Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3


Recommended Posts

  • Svar 9.9k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Fineste Tuva Marie ligger på brystet. Hun kom 21.29. Fin fødsel og alt står bra til. Lungene virker eksemplarisk!

Gratulerer masse til Marie og Øyvind med lille Johanne :D :banana: Hun kom 17:42 og alle 3 har det bra!!! *være flink og oppdatere sonen*

Verdens fineste lille jente kom til verden 00.04 i natt etter en stri tørn på fødestua. Hadde verdens beste jordmor siste økt og ung assistentlege som var fabelaktig, begge to bidro til at opplevelse

Posted Images

Skrevet

Charleen: Håper det står bra til med dere! Er navnet bestemt? :D

Tilbake fra legen, og E har rimelig kraftig øyekatarr. Må dryppe øynene hennes annenhver time i to-tre døgn, og deretter 4 ganger i døgnet til to dager etter at hun er symptomfri. Stakkars lille..

Skrevet

Vi har endelig blitt foreldre! Fødselen begynte med spontan vannavgang :) 17 timer senere med nærmest uavbrutte rier kom den svært etterlengtede jenta vår til verden! Vi er overlykkelige selv om det ikke helt har gått opp for oss enda :heart:

Gratulerer, gratulerer, gratulerer! Håper dere har det helt strålende sammen. Gleder meg til å se bilde! (Så hadde du rukket babytreff om du virkelig, virkelig ville, da :lol: )

  • Like 2
Skrevet

Gratulerer så masse Charleen

Jeg har ikke barn og lurer egentlig bare litt på hvordan man forholder seg til hundene når man får barn. Har man "tid" til hundene, blir de tilsidesatt, tar den andre halvdelen seg mest av hundene i starten osv

Vi har jo flere hunder og jeg vet at ting er inviduelt når man får barn, men jeg lurer litt på hvordan det går med hundene. Blir man "mindre" glad i de? Regner med at man er ganske sliten i starten men hvordan går det etterhvert.

Noen som vil dele noen erfaringer. Det er jo mange nybakte foreldre her, samt flere som er gravide og andre som har litt "eldre" barn på noen år.

Skrevet

Gratulerer så masse Charleen

Jeg har ikke barn og lurer egentlig bare litt på hvordan man forholder seg til hundene når man får barn. Har man "tid" til hundene, blir de tilsidesatt, tar den andre halvdelen seg mest av hundene i starten osv

Vi har jo flere hunder og jeg vet at ting er inviduelt når man får barn, men jeg lurer litt på hvordan det går med hundene. Blir man "mindre" glad i de? Regner med at man er ganske sliten i starten men hvordan går det etterhvert.

Noen som vil dele noen erfaringer. Det er jo mange nybakte foreldre her, samt flere som er gravide og andre som har litt "eldre" barn på noen år.

Jeg er ikke mindre glad i hundene mine etter jeg har fått barn. Tvert imot, har jeg fått se sider av hundene mine som gjør at følelsene mine har blitt enda sterkere for disse firbente :heart: Kjærligheten mot et barn og en hund er veldig forskjellig, og kan ikke sammenlignes men det er fult mulig å elske begge høyt, bare på forskjellige måter :) !

Her har det ikke vært noe problem. Dagen etter fødselen var jeg ute og gikk en tur med hundene og trente litt. Dagen etter det fikk alle seg et bad og rundtur med børsten :lol: Jeg har jo vært veldig bevisst på dette med hundene og at de skal få nok.. Spesielt siden vi har 5 stykker, og hvis jeg lar ting forfalle litt så merker man det fort. For meg så er jo ikke hundene bare "hunder" men det er jo en utrolig stor del av livet vårt, og en stor bit av meg som jeg kjenner jeg må ivareta for å ha det godt med meg selv.

