Den store baby(og barne)tråden <3

[tm100021]

Enn om du bare forlater henne og situasjonen uten å si et ord? Type ignorering ala det man gjør med valper som biter? Det blir det samme konseptet i hodet mitt: hvordan kommunisere "dette er ikke en bra ting" til noen man ikke kan si det til i ord eller bilder.

Men jeg kjenner det neppe er helt rent mel i påsan å ignorere barn vanskelig

Det er det vi har gjort til nå, og det fungerer jo "greit" i den forstand at hun slutter jo der og da, får et raseri anfall når vi forlater henne (Gulvet tåler å bli hamret på i det minste ) men det har ikke gjort ting noe bedre (foregår daglig i 3 ukers periode til nå) og noen ganger virker det ut som om det eskalerer til det verre "neste gang" det skjer. Vi har rett og slett gjort det fordi vi kom frem til at det var det "enkleste" selv om det som du sier ikke helt rent mel i påsan å ignorere eller.

Kanskje det er noe de bare må igjennom ? Vi har prøvd å forklare, men "Ikke lov å slå" har bare gjort ting mye mye verre de gangene vi har gjort det.

Dramaqueen assa... Gleder meg til tenårene

[Guest 2ne]

Nei altså. Jeg tror at det verste med mine fødsler, det jeg husker i dag, var at første gangen så maste barnefaren om det gikk bra eller ikke. Djiiiz så irriterende Andre gangen hadde jeg hatt falske veer i 3 dager alt, så han var overbevist om at det falsk alarm da også, så hver gang jeg begynte å traske rundt fordi veene kom, så spurte han om vi skulle dra hjem. Han ga seg ikke med det før jeg sa "Veit du hva? Jeg skal ha denna ungen nå enten du vil det eller ikke, så slutt å mas!". Rart han overlevde fødslene, egentlig

Etter at jeg fikk datterbarnet var jeg i så fin form at jeg begynte å mase om å få stå opp bare et kvarter etterpå, det fikk jeg ikke lov til. Veit ikke om det er sånn i dag jeg, men for 15 år siden så måtte man ihvertfall ligge i 2 timer etterpå. Det var kjedelig Når vi endelig ble flytta til barselavdelingen, så ble disse andre mammaene sjokkert over at jeg var i så god form, hun ene lurte på om ikke jeg hadde født samme morgen, og når jeg sa joda, så svarte hun "hvorfor går du ikke sånn da?" *flir*

---

Ang "terrible twos", så tror jeg du bare må være konsekvent, Lill Det er den samme "straffen" hver gang hun slår, samme hvorfor hun slår og hvor hardt hun slår. Det er mulig det er en jenteting, datterbarnet var også sånn, og jeg pleide å sette meg ned til henne, holde fast hendene henne så hun ikke fikk slått meg lenge nok til å si "det er ikke lov til å slå!", så snudde jeg bare ryggen til henne. Fikk hun raserianfall, så overså jeg henne, og var hun "hyggelig" så fikk hun oppmerksomhet. Jeg skal ikke banne på at hun lærte så mye av det, jeg syns å huske at vi holdt på sånn i noen år.. Det hender forøvrig, nå som hun er tenåring, at jeg tar meg i å tenke at hun var mye enklere å håndtere som liten

[soelvd]

Nei altså. Jeg tror at det verste med mine fødsler, det jeg husker i dag, var at første gangen så maste barnefaren om det gikk bra eller ikke. Djiiiz så irriterende Andre gangen hadde jeg hatt falske veer i 3 dager alt, så han var overbevist om at det falsk alarm da også, så hver gang jeg begynte å traske rundt fordi veene kom, så spurte han om vi skulle dra hjem. Han ga seg ikke med det før jeg sa "Veit du hva? Jeg skal ha denna ungen nå enten du vil det eller ikke, så slutt å mas!". Rart han overlevde fødslene, egentlig

Jeg er SKIKKELIG spent på mannen her altså. Generelt har vi en fryktelig galgenhumor i sånne situasjoner og han er en konstant morroklump når han tørr. Jeg hater å klage, hater å innrømme at ting er kjipt og vondt, så jeg ser for meg vi får en snål humor under den litt roligere delen av fødselen Under ultralydene klemmer han hånda mi så hardt at jeg må be han slippe og når vi snakker om fødsel ser han livredd ut. Så mulig han freaker helt ut. Da får jeg kanskje noe å le av

