Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3


Recommended Posts

Skrevet

Jeg syntes også nyfødt perioden var tøffest, og jeg kjente jeg hatet litt disse kaffelatte-mødrene som travet opplagte rundt og fant prosjekter etc.

Nå brukte jeg lang tid på å komme meg fysisk etter fødselen ( tok over 3 mnd før det å tisse eller gå ikke var en lidelse ) og når jeg i tillegg i praksis var alene med en unge som fikk anfall bare jeg tenkte tanken på å fjerne meg mer enn 20cm fra han og som ikke sov mer enn 1 1/2 t i strekk de 6 første månedene føltes det litt too much til tider. Ask var en engel bare han hadde fysisk kontakt da , bare blid. Men krevende.

Bæresjal og minimal bruk av energi på ' omverdenen ' fikk meg igjennom det. Andre maste om at jeg måtte få meg ut , men det var ikke fysisk mulig for meg å gjøre annet enn å ta meg av ungen og mine basale behov. Det var ikke mer igjen.

' Nyt spedbarnstiden ' meg i rævva :lol:

Fra han ble ca 9-10 mnd har alt bare blitt koseligere og koseligere :wub:

Unger er forskjellige heldigvis, han krever fortsatt fryktelig mye tilstedeværelse fra meg , men jeg har langt mer overskudd og jeg kan nå stort sett gå på do uten å ha en unge på fanget.

Men jeg kan fortsatt ikke gjøre andre ting som å dusje når han er våken, alt det andre som må gjøres hjelper han meg med . Det er aldri mamma som lager mat osv her , det er oss.

  • Svar 9.9k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Fineste Tuva Marie ligger på brystet. Hun kom 21.29. Fin fødsel og alt står bra til. Lungene virker eksemplarisk!

Gratulerer masse til Marie og Øyvind med lille Johanne :D :banana: Hun kom 17:42 og alle 3 har det bra!!! *være flink og oppdatere sonen*

Verdens fineste lille jente kom til verden 00.04 i natt etter en stri tørn på fødestua. Hadde verdens beste jordmor siste økt og ung assistentlege som var fabelaktig, begge to bidro til at opplevelse

Posted Images

Skrevet

Lenge vært i tvil om det er små spark jeg har kjent (er 17+5 i dag). Men i dag er det ingen tvil altså, bebisen har blitt helt rabiat inni der (det visste vi jo egentlig, på begge ultralyder plus hos jordmor har h*n vært superaktiv). Kjenner HELT tydelige dult som ikke kan forveksles med luft. Kjente de i nitiden når jeg skulle stå opp og her ligger jeg enda, i håp om å kjenne flere :lol::wub:

Edit: forveksles med luft ja, ikke spark :lol:

Herlig :)

Liam han lå og strøyk armen mot ribbeina mine han, og noen ganger fote :) ingen spark mot mors ribbein her i gården nei :)

savner sparkene veldig, gleder meg til vi skal ha en til om noen år :D

Hvordan er det egentlig å bære på et annet menneske? Jeg vil tro at mange tenker som meg (jeg har jo ikke fått barn), at det er litt "alien", er det ikke LITT sånn sprøtt og ekkelt at det er noe som lever inni der? Eller er det rett og slett fint fordi man vet det er ens eget barn og ikke en mark eller lignende? :lol: .

var skeptisk i begynnelsen, men når han først begynte å sparke, så var det en så herlig følelse som jeg ikke helt klarer å beskrive :)

Liam er 9 mnd i dag :D Store/lille gutten min det.

Bare 3 mnd til han er 1 år :o

Skrevet

Babytråd jo :D Skal ha ei jente til i november:)

Og der er jo moren til barnet mitt også :ahappy:

Skrevet

Jeg skal ha baby i november og 2ne er faren .. :sorcerer: .. du ser tryllestaven på ikonet el hehe

Hm, signaturen din... "Coarse" = ru eller grov. "Of course" = selvfølgelig. Vi får håpe 2nes styrker veier opp for dine svakheter. :P

Er du oppdretter og skal deleie en hund med 2ne eller noe? :)

  • Like 1
Skrevet (endret)

*ler* Nei, det er ikke en valp, det er en menneskebaby. Bostonfrøkna er oppdretteren til Nora, men henne har vi deleid lenge :P Hun er også en av mine beste venninner, så nå som hun skal ha baby, så vil jeg være pappaen :aww: Jeg har jo ingen livmor, så da kan jeg jo ikke være mammaen, liksom :P

