Den store baby(og barne)tråden <3

[Mud]

Jeg syntes også nyfødt perioden var tøffest, og jeg kjente jeg hatet litt disse kaffelatte-mødrene som travet opplagte rundt og fant prosjekter etc.

Nå brukte jeg lang tid på å komme meg fysisk etter fødselen ( tok over 3 mnd før det å tisse eller gå ikke var en lidelse ) og når jeg i tillegg i praksis var alene med en unge som fikk anfall bare jeg tenkte tanken på å fjerne meg mer enn 20cm fra han og som ikke sov mer enn 1 1/2 t i strekk de 6 første månedene føltes det litt too much til tider. Ask var en engel bare han hadde fysisk kontakt da , bare blid. Men krevende.

Bæresjal og minimal bruk av energi på ' omverdenen ' fikk meg igjennom det. Andre maste om at jeg måtte få meg ut , men det var ikke fysisk mulig for meg å gjøre annet enn å ta meg av ungen og mine basale behov. Det var ikke mer igjen.

' Nyt spedbarnstiden ' meg i rævva

Fra han ble ca 9-10 mnd har alt bare blitt koseligere og koseligere

Unger er forskjellige heldigvis, han krever fortsatt fryktelig mye tilstedeværelse fra meg , men jeg har langt mer overskudd og jeg kan nå stort sett gå på do uten å ha en unge på fanget.

Men jeg kan fortsatt ikke gjøre andre ting som å dusje når han er våken, alt det andre som må gjøres hjelper han meg med . Det er aldri mamma som lager mat osv her , det er oss.

[Maren]

Lenge vært i tvil om det er små spark jeg har kjent (er 17+5 i dag). Men i dag er det ingen tvil altså, bebisen har blitt helt rabiat inni der (det visste vi jo egentlig, på begge ultralyder plus hos jordmor har h*n vært superaktiv). Kjenner HELT tydelige dult som ikke kan forveksles med luft. Kjente de i nitiden når jeg skulle stå opp og her ligger jeg enda, i håp om å kjenne flere

Edit: forveksles med luft ja, ikke spark

Herlig

Liam han lå og strøyk armen mot ribbeina mine han, og noen ganger fote ingen spark mot mors ribbein her i gården nei

savner sparkene veldig, gleder meg til vi skal ha en til om noen år

Hvordan er det egentlig å bære på et annet menneske? Jeg vil tro at mange tenker som meg (jeg har jo ikke fått barn), at det er litt "alien", er det ikke LITT sånn sprøtt og ekkelt at det er noe som lever inni der? Eller er det rett og slett fint fordi man vet det er ens eget barn og ikke en mark eller lignende? .

var skeptisk i begynnelsen, men når han først begynte å sparke, så var det en så herlig følelse som jeg ikke helt klarer å beskrive

Liam er 9 mnd i dag Store/lille gutten min det.

Bare 3 mnd til han er 1 år

[Bostonfrøken]

Babytråd jo Skal ha ei jente til i november:)

[Guest 2ne]

Babytråd jo Skal ha ei jente til i november:)

Og der er jo moren til barnet mitt også

[Maria]

Og der er jo moren til barnet mitt også

Altså... Mulig jeg er fjern, men meg ikke forstå!

[Bostonfrøken]

Jeg skal ha baby i november og 2ne er faren .. .. du ser tryllestaven på ikonet el hehe

[Mari]

Jeg skal ha baby i november og 2ne er faren .. .. du ser tryllestaven på ikonet el hehe

Hm, signaturen din... "Coarse" = ru eller grov. "Of course" = selvfølgelig. Vi får håpe 2nes styrker veier opp for dine svakheter.

Er du oppdretter og skal deleie en hund med 2ne eller noe?

[Guest 2ne]

*ler* Nei, det er ikke en valp, det er en menneskebaby. Bostonfrøkna er oppdretteren til Nora, men henne har vi deleid lenge Hun er også en av mine beste venninner, så nå som hun skal ha baby, så vil jeg være pappaen Jeg har jo ingen livmor, så da kan jeg jo ikke være mammaen, liksom

EDIT:

Altså, må vel kanskje presisere at dette er en fleip. Ikke at Bostonfrøkna skal ha baby, det er sant, men jeg er jo åpenbart ikke pappaen, jeg bare liker å blande meg i ting jeg ikke har noe med

Endret 13. September 2012 av 2ne

[Mari]

Vel, da er det bare å si gratulerer til dere begge!