... og nå for tiden har svigesøster fullstendig ødelagt nattesøvnen min. Bebisen hennes melder sin ankomst når som helst og jeg reiser opp dit om noe skulle skje på natten for å passe på de to/tre andre barna. Spennende

Også var det såå koselig hos legen i dag. Hun skal visst et år på sykehus på fødeavdeling nå, ante ikke at hun var så interessert. Da hadde jeg kanskje vært der oftere, ikke bare hos jormor Dama LYSTE opp når tøtta i magen ga fra seg et spark når hun skulle kjenne på hvordan hun lå. Koselig

[Aya]

Ang "terrible twos", så tror jeg du bare må være konsekvent, Lill Det er den samme "straffen" hver gang hun slår, samme hvorfor hun slår og hvor hardt hun slår. Det er mulig det er en jenteting, datterbarnet var også sånn, og jeg pleide å sette meg ned til henne, holde fast hendene henne så hun ikke fikk slått meg lenge nok til å si "det er ikke lov til å slå!", så snudde jeg bare ryggen til henne. Fikk hun raserianfall, så overså jeg henne, og var hun "hyggelig" så fikk hun oppmerksomhet. Jeg skal ikke banne på at hun lærte så mye av det, jeg syns å huske at vi holdt på sånn i noen år.. Det hender forøvrig, nå som hun er tenåring, at jeg tar meg i å tenke at hun var mye enklere å håndtere som liten

Samme taktikk kjørte vi i barnehagen jeg jobbet. Jeg var primærkontakt for en gutt med litt spesielle behov, og han tok ofte frustrasjon ut i slag eller biting. Da satt vi oss ned sammen med han, holdt hendene hans rolig og sa "det er ikke lov til å slå - du må bare være god". Det tar tid, men han koblet det etterhvert, og roet seg raskere og raskere bare vi satt oss ned med han. Jeg tror at på så små barn kan det være en fordel å ikke bare ignorere, men å forhindre og forklare (og være overtydelig). "Mamma får vondt når du slår. Du må ikke slå. Du må bare være god!" - gjerne også vise ved å stryke over kinn eller lignende. Det er jo ikke sånn at de slutter med sånt noe av den grunn, det tar jo gjerne endel voksing og utvikling før de er der, men man er iallefall tydelig og konsekvent og barnet vil etterhvert forstå at det rett og slett ikke er lov. Ignorering ser jeg for meg ofte kan føre til mer frustrasjon etter hvert?

[tm100021]

Vi får prøve det fremover Hun blir veldig sint når hun hører "ikke lov" og spiller seg selv som regel ofte enda mer opp når vi sier "ikke lov å slå" osv... Men det er verdt forsøket så vi får prøve på det fremover isteden

[Guest 2ne]

Jeg er SKIKKELIG spent på mannen her altså. Generelt har vi en fryktelig galgenhumor i sånne situasjoner og han er en konstant morroklump når han tørr. Jeg hater å klage, hater å innrømme at ting er kjipt og vondt, så jeg ser for meg vi får en snål humor under den litt roligere delen av fødselen Under ultralydene klemmer han hånda mi så hardt at jeg må be han slippe og når vi snakker om fødsel ser han livredd ut. Så mulig han freaker helt ut. Da får jeg kanskje noe å le av

Jeg fleipa under første svangerskapet om at jeg skulle bli sånn skikkelig monster-fødende jeg, skjelle han ut og si at alt var hans skyld og sånt, og da ble han helt bleik og ba pent om at jeg ikke måtte gjøre det *ler* Så jeg gjorde ikke det. Jeg hadde ikke lyst til det heller altså, selv om det er en sånn ting jeg kunne funnet på å fleipe om. Jeg tror egentlig at fødselen var verst for han, han var bare tilskuer han, det var ingenting han kunne gjøre, og han ble ikke tatt større hensyn til. Jeg innbiller meg at man føler seg ganske hjelpeløs i en sånn setting

Vi får prøve det fremover Hun blir veldig sint når hun hører "ikke lov" og spiller seg selv som regel ofte enda mer opp når vi sier "ikke lov å slå" osv... Men det er verdt forsøket så vi får prøve på det fremover isteden

Hvis "ikke lov" er en utløsende faktor, hva med å prøve "du skal ikke", evt "du må ikke"? En liten vri som strengt tatt betyr det samme, men som kanskje ikke gir den samme reaksjonen hos henne?