Nå som jeg har en mann med reisejobb får jeg ikke samme mulighet til å dra på trening på kveldene mer, men trener dem på dagen isteden. Benytter tiden mens yngste sover :) Kurs drar jeg bare med meg ungen på, fine kurstanter hjelper til :aww:

Her tok min andre halvdel seg mye av hundene de siste mnd i svangerskapet, som for meg var mye verre der jeg fikk gjort ekstremt lite. Det var veldig sårt å måtte la han overta ting, men det fungerte for en kort periode :)

Det er jo som du sier individuelt, og jeg har forståelse for at noen synes det blir for mye selv med bare 1 hund og baby/barn. For meg så er det så utrolig utrolig viktig at det SKAL fungere at vi hadde funnet måter å få det til å funke.

Skrevet

Det jeg sier: Tid for tannpuss!
Det de hører: Kan ikke du spille den kjente scenen fra Eksorsisten for oss...?

Det jeg sier: Ingen is i dag vennen, du får vente til lørdag.
Det de hører: Sleng deg på gulvet og lek at du er en stjernefisk som får elektrisk støt. Husk å brøle slik at alle stirrer på oss. Da får du kanskje is.


Det jeg sier: Men det der er jo julekjolen din, og i dag er bare en vanlig tirsdag...
Det de hører:Den kjolen blir sikkert kjempefin utenpå parkdressen!

Det jeg sier: Bare vent litt, mamma snakker i telefonen.
Det de hører: Kan ikke du gå og tegne noe fint på veggen i stua?

Det jeg sier: Det der er et veldig viktig brev, kan mamma få det tilbake er du snill?
Det de hører: Det hadde vært helt supert hvis du kunne spylt det arket ned i do for meg.

Meg og Sophia i et nøtteskall om dagen :D

http://www.babyverden.no/Nyheter/Det-jeg-sier-vs-Det-de-horer/

  • Like 4
Skrevet

Vi har endelig blitt foreldre! Fødselen begynte med spontan vannavgang :) 17 timer senere med nærmest uavbrutte rier kom den svært etterlengtede jenta vår til verden! Vi er overlykkelige selv om det ikke helt har gått opp for oss enda :heart:

Tjuhu. Gratulerer så mye!baby-girl.gif

small-stork.gif

Skrevet

Gratulerer så masse Charleen

Jeg har ikke barn og lurer egentlig bare litt på hvordan man forholder seg til hundene når man får barn. Har man "tid" til hundene, blir de tilsidesatt, tar den andre halvdelen seg mest av hundene i starten osv

Vi har jo flere hunder og jeg vet at ting er inviduelt når man får barn, men jeg lurer litt på hvordan det går med hundene. Blir man "mindre" glad i de? Regner med at man er ganske sliten i starten men hvordan går det etterhvert.

Noen som vil dele noen erfaringer. Det er jo mange nybakte foreldre her, samt flere som er gravide og andre som har litt "eldre" barn på noen år.

Som du sier så er det jo veldig forskjellig fra person til person. Jeg har jo bare en hund, men han tar ganske mye plass og krever en god del. Jeg ble nesten ledd opp i trynet når jeg sa jeg skulle fortsette med LP. Eller når jeg sa jeg kom til å bry meg om hunden selv om babyen vår var født (jeg grua meg nemlig til å sette han bort noen dager mens jeg var på sykehus, man vet jo ikke hvor lang tid det tar). Vel, ungen ble født på kvelden og da var jeg litt i ørska. Men fra morgenen etter lengtet jeg etter han. Jeg er minst like glad i han nå som før Tuva ble født - nå ser jeg kanskje enda mer verdi i han enn før. Han og Tuva kommer til å ha så masse glede av hverandre!

Ang aktivisering og sånn så har han aldri fått så masse tur og oppmerksomhet. Nå triller vi jo gjerne en tur eller to på dagen. I tillegg har jeg behov for litt Anette og Monti-tid på kvelden så i alle fall 2-3 dager i uken går vi enten en skogstur eller trener LP. Hun har jo en pappa som hun kan være hos - jeg er med henne hele dagen. Nå er vi heldige som har en baby som tar flaske, da.. :) På dagtid er hun med meg og trener i helgene. Dessuten har jeg blitt litt mer bevisst på å bruke tiden bedre (herlighet så mange timer jeg har surra bort på tull her i livet). Altså at jeg bruker tiden min aktivt med babyen, Monti eller mannen. Eller alle tre. :) Etterhvert som hun legger seg tidligere (nå legger hun seg 21) blir det enda lettere å finne tid til hund på kvelden. :)