[Bostonfrøken]

Vel menneske valp er den eneste valpen det blir her på en stund.. og jeg syns det er greit med to fedre, da har jeg noen å plage hele tiden *ler* jeg har egentlig bare kopiert den der for lenge siden på nett og stussa på det teksten selv.. men ikke giddi å skrivd det om... bagateller !

[Mari]

Observert i barnehagen i dag:

En liten jente gråter fordi mammaen skal dra. Mammaen: "M, når du gråter sånn så er det ikke noe koselig for mamma å dra!". M's gråt eskalerer. Mamma: "Tenk deg så lei seg ettåringene blir når de hører deg, de kommer til å begynne å gråte de også!".

[Guest 2ne]

Ikke noe er som å la ungene vokse opp med en drøy porsjon dårlig samvittighet, Mari. De blir lettere å håndtere da, om de bare lærer seg at alle andres følelser teller mer enn deres egne

[Mari]

Ikke noe er som å la ungene vokse opp med en drøy porsjon dårlig samvittighet, Mari. De blir lettere å håndtere da, om de bare lærer seg at alle andres følelser teller mer enn deres egne

Ja, fy fillern. Folk tenker jammeni kke langt. Fin liten oppgave å legge over på en toåring, du har ansvaret for foreldrene dine sine følelser og de andre barnas følelser. Heldigvis reagerte personalet også, og man dømmer ansikt riktig, så jeg håper de rydder opp ovenfor jenta iallfall. Det der stikker meg virkelig kjenner jeg.

[Martine]

Det er fælt! Huff. For min del så må andre barn gråte i vei, Emilie syns nemlig det er kjempemorsomt! Alle de andre i bhg kan gråte, mens E ler... Jeg syns ikke det er noe gøy å høre andre barn gråte, for det er som oftest en grunn til det. Men det at de andre kan begynne å gråte er ingen grunn til at barnet ikke skal det, tenker jeg.

[Aslan]

Observert i barnehagen i dag:

En liten jente gråter fordi mammaen skal dra. Mammaen: "M, når du gråter sånn så er det ikke noe koselig for mamma å dra!". M's gråt eskalerer. Mamma: "Tenk deg så lei seg ettåringene blir når de hører deg, de kommer til å begynne å gråte de også!".

Huff Jeg jobbet med et (eldre) barn for noen år siden som også fikk høre endel i den retningen. Der var det mye annet i tillegg, men fyttirakkern som kommunikasjonen dem imellom stakk meg i hjertet.

[Mari]

Gråt i seg selv er ikke noe problem, det er bare er utrykk for følelser. Jeg tror vi altfor mye prøver å dempe gråt, mens det heller skal være rom for å gråte om barnet har behov for det. Heller anerkjenne av og til ("nå ser jeg at du ble trist, jeg forstår at det ble vanskelig") i stedet for å alltid forsøke å avlede ("Se bussen! Skal vi leke med bussen kanskje?"). Gråt under avskjed i barnehagen er helt normalt, det betyr ikke at barnet har det fælt eller vondt. Så lenge det går fort over og det gjør det i de aller fleste tilfeller. I tilfellet jeg skrev om så sluttet jenta å gråte omtrent momentant da moren var ut av døra.

Det er altså bare sunt at barn gråter. Det betyr at de har følelser som de er trygge nok til å uttrykke. Den type gråt er absolutt verst for oss foreldre, ikke barna. Om H gråter er det selvsagt fryktelig sårt for meg.

Det jeg reagerer på i det jeg fortalte om er altså ikke gråten, men måten moren gjør jenta ansvarlig for morens følelser, i tillegg til at M også får ansvar for alle ettåringen også. Det er veldig mye å bære. En to år gammel jente har ikke dette ansvaret rett og slett, det er det vi voksne som har.

[Mari]

Huff Jeg jobbet med et (eldre) barn for noen år siden som også fikk høre endel i den retningen. Der var det mye annet i tillegg, men fyttirakkern som kommunikasjonen dem imellom stakk meg i hjertet.