EDIT:

Altså, må vel kanskje presisere at dette er en fleip. Ikke at Bostonfrøkna skal ha baby, det er sant, men jeg er jo åpenbart ikke pappaen, jeg bare liker å blande meg i ting jeg ikke har noe med :ahappy:

Endret av 2ne
Skrevet

Vel menneske valp er den eneste valpen det blir her på en stund.. og jeg syns det er greit med to fedre, da har jeg noen å plage hele tiden *ler* jeg har egentlig bare kopiert den der for lenge siden på nett og stussa på det teksten selv.. men ikke giddi å skrivd det om... bagateller !

Skrevet

Observert i barnehagen i dag:

En liten jente gråter fordi mammaen skal dra. Mammaen: "M, når du gråter sånn så er det ikke noe koselig for mamma å dra!". M's gråt eskalerer. Mamma: "Tenk deg så lei seg ettåringene blir når de hører deg, de kommer til å begynne å gråte de også!".

:blink:

Skrevet

Ikke noe er som å la ungene vokse opp med en drøy porsjon dårlig samvittighet, Mari. De blir lettere å håndtere da, om de bare lærer seg at alle andres følelser teller mer enn deres egne :aww:

Skrevet

Ikke noe er som å la ungene vokse opp med en drøy porsjon dårlig samvittighet, Mari. De blir lettere å håndtere da, om de bare lærer seg at alle andres følelser teller mer enn deres egne :aww:

Ja, fy fillern. Folk tenker jammeni kke langt. Fin liten oppgave å legge over på en toåring, du har ansvaret for foreldrene dine sine følelser og de andre barnas følelser. Heldigvis reagerte personalet også, og man dømmer ansikt riktig, så jeg håper de rydder opp ovenfor jenta iallfall. Det der stikker meg virkelig kjenner jeg.

Skrevet

Det er fælt! Huff. For min del så må andre barn gråte i vei, Emilie syns nemlig det er kjempemorsomt! Alle de andre i bhg kan gråte, mens E ler... Jeg syns ikke det er noe gøy å høre andre barn gråte, for det er som oftest en grunn til det. Men det at de andre kan begynne å gråte er ingen grunn til at barnet ikke skal det, tenker jeg.

Skrevet

Observert i barnehagen i dag:

En liten jente gråter fordi mammaen skal dra. Mammaen: "M, når du gråter sånn så er det ikke noe koselig for mamma å dra!". M's gråt eskalerer. Mamma: "Tenk deg så lei seg ettåringene blir når de hører deg, de kommer til å begynne å gråte de også!".

:blink:

Huff :( Jeg jobbet med et (eldre) barn for noen år siden som også fikk høre endel i den retningen. Der var det mye annet i tillegg, men fyttirakkern som kommunikasjonen dem imellom stakk meg i hjertet.

Skrevet

Gråt i seg selv er ikke noe problem, det er bare er utrykk for følelser. Jeg tror vi altfor mye prøver å dempe gråt, mens det heller skal være rom for å gråte om barnet har behov for det. Heller anerkjenne av og til ("nå ser jeg at du ble trist, jeg forstår at det ble vanskelig") i stedet for å alltid forsøke å avlede ("Se bussen! Skal vi leke med bussen kanskje?"). Gråt under avskjed i barnehagen er helt normalt, det betyr ikke at barnet har det fælt eller vondt. Så lenge det går fort over og det gjør det i de aller fleste tilfeller. I tilfellet jeg skrev om så sluttet jenta å gråte omtrent momentant da moren var ut av døra.

Det er altså bare sunt at barn gråter. Det betyr at de har følelser som de er trygge nok til å uttrykke. Den type gråt er absolutt verst for oss foreldre, ikke barna. Om H gråter er det selvsagt fryktelig sårt for meg.

Det jeg reagerer på i det jeg fortalte om er altså ikke gråten, men måten moren gjør jenta ansvarlig for morens følelser, i tillegg til at M også får ansvar for alle ettåringen også. Det er veldig mye å bære. En to år gammel jente har ikke dette ansvaret rett og slett, det er det vi voksne som har.

  • Like 2
Skrevet

Huff :( Jeg jobbet med et (eldre) barn for noen år siden som også fikk høre endel i den retningen. Der var det mye annet i tillegg, men fyttirakkern som kommunikasjonen dem imellom stakk meg i hjertet.