Edit: Men det bunner jo selvsagt ut i prioritering. Mange spør meg om hvordan jeg gidder og har tid til hund på kveldene. Når jeg spør om hva de bruker kveldene til som er så mye bedre så får jeg som regel et halvflaut svar om at de ser på tv eller surfer på nettet. Da liker jeg bedre å komme meg ut ;)

Edit2: Men om det blir vanskeligere når hun blir eldre vet jeg ikke. :) Vi tar det som det kommer og er en ganske løsningsorientert familie :)

Skrevet

Gratulerer så masse Charleen

Jeg har ikke barn og lurer egentlig bare litt på hvordan man forholder seg til hundene når man får barn. Har man "tid" til hundene, blir de tilsidesatt, tar den andre halvdelen seg mest av hundene i starten osv

Vi har jo flere hunder og jeg vet at ting er inviduelt når man får barn, men jeg lurer litt på hvordan det går med hundene. Blir man "mindre" glad i de? Regner med at man er ganske sliten i starten men hvordan går det etterhvert.

Noen som vil dele noen erfaringer. Det er jo mange nybakte foreldre her, samt flere som er gravide og andre som har litt "eldre" barn på noen år.

Signerer Lill og soelvd sine innlegg, her har ingenting forandret seg etter Tuva kom (annet enn at det tar bittelitt lenger tid å komme seg ut døra, men det har ingen vondt av) og alt handler om prioritering/organisering.

Mannen tok det meste siste måned før fødsel og tre-fire uker etter siden jeg ikke var helt mobil, men selve familielivet har ikke endret seg noe, og nå som jeg er tilbake til normalen fortsetter den aktive hverdagen vi hadde før som vanlig.

Hundetreninger blir det litt mindre av siden jeg fullammer og hun ikke vil sove i vogn uten at vi går tur, men det er ikke mange månedene vi trenger ta hensyn til dette, etterhvert som hun begynner spise normal mat kan Pappa'n ta over litt fôring :)

Det jeg sier: Tid for tannpuss!

Det de hører: Kan ikke du spille den kjente scenen fra Eksorsisten for oss...?

Det jeg sier: Ingen is i dag vennen, du får vente til lørdag.

Det de hører: Sleng deg på gulvet og lek at du er en stjernefisk som får elektrisk støt. Husk å brøle slik at alle stirrer på oss. Da får du kanskje is.

Det jeg sier: Men det der er jo julekjolen din, og i dag er bare en vanlig tirsdag...

Det de hører:Den kjolen blir sikkert kjempefin utenpå parkdressen!

Det jeg sier: Bare vent litt, mamma snakker i telefonen.

Det de hører: Kan ikke du gå og tegne noe fint på veggen i stua?

Det jeg sier: Det der er et veldig viktig brev, kan mamma få det tilbake er du snill?

Det de hører: Det hadde vært helt supert hvis du kunne spylt det arket ned i do for meg.

Meg og Sophia i et nøtteskall om dagen :D

http://www.babyverden.no/Nyheter/Det-jeg-sier-vs-Det-de-horer/

Oh lord, jeg gleder meg....

Da har vi vært på 3 mnd kontroll. Tuva hater virkelig den helsestasjonen og skrek seg igjennom nok et besøk...(har vel kanske noe med at de var 20 min forsinket og Tuva rakk å bli sulten, kjempesulten for tenk!...). Hun merket knapt at hun ble stukket, så sint var hun.

Men en ting skjønner jeg ikke, hvorfor i alle dager starter man et helsestasjonsbesøk med vaksine? Kan man ikke heller ta det til slutt? Tuva var virkelig så sint at jeg ikke fikk kontakt med henne, fikk til slutt ammet henne etter å ha gått rundt med puppen på vift med ei krakilsk Tuva på armen. Hun roet seg nok til at hun ikke skrek så forferdelig, men hun ville kun sitte helt inntil meg med ansiktet gjemt i halsgropen min (fineste lille jenten! :wub: ) så helsesøster fikk jo ikke sett på henne engang.