M er en av Hs beste venner i barnehagen, de har en skikkelig bra greie gående og er alltid så glad for å se hverandre. Urettferdig at det stikker ekstra dypt når det er barn man liker godt, men det er vel sånn livet er. M ble heldigvis fanget opp av personalet. De er veldig flinke der, og har en god pedagogikk.

[Aslan]

M er en av Hs beste venner i barnehagen, de har en skikkelig bra greie gående og er alltid så glad for å se hverandre. Urettferdig at det stikker ekstra dypt når det er barn man liker godt, men det er vel sånn livet er. M ble heldigvis fanget opp av personalet. De er veldig flinke der, og har en god pedagogikk.

Så bra! Mange av barnehagene i byen har blitt kjempeflinke til å hjelpe og bistå, og det er jeg så glad for, det er så himla viktig! En tidligere foreleser av meg har jobbet hardt med å lære opp barnehageansatte i Trondheim om tilknytning og slikt, det har visst vært kjempenyttig

[Mari]

Så bra! Mange av barnehagene i byen har blitt kjempeflinke til å hjelpe og bistå, og det er jeg så glad for, det er så himla viktig! En tidligere foreleser av meg har jobbet hardt med å lære opp barnehageansatte i Trondheim om tilknytning og slikt, det har visst vært kjempenyttig

De har en veldig spesifikk pedagogikk i Hs barnehage. Veldig mye fint i den, men også endel jeg har lyst til å høre deres tanker om. Det er veldig interessant og jeg kjenner det vekker glød i meg. Altså sånn barnenerde-ting. Kunne godt tenkt meg å jobbe med slikt. Men kun i teori, i praksis er barn kjempekjedelig. Ja, bortsett fra min egen og de jeg er glad i selvsagt, men også der er jeg en ganske stor forkjemper for latskapsoppdragelse.

Finnes det jobber hvor det eneste man gjør er å være kritisk til barneforskning og påpeke svakhetene? Det hadde jeg vært rågod til.

[Aslan]

Du kan få holde på med prosjektet jeg tidligere jobbet for, og som jeg nå skriver for, og være kritisk Håhåh, om du liker barnenerdeting og korrekturlesing kan du få lese artikkelen min ;D Handler om tilknytning hos 4-årige barn, et utvalg fra Trondheim

[Mari]

Aah, tilknytningsteori. Det er et spennende felt.

[Aslan]

Noe så innmari Feltet jeg skriver på er veldig lite undersøkt, så veilederen min har et stort håp om å få den publisert. Vi får se ...da må jeg først skrive ferdig den forbaskete oppgaven

[Martine]

Jeg skjønte hva du mente, Mari gråt er ikke noe problem, det er det måten mange foreldre/voksne takler det på.

[Mari]

Noe så innmari Feltet jeg skriver på er veldig lite undersøkt, så veilederen min har et stort håp om å få den publisert. Vi får se ...da må jeg først skrive ferdig den forbaskete oppgaven

Jeg kan lese den og publisere den på bloggen min eller noe. Hva er det spesifikt du skriver på?

[Aslan]

Jeg kan lese den og publisere den på bloggen min eller noe. Hva er det spesifikt du skriver på?

Den er langt fra ferdig da Deadline 15 desember, men ****, det er jo snart

Jeg skriver om kjønnsforskjeller i tilknytningsstil. I vårt studie fant vi nemlig at 4-årige jentebarn i vårt utvalg var signifikant oftere trygt tilknyttet enn guttene, og guttene var signifikant mer disorganisert tilknyttet enn jentene. Det er et tema som ikke skrives så mye om teoretisk sett, men vi har oppdaga flere empiriske studier som har finni noe lignende/det samme, og det undres mye om hvorfor. Artikkelen min har ingen konklusjoner om hvorfor, men jeg tester ut og diskuterer noen hypoteser om hvorfor det kan være sånn. Er det noe med testen? Oppdragelsesstil? Modenhet/språkferdigheter? Genetiske forskjeller (at gutter har mindre behov for trygg tilknytning etter spedbarnsalder). Etc etc. Utrolig spennende, men jeg trenger noen som kan piske meg for å få den ferdig