[soelvd]

Jeg fleipa under første svangerskapet om at jeg skulle bli sånn skikkelig monster-fødende jeg, skjelle han ut og si at alt var hans skyld og sånt, og da ble han helt bleik og ba pent om at jeg ikke måtte gjøre det *ler* Så jeg gjorde ikke det. Jeg hadde ikke lyst til det heller altså, selv om det er en sånn ting jeg kunne funnet på å fleipe om. Jeg tror egentlig at fødselen var verst for han, han var bare tilskuer han, det var ingenting han kunne gjøre, og han ble ikke tatt større hensyn til. Jeg innbiller meg at man føler seg ganske hjelpeløs i en sånn setting

Haha, stakkar. Det er nok tøffere for mannen enn vi ofte ser for oss, tror jeg. Man blir jo litt opptatt av seg selv (eller merker i alle fall plager, smerter, etc) og alle rundt spør jo bare om hvordan det går med meg. Mens mannen er vettskremt, synes det er sinnsykt at noe vokser inni meg, etc. Og vil nok synes fødselen er tøff, helt klart. Jordmor var veldig opptatt av at han skulle komme på en kontroll så hun kunne fortelle han at han også kan kreve ting under fødsel, som mat, en stol, hjelp til å takle ting, etc.

[tm100021]

Ja, det er ikke akkurat bare "ikke lov" ordet i seg selv, men alt som hun skjønner at det ikke er lov- må ikke- slutte med det Jeg håper ikke denne fasen varer i mange år, heldigvis så har det begynt å hjelpe å være konsekvent i butikker osv så vi snart kan vise oss offentlig igjen

[Mud]

Jeg har ingen råd når det kommer til trass , vi er midt opp i kaoset selv. Tilmed søsteren min og barnehagen har kommentert på at det er tydelig at noen er i en viss periode for tiden

Jeg forklarer og er konsekvent , og håper det går fort over. Vi har ekstra mye ' du og jeg ' samtaler og aktiviteter da. 'Du og jeg , vi to , Mamma ! ' er regla for tiden. Samtidig fokuserer jeg på alt det morsomme som skjer med han for tiden , at fantasien har skutt fart og han har fått en enorm forestillingsevne.

Ellers biter jeg tennene sammen og trøster meg med at det går over.

Frokosten hans i dag besto forøvrig av tørt brød og sylteagurk. Jeg har den policyen at så lenge han lager maten og spiser den selv kan han velge som han vil. Det gir noen rare utslag

[tm100021]

107 dager til termin. Om en uke er det bare 100 dager igjen Fytti rakkern så altfor fort tiden går denne gang, jeg trenger minst 100 dager ekstra for å bli klar tror jeg Må få en bilstol i hus rett etter jul så ordner vel alt annet seg

[Gjest]

Haha Lill, tiden går jo så sakte syntes jeg! Men har hørt at det er vanlig at det går mye fortere med nr to!

Jeg er litt positivt overrasket etter en sånn 'fødselshistorie' tråd på kvinneguiden, der de ble spurt om det gikk bedre eller dårligere enn de hadde forestilt seg på forhånd. Det ble vel en sånn tre siders tråd etterhvert, og med unntak av tre stykker svarte alle at de taklet fødselen bedre enn de fryktet på forhånd. De som svarte det motsatte hadde fått komplikasjoner også.

Endret 22. November 2012 av Gjest

[Martine]

Jeg taklet også fødselen bedre enn forventet, til tross for komplikasjonene.

Angående kommentarer om stor mage: da jeg fikk kommentarer om at jeg hadde blitt tjukk sa jeg "jeg er gravid, hva er din unnskyldning?". Da ble det stille!