Innen dyremedisin er det i hvert fall slik at man gjør smertefulle ting helt til slutt fordi man mister kontakten med dyret med en gang man forårsaker smerte, og jeg kan skrive under på at Tuva ikke akkurat var veldig tilgjengelig for helsesøsteren etterpå...

Skrevet

Charleen: Håper det står bra til med dere! Er navnet bestemt? :D

Tilbake fra legen, og E har rimelig kraftig øyekatarr. Må dryppe øynene hennes annenhver time i to-tre døgn, og deretter 4 ganger i døgnet til to dager etter at hun er symptomfri. Stakkars lille..

Uff, god bedring (igjen!) Det var mye behandling også. Håper hun takler det greit.

:console:

Gratulerer så masse Charleen

Jeg har ikke barn og lurer egentlig bare litt på hvordan man forholder seg til hundene når man får barn. Har man "tid" til hundene, blir de tilsidesatt, tar den andre halvdelen seg mest av hundene i starten osv

Vi har jo flere hunder og jeg vet at ting er inviduelt når man får barn, men jeg lurer litt på hvordan det går med hundene. Blir man "mindre" glad i de? Regner med at man er ganske sliten i starten men hvordan går det etterhvert.

Noen som vil dele noen erfaringer. Det er jo mange nybakte foreldre her, samt flere som er gravide og andre som har litt "eldre" barn på noen år.

Nå er hundene mine vant til å være med meg på jobb og få tur der, og så trene på kvelden. Så ja det har blitt mye mindre på de nå. Men de får fortsatt en god tur på minst en time hver dag i tillegg til tisseturer. Når det går greit med sjefen (babyen) og jeg har tid / overskudd så trener jeg fremdeles , og vi er påmeldt konkurranse i helgen. :) Dette selv om babyen ikke tar flaske og ikke sover så mye. Det er fordi de fortsatt blir prioritert veldig høyt. Og jeg har bare blitt mer og mer glad i de, når jeg ser hvor fine de er med babyen, og de hjelper oss med å komme gjennom dagene som slitne spebarnsforeldre. Det er flere en en gang jeg har begravet ansiketet i pels mens ungen skriker og du aner ikke hva du kan gjøre for henne. Da får du akkurat det pusterommet du trenger til å stå på videre. Hadde ikke klart meg uten de rett og slett.

Da har vi vært på 3 mnd kontroll. Tuva hater virkelig den helsestasjonen og skrek seg igjennom nok et besøk...(har vel kanske noe med at de var 20 min forsinket og Tuva rakk å bli sulten, kjempesulten for tenk!...). Hun merket knapt at hun ble stukket, så sint var hun.

Men en ting skjønner jeg ikke, hvorfor i alle dager starter man et helsestasjonsbesøk med vaksine? Kan man ikke heller ta det til slutt? Tuva var virkelig så sint at jeg ikke fikk kontakt med henne, fikk til slutt ammet henne etter å ha gått rundt med puppen på vift med ei krakilsk Tuva på armen. Hun roet seg nok til at hun ikke skrek så forferdelig, men hun ville kun sitte helt inntil meg med ansiktet gjemt i halsgropen min (fineste lille jenten! :wub: ) så helsesøster fikk jo ikke sett på henne engang.

Innen dyremedisin er det i hvert fall slik at man gjør smertefulle ting helt til slutt fordi man mister kontakten med dyret med en gang man forårsaker smerte, og jeg kan skrive under på at Tuva ikke akkurat var veldig tilgjengelig for helsesøsteren etterpå...

Å huff, vi skal imorgen og jeg gruer meg så mye. Ser jo behovet og verdien av vaksine, men å sprøyte 'sykdom' og fremmedstoff inn i den lille uskyldige kroppen på bare tre måneder... jeg syntes det er tøft jeg.

