Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3


Recommended Posts

Skrevet

Idag var jeg på første jordmor timen! Og var lenger enn jeg trodde også, uke 15 :) Fikk både se og høre lille knøtte, det var morsomt. Bare to og halv uke til ordinær UL, og jordmoren nektet å fortelle hva hun trodde det ble og jeg fikk time hos henne dagen etter UL så hun kunne høre om hun hadde rett eller ikke ang kjønnet :lol:

  • Like 5
  • Svar 9.9k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Fineste Tuva Marie ligger på brystet. Hun kom 21.29. Fin fødsel og alt står bra til. Lungene virker eksemplarisk!

Gratulerer masse til Marie og Øyvind med lille Johanne :D :banana: Hun kom 17:42 og alle 3 har det bra!!! *være flink og oppdatere sonen*

Verdens fineste lille jente kom til verden 00.04 i natt etter en stri tørn på fødestua. Hadde verdens beste jordmor siste økt og ung assistentlege som var fabelaktig, begge to bidro til at opplevelse

Posted Images

Skrevet

Lenge vært i tvil om det er små spark jeg har kjent (er 17+5 i dag). Men i dag er det ingen tvil altså, bebisen har blitt helt rabiat inni der (det visste vi jo egentlig, på begge ultralyder plus hos jordmor har h*n vært superaktiv). Kjenner HELT tydelige dult som ikke kan forveksles med luft. Kjente de i nitiden når jeg skulle stå opp og her ligger jeg enda, i håp om å kjenne flere :lol::wub:

Edit: forveksles med luft ja, ikke spark :lol:

  • Like 5
Skrevet

Lenge vært i tvil om det er små spark jeg har kjent (er 17+5 i dag). Men i dag er det ingen tvil altså, bebisen har blitt helt rabiat inni der (det visste vi jo egentlig, på begge ultralyder plus hos jordmor har h*n vært superaktiv). Kjenner HELT tydelige dult som ikke kan forveksles med spark. Kjente de i nitiden når jeg skulle stå opp og her ligger jeg enda, i håp om å kjenne flere :lol::wub:

Det er en herlig følelse, det :D

Skrevet

Det er en herlig følelse, det :D

Ja :D Har liksom ikke vært det samme når jeg har vært usikker. Nå slo det ned som et lyn at "WOW, DET ER NOEN DER!" :lol:

  • Like 1
Skrevet

Lenge vært i tvil om det er små spark jeg har kjent (er 17+5 i dag). Men i dag er det ingen tvil altså, bebisen har blitt helt rabiat inni der (det visste vi jo egentlig, på begge ultralyder plus hos jordmor har h*n vært superaktiv). Kjenner HELT tydelige dult som ikke kan forveksles med luft. Kjente de i nitiden når jeg skulle stå opp og her ligger jeg enda, i håp om å kjenne flere :lol::wub:

Edit: forveksles med luft ja, ikke spark :lol:

Nyt det nå - før ribbein sparkes i hytt og pine, og organene føles ut som de blir ommøblert på inni der :lol: Jeg og veslegutt hadde noen diskusjoner på slutten ang. den sparkinga :P

Skrevet

Nyt det nå - før ribbein sparkes i hytt og pine, og organene føles ut som de blir ommøblert på inni der :lol: Jeg og veslegutt hadde noen diskusjoner på slutten ang. den sparkinga :P

Haha. Fikk samme historien av svigesøster for noen dager siden. Så jeg bare gleder meg over akkurat nå :lol: En kompis sier jeg må slutte å dulte tilbake når h*n sparker. For tidlig med krangling og dytting.. Hmm.. Gjorde du mye av det kanskje? ;)

Skrevet

Lenge vært i tvil om det er små spark jeg har kjent (er 17+5 i dag). Men i dag er det ingen tvil altså, bebisen har blitt helt rabiat inni der (det visste vi jo egentlig, på begge ultralyder plus hos jordmor har h*n vært superaktiv). Kjenner HELT tydelige dult som ikke kan forveksles med luft. Kjente de i nitiden når jeg skulle stå opp og her ligger jeg enda, i håp om å kjenne flere :lol::wub:

Edit: forveksles med luft ja, ikke spark :lol:

Det er så koselig! Etterhvert blir du helt "avhengig";) og dere blir kjent på et helt nytt nivå;) Det eneste jeg savner fra svangerskapet...