[Mud]

jeg er såpass tykkhudet at jeg ikke brydde meg om magekomentarer. Vi hadde magekonkuranse før jeg gikk ut i perm og et par av gutta slo meg De som ville fikk kjenne og mange av de hadde faktisk en rørende omtanke under all fleipinga om at jeg hadde fått i meg noe jeg ikke tålte , egentlig bare hadde spist for mye kake, sitti for mye på ræva i trucken osv. Magen min var hett tema fra jeg var 10 uker på vei ;-)

Jeg omgåes mest hannkjønn i det daglige da , de har en annen tilnærming.

[tm100021]

Ja, med første hadde jeg full kontroll på hvor mange uker jeg var på vei osv.. Denne gang rekker jeg knapt å tenke over det før jeg går inn i ny mnd og jeg vet aldri hva jeg skal svare når jordmor/lege spør hvor langt jeg er på vei

Jeg hadde fin fin fødsel, og gleder meg til denne gang og håper jeg klarer å jobbe like godt med kroppen min som forrige Men, jeg har lært av erfaring! Egen matpakke med hjemmefra ( to dagers fødsel der alt jeg fikk "servert" var tørre brødskiver var ikke mye energi i ) og SOVE når jeg faktisk har muligheten før den aktive delen av fødselen kommer

[Riz]

Hadde 2 flotte, men veldig forskjellige fødsler. Hadde ikke smertelindring på noen av de.

Med nr 1 så hadde jeg åpningsrier i ca 6 timer, det var ubehagelig fra første halve cm, men klarte å leve meg gjennom de uten å skjelle ut noen. Men så er jeg en veldig rolig og stille person til vanlig også da. Lå i badekar ganske lenge, om det hjalp vet jeg ikke..

Off, husker med gru når den første pressrien kom. Jordmoren hadde akkura målt meg, og hun målte 5 cm. Da ble jeg litt fortvilet for jeg tenkte at det ville ta 5 timer til for å få full åpning. Jordmoren gikk ut, og plutselig så kjenner jeg hele kroppen sier PRESS. Det var en veldig rar følelse, samtidig så prøvde jeg så godt jeg kunne å ikke presse, siden man ikke skal presse før det er full åpning.

Vet ikke helt hva jeg tenkte på, men i hverfall så gikk jeg å satte meg på do.. i tilfelle det ikke var barnet som fikk meg til å ville presse, men noe annet. Samboern spurte om han skulle hente jordmoren, men jeg sa neida. Ville ikke være til bry liksom..

Heldigvis var samboeren litt mer reflektert, og gikk å hentet henne. Jeg ville ikke flytte meg fra doet, så jormoren sa så pent til meg "du vil vell ikke føde han i do?". Da måtte jeg bare gi meg, og bli med henne. Målte meg igjen og det var full åpning. Så jeg brukte 5 timer på 5 cm, også 5 minutter på de resterende cm.

Det værste med første fødselen var at jeg var så trøtt. Det tok litt tid å presse han ut, nesten en time. Han stanget borti noe, og de fikk ikke festet den dingsen som de fester til hodet til barnet. Så var en del folk der, leger og jordmødre som gravde i meg, og kommanderte meg til å skifte mange stillinger. Lell så var det ikke ubehagelig, jeg presset, sov, presset sov, presset sov. Måtte sy en del sting, men det gjorde ingenting, da var han jo ute, og jeg i lykkerus.

Det var så mye jeg grudde meg til med nr 1. Grudde meg til åpningsriene, grudde meg til pressriene, grudde meg til å blottstille meg naken for alle og enhver, grudde meg til om jeg måtte bæsje på meg, grudde meg til å presse ut ungen, grudde meg til å revne, grudde meg til å sy, grudde meg til om jeg fikk panikk. Nå vet jeg at det var kun pressriene jeg trengte å grue meg til, når de var over, så var det værste over.

Med andremann, hadde jeg 4 cm når jeg kom til sykehuset. Fikk først sikkelig åpningsriersmerter ved 8 cm, og litjmor var ute på to press. Det gjorde litt vondere å presse ut ungen denne gangen, sikkert fordi det gikk så fort og det ikke fikk tøyd seg så godt ut nedentil

Å hoi, tror jeg aldri har skrevet ned fødselshistoriene mine før.