Hvordan går det med henne nå ikveld? :)

Tror vi skal til helseundersøkelse hos lege først, og så inn til helsesøster for vaksine. Noe annet kommer jeg ikke til å godta og ihvertfall ikke etter å ha lest innlegget ditt.

Ellers går det dårligere igjen om dagen. Dårlig humør og magevondt hele tiden. Så vi skal prøve både akupunktur og manuellterapeut tror jeg. Stakkars liten, nå er det nok rett og slett.

Skrevet

Gratulerer så masse Charleen

Jeg har ikke barn og lurer egentlig bare litt på hvordan man forholder seg til hundene når man får barn. Har man "tid" til hundene, blir de tilsidesatt, tar den andre halvdelen seg mest av hundene i starten osv

Vi har jo flere hunder og jeg vet at ting er inviduelt når man får barn, men jeg lurer litt på hvordan det går med hundene. Blir man "mindre" glad i de? Regner med at man er ganske sliten i starten men hvordan går det etterhvert.

Noen som vil dele noen erfaringer. Det er jo mange nybakte foreldre her, samt flere som er gravide og andre som har litt "eldre" barn på noen år.

Nå er ikke ungen her kommet enda. Men hundene kan ikke få mindre enn de får nå... Fyh som jeg gleder meg til å få igjen kroppen min... Men nå har jeg, heldigvis, veldig enkle hunder - så om dagens aktivitet består av 2-3 turer (tar omtrent ti min) rundt fjøset og tissing på plena så er det helt greit syns de. Selvsagt bedre på vinterstid, da løper de løse og turen tar brått lengre tid og er lengre i varighet. Slipper dem litt nå og, men ikke hver gang eller hver dag, og litt gobitsøk osv.

Bonden har rett og slett ikke tid til å bruke noe særlig tid på dem, så han tar dem kun rundt fjøset selv om jeg ikke klarer. Men de er alltid rundt meg og "oppå" meg (ok - nå ligger de faktisk og purksover i senga :lol: ) Veldig spent på hvordan det blir, og regner med det blir lite på dem i starten, men neppe mindre enn nå, samt at hundegård skal ordnes så de kan stå ute og se på livet litt, det hjelper det også. Men med en gang jeg blir mer mobil igjen så regner jeg med det blir trilleturer på baby med hunder.

Skrevet

Det jeg sier: Tid for tannpuss!

Det de hører: Kan ikke du spille den kjente scenen fra Eksorsisten for oss...?

Det jeg sier: Ingen is i dag vennen, du får vente til lørdag.

Det de hører: Sleng deg på gulvet og lek at du er en stjernefisk som får elektrisk støt. Husk å brøle slik at alle stirrer på oss. Da får du kanskje is.

Det jeg sier: Men det der er jo julekjolen din, og i dag er bare en vanlig tirsdag...

Det de hører:Den kjolen blir sikkert kjempefin utenpå parkdressen!

Det jeg sier: Bare vent litt, mamma snakker i telefonen.

Det de hører: Kan ikke du gå og tegne noe fint på veggen i stua?

Det jeg sier: Det der er et veldig viktig brev, kan mamma få det tilbake er du snill?

Det de hører: Det hadde vært helt supert hvis du kunne spylt det arket ned i do for meg.

Meg og Sophia i et nøtteskall om dagen :D

http://www.babyverden.no/Nyheter/Det-jeg-sier-vs-Det-de-horer/

:lol: :lol: :lol:

Her var Loke en enorm støtte for meg de første månedene. Turene med han sørget for at vi fikk oss ut hver dag og han han var rett og slett en mental støtte for meg. Det ble ikke noe trening på han, men det ble det ikke under svangerskapet heller. Jonas var det litt verre med, han var styrete rundt vogna på turene og han kunne finne på å tråkke på ungen hvis han lå på gulvet.

Men han var mye hos svigerfar da. Jeg hadde ikke helt den samme støtten som mange andre har fra barnefedrene , så Loke ble et dypt savn. Der var liksom oss to og den lille rare babyen.

