, bare et minutt fra matlageret. Ede gikk i harnisk. Han ble RASENDE. Noen øyeblikk der var jeg sikker på han ville BITE BRUTALT. Det der var på liv og død for ham. Han var så sint. Jeg var forberedt på en virkelig stygg slosskamp mellom oss to. Emergency situation modus kicked in og jeg holdt meg heldigvis iskald og rolig og var sta og bestemt i møte med en så rasende hund som jeg aldri har sett i levende live før. Han ville heldigvis bare gi uttrykk for hva han synes om å fjase bort tid på å ikke haste hurtigst mulig til matfatet og lot seg legge i bakken igjen, tydelig opprørt, tydelig skuffet, tydelig sjokkert over det elendige lederskapet til det dumme nautet som ikke forsto alvoret i situasjonen, men han tok det. Han aksepterte lederskapet og la seg ned. Ingen bitt. Vi kom oss hjem. Vel innenfor døren gjorde han alt han kunne for å beklage utbruddet sitt og skape god stemning igjen. Hoppet og jukket (jeg har avledet valpejukking uten å være sur og streng, så han tror nå tydeligvis det er en hyggelig gest) og var tydelig lei seg for episoden og ville forsikre seg om at relasjonen mellom oss to var fin igjen. ..for å få åpnet matskapet.  Det er ikke bare bare.  Den matmotivasjonen hans er en medalje med en bakside. Gull verdt, men det kjemiske symbolet for gull er også Au.  ... Prøver på en litt kortere lineføringstur i kveld, uten å tømme lommene. Viktig at det lukter innhold fra dem, tydeligvis.   
    • Uten å ha fått svar på spørsmålene fra Simira, som er høyst relevante, så lurer jeg på om hun kanskje synes det er kjedelig å bare gå? Hva slags aktiv rase er det? Vorsteher og border collie har svært ulike interesser og behov. Om det er vorsteher type aktiv rase har jeg ingen tips, men om det er den andre typen, så synes jeg selv det KAN hjelpe å gi hunden oppgaver mens vi går, som øvelser fra ulike former for (kreativ) lydighet.  Tilskudd av magnesium og omega 3 fettsyrer, samt større mengder fullspektret lys inn i øynene hjelper også mot stress på mer generelt grunnlag. Merker godt forskjell på valpen min, som sank veldig i stress kort tid etter påbegynt lysterapi og mer tid utendørs sammen med disse tilskuddene. Så økte han veldig i stress igjen da jeg begynte sløve og glemme gi ham omega 3 og magnesium. Da mener jeg ikke stressnivå døgnet gjennom, men peaks når han blir stresset. Tilskuddene tar brodden av det. ..på min. 
    • Det høres ut som du har et godt grunnlag, men det er vanskelig å si uten å se hunden. Noen typer, raser og individer er også bare lettgiret. Alder er også relevant. Hvor gammel er hunden? Er hun fulgt opp hos veterinær, og er frisk? Alle signalene på stress kan også være signaler på smerte og ubehag. Og så er spørsmålet hvordan hun får løpt fra seg og hodearbeid. Kanskje hodearbeidet er for mye, for vanskelig, eller for lite? Løper hun i hundegård, løpetur med deg? Hvordan ser dagsrutinen deres ut?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...