Over til trassen, så har vi ikke noe løsning, men det som funker for oss er at vi har en samtale med 3-åringen før vi går inn på butikken. Vist han er snill, så skal å få velge seg en frukt, eller en yougurt. Det funker kjempe bra, lell om vi har kjøpt en hel pose med frukt utenom. Noen ganger får han en tyggis.

Med hun på 18 månder gir vi en brødskalk etter vi har skjært opp brødet. Har enda ikke hatt trassanfall på butikken med noen av de, dog er jo ikke dette noe fasit. Det funker på mine, thats it

Viktig dog å ikke stå stille med vognen for lenge. Ser du kjentfolk, så overse de. For stopper du vognen og begynner å snakke med de, da er ******* løs. Gjelder å vite hva man skal ha, og komme seg fortest mulig gjennom butikken

[soelvd]

Skjønner ikke hvordan dere kan synes at tiden går fort. Leste denne i kalenderboka vår for denne uka og følte meg SÅ truffet. Jeg har rett og slett litt panikk fordi tiden går altfor fort

"Kjenner du av og til at panikken tar deg, kan jeg trøste deg og si: "Dette er du ikke alene om. "Svært mange forteller om denne følelsen som kommer som lyn fra klar himmel. De vil ikke, de tør ikke. Fødselen føles plutselig ikke så langt unna. De forteller om en slags uro og følelse av "tidsnød"."

Takk for at du delte historien, Riz! Det der er i alle fall sånne historier som er med på å gjøre meg roligere, mulig jeg er naiv

[Garmen]

Jeg fulgte skikkelig nøye med på alt de første fire månedene, og leste alt og var superoppdatert på hva som endret seg fra uke til uke og slikt, men nå er det to måneder siden jeg sist tok i en bok, eller kikket noe særlig på nettet Men tiden går så fort! Hjelpes, jeg syns jo jeg tissa på pinne for en måned siden Skjønt, hodet er ikke helt på plass da; jeg fortalte mannen stolt en dag at nå var jeg nede i 90 dager eller noe sånt igjen til termin, og tenk at da jeg ble gravid var det sånn 400. Meg og elefantene

På den kjipe siden så kom jeg nå akkurat hjem fra fysioterapeuten, og det er definitivt bekkenløsning. Blæh

[Mud]

vi har bare hatt problemer en gang i butikken faktisk og da lot jeg han bare hyle så mye han orket. Han ville ha boller , jeg ville ha brød. Det var en svett handletur ( han lå under brødhyllene og hylte ) , men det har heldigvis bare skjedd en gang. Vi prater alltid om hva vi skal handle først og han ' hjelper meg ' ved å holde handlelisten , passe på en boks leverpostei e l og vi leter sammen etter matvarene. Men han har hatt forståelse for ' en annen gang ' veldig lenge ( 1 år? ) , så ønsker om andre varer enn det vi skal ha kan lett besvares uten bråk. ' ikke i dag ' sier jeg. ' En annen gang , da ? ' spør han, og den er jo lett å svare bekreftende på. Handleturer er egentlig bare koselig her, han oppfatter det som en viktig oppgave vi gjør sammen.

[Gjest]

På den kjipe siden så kom jeg nå akkurat hjem fra fysioterapeuten, og det er definitivt bekkenløsning. Blæh

Uff, håper det går bra med deg!

[soelvd]

Jeg fulgte skikkelig nøye med på alt de første fire månedene, og leste alt og var superoppdatert på hva som endret seg fra uke til uke og slikt, men nå er det to måneder siden jeg sist tok i en bok, eller kikket noe særlig på nettet Men tiden går så fort! Hjelpes, jeg syns jo jeg tissa på pinne for en måned siden Skjønt, hodet er ikke helt på plass da; jeg fortalte mannen stolt en dag at nå var jeg nede i 90 dager eller noe sånt igjen til termin, og tenk at da jeg ble gravid var det sånn 400. Meg og elefantene