Jeg hadde seriøst blitt pillenarkoman om jeg hadde vært hjemmeværende. A er i VELDIG god form og kjeder seg. Samtidig er han veldig på klengern. Vi må være hjemme i morgen også, og jeg gruer meg faktisk *sukk*

Skrevet

Her ble det mindre på hunden i en periode ja, det skal jeg ikke nekte på. Med et refluxbarn som gråt mye og endel andre utfordringer i tillegg så var jeg overveldet og sliten. Hun taklet det heldigvis fint. :) Som Marie var hun til stor trøst for meg i stunder man ikke vet hva mer godt man kan gjøre og alt føles sårt.

Marimannen tok over endel av turene. Guttungen nektet å ligge i vogn, men jeg hadde slynge og så gikk jeg og Fyda turer sammen med baby sovende på magen og bestis på handsfree, ble kvalitetstid egentlig.

Det tok ikke lange tiden før de utviklet en relasjon da. Barnet ble veldig glad i hunden sin, og hun veldig glad i ham.

Jeg som soelvd ser hvor utrolig mye begge parter henter ut av et slikt forhold, så vi skal selvsagt ha hund igjen. Det er et stort tomrom i familien for oss alle. Hunder er et fint søskensubstitutt på mange måter. Men jeg er ikke superkvinnen Lill med fem hunder, nei. Det har jeg ikke plass til i leilighet uten hage, jobb og barn, iallfall ikke på lenge. :)

Like glad i hunden som før barn, men prioriteringene er forskøvet. Det vil jeg tro er helt naturlig. :)

Barn og hund lar seg helt fint gjøre altså! Selv for oss hundenerder som setter høye krav til hunderiet. :ahappy:

Skrevet

Å huff, vi skal imorgen og jeg gruer meg så mye. Ser jo behovet og verdien av vaksine, men å sprøyte 'sykdom' og fremmedstoff inn i den lille uskyldige kroppen på bare tre måneder... jeg syntes det er tøft jeg.

Hvordan går det med henne nå ikveld? :)

Tror vi skal til helseundersøkelse hos lege først, og så inn til helsesøster for vaksine. Noe annet kommer jeg ikke til å godta og ihvertfall ikke etter å ha lest innlegget ditt.

Ellers går det dårligere igjen om dagen. Dårlig humør og magevondt hele tiden. Så vi skal prøve både akupunktur og manuellterapeut tror jeg. Stakkars liten, nå er det nok rett og slett.

Hun var forbanna før vaksinen altså, noe jeg egentlig syntes var helt greit så jeg slapp å se skrekkslagen jente... Jeg skulle jo ha tenkt litt selv jeg også, og sagt ifra at det kanskje var best å vente til slutten av timen.. :no: Men men, det er vel ikke første gangen man er dum mamma...

Jeg håper så inderlig dere får god hjelp av manuellterapeut Marie!

Tuva er også ganske fussy om dagen, er generelt ikke så veldig fornøyd med noenting.. Hun griner ikke like lett (noe jeg tror er fordi hun ikke har så masse smerter lenger) men har forandret seg litt i så måte at babygym er sooo last year liksom, kan til nød ligge der litt, men må overtales med ranglene og helst underholdes underveis (og hun er ikke redd for å grynte seg igjennom seansen for å fortelle at dette her skulle hun helst sett å slippe). Før lå hun i 20 minutter og så på hånden sin... :lol:

Jeg har tenkt at dette er nok en fase vi skal igjennom.. Seriøst, det hagler jo med faser! Så fort man tenker at hverdagen er smooth sailing så begynner Tuva å knirke igjen, ikke like fornøyd som dagen før..

Vi har vært hos osteopat igjen, denne gangen skrek hun seg igjennom timen... Litt småirritabel etter vaksinen i går og at vi måtte vente i 20 minutter før vi kom inn gjorde sitt til at Tuva over hodet ikke var fornøyd med servicen deres... Osteopaten var iallefall superflink og tok veldig hensyn til henne, bar henne rundt på armen og kikket på hodeskaller ( :lol: ) mens han gikk over ryggen hennes, at hun skulle ligge på et behandlingsbord og grine seg igjennom timen ville han ikke ha noe av :wub: Jeg har sagt jeg er forelsket i osteopaten vår har jeg ikke?