M er en av Hs beste venner i barnehagen, de har en skikkelig bra greie gående og er alltid så glad for å se hverandre. Urettferdig at det stikker ekstra dypt når det er barn man liker godt, men det er vel sånn livet er. :( M ble heldigvis fanget opp av personalet. De er veldig flinke der, og har en god pedagogikk.

Skrevet

M er en av Hs beste venner i barnehagen, de har en skikkelig bra greie gående og er alltid så glad for å se hverandre. Urettferdig at det stikker ekstra dypt når det er barn man liker godt, men det er vel sånn livet er. :( M ble heldigvis fanget opp av personalet. De er veldig flinke der, og har en god pedagogikk.

Så bra! Mange av barnehagene i byen har blitt kjempeflinke til å hjelpe og bistå, og det er jeg så glad for, det er så himla viktig! En tidligere foreleser av meg har jobbet hardt med å lære opp barnehageansatte i Trondheim om tilknytning og slikt, det har visst vært kjempenyttig :)

Skrevet

Så bra! Mange av barnehagene i byen har blitt kjempeflinke til å hjelpe og bistå, og det er jeg så glad for, det er så himla viktig! En tidligere foreleser av meg har jobbet hardt med å lære opp barnehageansatte i Trondheim om tilknytning og slikt, det har visst vært kjempenyttig :)

De har en veldig spesifikk pedagogikk i Hs barnehage. Veldig mye fint i den, men også endel jeg har lyst til å høre deres tanker om. Det er veldig interessant og jeg kjenner det vekker glød i meg. Altså sånn barnenerde-ting. Kunne godt tenkt meg å jobbe med slikt. Men kun i teori, i praksis er barn kjempekjedelig. Ja, bortsett fra min egen og de jeg er glad i selvsagt, men også der er jeg en ganske stor forkjemper for latskapsoppdragelse. :P

Finnes det jobber hvor det eneste man gjør er å være kritisk til barneforskning og påpeke svakhetene? Det hadde jeg vært rågod til. :lol:

  • Like 1
Skrevet

Du kan få holde på med prosjektet jeg tidligere jobbet for, og som jeg nå skriver for, og være kritisk :P Håhåh, om du liker barnenerdeting og korrekturlesing kan du få lese artikkelen min ;D Handler om tilknytning hos 4-årige barn, et utvalg fra Trondheim :)

  • Like 1
Skrevet

Noe så innmari :D Feltet jeg skriver på er veldig lite undersøkt, så veilederen min har et stort håp om å få den publisert. Vi får se :P ...da må jeg først skrive ferdig den forbaskete oppgaven :P

Skrevet

Jeg skjønte hva du mente, Mari :) gråt er ikke noe problem, det er det måten mange foreldre/voksne takler det på.

Skrevet

Noe så innmari :D Feltet jeg skriver på er veldig lite undersøkt, så veilederen min har et stort håp om å få den publisert. Vi får se :P ...da må jeg først skrive ferdig den forbaskete oppgaven :P

Jeg kan lese den og publisere den på bloggen min eller noe. :lol: Hva er det spesifikt du skriver på?

Skrevet

Jeg kan lese den og publisere den på bloggen min eller noe. :lol: Hva er det spesifikt du skriver på?

Den er langt fra ferdig da :P Deadline 15 desember, men ****, det er jo snart :(

Jeg skriver om kjønnsforskjeller i tilknytningsstil. I vårt studie fant vi nemlig at 4-årige jentebarn i vårt utvalg var signifikant oftere trygt tilknyttet enn guttene, og guttene var signifikant mer disorganisert tilknyttet enn jentene. Det er et tema som ikke skrives så mye om teoretisk sett, men vi har oppdaga flere empiriske studier som har finni noe lignende/det samme, og det undres mye om hvorfor. Artikkelen min har ingen konklusjoner om hvorfor, men jeg tester ut og diskuterer noen hypoteser om hvorfor det kan være sånn. Er det noe med testen? Oppdragelsesstil? Modenhet/språkferdigheter? Genetiske forskjeller (at gutter har mindre behov for trygg tilknytning etter spedbarnsalder). Etc etc. Utrolig spennende, men jeg trenger noen som kan piske meg for å få den ferdig :P

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...