  • Like 2
Skrevet

Jeg har forøvrig glemt å fortelle dere at jeg skal bli pappa i november :aww: Da får jeg ei lita jente, og både moren og jeg gleder oss :ahappy:

Skrevet

Jeg har forøvrig glemt å fortelle dere at jeg skal bli pappa i november :aww: Da får jeg ei lita jente, og både moren og jeg gleder oss :ahappy:

Gratulerer:)

Skrevet

Lenge vært i tvil om det er små spark jeg har kjent (er 17+5 i dag). Men i dag er det ingen tvil altså, bebisen har blitt helt rabiat inni der (det visste vi jo egentlig, på begge ultralyder plus hos jordmor har h*n vært superaktiv). Kjenner HELT tydelige dult som ikke kan forveksles med luft. Kjente de i nitiden når jeg skulle stå opp og her ligger jeg enda, i håp om å kjenne flere :lol::wub:

Edit: forveksles med luft ja, ikke spark :lol:

Jeg fikk beskjed om at man ikke kjenner noe før 20 uke. Bullshit! Man merker forskjell! Etterhvert kjenner du humøret til den lille tassen også ;-)

Skrevet

Jeg fikk beskjed om at man ikke kjenner noe før 20 uke. Bullshit! Man merker forskjell! Etterhvert kjenner du humøret til den lille tassen også ;-)

Det MÅ være bullshit. Hvis ikke har tarmene og div andre ting inni der begynt å røre på seg. Jeg kjenner da bøttevis av folk som vet de har kjent liv før det. Men jordmoren min var litt forsiktig med å ville lytte etter hjertelyd før uke 20 fordi man ikke var garantert å finne noe (hun klarte det allikevel på første forsøk i uke 14). Humøret? Hvordan?

Skrevet

Det MÅ være bullshit. Hvis ikke har tarmene og div andre ting inni der begynt å røre på seg. Jeg kjenner da bøttevis av folk som vet de har kjent liv før det. Men jordmoren min var litt forsiktig med å ville lytte etter hjertelyd før uke 20 fordi man ikke var garantert å finne noe (hun klarte det allikevel på første forsøk i uke 14). Humøret? Hvordan?

Selv fosteret har et følelsesliv og gode og dårlige dager. Jeg kunne tydelig kjenne hvis A var irritert , stresset , glad osv. Man kan også kommunisere med de ved å dytte tilbake. Vi ' lekte ' ofte slik. Jeg merket også tydelig at han likte at jeg strøyk på han ( det kjenner de visst fra de er bittesmå ) og noen ganger måtte jeg legge iPoden min under dyna for å roe han om natten ( Beth Gibbons var en hit ). Noen ganger , før han ble for stor , snudde han seg etter hånden min slik at jeg kunne ' styre ' hvordan han lå.

Men så ble han stor og alt var bare vondt :lol:

Skrevet

Selv fosteret har et følelsesliv og gode og dårlige dager. Jeg kunne tydelig kjenne hvis A var irritert , stresset , glad osv. Man kan også kommunisere med de ved å dytte tilbake. Vi ' lekte ' ofte slik. Jeg merket også tydelig at han likte at jeg strøyk på han ( det kjenner de visst fra de er bittesmå ) og noen ganger måtte jeg legge iPoden min under dyna for å roe han om natten ( Beth Gibbons var en hit ). Noen ganger , før han ble for stor , snudde han seg etter hånden min slik at jeg kunne ' styre ' hvordan han lå.

Men så ble han stor og alt var bare vondt :lol:

Nå gleder jeg meg enda mer :D (Det der tullet om vondt bare ser jeg rett forbi, tenk!)

Nå sparker det igjen, helt tydelig. Veldig som det skulle bli liv plutselig! Nok en gang så kraftig at jeg ikke er i tvil om hva det er. Tenkte i stad at kanskje h*n (jeg skriver alltid han først, magefølelsen sier tydelig det :lol:) er misfornøyd med at jeg har spist lite i dag. Men nå tørr jeg jo ikke spise i tilfelle h*n slutter. :lol:

Skrevet

Hvordan er det egentlig å bære på et annet menneske? Jeg vil tro at mange tenker som meg (jeg har jo ikke fått barn), at det er litt "alien", er det ikke LITT sånn sprøtt og ekkelt at det er noe som lever inni der? Eller er det rett og slett fint fordi man vet det er ens eget barn og ikke en mark eller lignende? :lol: .

Skrevet

Hvordan er det egentlig å bære på et annet menneske? Jeg vil tro at mange tenker som meg (jeg har jo ikke fått barn), at det er litt "alien", er det ikke LITT sånn sprøtt og ekkelt at det er noe som lever inni der? Eller er det rett og slett fint fordi man vet det er ens eget barn og ikke en mark eller lignende? :lol: .