Nå skal jeg tilbake til kaffekoppen min, jeg har en skikkelig dårlig dag hvor jeg føler meg utilstrekkelig som mor, hundeeier, husmor og kjæreste... Det skulle vært vaksine mot flink pike syndrom!

Skrevet

Hun var forbanna før vaksinen altså, noe jeg egentlig syntes var helt greit så jeg slapp å se skrekkslagen jente... Jeg skulle jo ha tenkt litt selv jeg også, og sagt ifra at det kanskje var best å vente til slutten av timen.. :no: Men men, det er vel ikke første gangen man er dum mamma...

Jeg håper så inderlig dere får god hjelp av manuellterapeut Marie!

Nå skal jeg tilbake til kaffekoppen min, jeg har en skikkelig dårlig dag hvor jeg føler meg utilstrekkelig som mor, hundeeier, husmor og kjæreste... Det skulle vært vaksine mot flink pike syndrom!

Like greit det ja!

Takk, og :console: slik føler jeg det noen dager også. Heldigvis går det over igjen!

Og helt enig i det med alle fasene. Det skjer mye og fort nå!

Da var det overstått her i hus og. Godt pappan kunne være med å holde henne for han klarte å være litt roligere enn meg. Det gikk jo egentlig helt fint, måtte bare gråte litt både jeg og Johanne! :lol:

Kan jo skryte litt av helsestasjonen vår da for jeg er veldig glad i både legen og helsesøsteren. De er så fine med oss, og vi får masse skryt av henne og om ting vi gjør riktig.

De vet nok hvor godt det treffer i foreldrehjertene. :heart:

Når jeg litt småbekymret advarer om at ungen har blitt redd andre mennesker, og hun ganske riktig hyler bare ved synet av legen så er det godt å bli møtt med at det bare er helt flott og riktig i forhold til utviklingen. :)

Skrevet

Har fått innvilget keisersnitt! :) Legen sa at de SKAL være ute i uke 38 uansett, og da ville de helst ta keisersnitt. Om det var sånn at jeg absolutt på død og liv ville føde selv, så hadde de satt i gang fødselen da om den ikke hadde satt i gang av seg selv, men de likte ikke sette i gang fødsler med enegga tvillinger. Det er ganske stor sjanse for at de vil ut før uke 38 da, og da får jeg også keisersnitt. Så sant de rekker det. Noen ganger kunne det gå så fort at de ikke rakk det, og det er det jo ikke så mye å gjøre med.

De vokser fortsatt akkurat som de skal, og alt er bra. Ryggvondtene mine har av en eller annen mystisk grunn forsvunnet! :o Så nå går det egentlig veldig greit her :) Har bare fryktelig dårlig kondis :P

  • Like 10
Skrevet

Hun var forbanna før vaksinen altså, noe jeg egentlig syntes var helt greit så jeg slapp å se skrekkslagen jente... Jeg skulle jo ha tenkt litt selv jeg også, og sagt ifra at det kanskje var best å vente til slutten av timen.. :no: Men men, det er vel ikke første gangen man er dum mamma...

Jeg håper så inderlig dere får god hjelp av manuellterapeut Marie!

Tuva er også ganske fussy om dagen, er generelt ikke så veldig fornøyd med noenting.. Hun griner ikke like lett (noe jeg tror er fordi hun ikke har så masse smerter lenger) men har forandret seg litt i så måte at babygym er sooo last year liksom, kan til nød ligge der litt, men må overtales med ranglene og helst underholdes underveis (og hun er ikke redd for å grynte seg igjennom seansen for å fortelle at dette her skulle hun helst sett å slippe). Før lå hun i 20 minutter og så på hånden sin... :lol:

Jeg har tenkt at dette er nok en fase vi skal igjennom.. Seriøst, det hagler jo med faser! Så fort man tenker at hverdagen er smooth sailing så begynner Tuva å knirke igjen, ikke like fornøyd som dagen før..