På den kjipe siden så kom jeg nå akkurat hjem fra fysioterapeuten, og det er definitivt bekkenløsning. Blæh

Vi hadde nok aldri fortsatt om ikke det er for at det er blitt en "lørdagstradisjon" at vi leser om den aktuelle uken på senga før vi står opp. Litt koselig. Samme som at mannen fant ut her om dagen at vi skal spille av en veldig fin sang for henne på mobilen, legge mobilen på magen. Så hun lærer seg en fin nattasang

Er det noe som heter pre-ammetåke? Prøvde å spise mat nå. Først fant jeg mat, satte meg. Kom på at jeg måtte ha drikke, gikk på kjøkkenet og kom på at jeg hadde glemt glasset. Gikk tilbake i stua og hentet tallerken med mat. Så innså jeg at det var jo glasset jeg skulle ha, ikke maten. Så jeg gikk tilbake igjen, bytta, henta vann, satte meg. Skulle til å spise når jeg innså at jeg ikke hadde noe bestikk.

[tm100021]

Soph er en racer på å manipulere pappa'n sin, i mangel på bedre ord. Hun setter opp det dådyrblikket og sender han en avstandnuss eller gir han det smilet som gjerne etterfølges av "paaaappa" i sukkersøt stemme og vil opp på fanget hans... Så etterfulgt av et ønske eller peking på noe. Hun har han virkelig trillet rundt lillefingeren, er utrolig å se på hvor tidlig de starter

[Bikipile]

Min sønn har begynt med: "pappa sier at jeg får lov :angel: " - men den fungerer dessverre dårlig

[Mud]

2 års kontrollen i dag.

' hvor er bæ bæ lille lam ?'

(tomt blikk )

' kan du finne bæ bæ lille lam ? '

( damen pekte )

A : det er sau det , damen. Det er en to tre fire sauer '

Hun lo selv og fant frem en annen bok hvor han kunne snakke litt rundt handlingen , telle antall og fortelle hvilken farge det var på det forskjellige og om han likte det etc.

vekt og høyde var ok , fysikken var ok ( var visst viktig å kunne hoppe så A sang siste værs i nissevisa og hoppet for damen ) , og alt i alt var ting mer enn bra og velkommen igjen om 2 år.

Hun ble veldig fornøyd når hun fant ut at han hadde sluttet med bleie ( noen måtte plutselig tisse ) for det var visst et gjennomgangstema på 4 års kontrollen blitt.

Jeg synes alltid helsestasjonen er en litt svett affære , alltid mye venting og litt ekkelt at andre skal vurdere barnet ditt , så veldig greit at det er to år til neste gang. Men jeg trodde det var vaksine når de var 3 da ?

Edit : hun sa noe merkelig. Han har jo alltid ligget litt over på vekt og hun kalte det Oslo - kiloen. Det er veldig mange småbarnsforeldre som flytter fra Oslo til Drammen ( som oss ) og de ligger visst i gjennomsnittet 1 kg over barna som er født lokalt fordi Oslo-mødre ammer oftere og lengre . Det hørtes veldig rart ut ?

[soelvd]

Haha, så kul han er, Loke

Diskuterer med mannen. Han mener nemlig at Ole Brumm er en gutteting? Jeg mener det er da like mye for begge to. Hva mener dere?

[Mud]

Haha, så kul han er, Loke :lol:/>

Diskuterer med mannen. Han mener nemlig at Ole Brumm er en gutteting? Jeg mener det er da like mye for begge to. Hva mener dere? :P/>

Han er kul og rar samtidig.. Litt todelt følelse at han faktisk har gått igjennom 4 års kontrollen på språk etc 2 år ' for tidlig' , frem til i dag trodde jeg han var innenfor normalen for en 2 åring. Men som hun sa : da trenger vi bare følge opp eventuell øreproblemer (han er veldig utsatt ) , høyde og vekt neste gang og han var langt i fra den første 2 åringen som fikk og løste de oppgavene. Det er ikke unormalt , men det er utenfor hva som er definert som ' normalen ' på skjemaene dems og derfor måtte hun bytte 'test '.

A er glad i Ole Brumm, men jeg trodde det var en jentegreie?