Jeg synes det er ufattelig kult. :lol: Vi går og snakker sammen hele dagen (eller, for å være ærlig, jeg tar meg av pratingen). Så synger vi litt, snakker litt om hvilke klær som vil se fine ut og hvilken seng som er best. Det er liksom babyen min, og jeg er mammaen til knøttet i magen. Sånn er det bare, virker helt normalt. Det eneste ekle med baby i magen er at alle plutselig har rett til å klå på meg, tror de. :P

Skrevet

Jeg kjente også spark fra ca uke 17 :) men jeg hadde aldri vondt pga spark osv, mer ubehagelig når hun bølla under ribbeina :lol:

Det rareste med å ha baby i magen, var å se at hun var helt gæern inni der!

Skrevet

Jeg kjente også spark fra ca uke 17 :) men jeg hadde aldri vondt pga spark osv, mer ubehagelig når hun bølla under ribbeina :lol:

Det rareste med å ha baby i magen, var å se at hun var helt gæern inni der!

Ble hun like gæren når hun kom ut? Jeg må innrømme jeg blir litt bekymra når de kommenterer på ultralyder og når de lytter på hjertet og sånn og alle sier at "det her var en aktiv en!" :lol:

  • Like 1
Skrevet

Hvordan er det egentlig å bære på et annet menneske? Jeg vil tro at mange tenker som meg (jeg har jo ikke fått barn), at det er litt "alien", er det ikke LITT sånn sprøtt og ekkelt at det er noe som lever inni der? Eller er det rett og slett fint fordi man vet det er ens eget barn og ikke en mark eller lignende? :lol: .

Akkurat den delen føltes veldig naturlig. Merkelig nok. Det rare er at etter fødselen følte jeg meg veldig tom. Som om en del av meg bare forsvant. Vanskelig å forklare.

Edit : soelvd. A var så aktiv som foster og baby at jeg ble helt skremt. Nå er han en rolig sindig gutt som trives best med kos og en bok..

Skrevet

Hvordan er det egentlig å bære på et annet menneske? Jeg vil tro at mange tenker som meg (jeg har jo ikke fått barn), at det er litt "alien", er det ikke LITT sånn sprøtt og ekkelt at det er noe som lever inni der? Eller er det rett og slett fint fordi man vet det er ens eget barn og ikke en mark eller lignende? :lol: .

Første gangen syntes jeg det var litt sprøtt. Liten alien som har invandert kroppen din og som gir deg masse plager :D Men, man har heldigvis masse hormoner i kroppen som forteller deg at det er helt fantastisk :lol:

Edit; I motsetning til Loke savnet jeg det ikke i det hele tatt. Det var en skikkelig god følelse å dusje etter kroppen og kjenne at kroppen er MIN igjen. Å holde lille ungen som var endelig komme utsiden og kunne gå normalt igjen :D

Ble hun like gæren når hun kom ut? Jeg må innrømme jeg blir litt bekymra når de kommenterer på ultralyder og når de lytter på hjertet og sånn og alle sier at "det her var en aktiv en!" :lol:

Min ble det ihvertfall :lol: fikk aldri fine bilder av henne, pga av at hun var så aktiv.

Skrevet

Hormonene mine er defekte. Jeg synes det var litt creepy at det levde noe inni meg. Kos og kvalmt på samme tid egentlig. Jeg synes det var udelt positivt å få tilbake kroppen min. Jeg synes ikke fødsel er en gudegave. Ikke noe traume eller noe sånt, men det gav meg heller ikke noe. Og jeg ble ikke megaforelsket i babyen det sekundet jeg så ham. Spontant glad i ham, ja, men ingen rus liksom.

Jeg vil bare si at sånt er helt normalt det også, det betyr ikke at man hverken er mindre glad i barnet sitt eller en dårligere forelder på noen slags måte.

Min var veldig aktiv i magen og er over gjennomsnittet aktiv i dag. Aktivt barn er en slitsom men veldig positiv ting altså. Han sov veldig lite som spedbarn da, det var ikke så positivt kanskje.

Siden jeg tydeligvis er kalddusjen i dag så kan jeg vel legge alt på bordet og si at jeg syntes at nyfødtperioden var mest krevende og altfor lite kos. Men vi hadde ekstra utfordringer som sannsynligvis bidro til det.

  • Like 2
Skrevet

Jeg syns det var freaky, ubehagelig og skummelt i starten, å kjenne liv. Kjente det tidlig - i uke 16.. Ikke gøy:-/ Men når han ble større, og bevegelsene mer definerte, når jeg kjenner at det er en liten baby - med armer og ben - DA ble det straks litt hyggeligere :heart: Nå når han hikker, sparker til tider ganske hardt, ommøblerer litt på organer osv, så er det helt annerledes. Jeg gleder meg dog veldig, veldig til han er på utsiden og man ikke er gravid lenger. 6 uker til termin i morgen!

  • Like 2
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...