Vi har vært hos osteopat igjen, denne gangen skrek hun seg igjennom timen... Litt småirritabel etter vaksinen i går og at vi måtte vente i 20 minutter før vi kom inn gjorde sitt til at Tuva over hodet ikke var fornøyd med servicen deres... Osteopaten var iallefall superflink og tok veldig hensyn til henne, bar henne rundt på armen og kikket på hodeskaller ( :lol: ) mens han gikk over ryggen hennes, at hun skulle ligge på et behandlingsbord og grine seg igjennom timen ville han ikke ha noe av :wub: Jeg har sagt jeg er forelsket i osteopaten vår har jeg ikke?

Nå skal jeg tilbake til kaffekoppen min, jeg har en skikkelig dårlig dag hvor jeg føler meg utilstrekkelig som mor, hundeeier, husmor og kjæreste... Det skulle vært vaksine mot flink pike syndrom!

Skriver veldig veldig under på den idag..

Så flink osteopat dere har!! Er det i Oslo?

Jaran sover igjennom livet enda. Jeg har liksom tenkt litt på om han blir liggende etter? Siden han eh. Ikke gjør noe med alle de fasene sine? Jeg prøver å holde han litt våken, men da er han bare interessert å smile til meg og sovner etter ca 2 min når vi "gjør" noe. Men igjen, ungen er jo ikke engang 3 mnd gammel så jeg burde jo ikke tenke på om han blir hengende etter :lol:

Så fin lege og hs dere har Marie! Her er det skikkelig samlebåndsopplegg, legen snakket ikke til meg engang men bare til studenten sin som smilte litt trøstende til meg da han avfeinde hver eneste gang jeg prøvde å si noe...

Ellers merker jeg at jeg er veldig sliten idag :) Neste torsdag skal jeg ta det helt med ro hele dagen og ikke gjøre noen verden ting. Det står på kalenderen min! Ser frem til det.

  • Like 1
Skrevet

Nå skal jeg tilbake til kaffekoppen min, jeg har en skikkelig dårlig dag hvor jeg føler meg utilstrekkelig som mor, hundeeier, husmor og kjæreste... Det skulle vært vaksine mot flink pike syndrom!

Det er du ikke! Du er en flink og kjærlig mor som møter barnet ditt på de behovene hun har. Det er det aller viktigste for en baby. At du ikke er den samme husmoren og kjæresten du var fra før du fikk barn, vel, nå er livet helt annerledes og det skulle bare mangle. Roller er endret, hverdagen annerledes, kravene så mye mer direkte, og overgangen kan være vanskelig. Men du er ikke noe dårligere på noe slags måte.

Hurra Wednesday og flinke Marie!

Jeg er lat mor i dag. Forkjølet/allergi, who knows, men jeg føler meg helt dritt, pluss masse som skjer på jobb. Hodet er en diger, vond dott og jeg er sliten jeg også. Lite tålmodighet i dag, håper H orker YouTube i en god stund til, og jeg må finne energi til å lage middag fra en eller annen plass.

Skrevet

For en deilig baby Jaran virker å være. :) Og du, Lill? Slapp av litt før torsdag også da. :)

Ja han er veldig grei å ha med å gjøre heldigvis. Må veie opp for søsteren som ikke er så grei å ha med å gjøre om dagen... :P

Ja. Jeg burde jo det. Men jeg vet ikke, jeg klarer det ikke. Om jeg ikke har noe å gjøre og styre med synes jeg det også er slitsomt. Min raseklubb avdeling (er leder..) har utstilling til helgen så mye henting, styring og rigging til det. Så er det mye som skjer neste uke også. Men neste helg har jeg barnefri faktisk!! Fra lørdagsettermiddag til søndagskveld. (Hva gjør man når man har barnefri? Joda, står opp klokken seks for å dra på utstilling.. Men jeg lader batteriene mentalt da.)

Forresten!

http://relativtunge.blogspot.no/

Herlig ærlig blogg :)

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...